Vanskelig relasjon med mamma

[Perle86]

Hei. Jeg føler meg litt rådvill nå. Kanskje noen har no gode råd til meg🤷‍♀️😔

Det gjelder mamma. Jeg er ei dame på 37 år, og har hele mitt voksne liv hatt utfordringer i min relasjon til mamma. Søstera mi opplever det samme. Mamma er tørrlagt alkoholiker, bor alene og har en del psykiske utfordringer. Foreldra mine skilte seg for mange år siden, etter å ha levd i et utfordrende ekteskap veldig lenge. Både utroskap, noe vold, og generelt mye krangling. Da pappa gikk fra mamma lovet han( ifølge mamma) at de skulle være gode venner, han skulle leve aleine og sånne ting. Det har jo ikke skjedd, han har fått seg samboer, har lite kontakt med mamma (men har hjulpet henne mye spesielt økonomisk). Mamma er veldig sjalu, fortsatt lei seg over bruddet og viser dette tydelig. I helga hadde Jeg bursdag og valgte å be pappa og samboeren tidligere på dagen før resten kom. Pappa syns dette er grei, for det er uaktuelt at mamma og hans samboere er i samme rom( mamma nekter det og pappas samboer var hverken i mitt bryllup, dåpen til niesene mine, bursdager OL). Da mamma fant ut seinere at de hadde vært her (dvs hans samboer) så slang hu ut at vi gikk bak ryggen hennes, at hu ikke ville at henne skulle ha no med hennes barn eller barnebarn å gjøre. dette var foran søstra mi og hennes 4 år gamle datter. Søstern ville ikke diskutere dette foran dattera si. Jeg fikk vite om dette og kjente på en skuffelse og sinne over det da jeg virkelig har gjort alt jeg kan for å ta hensyn til mammas følelser( bortsett fra å hate pappas nye samboer,noe jeg ikke har no grunn til). det var en kjølig tone mellom oss resten av dagen. 3 dager seinere ( i dag) dro jeg innom henne for å prate ut. Det gikk veldig dårlig. Hun var så skuffa over oss, vi godtok alt det vonde pappa har gjort mot henne, vi gikk bak ryggen hennes, prater dritt om henne, er bare slemme og det var ikke måte på. Jeg prøvde å si at jeg tar masse hensyn til henne og hennes følelser innenfor det jeg syns er rimelig. Mamma gråt, var sint og var veldig lei seg, hu skjønner ikke hva hu gjør galt. Hun er en person som kritiserer mye, vil overkjøre oss ang barna våre, himler med øynene når hu er uenige med oss, og føler at hu bare er snill hele tiden. Det er ganske frustrerende. Sånn har det vært i alle år.Vi har prøvd å si ifra på en rolig måte at det er våre barn og det er vi som bestemmer. Hun er ellers en fantastisk bestemor som er engasjert og kjærlig mot barna. Hun bare vil bestemme virker det som. Jeg veit ikke hva jeg skal gjøre lenger. Jeg har gått i terapi i mange år pga min oppvekst og hvordan ting er nå, og har blitt bedre på å sette grenser. Det faller ikke i god jord hos mamma dessverre. Jeg tror på at hun har det veldig vondt inni seg og har lav selvfølelse. Hun er som hun er pga alt som har skjedd, og det er vondt for meg og søstra mi at hun har det sånn. Det blir lett frustrasjon fra oss også fordi hu ikke hører på oss og respekterer oss, så jeg kan forstå at hu føler seg kritisert til tider. Men det er jo fordi hu ignorerer grensene våre totalt. Jeg syns dette er så vanskelig. Noen som har opplevd lignende? Hva gjør jeg?

[AnonymBruker]

Du opplever jo at din mor ikke helt greier å regulere sjalusien sin og hun greier ikke å høre på deg fordi følelsene hennes tar helt over. Jeg tenker at hun ikke er helt psykisk stabil og at du må være stabil i deg selv og dine avgjørelser. Npr hun gråter er det ikke din feil men hennes sår rundt bruddet som herjer. Du har ikke gjort noe feil. Kan det være hun har en psykisk sykdom som gjør at hun også har drukket før? 

