Hvordan holde ut påtvungen sosialisering når man har barn?

[AnonymBruker]

Jeg digger barnet mitt og angrer aldri på å ha fått barn. Men jeg må si jeg er sjokkert over hvor mye påtvungen sosialisering som følger med det å ha barn. 
Etter noen år med skolegang er jeg allerede utslitt. Foreldremøter, julesamling, påskesamling, sommerpiknik, markedsdag på skolen og det verste- påtvungne vennegrupper med foreldrekaffe. Det er så grusomt kleint. 
Deltar på mye, for barnets skyld så klart.

Men jeg sliter veldig med alle disse påtvungne avtalene som kommer i hytt og pine. Gruer meg i ukesvis og synes det er så ubehagelig å konversere med masse foreldre jeg ikke har noe til felles med. Alt som blir sagt på foreldremøte kunne ha blitt sendt på en Mail. Hvor krise er det egentlig å droppe noen av disse møtene? Hvordan takler dere andre foreldre disse settingene?

Anonymkode: 3fa11...5eb

[AnonymBruker]

Skjønner ikke hvorfor man får barn hvis man er så anti-sosial. Disse sammenkomstene du nevner og å bli kjent med andre foreldre og barn, lærere og barnehageansatte er faktisk en stor del av det å oppdra barn. Hvis man gruer seg til hver eneste sosiale happening og helst ønsker å slippe slike ting har man skaffet seg et liv som ikke passer en. 

Det er sikkert ikke krise å ikke delta på alt, men min erfaring er at det kan (og vil sannsynligvis) skade barnet ditt sosialt om man som forelder melder seg helt ut.

Anonymkode: d5ffe...f76

[Forundret..]

Jeg koser meg ikke i slike settinger jeg heller, men det er nå en del av det å være foreldre. 

Jeg er nå glad for å være inkludert og for å få innsyn i det som foregår. 

En må bare forsøke å se fordelene av det.

[AnonymBruker]

Er ufattelig glad jeg bor et sted hvor vennegrupper med foreldre er helt fullstendig uaktuelt. 

Her er det kun foreldremøter (som ikke er sosialt, men sitte og prate om barnehagen/skolen), fn-dag, lucia, sommerfest, juletrefest, og dugnad. Og det er MER enn nok. Og man trenger ikke være så sosial at det gjør noe heller, mange som holder seg for seg selv. 

Jeg tenker det er helt ok å droppe foreldre-kaffe-vennegreier ihvertfall! Å delta på ting der barnet er med, er nødvendig, for det er viktig for barnet. Samme med foreldremøter hvor man diskuterer hvordan man skal ha det på skolen/bhg. Men sånn som er ren sosialisering med foreldre, uten barn? Dropp det! Med god samvittighet. 

Anonymkode: da2bb...755

[AnonymBruker]

Foreldremøter ser jeg ikke på som en sosial ting, det er på linje med møter på jobben. Det gir mulighet til å stille spørsmål og så videre, mye bedre enn bare ensidig informasjon fra skolen.

Når det gjelder de andre tingene er jeg mer på linje med deg, men mye av det kan man jo unngå.

Anonymkode: 35a10...f9d

[AnonymBruker]

Jeg hater det. 

Anonymkode: c9b75...b85

[Gjest theTitanic]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Jeg digger barnet mitt og angrer aldri på å ha fått barn. Men jeg må si jeg er sjokkert over hvor mye påtvungen sosialisering som følger med det å ha barn. 
Etter noen år med skolegang er jeg allerede utslitt. Foreldremøter, julesamling, påskesamling, sommerpiknik, markedsdag på skolen og det verste- påtvungne vennegrupper med foreldrekaffe. Det er så grusomt kleint. 
Deltar på mye, for barnets skyld så klart.

Men jeg sliter veldig med alle disse påtvungne avtalene som kommer i hytt og pine. Gruer meg i ukesvis og synes det er så ubehagelig å konversere med masse foreldre jeg ikke har noe til felles med. Alt som blir sagt på foreldremøte kunne ha blitt sendt på en Mail. Hvor krise er det egentlig å droppe noen av disse møtene? Hvordan takler dere andre foreldre disse settingene?

Anonymkode: 3fa11...5eb

Det er et fåtall som syntes dette er komfortabelt å delta på. Gruppene er opprettet fordi det er lettere for foreldre å løse barns utfordringer og konflikter hvis de kjenner de andre foreldrene. Terskelen for å ringe/møtes for å ta opp viktige ting vedrørende barna blir lavere kontra foreldre man aldri har møtt. Det er bevist.  Disse settingene er arrangert fordi de ikke hadde oppstått naturlig. De er altså laget for nytteverdi, ikke komfort, men det kan jo komme komfort ut av dem om man møter opp med åpent sinn. 

Selvsagt kunne foreldremøter vært kortet ned til 1/4  A4 side på mail, men da hadde ingen meldt seg til FAU og div komiteer. Det skjer kun når noen føler seg presset i en tilstedeværende gruppe. 

