Mamma har kreft

[AnonymBruker]

Så mamma har kreft. Prognosene ser ikke særlig bra ut.. ringte meg for å fortelle meg om dette før helga. Jeg har to barn, snart termin med mitt tredje. Eldste er 3,5 år.. det er enormt mye som svirrer rundt, mest sannsynlig er hun ikke her om fem år. 
 

jeg klarer altså ikke å holde tilbake tårene, jeg synes dette er ordentlig kjipt. Jeg føler nok mye også fordi vi snart skal ha en baby i hus.. 3’åringen vår er jo veldig observant, og han har jo kommet å gitt meg noen klemmer da tårene presser - og da føler jeg meg som verdens verste mamma, fordi han skal ikke føle at han må trøste mammaen sin…  mamma bor ganske langt unna, så jeg får ikke sett henne like ofte som jeg ønsker.. jeg bekymrer meg for den tiden hvor ho blir kjempesjuk, ho er allerede på vei dit.. og jeg er redd og gruer meg veldig til å fortelle barna mine når tiden er inne at Mommo er sjuk.. jeg gruer meg vilt til tiden etter hun går mot lyset, jeg hååååper at barna mine(eller hvert fall eldste) kan huske noe av den flotte kvinnen, og jeg er bekymra for pappaen min som kun har meg og broren min… føler hele situasjonen er vanskelig, rotete, skremmende, og lei… jeg vet ikke riktig hva jeg vil med denne posten heller, jeg måtte bare få det ut en plass. Jeg hater dette her.. 

hvordan kontrollere disse følelsene mine ovenfor barna? Jeg ønsker ikke at de skal se det! Jeg vet at de mest sannsynligvis ikke kommer til å huske meg som en trist mamma bare pga dette her nå som jeg er i sjokk, men jeg ønsker likevel ikke at de skal se meg som «den»..

Anonymkode: efab6...633

[AnonymBruker]

Meld deg inn i fb gruppen "Pårørende til kreftpasienter", og der møter du mange som er i samme situasjon, bl.a meg.

❤️

Anonymkode: 2bf7a...2df

[AnonymBruker]

Klem ❤️

Anonymkode: 41f20...f8d

[AnonymBruker]

Jeg har nettopp mistet min mamma til kreft og kjenner meg igjen i alle dine følelser. De er lov og ingen barn tar skade av å trøste mamma i en slik situasjon. Mine barn har både trøstet, klemt og lært hva sorg er, jeg gråter plutselig enda for det er en lukt som lukter mamma osv. 

Min mor fikk kreft i koronatiden og vi ble fullstendig utelatt av informasjon og behandling, hun måtte alt alene. Jeg klarer ikke å forestille meg hvor redd hun må ha vært. 
Mitt råd er prøv å få informasjon, bli forklart hva som skal skje, kan skje osv. kunnskap gjør alt lettere. 
 

Trist å høre om din mor, jeg håper at det skjer et lite mirakel slik at hun blir frisk igjen og mommo også til din lille i magen❤️

Det er det jeg synes er vondest med barna er at  min lille var 7 år og antageligvis vil min mor  ikke bli husket av minste min. Så jeg håper dere får masse tid sammen❤️
 

Anonymkode: 69fa1...2a9

[Mjalloh]

On 9/11/2023 at 10:35 PM, AnonymBruker said:

Så mamma har kreft. Prognosene ser ikke særlig bra ut.. ringte meg for å fortelle meg om dette før helga. Jeg har to barn, snart termin med mitt tredje. Eldste er 3,5 år.. det er enormt mye som svirrer rundt, mest sannsynlig er hun ikke her om fem år. 
 

