14 åring i krig med mor.

[AnonymBruker]

Har en 14 åring som er i trass hvor ingenting jeg sier går inn. Han har faste opg i huset som han vet han må gjøre hver dag, han har tid han må være inne på, han nekter og løfte en finger i huset og kommer ikke unn når han skal. Når han ikke hører mister han tlf, hjelper det? Nei han stjeler tilbake eller låner av en venn.  Er visse mennesker han ikke får lov og se eller ha kontakt med, dette truer han om hele tiden, han gidder ikke passe på sitt yngre søsken en halvtime en gang, han sniker seg ut på natta og henger med eldre folk og oppførselen er ikke ok. Han er frekk på skolen, er bokstavelig talt alt. Og ja bv er vi i kontakt med så ikke foreslå det, men bv kan heller ikke få denne 14 åringen til og høre .. jeg ringte selv politiet på min egen 14 åring, vet du hvor ikke det er? Helt jævelig men hadde ikke noe valg da han trua meg og hadde inntatt noe så derfor var jeg nødt. Hvordan kan jeg fikse oppi dette? Han har alltid vært utfordrende i oppførsel og er ikke så enkel, er veldig periodevis men nå er det helt over stokk og stein. Han har ikke hatt noe fars figur men nå har faren hans tatt kontakt og de har møttes en del ganger det siste halvåret, men mere et venne forhold enn far\ sønn i grunn. Vurderer og prøve og flytte han litt til far og se om det kan hjelpe? Han trenger en mannlig rollemodell som han kan høre på 

Anonymkode: 50430...452

[AnonymBruker]

Dette er veldig normalt når gutter ikke har farsfigur. Omtrent nesten alle i min slekt som jeg vet om som ikke har hatt farsfigur har begynt å rebeller i tenårene. Kanskje få faren til å bli bedre kjent med han og be han disiplinere han litt på en kjærlig farsmåte da selfølgelig. Tro det eller ei det kan funke veldig bra. Mitt søskenbarn hadde ikke en farsfigur lenge og begynte å rebelle. Da han fikk en stefar snudde det helt rundt. Tror det også har litt med at man har et hakk mer respekt for mannlige figurer og det hjelper å observere at farsfiguren respekterer mor og sier ifra at sånn skal det være.

Anonymkode: 4dd65...cad

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (44 minutter siden):

Dette er veldig normalt når gutter ikke har farsfigur. Omtrent nesten alle i min slekt som jeg vet om som ikke har hatt farsfigur har begynt å rebeller i tenårene. Kanskje få faren til å bli bedre kjent med han og be han disiplinere han litt på en kjærlig farsmåte da selfølgelig. Tro det eller ei det kan funke veldig bra. Mitt søskenbarn hadde ikke en farsfigur lenge og begynte å rebelle. Da han fikk en stefar snudde det helt rundt. Tror det også har litt med at man har et hakk mer respekt for mannlige figurer og det hjelper å observere at farsfiguren respekterer mor og sier ifra at sånn skal det være.

Anonymkode: 4dd65...cad

Ja han trenger nok det. Skal møte faren hans i dag og så får vi se om vi kommer frem til en løsning 

Anonymkode: 50430...452

[AnonymBruker]

Da har vi kommet frem til at han flytter til faren sin litt så for vi se om det kan hjelpe eller om vi må finne en annen løsning. kan gjerne slette tråd admin? 

Ts

 

Anonymkode: 50430...452

[AnonymBruker]

Men han virker da ikke som noen egnet barnevakt uansett?

Anonymkode: 071c9...9d7

[AnonymBruker]

Hadde ikke fått passet undulaten min engang. 

Anonymkode: 071c9...9d7

[BobbySocks]

Så løsningen på et barn på vei på skråplanet er å gi ansvaret over på en far som aldri har brydd seg?

[AnonymBruker]

Det høres ut som du eskalerer situasjonen uten å skjønne det. En ungdom trenger omsorg å forståelse, ikke å bli kastet ut eller ringt politiet på. Med det viser du jo bare at han ikke kan regne med deg = han må finne seg noen andre å stole på. Det er selfølgelig vanskelig, men møt han med forståelse, ikke kjeft!

 

 

Anonymkode: ab67e...280

[AnonymBruker]

Hvorfor har ikke far vært involvert i barndom ?  Hva har skjedd i oppveksten ? Det var jo da han trengte et trygt og nært forbilde for å utvikle en sunn mannlig psyke...nå blir det som å sette et plaster på såret. Men kanskje han enda er ung nok til å komme på rett kjøl...om far er en normal mann.

Anonymkode: c915e...f25

[AnonymBruker]

For det første, så fint at far har kommet på banen!
Og for det andre, tenk deg hvilken totalt sjelsettende forandring nettopp det er i en 14-årings liv, og hvilket kaos av følelser som må komme med at en far plutselig dukket opp og vil være kompis. Det eneste han antagelig har ønsket seg hele sitt bevisste liv har vært en pappa, og nå er han her...men bli han? Når stikker han igjen? Kan han stole på han? Vedder på at han våkner i limbo hver eneste dag. Og IKKE rart han tar kaoset inn i seg ut! jeg ville tenke det er helt normalt. Som om verden ikke er vanskelig nok når man er 14 år....

Vet du hva jeg ville gjort?
Barnevernet er nå en ting.
Men jeg ville skrapt sammen de kronasjer jeg kunne funnet, og fått ordnet gutten en god barnepsykolog.
Ikke helt utenkelig at man kan få det til via skolen feks heller, men kanskje er ventetiden lang, og man må ta den man får.
Høres absolutt ut som en gutt som trenger litt hjelp med å sortere tanker og følelser, og som opplagt ikke er trygg nok på å gjøre det hjemme. det er jo realiteten, selv om det er vanskelig å ta inn over seg. Kanskje trenger dere hjelp med å bygge en god relasjon igjen også... Et raskt googlesøk viser mange muligheter. Jeg tror det kan være den beste investeringen. Er du heldig finner du noen som kan henvise dere til et slikt tilbud. Jobb for det! Å få gode samtaler med smarte folk som vet hva som skjer inni tenåringshjerner kan være helt uvurderlig for fremtiden.

Anonymkode: 71570...36b