Mannen stilte ikke opp etter fødsel for 4 år siden. Enda sint og skuffet.

[AnonymBruker]

Jeg opplevde noe liknende, bare at her gikk han fra meg da jeg var gravid og syk med ekstrem svangerskapskvalme.  Han syntes det va så slitsomt at jeg spydde hele dagen og ikke "bidro i hjemmet lenger". Jeg var innlagt 3 runder på sykehuset pga degydrering og underernæring. Han hadde kjøpt leilighet bak ryggen min og flytter uten et ord. Merket det ved at han ikke kom hjem fra jobb den dagen. Han forsøkte noen ganger å late som vi skulle fortsette å være en familie når fødselen nærmet seg, men jeg kunne aldri tatt i den mannen igjen. Aldri om jeg kunne stolt på han og lagt mitt og barnet sitt liv, vel og ve i hans hender.

Han har aldri vedkjent at han gjorde noe galt. Eller at han angrer seg. 

I ditt tilfelle så sier mannen din unnskyld, at han skammer seg og angrer. Jeg tror dere kan jobbe dere gjennom det, men jeg vil anbefale på det sterkeste å oppsøke en parterapeut. Ikke familievernkontoret, der er det hummer og kanari når det kommer til kvaliteten.

Dette sitter i hodet ditt, og det kan gå bra.

Anonymkode: d8a95...efb

[AnonymBruker]

Jeg opplevde noe liknende, bare at her gikk han fra meg da jeg var gravid og syk med ekstrem svangerskapskvalme.  Han syntes det va så slitsomt at jeg spydde hele dagen og ikke "bidro i hjemmet lenger". Jeg var innlagt 3 runder på sykehuset pga degydrering og underernæring. Han hadde kjøpt leilighet bak ryggen min og flytter uten et ord. Merket det ved at han ikke kom hjem fra jobb den dagen. Han forsøkte noen ganger å late som vi skulle fortsette å være en familie når fødselen nærmet seg, men jeg kunne aldri tatt i den mannen igjen. Aldri om jeg kunne stolt på han og lagt mitt og barnet sitt liv, vel og ve i hans hender.

Han har aldri vedkjent at han gjorde noe galt. Eller at han angrer seg. 

I ditt tilfelle så sier mannen din unnskyld, at han skammer seg og angrer. Jeg tror dere kan jobbe dere gjennom det, men jeg vil anbefale på det sterkeste å oppsøke en parterapeut. Ikke familievernkontoret, der er det hummer og kanari når det kommer til kvaliteten.

Dette sitter i hodet ditt, og det kan gå bra.

Anonymkode: d8a95...efb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg skriver denne mest for å få litt innspill fra dere. Tankene mine er usorterte og det er vanskelig å vite hva jeg egentlig mener og føler. 

Dette omhandler tiden etter at vårt barn ble født 4 år siden. Fødselen var meget lang og traumatisk, og endte i hastekeisersnitt. Jeg fikk påvist PTSD og fødselsdepresjon i etterkant. Det jeg er usikker på et hva som skjedde mellom mannen min og jeg. 

Mannen min er selvstendig næringsdrivende med dyr og jobber mye. Mye. Mye. Mye. Han måtte reise dagen etter fødsel på grunn av noe jobbgreier, men kom tilbake dagen etter (lå på sykehuset i 6 dager). I tiden etter jeg kom hjem var jeg alene med barnet. Ingen hjelp, ingen støtte, ingen avlastning. Jeg var ikke borte fra barnet en gang de første 6 mnd. Hvordan jeg kom meg igjennom alt er utrolig å tenke på. Husker dessverre svært lite av den tiden i dag. Har kun mobilbilder som kan vise hva vi gjorde. Men mitt barn og jeg har et uendelig sterkt og kjærlig bånd i dag. 

Mannen min og jeg har snakket ofte om dette, og jeg prøver å fortelle på en tydelig og respektfull måte at han sviktet meg under den tiden. At dette er det vondeste som er gjort mot meg og at jeg stadig lurer på hvorfor han ikke stilte opp. Jeg har forstått at han skammer seg fælt og skulle ønske han hadde prioritert annerledes. Hans argument er "det var ingen andre som kunne gjøre jobben". 

Nå er det 4 år siden. Og jeg har enda ikke klart å slippe det. Jeg har gått til psykolog, fått oppfølging av sykehuset for PTSD og depresjonen. Har opplevd mye forståelse for hele situasjonen. Men skuffelsen sitter som en enorm klump i hjertet og magen min. Jeg vet ikke hva jeg ønsker å få fra partneren min. Om det er en unnskyldning eller noe annet. Såret er for stort til at jeg kan gå videre. 

