Føler meg ensom i ekteskapet

[KristinKK]

Jeg kjenner til tider på en ensomhetsfølelse i mitt ekteskap. Vi har vært gift i 15 år og i utgangspunktet føler jeg vi har et godt ekteskap. Inn i mellom kommer det likevel en følelsen av å være alene. Akkurat nå er jeg frustrert siden jeg var igjennom en veldig stor operasjon for en ukes siden.  Jeg er derfor hjemme og har problemer med å bevege meg, går med krykker og er for det meste sengeliggende nå første tiden. Vi har soverom i andre etasje og kjøkken/stue i 1 etasje. Vi har ingen familie i nærheten som kan hjelpe så vi må gjøre det beste ut av det. Første dagene hadde min mann hjemmekontor og var da flink å ordne med mat etc I går dro han på kontoret igjen. Da jeg oppdaget at min mann hadde dratt rett på jobb om morgenen uten å i det hele tatt komme opp å spørre om han skulle lage til noe/ta med noe opp/ sette frem noe på kjøkken, ja da ble jeg ufattelig lei meg. 
Tenkte jeg måtte prøve å komme meg ned og finne meg noe mat siden jeg går på sterke smertestillende og det er fryktelig hardt for en tom mage. Endelig nede holdt jeg på å svime av pga påkjenningene av å komme seg fra en etasje til en annen. 
Klarte å få i meg en skive med smør før jeg kollapset på sofaen. Jeg må innrømme jeg følte meg helt elendig, frustrert og lei meg. Jeg tok det opp med han i går hvordan jeg følte det og da beklaget han at han ikke hadde tenkt på det.

I dag skjedde akkurat det samme. Igjen kommer beklagelsen. Men for meg hjelper den beklagelsen lite når det ikke skjer noen endringer.

Da vi ble sammen flyttet jeg (40 mil)til hans hjemsted. Jeg har fått venner her så det er ok, men jeg ønsker ikke å dele alt jeg føler med dem, jeg vil på en måte ikke snakke negativt om min mann til andre, derfor lufter jeg tankene her. 

Jeg har aldri fått hils på kollegene hans i jobben han har hatt i snart 9 år. De har hatt julebord og div, men aldri med partnere. Dette har vi snakket om flere ganger og jeg synes det er trist at det er sånn. Han ble leder der for noen år siden og skulle da endre dette med julebord slik at partnerne ble invitert men nei, det har ennå ikke skjedd.

Han jobber i en storby og for en tid siden hadde vi hotellovernatting der. Han skulle først i en middag med jobben, etterpå hadde han og flere av kollegene (både kvinner og menn) tatt en øl i en bar rett ved hotellet vi bodde på. Jeg satt på hotellrommet å ventet og trodde han ville invitere meg dit så jeg fikk hilst på dem, men nei. Når jeg tar opp hvorfor det ikke skjedde, kom det beklagelse.

Nå kjenner jeg at jeg er lei. Lei av beklagelser. Lei av å føle meg alene i forholdet. Kanskje forholdet ikke er så rosenrødt som jeg ofte prøver å fremstille det. Men akkurat nå er følelsen jeg har bare trist og det er ufattelig vondt å føle seg så alene, selv om man faktisk er to. Vi har ingen barn sammen, min voksne sønn bor på mitt hjemsted.

Jeg føler det litt som om beklagelser kommer bare for at det ikke skal blir noe mer diskusjon ut av ting og jeg er så uendelig lei dem, når det ikke skjer noen endringer. Dette skjer gjentatte ganger når vi er uenige om noe.

Hva tenker dere om beklagelser, når det liksom ikke blir endringer? 

 

[AnonymBruker]

Han mener jo ikke noe som helst med de beklagelsene når han ikke endrer noe?

Tror han beklager bare for å få husfred, han akter ikke å forandre oppførsel. 

Anonymkode: 463d0...f66

[AnonymBruker]

Høres ut som en mann med lav empati, som sier unnskyld som en tom frase uten å egentlig beklage noe som helst.

Dessverre er det ofte først når man er i en sårbar situasjon selv (sykdom, sorg, barn) at man ser hvem som stiller opp.

Anonymkode: 7fe04...cc4

[KristinKK]

Ja, er dessverre det jeg også føler. Er så himla lei, samtidig som jeg ikke kjenner meg klar for å gå ut av forholdet heller. Så blir jeg irritert på meg selv fordi jeg "forventer" ting av han. Det burde jeg ikke gjort tror jeg. Skuffelsen blir bare større da.

[Virrevirrevapp]

Hvilke samtaler hadde dere i forkant om hvordan du ville han skulle hjelpe deg?

