Til katolikker og de som valgte å forlate kirka

[AnonymBruker]

Hei! Jeg er vokst opp i et karismatisk hjem. Som 11 åring valgte jeg å ikke tro på Gud og fant kristendom som tull og fanteri. Senere har jeg hatt et tøft liv og likevel opplevd Guds nåde og kjærlighet. Tilslutt vendte Guds godhet meg tilbake til han.  Jeg opplever en genuin helligjørelsesprossess og opplever meg ledet av den hellige ånd. Jeg døpte meg som 17 åring. giftet meg som 19 åring. Både meg og mannen min satte spørsmålstegn til kirka når vi var 17. fks at det virker så banalt med de protestantiske kirkene som oppstod i ca 18-1900 tallet, når det finnes katolisisme og ortodoksisme helt fra 300 tallet. 

som 15 åring ønsket jeg faktisk selv å bli nonne, det ble Det jo ikke noe av da jeg ble forelsket i mannen min ( vi gikk i samme klasse)

uansett, jeg har opplevd så mye dritt og jeg skulle vel ikke levd i dag og er vel det man kaller et løvetannbarn og bønnebarn. Jeg er utenfor mange statistikker, fks som barnevernsbarn ( at det er under 4 prosent av alle barnevernsbarn som får høyere utdannelse og generelt et godt liv) jeg takker Gud for det dag og natt. Og jeg opplevde masse svik og omsorgssvikt i barnevernet. Likevel her er jeg med fullført bachelor, jobber i blomsterforretning, eier hus og 400 mål med skog, har lappen og bil, er gift og har ei lita jente, vi har god økonomi og jeg kan til og med kjøpe designer kjoler om jeg vil. Og ikke minst, en helt fantastisk god hjerta mann.

vi har ikke alltid vært slik. Vi var fæle og hadde mye hat, snakket masse piss og gjorde mye rølp som ungdommer. Men Gud er god. 
 

Videre til spørsmålet mitt, min mann valgte å bli katolikk når han ble 22 år gammel, for å ha en kirke å Lene seg inntil. I tillegg har han et stort hjerte for det liturgiske, som man ser vesentlig mye mindre av i protestantiske kirker. Jeg personlig er også opptatt av liturgien: men jeg må ærlig innrømme at jeg har slitt med å følge etter inn i den katolske kirken. 
 

jeg opplever meg totalt avvist av kirken, og på trosskursene når jeg har stilt spørsmål har det blitt tatt negativt. Det er ingen der som hilser på meg, ingen som spør hvordan det går. De er oppslukt i hvor god katolsk mann jeg har som er så flink å følge søndagsplikten og spør meg kun om når jeg skal bli katolikk. 
 

Ærlig talt så har jeg møtt flere gudfryktige mennesker alle andre steder enn i katolisismen. Og jeg kjenner mange katolikker allerede. Spørsmålet mitt: hvorfor forlot du den katolske kirken, eller, er det katolske samfunnet så kaldt og det må jeg bare finne meg i frem til jeg selv er med i kirken? 
 

og: hvorfor er du katolikk? og hvordan spiller det inn i ditt liv, når Jesus sier vi skal bli likere han? Jeg kunne ønske katolikkene jeg har møtt var mer varm hjertig mot meg. Men det kjennes ut som det er et kompromi der 🤷‍♀️

Fyr løs, overbevis meg om den katolske kirka, hvis du tør 😉
 

 

Anonymkode: b27d6...e9c

[AnonymBruker]

Hei TS. Det var så fint å lese dine betraktingar rundt livet ditt, og Gud. 

Kjærleik frå ein som meiner at Gud er god, og at det ikkje har noko å seie kva retning/religion/måte du tilber Han på. Han kjenner ditt hjarte uansett om du kallar deg katolikk, ateist eller daoist.

Alt er kjærleik. Alt er Gud. 

❤️ 

Anonymkode: d0a1a...517

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 11.9.2023 den 12.32):

Hei TS. Det var så fint å lese dine betraktingar rundt livet ditt, og Gud. 

Kjærleik frå ein som meiner at Gud er god, og at det ikkje har noko å seie kva retning/religion/måte du tilber Han på. Han kjenner ditt hjarte uansett om du kallar deg katolikk, ateist eller daoist.

Alt er kjærleik. Alt er Gud. 

