Når far ikke orker mer konflikt

[AnonymBruker]

Jeg er gift med en mann som har to barn i ungdomsskolealder. Eksen har vært utfordrende hele tiden, også før jeg kom inn i bildet, så det var ikke noe som trigget henne. År etter år har hun brutt avtaler, ikke forholdt seg til avtalene hun selv har vært med på å inngå på FVK, ikke betalt sin del av kontingenter/klær/utstyr, og til og med bare latt være å ordne overnattingsplass for barna når de skulle på helgetur med en forening hun selv hadde sendt de med. Da ringte de hjem til far, gråtende, for de fikk ikke tak i mor, og hun hadde ikke betalt for hotellrom. Der sto de - 40 mil hjemmefra.

Hun har "glemt" at hennes barneuke startet og var bortreist da de sto på trappen, hun har fortalt grove løgner om søsteren til far, hun lot bare være å betale sin del av konfirmasjonsutgiftene, men hun sender pengekrav selv om hun har kjøpt nye skolisser(!) til en av ungene.

Nå er far der at han vil flytte langt vekk. Eldste er ferdig med 10. til sommeren, yngste har to år igjen. Far vil likevel ikke vente til sommeren engang, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har lyst til å flytte, så det er ikke det, men mor kommer aldri til å tillate at barna flytter. Og ingen av ungene kommer selv til å presse igjennom å bo med far, når mor motsetter seg det, uavhengig av hva de har lyst til.

Jeg tenker at vi kan bli her vi er to år til, helst fem så yngste er ute av vgs og har full støtte og nærhet fra far de årene. Samtidig ser jeg hvor sliten mannen er, og at han blir sintere og mer og mer nedstemt. Han liker ikke hverdagen lenger, og takler ikke eksen mer.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Presse på for minst to år til, eller satse på at barna får det helt fint om de kun ser far i ferier? 

Anonymkode: 11054...ad1

[AnonymBruker]

Så far er sliten og stikker derfor fra barna, som da må bo 100% hos en mor som ikke evner å ta vare på dem? Da er far like ille…om ikke en værre omsorgsperson! 

Anonymkode: ad5a8...f16

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Så far er sliten og stikker derfor fra barna, som da må bo 100% hos en mor som ikke evner å ta vare på dem? Da er far like ille…om ikke en værre omsorgsperson! 

Anonymkode: ad5a8...f16

Ts her.
Jeg tror hun evner å ta vare på dem, og at hun med vilje lar være å gjøre en del ting slik at det blir far sitt problem, bare for å irritere han.

Men hvis han er en verre omsorgsperson, så er alt i orden: da er det bare å dra  

Anonymkode: 11054...ad1

[Forundret..]

Når han vet hvordan mor er så er det utilgivelig om han drar.

[AnonymBruker]

Rettssak. 
Far må, som flere her sier, bare ta seg sammen. Han er voksen. Det er vesentlig mye bedre at han brenner seg helt ut på dette enn at han velger å ofre barnas beste for å «få ro».

Han burde ikke ha tålt konflikt mer enn 4-6 mnd (med tung innhenting av informasjon, lydopptak etc) før han gikk rettens vei for å få omsorg for barna. For om konflikt er «slitsomt» for en voksen mann? Da er det drepende for psyken til en under 18.

Anonymkode: 62c3d...cf1

[Hmmmmmm]

Nei, ærlig talt. Far må gå rettens vei for å få full omsorg for barna. Slik kan han få barnebidrag fra mor. 

Han må få ungene sine til å si sin mening hos fvk. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ts her.
Jeg tror hun evner å ta vare på dem, og at hun med vilje lar være å gjøre en del ting slik at det blir far sitt problem, bare for å irritere han.

Men hvis han er en verre omsorgsperson, så er alt i orden: da er det bare å dra  

Anonymkode: 11054...ad1

Synes bare far kan flytte om barna blir med. Om ikke tenker jeg han bør ta belastningen med en rettssak. Viktig at alt dette blir dokumentert. Om ikke er det er et stort svik mot barna.

Anonymkode: 0793e...af7

[AnonymBruker]

Det er helt fullstendig utilgivelig om far reiser. Det skjønner han å. Ikke prøv å press det igjennom, da legger du enda mer press på ett utslitt menneske. 

Altså... Seriøst?! Du prøver å presse mannen din til å forlate barna sine. Det er rimelig grusomt av deg uansett årsak. 