Anonymkode: cf3c0...0c2

[Perle86]

Ja, hun har slitt med angst og depresjoner så lenge jeg kan huske. Går også på antipsykotika. Har vært paranoid (trodde pappa prøvde å forgifte henne) og begynte å høre kirkeklokker etter at faren hennes døde på tidlig 90-tallet. Så hun er psykisk syk. Jeg bare sliter med å håndtere det😢 Og veit snart ikke lenger hva jeg skal gjøre. Hun har vært suicidal, og har gått på tå hev hele livet ang det. Jeg har skikkelig vondt av henne,men det blir så innmari voldsomt til tider med reaksjonene hennes og jeg klarer ikke alltid holde meg rolig i situasjonene. Det skulle jeg ønske jeg klarte. 

[AnonymBruker]

1 hour ago, Perle86 said:

Da mamma fant ut seinere at de hadde vært her (dvs hans samboer) så slang hu ut at vi gikk bak ryggen hennes, at hu ikke ville at henne skulle ha no med hennes barn eller barnebarn å gjøre. dette var foran søstra mi og hennes 4 år gamle datter. Søstern ville ikke diskutere dette foran dattera si.

Hvis hun ikke kan holde kjeft foran barna, skal hun ikke ha noe med dem å gjøre. 

Kutt navlestrengen. Hun er psykisk syk og ikke bestemormateriale. 

Anonymkode: 46f37...c63

[Perle86]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Hvis hun ikke kan holde kjeft foran barna, skal hun ikke ha noe med dem å gjøre. 

Kutt navlestrengen. Hun er psykisk syk og ikke bestemormateriale. 

Anonymkode: 46f37...c63

Det er ikke sånn at hun pleier å si sånt foran barnebarna, det var denne gangen og hun sa ikke no mer da søstra mi ikke responderte no mer. 
Som skrevet tidligere så er hun super med barnebarna og de elsker henne❤️ hun stiller alltid opp og er oppegående rundt dem, så er ikke redd for det. er mer situasjonen med pappa og alt som hører med der som gjør det vanskelig nå. 
jeg har ingen ønsker eller behov for å stenge henne ut av livene våre, men mer et ønske om å finne gode løsninger for å fungere best mulig sammen. 

[AnonymBruker]

Tror kanskje du kan kutte litt ned på kontakten. Se henne sjeldnere. Bygg opp styrke og toleranse mellom hver møte.

Anonymkode: 5d09f...def

[AnonymBruker]

Jeg synes det er bra at du forsøker å gjøre det beste ut av den familien du fikk tildelt. 

Du skriver at hun har vært paranoid før. Da lurer jeg på om hun kanskje er det nå også, og at det kommer til syne i mistenksomhet ovenfor dere i familien. 

Hvis hun er (mer) ustabil kan du vurdere å melde bekymring til fastlegen hennes  

Noen klarer rett og slett ikke å forstå at andre har ulike følelser enn dem, eller sette seg inn i andres perspektiv. Kan det være mulig at moren din har "noe" som gjør at hun strever med akkurat dette? 

Anonymkode: de3b2...e4c

[Gjest theTitanic]

Perle86 skrev (2 timer siden):