❤️

Anonymkode: d0a1a...517

Enig i denne. Forskjellige trosretninger er nyttige for å «treffe» folk på deres personlige plan - men ingen retninger er riktigere enn andre. Ha Gud og fred i hjertet ditt, og kall deg hva du vil ❤️ 

Anonymkode: e4f7a...41b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 11.9.2023 den 12.17):

Hei! Jeg er vokst opp i et karismatisk hjem. Som 11 åring valgte jeg å ikke tro på Gud og fant kristendom som tull og fanteri. Senere har jeg hatt et tøft liv og likevel opplevd Guds nåde og kjærlighet. Tilslutt vendte Guds godhet meg tilbake til han.  Jeg opplever en genuin helligjørelsesprossess og opplever meg ledet av den hellige ånd. Jeg døpte meg som 17 åring. giftet meg som 19 åring. Både meg og mannen min satte spørsmålstegn til kirka når vi var 17. fks at det virker så banalt med de protestantiske kirkene som oppstod i ca 18-1900 tallet, når det finnes katolisisme og ortodoksisme helt fra 300 tallet. 

som 15 åring ønsket jeg faktisk selv å bli nonne, det ble Det jo ikke noe av da jeg ble forelsket i mannen min ( vi gikk i samme klasse)

uansett, jeg har opplevd så mye dritt og jeg skulle vel ikke levd i dag og er vel det man kaller et løvetannbarn og bønnebarn. Jeg er utenfor mange statistikker, fks som barnevernsbarn ( at det er under 4 prosent av alle barnevernsbarn som får høyere utdannelse og generelt et godt liv) jeg takker Gud for det dag og natt. Og jeg opplevde masse svik og omsorgssvikt i barnevernet. Likevel her er jeg med fullført bachelor, jobber i blomsterforretning, eier hus og 400 mål med skog, har lappen og bil, er gift og har ei lita jente, vi har god økonomi og jeg kan til og med kjøpe designer kjoler om jeg vil. Og ikke minst, en helt fantastisk god hjerta mann.

vi har ikke alltid vært slik. Vi var fæle og hadde mye hat, snakket masse piss og gjorde mye rølp som ungdommer. Men Gud er god. 
 

Videre til spørsmålet mitt, min mann valgte å bli katolikk når han ble 22 år gammel, for å ha en kirke å Lene seg inntil. I tillegg har han et stort hjerte for det liturgiske, som man ser vesentlig mye mindre av i protestantiske kirker. Jeg personlig er også opptatt av liturgien: men jeg må ærlig innrømme at jeg har slitt med å følge etter inn i den katolske kirken. 
 

jeg opplever meg totalt avvist av kirken, og på trosskursene når jeg har stilt spørsmål har det blitt tatt negativt. Det er ingen der som hilser på meg, ingen som spør hvordan det går. De er oppslukt i hvor god katolsk mann jeg har som er så flink å følge søndagsplikten og spør meg kun om når jeg skal bli katolikk. 
 

Ærlig talt så har jeg møtt flere gudfryktige mennesker alle andre steder enn i katolisismen. Og jeg kjenner mange katolikker allerede. Spørsmålet mitt: hvorfor forlot du den katolske kirken, eller, er det katolske samfunnet så kaldt og det må jeg bare finne meg i frem til jeg selv er med i kirken? 
 

og: hvorfor er du katolikk? og hvordan spiller det inn i ditt liv, når Jesus sier vi skal bli likere han? Jeg kunne ønske katolikkene jeg har møtt var mer varm hjertig mot meg. Men det kjennes ut som det er et kompromi der 🤷‍♀️

Fyr løs, overbevis meg om den katolske kirka, hvis du tør 😉
 

 

Anonymkode: b27d6...e9c

Her tar du dessverre misforstått litt; de som går på troskursene er omtrent bare folk som ønsker å bli katolikker, og jeg har inntrykk av at de fleste av dem ser på dette som personlig undervisning der man ikke går for å bli kjent med andre, men for å lære noe, som på et voksenopplæringskurs for engelsk eller matematikk.

Folk som konverterer til en annen religion, enten det er noen som konverterer til Islam eller andre trosretninger har også en tendens til å bli i iverkant ivrige i sin nye religion da dette er en seriøs beslutning og livsendring som man ikke tar hver dag, og slik sett kan enkelte ferske katolske konvertitter bli mer katolske enn Paven.