jeg klarer altså ikke å holde tilbake tårene, jeg synes dette er ordentlig kjipt. Jeg føler nok mye også fordi vi snart skal ha en baby i hus.. 3’åringen vår er jo veldig observant, og han har jo kommet å gitt meg noen klemmer da tårene presser - og da føler jeg meg som verdens verste mamma, fordi han skal ikke føle at han må trøste mammaen sin…  mamma bor ganske langt unna, så jeg får ikke sett henne like ofte som jeg ønsker.. jeg bekymrer meg for den tiden hvor ho blir kjempesjuk, ho er allerede på vei dit.. og jeg er redd og gruer meg veldig til å fortelle barna mine når tiden er inne at Mommo er sjuk.. jeg gruer meg vilt til tiden etter hun går mot lyset, jeg hååååper at barna mine(eller hvert fall eldste) kan huske noe av den flotte kvinnen, og jeg er bekymra for pappaen min som kun har meg og broren min… føler hele situasjonen er vanskelig, rotete, skremmende, og lei… jeg vet ikke riktig hva jeg vil med denne posten heller, jeg måtte bare få det ut en plass. Jeg hater dette her.. 

hvordan kontrollere disse følelsene mine ovenfor barna? Jeg ønsker ikke at de skal se det! Jeg vet at de mest sannsynligvis ikke kommer til å huske meg som en trist mamma bare pga dette her nå som jeg er i sjokk, men jeg ønsker likevel ikke at de skal se meg som «den»..

Anonymkode: efab6...633

Først og fremst vil jeg sende deg masse gode tanker i den vanskelige situasjonen du står i. Det finnes ikke ord som egentlig kan trøste, men du er ikke alene.

Videre vil jeg si at du ikke er en dårlig mamma fordi du ikke klarer å 'kontrollere' følelsene dine. Du trenger ikke holde de inne. Jeg forstår at det ikke er så lett før barna vet hvorfor du er lei deg, men barn har ikke vondt av å se at du gir utløp for følelsene dine. Barn forstår også mer enn det vi tror. Barn har godt av å se at vi foreldre er mennesker, og at det er like mye lov å være lei seg, som å være glad. Skjuler du det, vil de også stenge følelsene sine inne senere i livet, fordi 'negative' følelser er noe som skal skjules.

Du kommer heller ikke til å være lei deg hele tiden. Det blir tøft, men du vil fortsatt ha fine stunder med barna dine, de vil se deg glad, og de vil se deg trist, og det er helt greit. Det lærer dem også å håndtere egne følelser. De vil også forstå sine egne følelser når de forstår at mormor er syk. 

Jeg forstår at du er redd for tiden fremover, også fordi dere ikke bor nært hverandre. Bor bror nærmere? Har du mulighet til å reise til henne ved jevne mellomrom? Hvis ikke, send meldinger, ring, men ikke forvent at du alltid får svar. Når man er alvorlig syk, lyser en melding, snap eller ett ubesvart anrop opp dagen selv om man kanskje ikke har energien til å svare. Det viser at man 'har noen' det også.

Du er i sjokk akkurat nå. Det er utrolig mange tanker og følelser. Villrede. Sjokket vil avta. Det blir tøft, men man lærer seg å stå i det. Vi er sterkere enn vi tror. 

Søk all tilgjengelig informasjon, men ikke på Google. Snakk med legene hennes, ta kontakt med kreftforeningen eller pårørendegruppe. Hvis noen har mulighet til å være med henne til legen, er det fint. Det er vanskelig for henne å ta inn og huske på hva legene sier nå, eller komme på spørsmålene hun vil stille. Når man er i en slik situasjon, går informasjonen inn det ene øret, og ut det andre.

Når du snakker med henne, snakk om det vanskelige. Ikke bare spør om det fysiske, men også om hvordan hun har det psykisk. Det er vanskelig, men hun trenger å få lettet på trykket. Kanskje føler hun ensomhet. MEN! Send også hverdagsbilder av barna, snakk om dagene deres, barnet i magen, været, træne som skifter farge, nyhetene, det dere så på tv i helgen. Det gir litt tankeflukt. 

Til slutt vil jeg si at legene er kjempeflinke, og vil gjøre alt de kan. Behandlingene idag er gode. Det trenger ikke gå slik dere frykter. Forsøk så godt dere kan å holde håpet oppe. Det er mange som har motbevist prognoser før henne. Husk at en prognose kun er ett tall. Det er nettopp derfor det er en prognose, og ikke ett garantert utfall.

Jeg ønsker deg alt godt, og håper du kan se gledene i hverdagen til tross for mørket. 

Ikke ha dårlig samvittighet når du smiler eller er glad. Vi trenger disse øyeblikkene for å komme gjennom det vonde.

Klem til deg ♥️