Hei. Jeg føler meg litt rådvill nå. Kanskje noen har no gode råd til meg🤷‍♀️😔

Det gjelder mamma. Jeg er ei dame på 37 år, og har hele mitt voksne liv hatt utfordringer i min relasjon til mamma. Søstera mi opplever det samme. Mamma er tørrlagt alkoholiker, bor alene og har en del psykiske utfordringer. Foreldra mine skilte seg for mange år siden, etter å ha levd i et utfordrende ekteskap veldig lenge. Både utroskap, noe vold, og generelt mye krangling. Da pappa gikk fra mamma lovet han( ifølge mamma) at de skulle være gode venner, han skulle leve aleine og sånne ting. Det har jo ikke skjedd, han har fått seg samboer, har lite kontakt med mamma (men har hjulpet henne mye spesielt økonomisk). Mamma er veldig sjalu, fortsatt lei seg over bruddet og viser dette tydelig. I helga hadde Jeg bursdag og valgte å be pappa og samboeren tidligere på dagen før resten kom. Pappa syns dette er grei, for det er uaktuelt at mamma og hans samboere er i samme rom( mamma nekter det og pappas samboer var hverken i mitt bryllup, dåpen til niesene mine, bursdager OL). Da mamma fant ut seinere at de hadde vært her (dvs hans samboer) så slang hu ut at vi gikk bak ryggen hennes, at hu ikke ville at henne skulle ha no med hennes barn eller barnebarn å gjøre. dette var foran søstra mi og hennes 4 år gamle datter. Søstern ville ikke diskutere dette foran dattera si. Jeg fikk vite om dette og kjente på en skuffelse og sinne over det da jeg virkelig har gjort alt jeg kan for å ta hensyn til mammas følelser( bortsett fra å hate pappas nye samboer,noe jeg ikke har no grunn til). det var en kjølig tone mellom oss resten av dagen. 3 dager seinere ( i dag) dro jeg innom henne for å prate ut. Det gikk veldig dårlig. Hun var så skuffa over oss, vi godtok alt det vonde pappa har gjort mot henne, vi gikk bak ryggen hennes, prater dritt om henne, er bare slemme og det var ikke måte på. Jeg prøvde å si at jeg tar masse hensyn til henne og hennes følelser innenfor det jeg syns er rimelig. Mamma gråt, var sint og var veldig lei seg, hu skjønner ikke hva hu gjør galt. Hun er en person som kritiserer mye, vil overkjøre oss ang barna våre, himler med øynene når hu er uenige med oss, og føler at hu bare er snill hele tiden. Det er ganske frustrerende. Sånn har det vært i alle år.Vi har prøvd å si ifra på en rolig måte at det er våre barn og det er vi som bestemmer. Hun er ellers en fantastisk bestemor som er engasjert og kjærlig mot barna. Hun bare vil bestemme virker det som. Jeg veit ikke hva jeg skal gjøre lenger. Jeg har gått i terapi i mange år pga min oppvekst og hvordan ting er nå, og har blitt bedre på å sette grenser. Det faller ikke i god jord hos mamma dessverre. Jeg tror på at hun har det veldig vondt inni seg og har lav selvfølelse. Hun er som hun er pga alt som har skjedd, og det er vondt for meg og søstra mi at hun har det sånn. Det blir lett frustrasjon fra oss også fordi hu ikke hører på oss og respekterer oss, så jeg kan forstå at hu føler seg kritisert til tider. Men det er jo fordi hu ignorerer grensene våre totalt. Jeg syns dette er så vanskelig. Noen som har opplevd lignende? Hva gjør jeg?

Hun trenger å bli satt på plass og å bli fortalt hva som er normal oppførsel. 

Å be din far og hans over er ikke å gå bak ryggen hennes. Hun kan selvsagt ikke forvente at han forblir singel livet ut. Hvilken utopi! Og hun må bli fortalt at hun ikke kan bestemme over dere eller deres barn. Her kan du ta i bruk barneoppdragelse; hun trenger å bli fortalt på en vennlig, bestemt og konsekvent måte hvordan ting skal være og hva reglene er. Hun strever jo med å forholde seg til ting på samme måte som  barnehagebarn.

[AnonymBruker]

Er hun overhodet ikke mottakelig for å høre deres side og anerkjenne hvordan dere oppfatter situasjonen? Hvis nei er det jo veldig vanskelig. Men hvis du tror det kan være håp om et snev av selvinnsikt fra hennes side så tror jeg at jeg ville prøvd å få til familieterapi ❤️

Anonymkode: 9e130...ce7

[AnonymBruker]

Just now, theTitanic said:

Hun trenger å bli satt på plass og å bli fortalt hva som er normal oppførsel. 

Å be din far og hans over er ikke å gå bak ryggen hennes. Hun kan selvsagt ikke forvente at han forblir singel livet ut. Hvilken utopi! Og hun må bli fortalt at hun ikke kan bestemme over dere eller deres barn. Her kan du ta i bruk barneoppdragelse; hun trenger å bli fortalt på en vennlig, bestemt og konsekvent måte hvordan ting skal være og hva reglene er. Hun strever jo med å forholde seg til ting på samme måte som  barnehagebarn.

Man kan ikke oppdra noen til å ikke være psykisk syk. Oppførselen er en del av sykdommen.  

Anonymkode: de3b2...e4c

[AnonymBruker]

Uavhengig av hvem som gjorde hva når du bar barn, så hadde jeg fokusert på hvem som klarer å ha et normalt og stabilt forhold til barnebarna. Så får du organisere forholdene med det som rettesnor, tenker jeg. Muligens må din mor holdes litt mer på avstand, selv om det kan føles tungt for deg. 
 

Jeg tenker det er flott at din far fant en ny samboer. Ingen bør ha som mål å være enslig etter et brudd. Synd din mor ikke klarer å se det, og jeg ville ikke delt eller støtter hennes syn personlig.

Anonymkode: ea98e...297

[Gjest theTitanic]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Man kan ikke oppdra noen til å ikke være psykisk syk. Oppførselen er en del av sykdommen.  