Det er ikke forventet at foreldre møter på absolutt alt, men så mye som mulig. 

[AnonymBruker]

Takk for innspill. Jeg deltar som sagt på mye, mitt barn skal alltid vite at jeg stiller opp.

Tror at jeg er litt grunnleggende uenig i hvor mye som faktisk skal diskuteres med skole og andre foreldre. Er feks ikke interessert i å avtale på foreldremøte antall timer skjermtid for alle barna. Dersom nabogutten og hans foreldre har problemer med skjerm er det ikke våres problem. 

Dersom jeg hadde visst på forhånd hvor mye av denne type ting som kreves ved å ha barn er det godt mulig jeg ikke hadde fått barn. 

Anonymkode: 3fa11...5eb

[AnonymBruker]

Du må ikke være med på alt. Det er mange foreldre på skolen vår som ikke får til å stille opp på alt dette. Selv er jeg heller ikke så glad i tvungen sosialisering, så disse mødre-kaffestundene, eller foreldrekveldene (samlinger av foreldre første onsdag i hver mnd på Milano pizza) har jeg aldri vært med på. Jeg har nok venner, og jeg er ikke interessert i å mingle med andre foreldre. Barna mine har funnet seg venner uansett om jeg ikke er venner med foreldrene deres. Mamma og pappa var heller aldri med på slike ting da jeg var i skolealder, tror ikke det fantes da. Men det er kanskje hjemmeværende husmødre med MASSE fritid og som savner menneskelig kontakt som organiserer slike treff?

Jeg er med på foreldremøter, og stikker innom en times tid på julelunsj, påskelunsj, opptredener av skolekoret osv når foreldrene blir invitert. Men det er masse foreldre-relatert i barnas fotballklubb, dugnader og kveldssamlinger der man diskuterer planlagte turer osv, og det samme i barnas andre fritidsaktiviteter.

Av og til må man bare ta et skritt tilbake og tenke: Er det viktig at jeg er med her? Har jeg overskudd og LYST til dette? Hverdagen er så krevende for tiden for to foreldre i full jobb med flere barn, at man ikke kan si ja til alt. Selvsagt med unntak av arrangement på skolen, i skoletid, da er det viktig at man kommer og ser barnet sitt.

Anonymkode: 19c5e...c03

[AnonymBruker]

Jeg bruker en dag eller to på å bygge meg opp igjen. Har lurt på om andre foreldre kan ha det på samme måten. 

Anonymkode: 454da...393

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg bruker en dag eller to på å bygge meg opp igjen. Har lurt på om andre foreldre kan ha det på samme måten. 

Anonymkode: 454da...393

Ts her. Jeg har det likedan. Det rare er at alle andre foreldre virker som de koser seg i disse settingene og alltid snakker om viktigheten rundt å stille opp på alt mulig. Jeg føler meg ofte som et utskudd.
Lurer på hvor mange av dem som snakker sant og hvor mye av det som er skuespill?! Jeg får ikke til skuespill. 
 

Anonymkode: 3fa11...5eb

[hjärterdam]

De fleste av oss synes nok en del av det både er litt slitsomt og unødvendig. 

Samtidig er det viktigere arenaer. Når barna blir tenåringer er det mye enklere å ha oversikt over hvem de er sammen med osv om man har engasjert seg litt fra de var små, og da er det en verdi i det å kjenne foreldrene til disse ungene.

 

 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg bruker en dag eller to på å bygge meg opp igjen. Har lurt på om andre foreldre kan ha det på samme måten. 

Anonymkode: 454da...393

Er du autistisk, eller sliter med noe annet som gjør at småprat og sosiale situasjoner  er såpass ubehagelig for deg? Vanligvis blir ikke folk utslitt av noen foreldremøter etc innimellom. Og man venner seg til det slik at disse settingene går helt fint, selv om man er sjenert i begynnelsen.

Anonymkode: 39b65...546

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg digger barnet mitt og angrer aldri på å ha fått barn. Men jeg må si jeg er sjokkert over hvor mye påtvungen sosialisering som følger med det å ha barn. 
Etter noen år med skolegang er jeg allerede utslitt. Foreldremøter, julesamling, påskesamling, sommerpiknik, markedsdag på skolen og det verste- påtvungne vennegrupper med foreldrekaffe. Det er så grusomt kleint. 
Deltar på mye, for barnets skyld så klart.

Men jeg sliter veldig med alle disse påtvungne avtalene som kommer i hytt og pine. Gruer meg i ukesvis og synes det er så ubehagelig å konversere med masse foreldre jeg ikke har noe til felles med. Alt som blir sagt på foreldremøte kunne ha blitt sendt på en Mail. Hvor krise er det egentlig å droppe noen av disse møtene? Hvordan takler dere andre foreldre disse settingene?