Anonymkode: 0281c...60c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Ts her.
Jeg tror hun evner å ta vare på dem, og at hun med vilje lar være å gjøre en del ting slik at det blir far sitt problem, bare for å irritere han.

Men hvis han er en verre omsorgsperson, så er alt i orden: da er det bare å dra  

Anonymkode: 11054...ad1

Nei. En kan ikke samtidig velge å søke konflikt med mindreåriges foreldre og være en «god omsorgsperson» for dem. Adferden du beskriver er nemlig selve skolebokdefinisjonen på psykisk vold! 
 

Hva slags liv lever dere, ts? Som tenker dette er akseptabelt å etterlate barn i? Hvordan så barndommen din ut, siden du tenker dette er noe annet enn dypt og inderlig uforsvarlig? Dette er psykisk vold! 

Anonymkode: 62c3d...cf1

[AnonymBruker]

Dette høres utrolig tøft ut ! 
Av det jeg leser så har dere fullstendig oversikt over omfanget av svikt fra mor her - så jeg lurer på om dere da kan snu litt på tankegangen og forholde dere til hennes atferd som forutsigbar? Og idet akseptere at hun er sånn? Hvis dere vet garantert at hun svikter på disse områdene, kan dere lage planer praktisk, økonomisk og emosjonelt slik st når «smellen» kommer, er det noe dere er forberedt på og iverksetter den aktuelle planen, istedenfor å bli sur, sint og skuffet. At dere fremdeles blir skuffet kan dere greie å snu ved å innse at forventningene dere har til ar hun plutselig skal levere bedre, er helt urimelig. Hun vil nok fortsette å levere mangelfull omsorg og bryte avtaler osv osv. 

Når dere ikke kan endre henne, hva med p gjøre en innsats for å endre fullstendig på måten dere forholder dere til henne på? 
 

jeg har en langt mindre alvorlig situasjon. Den er sånn at barnefar stadig ikke kan ha barna i samværshelg, dukker stadig noe opp og han har ikke barnevakt /besteforeldre å spille på. Har vært gjennom år med skuffelser, brutte løfter og at jet har måtte avlyse planer pga dette. Da jeg en gang stod med ferdig pakket koffert til et helgeopphold på hotell i Strømstad, og han ringte for å avlyse, fikk jeg nok. 
Stilte meg som om jeg trodde han kon til å endre seg, og svarte meg selv ærlig at jeg faktisk ikke tror det. Så da måtte jeg endre meg. Jeg forberedte meg emosjonelt før hver helg, på at han kon til å avlyse, sørger for å ha barnevennlige planer, og plan B, slik at det ikke bød på praktiske problemer eller personlig skuffelse. Sa til meg selv «det kan hende han avlyser, i så fall møter han forventningene mine, jeg er forberedt». Når jeg skulle viktige ting, bursdager ol avtalte jeg backup barnevakt med mamma slik at jeg kunne dra uansett. det var fake it until you make it, men etter tid så greide jeg å gi slipp på de vonde følelsene. Råder dere til å forsøke ! 
 

Det er kun dere to og barna som vil lide av å fortette sånn her, og dere har slt å vinne på å få til en forandring  Mor vil leve i sitt eget strev uavhengig av hva dere gjør uansett tror jeg. 
føler med dere uansett. 

Anonymkode: bca73...298

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det er helt fullstendig utilgivelig om far reiser. Det skjønner han å. Ikke prøv å press det igjennom, da legger du enda mer press på ett utslitt menneske. 

Altså... Seriøst?! Du prøver å presse mannen din til å forlate barna sine. Det er rimelig grusomt av deg uansett årsak. 

Anonymkode: 0281c...60c

For å forsvare ts så spør hun om hun bør presse far til å holde ut i situasjonen,  og da er svaret ja. Det bør hun!

Anonymkode: 0793e...af7

[AnonymBruker]

Men, hva vil bli annerledes hvis dere flytter? Det eneste er jo at barna vil se mindre til far? Moren kommer jo ikke til å forandre seg og bli mer samarbeidsvillig, det blir jo motsatt, enda mer pengekrav, han må fikse ting for ungene på lang avstand, han kan jo ikke bidra eller hjelpe dem med noe ? Slikt som hotellsituasjonen vil jo ikke bedres, det blir jo tvert om? 