Trist å høre om oppveksten din, men hvis du vil bli kjent med den katolske kirken slik den faktisk er, tror jeg neppe troskursene vil gi et riktig bilde av kirken - da anbefaler jeg heller å bli kjent med noen som har vært katolikk lenge, og har et mer avslappet forhold til det seremonielle i forhold til essensen i religionen som er nestkjærlighet; det er ikke kirkebygningen som skaper troen, men menneskene som oppsøker den.

En som kunne ha fortalt deg mye, var en fransiskanermunk (og prest) som døde var noen år siden; han het Ronald Hölscher og uansett hvem som kom til ham, ble vedkommende møtt med et stort, hjertelig smil:

http://www.katolsk.no/nyheter/2009/01/24-0004

Anonymkode: 14194...c86

[AnonymBruker]

Mange er jo katolikker pga kultur og tradisjon. I Norge er jo de fleste katolikker fra andre land, dermed er det en religion de er oppvokst med. De som velger å konvertere føler kanskje at det er en rett trosretning for dem. Tenker selv at fri kirker har mer folk som er åpne for andre, kanskje fordi de er mindre tradisjonelle. Er bare en tanke da jeg er selv katolikk, oppvokst siden jeg var barn, så føler at de som gikk i kirken gjorde det pga tradisjon og fellesskap da det var flere folk fra samme land som dem. 

Anonymkode: c6012...b23

[AnonymBruker]

Men hvorfor tar du ikke noe av æren for dette selv? Det er ikke gud som har lagt ned innsatsen for å få det godt liv imot alle odds, det er bare du.

Anonymkode: af220...631

[juve5]

AnonymBruker skrev (På 17.9.2023 den 11.58):

Her tar du dessverre misforstått litt; de som går på troskursene er omtrent bare folk som ønsker å bli katolikker, og jeg har inntrykk av at de fleste av dem ser på dette som personlig undervisning der man ikke går for å bli kjent med andre, men for å lære noe, som på et voksenopplæringskurs for engelsk eller matematikk.

Folk som konverterer til en annen religion, enten det er noen som konverterer til Islam eller andre trosretninger har også en tendens til å bli i iverkant ivrige i sin nye religion da dette er en seriøs beslutning og livsendring som man ikke tar hver dag, og slik sett kan enkelte ferske katolske konvertitter bli mer katolske enn Paven.

Trist å høre om oppveksten din, men hvis du vil bli kjent med den katolske kirken slik den faktisk er, tror jeg neppe troskursene vil gi et riktig bilde av kirken - da anbefaler jeg heller å bli kjent med noen som har vært katolikk lenge, og har et mer avslappet forhold til det seremonielle i forhold til essensen i religionen som er nestkjærlighet; det er ikke kirkebygningen som skaper troen, men menneskene som oppsøker den.

En som kunne ha fortalt deg mye, var en fransiskanermunk (og prest) som døde var noen år siden; han het Ronald Hölscher og uansett hvem som kom til ham, ble vedkommende møtt med et stort, hjertelig smil:

http://www.katolsk.no/nyheter/2009/01/24-0004

Anonymkode: 14194...c86

Takk for godt og utfyllende svar. Det gir veldig mening det du skriver. 
 

jeg har prøvd å spørre de eldre i kirken som jeg har skjønt, jobber direkte med troskursene og har vært katolikker fra de var barn, om arrangementene for de som er unge voksne, men jeg får ikke noe svar på om jeg får lov til å delta på dem da jeg ikke er konvertert. Det er som du sier at de som går på troskursene er ivrige i sin nye religion og ikke drar dit for å nødvendigvis bli kjent med noen. Derfor har jeg ønsket å bli med på arrangementene de har for unge voksne, da jeg ønsker å bli kjent med dem. Nå er jeg kanskje i overkant et følelsesmenneske som har et stort behov for å oppleve Gud gjennom andre mennesker og opplever kanskje ikke den samme iveren etter troskursene da jeg selv har vært på utallige bibel kurs, bibelskole, misjon osv, og opplever vel mer troskursene som «noe jeg allerede har tatt» mange ganger, misforstå meg rett. Jeg er kanskje ikke helt klar til å konvertere før jeg opplever menneskene der som trygge. I tillegg er troskursene på to år, som er i overkant lenge for meg som har barn, jobb, studier, mann og andre kristne felleskap. Syns bare det er litt dumt da jeg ønsker å stå i samme kirke som mannen min. Jeg syns også det er vanskelig å akseptere at vår datter døpes inn i den katolske kirken min mann hører til når jeg ikke kjenner noen der. Jeg gikk på messer og kirkekaffe i 2 år der men opplevde ikke at jeg ble særlig kjent med noen, mer at min mann fikk all fokus 😅 opplever også at NUK, samt de felleskapene for unge voksne kun er for katolikkene. Så jeg lurer bare så på hvordan jeg kan bli kjent med andre katolikker? 
 

