Jeg gruer meg til den dagen mine foreldre ikke er her lenger.

[AnonymBruker]

Jeg er nå 30 og er jo enda ung. Jeg er nå selvstendig, bor for meg selv, har kjæreste og sånt. Jeg tar meg ofte i å tenke på at vi alle blir eldre, selv våre foreldre. Jeg kan tenke tilbake til da jeg var en liten jente og satt på fanget til mamma eller pappa. Eller da de leste en bok for meg ved sengekanten før jeg sovnet. Eller da de ga meg lørdagsgodt. Masse gode minner! 
Det er sånne ting jeg tenker på nå som en 30 år gammel dame at det får jeg aldri oppleve igjen med dem. Fordi jeg er for gammel til det, jeg er jo ikke et barn lenger. 

Jeg tar meg selv ofte i å også få dårlig samvittighet for hvor mye dårlig jeg behandlet dem i tenårene mine og tidlig 20-årene. Hvor bortskjemt, utakknemlig og bitchy jeg var. Når jeg ser tilbake på ting nå er jeg jo så takknemlig for dem og alt de har gjort for meg. Hva skulle jeg gjort uten dem? Får lyst til å gråte over det.

Nå er dem over 60 år, og helsa deres er jo klart ikke den samme som da de var 40. Snart pensjonister, og ikke mange årene til de er på sykehjem…

 

Uff, nei jeg gruer meg til den dagen de ikke er her lenger. Føler meg på mange måter avhengig av dem enda selv om jeg er 30 år. Jeg vil alltid være lille jenta deres. 

Uff, nå måtte jeg virkelig gråte 😢😢

Anonymkode: 2476c...0f1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

eg tar meg selv ofte i å også få dårlig samvittighet for hvor mye dårlig jeg behandlet dem i tenårene mine og tidlig 20-årene. Hvor bortskjemt, utakknemlig og bitchy jeg var. Når jeg ser tilbake på ting nå er jeg jo så takknemlig for dem og alt de har gjort for meg. Hva skulle jeg gjort uten dem? Får lyst til å gråte over det.

Håper at mine barn tenker slik også. Noen av dem er tenåringer, og noen av dem er i begynnelsen av 20 årene. Jeg er litt satt ut av at de er bitchy når de er over 20 år. Jeg blir vel litt sånn; Skal de noen gang bli voksen?

Men da er det håp gjerne...

Men foreldrene dine skal sikkert leve en god stund til, så slapp av. De er nok glade for å se at du ble så flott voksen, og mange foreldre går gjennom litt styrete ungdomsår, og tidlig voksen. Det er en del av å være foreldre. Husk det til du selv får barn.

 

Anonymkode: 4c1da...959

[AnonymBruker]

...Bare for å føye til; Jeg er selv snart 50 år, og har fremdeles friske og raske foreldre. 

Anonymkode: 4c1da...959

[AnonymBruker]

Jeg er 50 og gruer meg til det samme. Er så nær dem og glad i dem. De er begge over 80, men fult ut mamma og pappa for meg ♥️

Anonymkode: ec25a...a07

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg er nå 30 og er jo enda ung. Jeg er nå selvstendig, bor for meg selv, har kjæreste og sånt. Jeg tar meg ofte i å tenke på at vi alle blir eldre, selv våre foreldre. Jeg kan tenke tilbake til da jeg var en liten jente og satt på fanget til mamma eller pappa. Eller da de leste en bok for meg ved sengekanten før jeg sovnet. Eller da de ga meg lørdagsgodt. Masse gode minner! 
Det er sånne ting jeg tenker på nå som en 30 år gammel dame at det får jeg aldri oppleve igjen med dem. Fordi jeg er for gammel til det, jeg er jo ikke et barn lenger. 

Jeg tar meg selv ofte i å også få dårlig samvittighet for hvor mye dårlig jeg behandlet dem i tenårene mine og tidlig 20-årene. Hvor bortskjemt, utakknemlig og bitchy jeg var. Når jeg ser tilbake på ting nå er jeg jo så takknemlig for dem og alt de har gjort for meg. Hva skulle jeg gjort uten dem? Får lyst til å gråte over det.