Anonymkode: 3fa11...5eb

Åh, som jeg savner alt dette 😍 Nå er barna våre ungdommer, og vi er (dessverre) ferdig med alt dette. Og så er jeg så glad for at vi deltok på alt dette, da vi fant alle de som i dag er våre nærmeste venner i disse sammenhengene. Våre nærmeste venner i dag er foreldre til barn som har gått i klassene til våre barn. Det eneste negative er at barna ikke har gått så godt overens som oss foreldrene, men nå er alle barna ungdommer, så nå har ikke det noe å si lenger. Og så viktig i forhold til å bygge nettverk, og vite hvem som er hvem når barna blir ungdommer, og man kanskje må ringe hjem til noen fordi man finner en klassekompis av poden dritings på en fest eller lignende.

Anonymkode: f1a81...c9f

[Arkana]

Det er synd at mange ikke ser verdien i å ha et forhold til de andre foreldrene og barna i klassen. Det har mye å si for klassemiljøet og for barnas sosiale liv og det er også enklere å ta opp ting som er vanskelig når man kjenner de andre litt. Det er jo ikke nødvendigvis alle som synes det er helt fantastisk å dra på slike sammenkomster, men man gjør det fordi det er viktig for barna og klassen. Og dessuten, de andre foreldrene er tross alt normale hyggelige mennesker som det utrolig nok kunne være fint å bli litt kjent med.  

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Ts her. Jeg har det likedan. Det rare er at alle andre foreldre virker som de koser seg i disse settingene og alltid snakker om viktigheten rundt å stille opp på alt mulig. Jeg føler meg ofte som et utskudd.
Lurer på hvor mange av dem som snakker sant og hvor mye av det som er skuespill?! Jeg får ikke til skuespill. 
 

Anonymkode: 3fa11...5eb

Ca 1/3 av befolkningen er introvert, og mange av dem har det nok helt likt som deg. Meg inkludert. 

Ca 2/3 er ekstrovert. Det er altså flere ekstroverter enn introverter. Det er da også mange par hvor den ene er introvert, mens den andre er ekstrovert, og det er da gjerne naturlig at det er den ekstroverte som deltar på arrangementene, så det er et klart flertall av ekstroverte der. 

Her er vi begge veldig introvert.. 

Anonymkode: da2bb...755

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Ts her. Jeg har det likedan. Det rare er at alle andre foreldre virker som de koser seg i disse settingene og alltid snakker om viktigheten rundt å stille opp på alt mulig. Jeg føler meg ofte som et utskudd.
Lurer på hvor mange av dem som snakker sant og hvor mye av det som er skuespill?! Jeg får ikke til skuespill. 
 

Anonymkode: 3fa11...5eb

Jeg liker det heller ikke, men tar på meg maska ( som de fleste gjør), og tenker «spill normal» 😅 Er nesten ferdig med mine nå, og er glad for at jeg har dratt min del ang verv / FAU / dugnad / fritidsaktiviteter etc, det er faktisk en viktig del av foreldrerollen - men absolutt mye mer omfattende enn jeg var klar over. Når man først er der kan man liksågodt gå inn for å ha det hyggelig, og bli litt kjent med de andre 😊 Ang foreldremøter : Jeg var heller ikke intr i å feks  ha felles regler på alt av skjermtid etc, da bare satt jeg stille til de pratet ferdig - men syntes det var greit med litt felles kjøreregler ang bursdager / innetider / snapgrupper i klassen etc. 

Anonymkode: b49e2...bab

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Er du autistisk, eller sliter med noe annet som gjør at småprat og sosiale situasjoner  er såpass ubehagelig for deg? Vanligvis blir ikke folk utslitt av noen foreldremøter etc innimellom. Og man venner seg til det slik at disse settingene går helt fint, selv om man er sjenert i begynnelsen.

Anonymkode: 39b65...546

Nei, jeg er helt normal og kan fint snakke med de fleste om det meste. Jeg vet ikke hvorfor det er sånn med foreldremøter og andre foreldre-sammenkomster. Det bare tapper meg for energi. 

Anonymkode: 454da...393

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg bruker en dag eller to på å bygge meg opp igjen. Har lurt på om andre foreldre kan ha det på samme måten. 

Anonymkode: 454da...393

Ja, det er nok noen. Jeg har det sånn.  Blitt kjent med en av de andre foreldrene. Han har det på samme vis. Og de som ikke har det sånn - hva skal de tenke? "Oj, det der er en awkward person ". Også? Så er man det da. Jeg fungerer best i små grupper. Jeg kommer aldri til å bli en som liker meg i store grupper med ukjente.  Jeg aksepterer at jeg driver meg men regner med at det er fort glemt.

Anonymkode: 2d26f...cee

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Ja, det er nok noen. Jeg har det sånn.  Blitt kjent med en av de andre foreldrene. Han har det på samme vis. Og de som ikke har det sånn - hva skal de tenke? "Oj, det der er en awkward person ". Også? Så er man det da. Jeg fungerer best i små grupper. Jeg kommer aldri til å bli en som liker meg i store grupper med ukjente.  Jeg aksepterer at jeg driver meg men regner med at det er fort glemt.

Anonymkode: 2d26f...cee

driter  meg ut, skulle det stå.

Anonymkode: 2d26f...cee