Jeg kommer ikke til å få flere barn med han. Dette går jeg aldri igjennom flere ganger. 

 

Er det noen andre som har opplevd noe lignende? Hvordan jobbet dere med det i etterkant? Hva tenker dere? 

Anonymkode: 24372...869

Jeg forstår at dette er forferdelig vondt for deg. Samtidig så ble dere jo begge to tatt fullstendig på senga av vanskelig fødsel og barseltid. Var dette virkelig ikke noe dere tenkte kunne komme til å skje? For jeg regner jo med at han alltid har jobbet mye, og ikke kun i de 6 mnd i fbm fødsel og barseltid. Jeg forstår jo dilemmaet, dere hadde åpenbart ingen økonomisk sikkerhet eller løsning som gjorde at han kunne være hjemme når du trengte ham. Er det i det hele tatt noe som har endret seg de siste 4 årene? Hva om du f eks blir alvorlig syk og ikke klarer å ta deg av barnet? 

Anonymkode: 99e13...b0c

[AnonymBruker]

Jeg gikk gjennom 4 måneder med kolikkbaby helt alene. Mannen jobbet og rømte fra situasjonen. Han måtte selvsagt sove fordi han skulle jobbe, 

Det er 4,5 år siden og det sitter dypt i meg enda. Tror aldri jeg klarer å tilgi han for det. 

Anonymkode: e0fec...b58

[Nymerïa]

Hvordan har disse fire årene vært for dere? Har han satt dere først i andre sammenhenger? Ved sykdom eller kriser ellers?

Det tror jeg sier en del om han faktisk har lært noe av dette.

Jeg synes det blir feil å fokusere på for eller i mot tilgivelse. Du må nesten se på handlingene hans for å vite om du kan stole på han. Og hvis du ikke tror du kan stole på han neste gang ting går skeis, så blir tilgivelse underordnet.

[AnonymBruker]

Hekt ærlig, TS. Jeg hadde samme fødsel som deg, og like ubrukelig mann. Men jeg trengte ikke psykolog eller fikk PTSD. Husker ingenting av barseltiden, men det er det mange som ikke gjør. 

Vi er mange som ikke fikk den babytiden vi ønsket oss. Du er ikke unik. Let it go. 

Anonymkode: 90885...cca

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen. Jeg var helt alene, mannen svikta fullstendig. Han bare sov, var ute eller på jobb. Tok ikke i ungen vår, og jeg var suicidal av søvnmangel. Det ble slutt mellom oss, og jeg er fortsatt sint på ham for det. Men eksen min angrer ikke, og sier bare at "det var så vanskelig for ham". Kyss meg en viss plass. 

Håper dere kommer dere gjennom det ❤️

Anonymkode: 6d18c...e77

[AnonymBruker]

Problemet her er vel at du ikke lenger føler at du kan stole på ham. Det er jo meningen at mannen skal være der og beskytte mor og baby når de er på sitt mest sårbare. Han feilet i oppgaven sin. Han forlot dere når dere trengte han som mest.

En unnskyldning er ofte ikke nok. Anger er ofte ikke nok. Forståelse over at han feilet, er ofte ikke nok. Ingenting at dette forteller deg at han kommer til å stille opp ved neste krise.

Hva gjør man da, når man må leve i uvisshet frem til neste krise? Hva kan mannen gjøre for å vise at han er klar til å trå til når det gjelder? 

Samtidig kan du ikke gå med dette år etter år. På et tidspunkt må du enten bestemme deg for at tilliten for alltid er brutt, eller velge å stole på ham. 

 

 

Anonymkode: 397b1...31c

[AnonymBruker]

Jeg har full forståelse for at du synes dette var kjempevanskelig og at du fremdeles elter på dette. Men hvordan stiller han opp nå? Hvis han er «flink» nå og tar sin del, så kanskje heller fokusere på det? Hvis han fremdeles er like egoistisk, uempatisk, tankeløs etc, så kanskje du bør vurdere hvordan du vil ha livet ditt? 

Anonymkode: 1c459...6a1

[Duff]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg opplevde noe liknende, bare at her gikk han fra meg da jeg var gravid og syk med ekstrem svangerskapskvalme.  Han syntes det va så slitsomt at jeg spydde hele dagen og ikke "bidro i hjemmet lenger". Jeg var innlagt 3 runder på sykehuset pga degydrering og underernæring. Han hadde kjøpt leilighet bak ryggen min og flytter uten et ord. Merket det ved at han ikke kom hjem fra jobb den dagen. Han forsøkte noen ganger å late som vi skulle fortsette å være en familie når fødselen nærmet seg, men jeg kunne aldri tatt i den mannen igjen. Aldri om jeg kunne stolt på han og lagt mitt og barnet sitt liv, vel og ve i hans hender.