Det kan du bøte på ved å være en god datter nå. Det beste man kan gjøre er å prøve å ha et godt forhold til foreldrene på den siste årene så man ikke angrer på noe. 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Nå er dem over 60 år, og helsa deres er jo klart ikke den samme som da de var 40. Snart pensjonister, og ikke mange årene til de er på sykehjem…

 

Uff, nei jeg gruer meg til den dagen de ikke er her lenger. Føler meg på mange måter avhengig av dem enda selv om jeg er 30 år. Jeg vil alltid være lille jenta deres. 

Uff, nå måtte jeg virkelig gråte 😢😢

Anonymkode: 2476c...0f1

Ellers har jeg ingen trøst ; å miste foreldre er virkelig det verste man opplever i livet. Helt ufattelig tomt og tungt. 

Anonymkode: 3227b...b31

[AnonymBruker]

Så fint innlegg, Ts❤️ jeg ble rørt av det du skriver. Du kan ha dem i livet ditt i ennå maaaange år. Tenk så heldig du er. Det virker som om du er bevisst på at tiden går og alderdommen kommer snikende. 60 åringer i dag holder seg så spreke og i god form og bra er det.

Du må bare nyte å ha en god relasjon til foreldrene dine. Gjøre alle møter så fin og minnerik som mulig. Selv om du ikke lengre sitter i fanget🥺those where the days. 

Jeg er 54 år og mistet begge mine foreldre da jeg var 37 og 38 år. De døde så tett. Av akutt sykdom og hjertesvikt. Ingen av de rakk å fylle 70 år.

Jeg kommer aldri over at jeg faktisk aldri mer skulle få være sammen med de. Jeg er yngstebarnet og jeg var så tett knyttet til de. Jeg var den siste i søskenflokken som bodde hjemme osv. 

Mine barn var så små da de gikk bort, de husker dem jo ikke. Nei, huff nå ble det min tur til å gråte. Jeg kunne gitt alt jeg eier for å få en stund til med mine foreldre. 

Ta vare på deres kjære mens dere ennå kan det❤️ 

Anonymkode: e3171...ff1

[Sharjovich]

Mitt største frykt i livet. Har nylig blitt 30 år gammel - og er en ordentlig familiemann. Mine foreldre og søsken betyr absolutt alt for meg.

Jeg prøver å verdsette tiden jeg har med dem. Jeg håper de lever i hundre år og jeg kan ikke forestille meg et liv uten min mor og far. Men de er også drivkraften min - og min motivasjon bak alt.

Vet at man blir gjort narr av hvis man bor med foreldre i voksen alder, men jeg kjøpte en enebolig i Oslo ti 8 sifret sum, kun så jeg kan gi det aller beste til mine foreldre, fordi de fortjener det. Skal selv flytte inn i hybel delen med min frue om to måneder, så får de hovedeiendommen. Gjør så mye narr som mulig, det å kunne tilbringe hver eneste dag med de jeg elsker. Ingenting slår det. Så ja, jeg tenker på dette nesten daglig og det har plaget meg lenge, men faen ikke om jeg skal gi dem det beste i livet og skape de beste minnene underveis.

❤️ til alle som tar vare på sine foreldre. 

[Bombasi]

Jeg gruer meg også til den dagen foreldrene mine ikker er her lenger. Det gjør vondt å tenke på. 

Men enda vondere er det å tenke på at de har nådd en alder der ting kan være snudd på hodet i morgen. Slag, infarkt, demens osv. Noen ting er verre enn døden i seg selv. 

Så ja, jeg kjenner på det nå jeg også. Men foreløpig er dem begge still going strong der alt er som normalt. Heldigvis. Får håpe det varer i minst 20 år til *bank i bordet*. 