de katolikkene jeg kjenner fra før har vokst opp katolikk og forstår ikke helt de problemene jeg har med å bli kjent med dem i kirka. De jeg kjenner er dog fra andre steder i landet og utland enn her, så er ikke så mye jeg får treft dem akkurat. Har du noen tips på hvordan jeg skal gå frem? Uten at jeg må konvertere med engang. Opplever kirken som ekstremt lukket for de som bare ønsker å bli kjent enn å konvertere. 

[juve5]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Mange er jo katolikker pga kultur og tradisjon. I Norge er jo de fleste katolikker fra andre land, dermed er det en religion de er oppvokst med. De som velger å konvertere føler kanskje at det er en rett trosretning for dem. Tenker selv at fri kirker har mer folk som er åpne for andre, kanskje fordi de er mindre tradisjonelle. Er bare en tanke da jeg er selv katolikk, oppvokst siden jeg var barn, så føler at de som gikk i kirken gjorde det pga tradisjon og fellesskap da det var flere folk fra samme land som dem. 

Anonymkode: c6012...b23

Er med på det du sier her! 
 

nå er jeg og mannen min kun 24 år gamle og har i mange år kjent et dypt behov for tilbe og ære Gud på et dypere plan enn å bare « gå i kirken hver søndag». Vi ønsker å kjenne på en tilhørighet til noe som kan vare og har dype røtter i noe som står fast. Samt at tidsånden i dag er preget av identitets forvirring og en løgn bassert på at alt er relativt og sant - noe vi ikke er enig i. Kjenner da at den katolske kirken som har stått fast gjennom tidene, tross konsil vedtaker man ikke er enig i eller paver som ikke hadde de mest gode og sanne meningene likevel, er en kirke som står. Nå er jeg jo veldig opptatt av å se løgn for løgn og sannhet for sannhet og må nok være ærlig på at den katolske kirken har gjort mye feil pga folkene som har vært inne, men på samme tid kan jeg ikke nekte for at mennesker ikke er syndefrie og vil gjøre feil selv om de er innsatt av Gud eller ikke. For oss er vel den katolske kirke mer enn bare en trosretning, den kan på en måte fungere som et bevis på at ingen kan få skille oss fra guds kjærlighet. Når jeg leser i diverse kirke historie blir jeg veldig opptatt av diverse eldre klostre som har at munker som virkelig elsket Gud og sin neste, og det kjente bygdene tydelig på. Jeg har bare et så ønske om å kjenne på det selv og møte disse katolikkene.

[AnonymBruker]

I forhold til karismatiske menigheter, så er nok den katolske kirke veldig lukket og avmålt sosialt sett, dessverre. Jeg ble selv katolikk for 8 år siden og jeg også synes det er litt trist at det ikke er et varmere og mer inkluderende miljø, men det er hva det er.

I det minste er det vakker liturgi og vakre feiringer, spennende foredrag, et intellektuelt miljø, en rik filosofisk og kulturell historie som ingen andre kirkesamfunn kan skilte med, masse mennesker fra rundt omkring i verden, og ikke minst er det den kirke som Jesus grunnla på jorden. Sistnevnte er selvfølgelig grunnen til at jeg valgte å bli katolikk.