Og hvorfor kan ikke så store barn si hva de ønsker selv, her er det jo helt tydelig at faren ikke ønsker at de skal bo 100% hos ham? Eller hva har han tenkt? Man kan ikke flytte fra selve ansvaret for barna sine, det blir bare vanskeligere å ivareta det med lengre avstand. 

Hva tenker du, er far en "tilrettelegger", slik at du tror at hvis han er i en annen landsdel så begynner mor å betale kontigenter og arrangere konfirmasjoner og alltid være hjemme hvis far er mer utilgjengelig fysisk (? han blir jo ikke det, telefon, nettbank og betraktelig økt samværslogistikk vil jo fortsatt eksistere), og alt av foreldremøter, klesinnkjøp, selskaper og leksehjelp forsvinner ikke, vil hun ta det på strak arm? Vil far rett og slett stikke fra barna sine? 

Eller er planen at de skal flytte med? Så store barn har veldig mye de skal ha sagt. Du har sikkert rett i at de ikke umiddelbart ønsker flytte langt, fra hjemmet sitt og fra mor. men dette må dere jo diskutere med dem det gjelder, barna? 

Anonymkode: adaf7...f7c

[AnonymBruker]

Ts her.

Noen av dere misforstår. Jeg lurer på om jeg bør presse på for å få barnefar til å legge vekk tanken på flytting nå, ikke på å presse han til å dra. Jeg er redd det bikker han over kanten. Det jeg har sett de 2-3 siste årene er en mer og mer nedbrutt mann som har levd etter mantraet "barnas beste", til han selv har blitt blakk, utslitt og bitter.

Jeg selv har ingenting med barnemor å gjøre, og vi har atskilt økonomi. De gangene vi har planlagt noe, og det er ganske ofte, og barnemor "plutselig" ikke kan ha ungene, har "glemt" at hun skal ha de, og andre tåpeligheter, så har jeg dratt selv om han "må" bli hjemme. Han kunne valgt å sette hardt mot hardt, rettsak for eksempel, som noen av dere nevner, men han har valgt "å sette barna først". Jeg derimot, har valgt å ikke forholde meg til det tullet.

Det jeg frykter, er at han går helt nedi kjelleren om vi blir. Og da er spørsmålet om det er bedre for ungdommene enn om vi drar og han beholder forstanden.

Anonymkode: 11054...ad1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Men, hva vil bli annerledes hvis dere flytter? Det eneste er jo at barna vil se mindre til far? Moren kommer jo ikke til å forandre seg og bli mer samarbeidsvillig, det blir jo motsatt, enda mer pengekrav, han må fikse ting for ungene på lang avstand, han kan jo ikke bidra eller hjelpe dem med noe ? Slikt som hotellsituasjonen vil jo ikke bedres, det blir jo tvert om? 

Og hvorfor kan ikke så store barn si hva de ønsker selv, her er det jo helt tydelig at faren ikke ønsker at de skal bo 100% hos ham? Eller hva har han tenkt? Man kan ikke flytte fra selve ansvaret for barna sine, det blir bare vanskeligere å ivareta det med lengre avstand. 

Hva tenker du, er far en "tilrettelegger", slik at du tror at hvis han er i en annen landsdel så begynner mor å betale kontigenter og arrangere konfirmasjoner og alltid være hjemme hvis far er mer utilgjengelig fysisk (? han blir jo ikke det, telefon, nettbank og betraktelig økt samværslogistikk vil jo fortsatt eksistere), og alt av foreldremøter, klesinnkjøp, selskaper og leksehjelp forsvinner ikke, vil hun ta det på strak arm? Vil far rett og slett stikke fra barna sine? 

Eller er planen at de skal flytte med? Så store barn har veldig mye de skal ha sagt. Du har sikkert rett i at de ikke umiddelbart ønsker flytte langt, fra hjemmet sitt og fra mor. men dette må dere jo diskutere med dem det gjelder, barna? 

Anonymkode: adaf7...f7c

Det er far som vil flytte nå, ikke jeg. Han tror livet blir bedre om barnemor er lenger vekk. Da kan ikke ungdommene parkeres hos han når han egentlig har andre planer, og hun kan ikke dukke opp på jobb eller hjemme hos oss for å gneldre.

Barna kan si hva de ønsker, men særlig yngste synes synd på mor. Og eldste hadde neppe dratt fra yngste. Noe som egentlig er bra, søsknene burde ha hverandre.