[AnonymBruker]

Mannen min er i ferd med å miste faren sin og det gjør så vondt, for han og for meg og hele svigerfamilien 😔

TS, dette var et fint innlegg. Tror det er viktig å ha en bevissthet rundt det at foreldrene våre ikke er her for evig, og sette pris på dem mens man enda har dem her ❤️

Anonymkode: 341c9...5da

[AnonymBruker]

Jeg er 40, og takler ikke tanken på at foreldrene mine en dag vil være borte. 
Hvis jeg begynner å tenke på det, må jeg bare prøve å tenke på noe annet, for det er rett og slett for fælt å tenke på. 
Jeg kan virkelig ikke forestille meg et liv uten dem. 

Anonymkode: e94d0...244

[Jdz]

Tenker mye på det samme. Jeg har ikke mye familie og jeg bor bokstavlig talt mer eller mindre på andre siden av verden i forhold til foreldrene mine. Jeg er «hjemme » så ofte jeg kan, men jeg har alltid like dårlig samvittighet når jeg må dra.

Tenker at man bare må gjøre det beste ut av tiden man har sammen, men aner ikke hva jeg skal gjøre den dagen en av dem ikke er her lenger.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det kan du bøte på ved å være en god datter nå. Det beste man kan gjøre er å prøve å ha et godt forhold til foreldrene på den siste årene så man ikke angrer på noe. 

Ellers har jeg ingen trøst ; å miste foreldre er virkelig det verste man opplever i livet. Helt ufattelig tomt og tungt. 

Anonymkode: 3227b...b31

Tja… sammenlikner meg litt med hva TS frykter, for jeg mistet begge mine foreldre til sykdom da jeg var i starten av 30-årene. Det var for meg de første dødsfallene blandt virkelig nære, og slikt sett svært tungt. 
Samtidig klarte jeg å se rasjonelt på det - «normalen» er at foreldrene våre skal dø dra oss, ofte av alderdom eller sykdommer som kommer oftere når man blir eldre.

Jeg tror likevel det er verre som foreldre å miste er barn, for barn skal ikke dø fra foreldrene - livets gang er for de fleste av foreldre skal dø fra barna sine. 
Sorgen er ikke «enklere» av den grunn, men det er mer «naturlig». Hvis det ga mening.

Det gjelder å ta vare på sine foreldre (og alle andre) så lenge man har dem ❤️

Anonymkode: 49bad...420

[AnonymBruker]

Takk ts! Hopper over dagens planer og drar på kafé med mamma! ❤️

Anonymkode: 9024b...0d3

[AnonymBruker]

Jeg er livredd for å miste moren min. Har liksom bare henne.. faren min er død, og det er lite eller ingen kontakt med hans side av familien. Min mors side har jeg en onkel, fetter og kusiner igjen bare, og de bor langt unna. Har en bror da, men det er liksom ikke helt det samme, og vi begge sliter med vårt psykisk så  å miste mamma hadde vært for jævelig rett og slett. 

Anonymkode: 8c3fc...5da

[AnonymBruker]

Åh, jeg tenker på det samme og gruer meg SÅNN til den dagen de en dag blir borte 😭❤️ Jeg er gift, men har ellers et ganske lite nettverk - i min innerste krets er det kun mannen min og foreldrene mine, så jeg orker nesten ikke tanken på å miste en av dem. Har aldri mistet noen i innerste krets. Andre familiemedlemmer er jeg ikke SÅ nære.

 

Hadde et mareritt for noen måneder siden hvor jeg drømte at faren min døde. Husker at jeg ikke helt klarte å ta det inn i drømmen, men at det gikk opp for meg da jeg skulle sende ham en melding og innså at jeg aldri ville få svar. Ble så lei meg, og var lei meg da jeg våknet. Det første jeg gjorde den dagen var å sende faren min en melding, og jeg ble så glad da han bare svarte med sitt vanlige «ok» 😂

Anonymkode: a8672...5c7

[AnonymBruker]

Foreldrene mine er begge over 60 og har mødrene sine enda  

 

Fedrene gikk bort da de var 40 og 60, så du har sikkert mange år igjen

Anonymkode: d2137...c1a

[AnonymBruker]

Skjønner hva du mener ❤️. Mistet faren min da jeg var 30. De siste årene har min mor vært syk og hjelpetrengende etter slag. Hun er ikke sånn som før å snakke med heller. Det er tungt og vanskelig når foreldre blir gamle og syke. Jeg føler at det er jeg som er mor til min mamma nå, og må ta vare på henne. Nyt årene med foreldre i live, og gjør hyggelige ting sammen mens dere kan.