Anonymkode: de3b2...e4c

Det er en misforståelse at andre bare skal føye seg etter ting som er riv ruskende gale fordi de tror vedkommende ikke evner å forstå. Å ikke ville forstå er noe annet. En 5 åring ville forstått dette om det ble forklart en ordentlig måte. Det er ganske konkret og tydelig. 

[AnonymBruker]

Just now, theTitanic said:

Det er en misforståelse at andre bare skal føye seg etter ting som er riv ruskende gale fordi de tror vedkommende ikke evner å forstå. Å ikke ville forstå er noe annet. En 5 åring ville forstått dette om det ble forklart en ordentlig måte. Det er ganske konkret og tydelig. 

Ingen sier at TS skal føye seg. Men det nytter ikke å oppdra bort oppførsel/tanker som kommer av f.eks. psykose, angst og paranoia slik som du foreslo. Det hjelper ikke å forklare hvis personen trenger behandling og medisinering for å forstå.

Anonymkode: de3b2...e4c

[Perle86]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg synes det er bra at du forsøker å gjøre det beste ut av den familien du fikk tildelt. 

Du skriver at hun har vært paranoid før. Da lurer jeg på om hun kanskje er det nå også, og at det kommer til syne i mistenksomhet ovenfor dere i familien. 

Hvis hun er (mer) ustabil kan du vurdere å melde bekymring til fastlegen hennes  

Noen klarer rett og slett ikke å forstå at andre har ulike følelser enn dem, eller sette seg inn i andres perspektiv. Kan det være mulig at moren din har "noe" som gjør at hun strever med akkurat dette? 

Anonymkode: de3b2...e4c

Ja det kan nok komme litt fram i ulike situasjoner,men er ikke tilstede hele tiden. Vi har mange flotte stunder sammen og hun har mange fine kvaliteter. Jeg er kjempeglad i mamma, og er ikke ute etter å sverte henne,men realiteten er nå sånn da, at det er noen utfordringer. 
jeg tror det er vanskelig for henne å se andre perspektiver i øyeblikket,men opplever mer av det når hun er rolig og ikke i forsvarsposisjon. Hun bærer på en del traumer, og de trigges i blant. Det syns jeg er vondt å se.

[Gjest theTitanic]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Ingen sier at TS skal føye seg. Men det nytter ikke å oppdra bort oppførsel/tanker som kommer av f.eks. psykose, angst og paranoia slik som du foreslo. Det hjelper ikke å forklare hvis personen trenger behandling og medisinering for å forstå.

Anonymkode: de3b2...e4c

Ikke for å være vrang men ut fra innlegget virker hun ikke psykotisk. Det er også forskjell på paranoia, en tidsbegrenset tilstand,  og det å være paranoid. Sistnevnte kan snakkes til. Kanskje gjentatte ganger men mulig. Samme med angst. Ts sin mor strever nok psykisk men beskjeder som " din eksmann har ikke, og kan ikke, love å være singel resten av sitt liv. Han har rett til å ha en kjæreste, og det må du leve med. Hun er en del av vår familie nå og har rett til å være med ham på besøk til andre familiemedlemmer, meg inkludert. Det er ikke et svik. Det er ikke noe noen har gjort mot deg. Vi må lære å leve med at situasjoner endrer seg. Kanskje en dag finner du en ny kjæreste og da vil du bel at vi alle skal ønske ham velkommen? 

Dette evner Hun å forstå, selv om hun ikke vil. Ts sin mor er vel ikke alvorlig utviklingshemmet? 

[Perle86]

AnonymBruker skrev (44 minutter siden):

Ingen sier at TS skal føye seg. Men det nytter ikke å oppdra bort oppførsel/tanker som kommer av f.eks. psykose, angst og paranoia slik som du foreslo. Det hjelper ikke å forklare hvis personen trenger behandling og medisinering for å forstå.

Anonymkode: de3b2...e4c

Jeg føler heller ikke at det går an å oppdra bort tanker og oppførsel til en som er psykisk syk på samme måte som man kunne snakket med et barn som er mer mottakelig for det. Hun er medisinert,men det er lenge siden hun gikk i behandling. Etter hva jeg har skjønt syns hun det var ekstra triggende å stadig snakke om det hun har opplevd. Hun lever et rolig liv og henger med oss i blant, tar noen turer på bingo, strikking og tv-titting. Hun er edru og jeg er superstolt av henne for det, for det er stadig en kamp hun kjemper der. Det jeg ønsker er ikke avstand,men heller kanskje noen råd til å klare en mer kjærlig, tålmodig og forståelsesfull tilnærming. 