Jeg har aldri vært i den situasjonen at jeg vil stikke av fra livet mitt. Føler at det er der han er nå At han ikke vet hva mer han kan gjøre, og det han har prøvd har ikke endret noe, så da er det liksom det som gjenstår. men han er nedstemt også, så jeg vet ikke om det hjelper å snakke logikk med han.

Ts

Anonymkode: 11054...ad1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Det jeg frykter, er at han går helt nedi kjelleren om vi blir. Og da er spørsmålet om det er bedre for ungdommene enn om vi drar og han beholder forstanden.

 

Dette høres sutrete ut. Det er vel mye verre for ungene som sitter der på trappa, enn det er for han? Han får heller snakke med barna og si at døra er åpen, og hvis det er problemer, så kommer de og bor hos dere. Han blir vel ikke mindre blakk av å reise bort? Hvis eksen hans er ufin ellers, så får han sette foten ned, og be henne kommunisere kun gjennom meldinger. 

Han må lære seg å sette grenser for seg selv, men det betyr ikke at han kan reise fra ungene sine. 

Anonymkode: f5601...c76

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Det er far som vil flytte nå, ikke jeg. Han tror livet blir bedre om barnemor er lenger vekk. Da kan ikke ungdommene parkeres hos han når han egentlig har andre planer, og hun kan ikke dukke opp på jobb eller hjemme hos oss for å gneldre.

Barna kan si hva de ønsker, men særlig yngste synes synd på mor. Og eldste hadde neppe dratt fra yngste. Noe som egentlig er bra, søsknene burde ha hverandre.

Jeg har aldri vært i den situasjonen at jeg vil stikke av fra livet mitt. Føler at det er der han er nå At han ikke vet hva mer han kan gjøre, og det han har prøvd har ikke endret noe, så da er det liksom det som gjenstår. men han er nedstemt også, så jeg vet ikke om det hjelper å snakke logikk med han.

Ts

Anonymkode: 11054...ad1

Eksen min og far til mine barn møtte ikke opp til avtaler, og hadde dem ikke da det var avtalt. Jeg var utslitt og ungene var knust. Skulle jeg dermed ha reist til andre siden av landet?  Fordi jeg var sliten av å ikke holde avtaler?

Jeg endte opp med å ha dem 100 %. 

Mannen din er utslitt av å ikke kunne ha planer? Så da skal han reise vekk?

Anonymkode: f5601...c76

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

 

Dette høres sutrete ut. Det er vel mye verre for ungene som sitter der på trappa, enn det er for han? Han får heller snakke med barna og si at døra er åpen, og hvis det er problemer, så kommer de og bor hos dere. Han blir vel ikke mindre blakk av å reise bort? Hvis eksen hans er ufin ellers, så får han sette foten ned, og be henne kommunisere kun gjennom meldinger. 

Han må lære seg å sette grenser for seg selv, men det betyr ikke at han kan reise fra ungene sine. 

Anonymkode: f5601...c76

Han har prøvd å sette foten ned. Han gikk så langt at han snakket med politiet om forbud mot at hun kunne dukke opp her. Det, sa de, ikke lot seg gjøre ved delt omsorg, fordi barna skal hentes og kjøres.

Ellers tenker jo jeg også at vi ikke skal dra nå, og det sier jeg til han også. Spørsmålet er om jeg skal presse han, eller tenke not my monkeys, not my circus? Og så gjør han som han selv vil.

Ts

Anonymkode: 11054...ad1

[AnonymBruker]

Han høres håpløs ut. Tenk deg om det var motsatt, en alenemor som ville flytte vekk for å slippe samarbeidet med en vrang far.

Lurer litt på hva forhistorien her er. Hvem gjorde mest for ungene før de ble skilt, og har de veldig ulik inntekt? 

Anonymkode: 3b5df...4f2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Dette høres sutrete ut.

uenig. 

Selvsagt kjenner jeg ikke hele historien, men slik den legges fram kan det virke som om mor er ekstremt hevngjerrig. At hun vil gjøre tilværelsen så vanskelig som overhode mulig for eksmannen. Og de eneste virkemidlene hun kan bruke er barna. 

Hvis han fjerner seg selv og hun får 100% omsorg tvinges hun til å kutte ut det der tullet 

Anonymkode: 8eab0...5ed

[AnonymBruker]

La han flytte barna har det bedre uten.

Anonymkode: 72ab2...d42