[KristinKK]

Vi hadde ingen samtaler rundt akkurat det. Og det er her jeg innser at jeg tar ting for gitt, har forventninger jeg ikke bør ha. Likevel ble jeg lei meg når han bare dro uten å spørre om noe som helst. Jeg trodde seriøst han kom opp etter å ha spist frokost, men nope.

[AnonymBruker]

KristinKK skrev (2 timer siden):

Jeg kjenner til tider på en ensomhetsfølelse i mitt ekteskap. Vi har vært gift i 15 år og i utgangspunktet føler jeg vi har et godt ekteskap. Inn i mellom kommer det likevel en følelsen av å være alene. Akkurat nå er jeg frustrert siden jeg var igjennom en veldig stor operasjon for en ukes siden.  Jeg er derfor hjemme og har problemer med å bevege meg, går med krykker og er for det meste sengeliggende nå første tiden. Vi har soverom i andre etasje og kjøkken/stue i 1 etasje. Vi har ingen familie i nærheten som kan hjelpe så vi må gjøre det beste ut av det. Første dagene hadde min mann hjemmekontor og var da flink å ordne med mat etc I går dro han på kontoret igjen. Da jeg oppdaget at min mann hadde dratt rett på jobb om morgenen uten å i det hele tatt komme opp å spørre om han skulle lage til noe/ta med noe opp/ sette frem noe på kjøkken, ja da ble jeg ufattelig lei meg. 
Tenkte jeg måtte prøve å komme meg ned og finne meg noe mat siden jeg går på sterke smertestillende og det er fryktelig hardt for en tom mage. Endelig nede holdt jeg på å svime av pga påkjenningene av å komme seg fra en etasje til en annen. 
Klarte å få i meg en skive med smør før jeg kollapset på sofaen. Jeg må innrømme jeg følte meg helt elendig, frustrert og lei meg. Jeg tok det opp med han i går hvordan jeg følte det og da beklaget han at han ikke hadde tenkt på det.

I dag skjedde akkurat det samme. Igjen kommer beklagelsen. Men for meg hjelper den beklagelsen lite når det ikke skjer noen endringer.

Da vi ble sammen flyttet jeg (40 mil)til hans hjemsted. Jeg har fått venner her så det er ok, men jeg ønsker ikke å dele alt jeg føler med dem, jeg vil på en måte ikke snakke negativt om min mann til andre, derfor lufter jeg tankene her. 

Jeg har aldri fått hils på kollegene hans i jobben han har hatt i snart 9 år. De har hatt julebord og div, men aldri med partnere. Dette har vi snakket om flere ganger og jeg synes det er trist at det er sånn. Han ble leder der for noen år siden og skulle da endre dette med julebord slik at partnerne ble invitert men nei, det har ennå ikke skjedd.

Han jobber i en storby og for en tid siden hadde vi hotellovernatting der. Han skulle først i en middag med jobben, etterpå hadde han og flere av kollegene (både kvinner og menn) tatt en øl i en bar rett ved hotellet vi bodde på. Jeg satt på hotellrommet å ventet og trodde han ville invitere meg dit så jeg fikk hilst på dem, men nei. Når jeg tar opp hvorfor det ikke skjedde, kom det beklagelse.

Nå kjenner jeg at jeg er lei. Lei av beklagelser. Lei av å føle meg alene i forholdet. Kanskje forholdet ikke er så rosenrødt som jeg ofte prøver å fremstille det. Men akkurat nå er følelsen jeg har bare trist og det er ufattelig vondt å føle seg så alene, selv om man faktisk er to. Vi har ingen barn sammen, min voksne sønn bor på mitt hjemsted.

Jeg føler det litt som om beklagelser kommer bare for at det ikke skal blir noe mer diskusjon ut av ting og jeg er så uendelig lei dem, når det ikke skjer noen endringer. Dette skjer gjentatte ganger når vi er uenige om noe.

Hva tenker dere om beklagelser, når det liksom ikke blir endringer? 

 

Akkurat de tingene du nevner hadde jeg ikke brydd meg noe om eller regnet med. Jeg hadde kjøpt et billig lite kjøleskap og hatt på soverommet, sammen med alt jeg trengte. Kollegaene hans er ikke mennesker jeg hadde sett særlig ofte allikevel så det e rikke noe tap. Det ville vel bare vært snakk om en gang i året eller to? 

J3g hadde forventet noe annet; at han etter jobb kom for å snakke litt, spurte hvordan jeg hadde det, fortalte litt fra dagen sin og at vi tilbragte litt tid sammen. 

 

Anonymkode: 61c62...d3e