Anonymkode: 19d21...56c

[AnonymBruker]

Det er helt naturlig å tenke litt over hvordan man behandlet foreldrene som tenåring når man blir voksen. Og slik skal det jo også være - man er ferdig med en fase, og 'bøter' litt på det. Sånn sett får man som forelder litt igjen i andre enden etter noen slitsomme år. Det er selvsagt litt forskjellig HVOR ille de er. Heldigvis vet de fleste at tenårene er vanskelige å gå gjennom og det er mye hormoner, og de fleste foreldre står i samme situasjon og kan lene seg på andre bekjente.

Høres ut som om du kjenner på en liten aldersangst rundt det å bli voksen, ansvaret tar deg og det "ansvarsløse" livet som barn er definitivt over. Det er jo en litt trasig overgang for noen. Heldigvis er det bedre i andre enden - det er masse kos og hygge med egne barn, og det å glede andre tar litt over for det å glede seg selv, slik foreldrene dine også følte da du var liten (og sikkert til en viss grad ennå).

Dette skiftet litt for meg da jeg fikk barn. Jeg tenker selvsagt fortsatt på det at jeg en dag skal miste min mor og stefar (mistet far som liten), men jeg tenker nesten mer på det at jeg selv skal dø fra MINE barn. Det å etablere tradisjoner der jeg viderefører egne ting vi gjorde som barn, gjør jo at jeg føler barndommen jeg hadde fortsatt er "inntakt". 

Nå prioriterer jeg dem mye mer enn før, for det er ingenting som gir dem mer enn å være med meg, min mann og deres barnebarn (eller søsken og deres barn). 

De virker selv som de er på et godt sted i livet, med god helse, venner og familie som bryr deg. 

Tenk på hva du kan gjøre for dine foreldre, de er ennå ikke gamle og dere har mye tid sammen. 

Anonymkode: 9f62b...ed6

[°Rozárka°]

Ja,det gruer jeg meg også til. De er pensjonister begge to. Vi har et godt forhold.

Om man har hatt et anstrengt forhold tidligere i livet,så er det bedre å ha det hyggelig sammen nå som voksne, uten å plage deg selv med dårlig samvittighet.

Men,jeg håper de lever så lenge de har livskvalitet, og at de får slippe den dagen den ikke lenger er tilstede.

Jeg vet at min fars største frykt er å få demens som sin mor, og å havne på sykehjem. Så jeg håper han slipper før det.

Han har gjennomgått et hjerteinfarkt, og jeg må si at det var en skremmende opplevelse som satte en skikkelig støkk i oss lenge. Han er en svært arbeidsom mann,som kommer til å visne raskt den dagen han tvinges til å bli mer passiv.

Jeg vil heller at han skal få et massivt slag og dø, enn at han skal sitte og visne på et sykehjem. Og det er vi barna enige om at vil være det beste også. Og det er jo fordi vi vet at han ønsker det selv. 

Mamma er noen år yngre, og fortsatt frisk.

De mistet begge en forelder da de var unge, og jeg føler meg heldig som fortsatt har mine. For det er ingen selvfølge.

Endret 14. september 2023 av °Rozárka°

[AnonymBruker]

Jeg gruer meg også veldig. Jeg er redd jeg kommer til å takle det veldig dårlig da min mor står meg svært nær og har hvert min klippe gjennom hele livet. Hun er min mor, men også min aller beste venninne. 

For å være ærlig ønsker jeg at hun holder seg frisk og rask såpass lenge at det er jeg som dør først (jeg har mange kroniske sykdommer og ser ikke for meg at jeg kan bli spesielt gammel).

Anonymkode: 60008...4e2