Anonymkode: 2d76e...531

[AnonymBruker]

juve5 skrev (1 time siden):

Takk for godt og utfyllende svar. Det gir veldig mening det du skriver. 
 

jeg har prøvd å spørre de eldre i kirken som jeg har skjønt, jobber direkte med troskursene og har vært katolikker fra de var barn, om arrangementene for de som er unge voksne, men jeg får ikke noe svar på om jeg får lov til å delta på dem da jeg ikke er konvertert. Det er som du sier at de som går på troskursene er ivrige i sin nye religion og ikke drar dit for å nødvendigvis bli kjent med noen. Derfor har jeg ønsket å bli med på arrangementene de har for unge voksne, da jeg ønsker å bli kjent med dem. Nå er jeg kanskje i overkant et følelsesmenneske som har et stort behov for å oppleve Gud gjennom andre mennesker og opplever kanskje ikke den samme iveren etter troskursene da jeg selv har vært på utallige bibel kurs, bibelskole, misjon osv, og opplever vel mer troskursene som «noe jeg allerede har tatt» mange ganger, misforstå meg rett. Jeg er kanskje ikke helt klar til å konvertere før jeg opplever menneskene der som trygge. I tillegg er troskursene på to år, som er i overkant lenge for meg som har barn, jobb, studier, mann og andre kristne felleskap. Syns bare det er litt dumt da jeg ønsker å stå i samme kirke som mannen min. Jeg syns også det er vanskelig å akseptere at vår datter døpes inn i den katolske kirken min mann hører til når jeg ikke kjenner noen der. Jeg gikk på messer og kirkekaffe i 2 år der men opplevde ikke at jeg ble særlig kjent med noen, mer at min mann fikk all fokus 😅 opplever også at NUK, samt de felleskapene for unge voksne kun er for katolikkene. Så jeg lurer bare så på hvordan jeg kan bli kjent med andre katolikker? 
 

de katolikkene jeg kjenner fra før har vokst opp katolikk og forstår ikke helt de problemene jeg har med å bli kjent med dem i kirka. De jeg kjenner er dog fra andre steder i landet og utland enn her, så er ikke så mye jeg får treft dem akkurat. Har du noen tips på hvordan jeg skal gå frem? Uten at jeg må konvertere med engang. Opplever kirken som ekstremt lukket for de som bare ønsker å bli kjent enn å konvertere. 

Takk for svar.

Grunnen til at jeg kjenner til troskursene, er at selv om jeg har vært katolikk hele livet, var jeg innom der en rekke ganger før koronaen for å "friske opp religionskunnskapene", og generelt fikk jeg følelsen av at folk var rimelig reserverte, selv om jeg fikk bedre kontakt med noen av dem som også var mer åpne og tok ordet under møtene; dette tror jeg avhenger av menneskers personlighet - for noen er religion noe dypt personlig, mens andre er mer åpne av seg. Her i Oslo der jeg bor tar troskurset forresten bare ett år med møte annen hver uke høst/vår.

Forstår godt hvordan det er å være et følelsesmenneske og at du først vil være trygg på bakgrunn av det du har opplevd, så det virker rart at du ikke får være med i NUK og arrangementer for unge katolikker; nå vet jeg ikke hvor i landet du bor og hvor stort eller lite miljøet er, men hadde det vært meg, hadde jeg tatt sjansen på å snakke med en prest, forklart at jeg er gift med en katolikk og selv er interessert i år bli det, men at jeg først har behov for å føle meg trygg; kan ikke se for meg at noen av prestene jeg har kjent, ville sagt nei til dette med mindre man skulle ha klare regler innenfor NUK som ikke tillater dette.

Her i kirken der jeg går er det fullt kjør med messer hele søndagen på forskjellige språk med ulike folkegrupper, og de gir et bilde av katolisismen som en verdensreligion som likevel kan være svært forskjellig fra sted til sted; til tross for at jeg ikke forstår språket, er messens liturgi den samme, slik at jeg får med meg stort sett alt bortsett fra prekenen. Messene som kanskje er mest levende, er de franske der man har franske katolikker som stort sett kommer fra fransktalende land i Afrika, der messen er et sosialt møte i ordets rette format, og stemningen varm og åpen. Snakker man fransk (noe jeg ikke gjør), tror jeg man lett kan bli kjent med folk der i forbindelse med messen.

Lenge siden jeg har vært i spansk messe nå, men da jeg gikk der tidligere selv om jeg heller ikke snakker spansk, var det også mye liv i messen med gitar, kor og melodien til "Yesterday" i en av salmene; det samme gjelder messer på tagalog (fillipinsk); dette er helt andre kulturer enn den norske der fremmede mennesker ikke er fremmede som i Norge, men noen man begynner å snakke med; mange av dem som gikk i spansk messe da jeg gikk der, var fra Sør-Amerika. Messer på engelsk var også levende da det var mange fra Fillipinene; vet ikke hvordan det er nå som au pair-ordningen er skrinlagt.