[Perle86]

theTitanic skrev (3 minutter siden):

Ikke for å være vrang men ut fra innlegget virker hun ikke psykotisk. Det er også forskjell på paranoia, en tidsbegrenset tilstand,  og det å være paranoid. Sistnevnte kan snakkes til. Kanskje gjentatte ganger men mulig. Samme med angst. Ts sin mor strever nok psykisk men beskjeder som " din eksmann har ikke, og kan ikke, love å være singel resten av sitt liv. Han har rett til å ha en kjæreste, og det må du leve med. Hun er en del av vår familie nå og har rett til å være med ham på besøk til andre familiemedlemmer, meg inkludert. Det er ikke et svik. Det er ikke noe noen har gjort mot deg. Vi må lære å leve med at situasjoner endrer seg. Kanskje en dag finner du en ny kjæreste og da vil du bel at vi alle skal ønske ham velkommen? 

Dette evner Hun å forstå, selv om hun ikke vil. Ts sin mor er vel ikke alvorlig utviklingshemmet? 

Mamma er ikke psykotisk, heller ikke utviklingshemmet. Hun gjør sitt beste,men har en dyp sorg i seg etter pappa gikk fra henne. Og jeg gjør det sikkert ikke lettere ved å bli irritert når hun uttrykker det. Der har jeg en jobb å gjøre og det ønsker jeg også. Den forståelsen jeg føler jeg sitter med nå når jeg ikke står midt oppi situasjonen, den skulle jeg gjerne klart å vise når jeg er sammen med henne også. 

[Gjest theTitanic]

Perle86 skrev (Akkurat nå):

Mamma er ikke psykotisk, heller ikke utviklingshemmet. Hun gjør sitt beste,men har en dyp sorg i seg etter pappa gikk fra henne. Og jeg gjør det sikkert ikke lettere ved å bli irritert når hun uttrykker det. Der har jeg en jobb å gjøre og det ønsker jeg også. Den forståelsen jeg føler jeg sitter med nå når jeg ikke står midt oppi situasjonen, den skulle jeg gjerne klart å vise når jeg er sammen med henne også. 

Du tar på deg for mye skyld. Og når du viser skyld utrykker du at det hun sier er riktig. Høres ut som en veldig vanskelig situasjon. Du burde, om du ikke har gjort det, gjøre som jeg foreslo i et innlegg lenger opp; fortelle tydelig, rolig og konsekvent hva som er realiteten. Selv om det er vondt og vanskelig. Jo fortere hun opplyses, jo fortere vil hun godta. Det skjer sikkert ikke med en gang, men når hun godtar og innfinner seg med at det er sånn det er så vil hun få det bedre. 

[AnonymBruker]

theTitanic skrev (12 minutter siden):

Ikke for å være vrang men ut fra innlegget virker hun ikke psykotisk. Det er også forskjell på paranoia, en tidsbegrenset tilstand,  og det å være paranoid. Sistnevnte kan snakkes til. Kanskje gjentatte ganger men mulig. Samme med angst. Ts sin mor strever nok psykisk men beskjeder som " din eksmann har ikke, og kan ikke, love å være singel resten av sitt liv. Han har rett til å ha en kjæreste, og det må du leve med. Hun er en del av vår familie nå og har rett til å være med ham på besøk til andre familiemedlemmer, meg inkludert. Det er ikke et svik. Det er ikke noe noen har gjort mot deg. Vi må lære å leve med at situasjoner endrer seg. Kanskje en dag finner du en ny kjæreste og da vil du bel at vi alle skal ønske ham velkommen? 

Dette evner Hun å forstå, selv om hun ikke vil. Ts sin mor er vel ikke alvorlig utviklingshemmet? 

Ja, du virker jo kunnskapsrik  

Sikkert bare å fortelle folk med angst at de må slutte å ha panikkanfall? Snakke strengt deprimerte så de slutter å gå rundt og surmule?

Anonymkode: 5d09f...def

[Perle86]

Jeg har selv slitt med angst og depresjon, og kan love at det på ingen måte hjelper å bli fortalt at man må ta seg sammen. Det merker jeg jo på mamma også, det gjør det egentlig bare verre. Det er forskjell på å være «sta og egenrådig» og psykisk syk ❤️