Kjenner jeg sliter en del med å like mitt eget selskap

[Anonym_Bruker99]

Jeg sliter med å være alene og faktisk være komfortabel. jeg klarer i prinsippet å overleve alene, men hater mitt eget selskap. alt jeg vil er å være ute med bestevdnninna mi eller andre nære venner. jeg ser at hun har livet på stell, bor der hun øsnker å bo, og hun har drømmejobben sin. hun tar alt på sparket og lever livet som hun vil. samme gjør de andre nære vennene mine.. jeg derimot sammenligner meg med dem hver dag og blir sjalu på at jeg ikke kan være en del av det. jeg ønsker å bli like glad i eget selskap. å kunne være alene uten å føle jeg går glipp av noe eller "hiver bort" livet/dagen på å være alene. jeg vil ikke være alene. alle andre har det bedre enn meg... jeg vil bare forsvinne og ikke levet i dette helvettes hullet lenger. jeg vil bare være glad. jeg har prøvd hobbier, trening, og jeg går ut og er sosial..men det er ikke nok. jeg føler at alt jeg gjør er en distraskjon fra "the reality2 og dermed klarer ikke å nyte noe av det. jeg har msitet lysten til alle mine interesser og jeg føler at jeg aldri kommer til å klare å skaffe meg en jobb. jeg ønsker så enormt å ha jobb nær noen elle flere av mine venner, men det er ikke mulig når alle stikek til hver sin side av landet. jeg føler jeg er den eneste som tenker sånn og sliter med det, og at ingen forstår meg. jeg hadde tenkt å finne en jobb i nærheten av bestevenninna mi, men hun ble beskymra for at jeg kun gjør det for å være nær henne.. kanskje jeg gjør det? men det er ikke bare hun som er der, har andre venner også, men det er hun jeg helst vil være sosial meg. jeg er for avhengig av andre og vet ikke hva jeg skal gjøre lenger. følee ingen bryr seg og at jeg bare blir forlatt eller kasta bort når de sier "det ordner seg nok". jeg har også store abandonment issues pga ting som har hendt i min barndom...så det hjelper ikke akkurat. 

 

spytter ut her fordi det er en stund til jeg skal snake med psykolig igjen (timen er satt, men ikke før om 2 uker)

[AnonymBruker]

Det er godt å høre at du går til psykolog, det høres ut som noe som er lurt å ta opp med ham/henne. De kan hjelpe deg videre med dette.

Anonymkode: c3542...674