Har også vært i ukrainsk messe som har en helt annen liturgi hentet fra den østlige kirken, vietnamesisk messe der kirken alltid er stappfull, kroatisk og polsk messe som ikke er så forskjellige fra den norske med tanke på stemningen, italiensk messe når man har en prest som snakker dette; messe på cebuano, latin, eller den gamle, høytidelige tridentinske messen fra før 2. vatikankonsil der presten står vendt mot tabernakelet. Eller de vakre (norske) Roratemessene før Jul før soloppgang, da kirken bare er opplyst av stearinlys.

Samlet gir dette et godt bilde av en katolsk kirke som er noe langt mer enn den velkjente, norske kirken; folk har en tendens til å samle seg i klikker sammen med andre man kjenner fra før av - dette er noe som skjer over hele verden - men samtidig er kulturene forskjellige, liksom også menneskene er det.

Har nevnt pater Hölscher tidligere; han døde i 2009, men det finnes heldigvis også mange andre som er like åpne; like hjertelige - man må bare bli kjent med dem; en som også alltid møter meg med et stort smil når han kommer på besøk til Norge, er fra den italienske Focolare-bevegelsen, der man har som mål å leve ut nestkjærligheten i dagliglivet.

Om du vil bli kjent med andre, er jeg litt usikker på hvilke råd jeg kan gi deg akkurat nå bortsett fra at det sikkert er en del internasjonale nettforum både for unge og eldre der alle er velkomne, men jeg kan eventuelt spørre en prest om hvilke regler som gjelder for NUK og samlinger for unge katolikker; en av grunnene til at man kanskje må være katolikk der, kan rett og slett være at kirker i Norge får statstilskudd for medlemmene som er registrert, men vet ikke hvordan det er i forhold til ungdomsorganisasjoner.

Ønsker deg uansett en fortsatt fin dag - og beklager at dette ble litt langt.

Anonymkode: 14194...c86

[AnonymBruker]

Hei TS

Katolikk her født og aktiv i DKK her i Norge. Gift med en ikke troende mann som er veldig støttende likevel og vi har dyp respekt for hverandre.  Synes det er trist at du føler du ikke er blitt tatt vel imot i menigheten hvor du går. De fleste av oss er bare mennesker og dessverre glipper det ofte at noen nye eller andre ønsker å bli en del av menigheten. Har du gått til kirkekaffe sammen med din mann, du sier du er gift og har barn? Kanskje ditt barn er i katekesen og det er noe opplegg for foreldre som venter på sine barn? Troskurs er mer et innføringskurs i de som ønsker å vite mer eller de som har et ønske om å konvertere.  Har vel sett litt ut fra at mange som deltar på troskursene nesten er mer katolsk enn selve paven så jeg synes ikke du skal tenke for mye over det. 

Om dere er unge så har kanskje menigheten en Ung voksen gruppe? Det kan være et springbrett inn. Ta gjerne som noen andre sier kontakt med en pater og hør om de kan gi noen tips og råd.  Selv syntes jeg det var vanskelig når jeg skulle begynne å gå til norske messer - jeg var oppvokst i et engelsktalende hjem og var vant med engelske messer. Det å integrere seg i norske gruppen var ikke lett (og jeg var jo katolikk) , men jeg ble aktiv i katekese, kirkekaffe og hev meg med diverse arrangementer som menigheten arrangerte. NUK kan også være av interesse og send gjerne en e-post til styret der og spør litt spørsmål.

Var nok ikke så veldig mye hjelp fra meg, men jeg håper at du finner en plass du kan trives. ❤️

Anonymkode: 0d4f6...7ba

[AnonymBruker]

Jeg ser at du har fått mange gode råd. Selv er jeg protestant, men kjenner meg likevel igjen i følelsen av å være ny i en menighet der det var vanskelig å bli kjent med folk.

Det som gjorde at det løsnet for meg var rett og slett bønn. Gud både endret noe i meg, og samtidig opplevde jeg at enkeltmennesker i menigheten tok kontakt, og muligheter åpnet seg.

Det er på mange måter vanskelig å snakke om bønn og gi Gud æren i dagens egosentriske samfunn. Og jeg regner egentlig med at noen kommer til å kritisere svaret mitt. 

Anonymkode: 66c52...ca8