Han har aldri vedkjent at han gjorde noe galt. Eller at han angrer seg. 

I ditt tilfelle så sier mannen din unnskyld, at han skammer seg og angrer. Jeg tror dere kan jobbe dere gjennom det, men jeg vil anbefale på det sterkeste å oppsøke en parterapeut. Ikke familievernkontoret, der er det hummer og kanari når det kommer til kvaliteten.

Dette sitter i hodet ditt, og det kan gå bra.

Anonymkode: d8a95...efb

Det skjønner jeg at du ikke klarte å tilgi, har opplevd noe liknende selv. Ny dame flyttet inn samme uka som jeg flyttet Ut (vi skulle flytte til ny leilighet sammen men han ombestemte seg på flyttedagen). Jeg var gravid da. Har tilgitt for min egen del men glemmer aldri.

Endret 12. september 2023 av Duff

[AnonymBruker]

TS 
Du svarer ikke på spørsmålet om økonomien hans /deres. 
Hadde han ikke råd til å ta seg fri/ bli sykemeldt? 

Anonymkode: 20c8a...808

[AnonymBruker]

Jeg regner med at mannen din er en kollega av meg; dyrlege med vaktansvar og eget firma, unntatt arbeidsmiljøloven men samtisig med en lovpålagt plikt om å stille opp uansett hva. Til alle døgnets tider. og med de arbeidsforhold som råder i bransjen; umulig å få vikar. Tro meg; det er uhyre krevende.
jeg tenker at han ikke har skjønt helt hvor stort det var å få et barn, fordi ingen stiller helt forberedt der. Ikke engang du.

også kjenner jeg igjen den utrolig dårlige samvittigheten han må kjenne på, der du, til tross for hundre forsøk på å få noen til å dekke opp for deg, ikke finner noen. Også går du rundt og føler at du ofrer alt for disse dyrene. Svikter familien din hver eneste dag. Du er sjakk matt.

det er komplett mangel på dyrleger i hele verden ts. Så hvis dette er jobben hans. Så skjønner jeg hvor utrolig tøfft det må ha vært også for ham. Det betyr ikke at jeg ikke forstår deg. Men kan det stemme at det er dette som er jobben hans? 

 

Anonymkode: 93ab1...3a2

[AnonymBruker]

Hvordan har han vært i de siste årene? Du sier han angrer. Har han bare sagt det, eller viser han det ved å stille opp slik en barnefar og partner bør?

Hvis han har stilt opp etter det, så må du slippe taket. Det var nok traumatisk for deg, men du kan ikke fortsette å bruke dette mot han. Hvis dette ikke går over om dere får terapi, så bør dere gjerne gå fra hverandre. Det er ikke sunt hverken for dere eller barnet at du går rundt med negative følelser mot partneren din.

Anonymkode: df172...706

[Virrevirrevapp]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

TS 
Du svarer ikke på spørsmålet om økonomien hans /deres. 
Hadde han ikke råd til å ta seg fri/ bli sykemeldt? 

Anonymkode: 20c8a...808

Å ikke være der i dagene etter kona har født og hatt en traumatisk fødsel - eller sørge for at hun har andre der!-, er vanvittig uansett omstendigheter. Han kunne bestilt en doula til henne eller privat jordmor til å følge henne opp om de ikke har nettverk og han har 0 muligheter til å få vikar. Det går ikke an å tenke så kort fram når man skal være far.

Og hvis han heller ikke har lært noe svar det som skjedde, skjøter jeg godt at ts ikke orker å få flere barn med ham. Nå kan hun riltihno ta en del grep selv også men han må jo bli bedre - ikke bare ok - om deres forhold og tillit skal bli reparert. 

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Som selvstendig næringsdrivende, uten Nav forsikring får han 0 kroner første 16 dager. 

Er han ansatt i eget AS får han sykepenger etter 16 dager. 

Er det enkeltmannsforetak får han kun 66% av 6 G etter 16 dager. 

TS skriver ikke noe om den finansielle situasjonen, som kan forklare noe av oppførselen hans.

Anonymkode: 20c8a...808

Samtidig har man 9 mnd til å spare opp nok lønn til å overleve 16 dager. 

Anonymkode: 7c86b...41c

[AnonymBruker]

Du må ta et valg. Å leve med at det ble slik, sørge ferdig over det, og møte følelsene med det perspektivet fremover. Eller, se det som et fullstendig knekkpunkt i forholdet, som gjør at du må gå.

Det er jo også slik at han hadde dette ansvaret da dere i sin tid valgte å få barn, og ingen av dere valgte at det skulle bli en ekstra tøff fødsel for deg, antakelig med påfølgende fødselsdepresjon grunnet fødselsopplevelsen og manglende støtte hjemme. Det var antakelig ikke mulig for ham å gjøre dette annerledes, på det tidspunktet, ihvertfall så ha ikke de mulighetene. Andre burde også trått til her antakelig. Jeg mener det er mulig å komme over dette nå, at du må selv jobbe med et valgt ståsted, hvis mannen din forøvrig har gode kvaliteter og er «hel ved».

Anonymkode: fe20e...738

[Virrevirrevapp]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Samtidig har man 9 mnd til å spare opp nok lønn til å overleve 16 dager. 

Anonymkode: 7c86b...41c

Nettopp. Eller realistisk 7 mnd men. Hvis man sparer noen tusen i mnd klarer man det.

[AnonymBruker]

Du visste vel på forhånd at han jobbet mye. Selvstendig næringsdrivende og med dyr, er det ikke bare-bare å ta en sykedag.

Det er 4 år siden og get over it. Mannen din angrer og du melker sorgen enda istedenfor å gjøre noe med det. Synes fryktelig synd på mannen din.

 

Har du tenkt over at hvordan din oppførsel påvirker barnet ditt? 

Anonymkode: c2d36...056

[Mt3]

Virrevirrevapp skrev (16 timer siden):

Han burde ha tatt ut sykemelding og vært der for deg, eller helt minimum ha engasjert noen andre som var der for deg og barnet. 

Når en jobber med dyr så er det ikke bare å ta ut sykemelding eller ta fri, en MÅ sørge for at det er en kompetent avløser/vikar som kan ta over arbeidsoppgavene og det er dessverre ikke like enkelt å skaffe til enhver tid.

 

TS, om din mann plutselig ble mer borte enn vanlig så kan jeg godt forstå at du klandrer han. Men fra et objektivt ståsted så kan det virke som at ingen av dere noengang FØR fødselen tenkte over hva dere skulle gjøre etter at babyen ble født. Ingen som tenkte på å ha besteforeldre/søsken/venner tilgjengelig for hjelp om du trengte det når han måtte jobbe. Og heller ikke tenkt over at han burde sjekket ang avløser/vikar noen dager rundt fødsel for å få være mer sammen med deg.

Han har dårlig samvittighet for denne tiden og du har fortsatt store problemer med å tilgi. Har dere vært i terapi ang dette sammen? Fått snakket helt åpent og ærlig om hva dere føler gikk galt, hvordan dere har det nå, hva er bra, hva kan bedres?

Det aller viktigste er jo om han nå i ettertid prioriterer dere mer, tar hensyn til at han har familie. For han kan ikke stille tiden tilbake og gjøre opp igjen det som ble gjort feil for 4år siden.

[Pippi Lotta]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg regner med at mannen din er en kollega av meg; dyrlege med vaktansvar og eget firma, unntatt arbeidsmiljøloven men samtisig med en lovpålagt plikt om å stille opp uansett hva. Til alle døgnets tider. og med de arbeidsforhold som råder i bransjen; umulig å få vikar. Tro meg; det er uhyre krevende.
jeg tenker at han ikke har skjønt helt hvor stort det var å få et barn, fordi ingen stiller helt forberedt der. Ikke engang du.

også kjenner jeg igjen den utrolig dårlige samvittigheten han må kjenne på, der du, til tross for hundre forsøk på å få noen til å dekke opp for deg, ikke finner noen. Også går du rundt og føler at du ofrer alt for disse dyrene. Svikter familien din hver eneste dag. Du er sjakk matt.

det er komplett mangel på dyrleger i hele verden ts. Så hvis dette er jobben hans. Så skjønner jeg hvor utrolig tøfft det må ha vært også for ham. Det betyr ikke at jeg ikke forstår deg. Men kan det stemme at det er dette som er jobben hans? 

 

Anonymkode: 93ab1...3a2

Men en dyrlege kan vel sykemelde seg? Hva skjer om dyrlegen havner i koma? Havner han i fengsel fordi han ikke kan gå på jobb?
 

Om han er dyrlege så er han trolig ikke den eneste, om han forsvinner vill det være andre dyrleger i området… Forstår det er vanskelig å legge ekstra arbeid over på kollegaer, men synes ikke man kan svikte barne sitt av den grunn.