Vi er ikke sammen (men er sammen like el.?)

[AnonymBruker]

Jeg har vært med en mann en stund. Han er ikke klar for forpliktelser sier han, for hvis vi skulle vært kjærester, så kommer alle andre spørsmål om bosted, fremtid, mine-dine barn osv. Og han har hatt dårlig erfaring med dette før (et langt forhold som ikke har endt vakkert, og et kortere over 4 år som ikke endte så bra det heller, og et barn med hver av dem). 

Jeg godtok dette, da jeg på den tiden vi startet å treffes synes det var både fint og greit å ha en fast partner mens jeg fortsatt var på let etter min utkårede. Dette har vi vært åpne om, så det har vært fint. 

Men jeg har ikke lett etter noen andre, for all fritiden jeg og han har uten barn, så er vi sammen, og i helgene vi har barna sammen, så er vi også sammen. Vi har vært på flere ferier sammen med ungene. Og jeg blir jo bare mer og mer glad i han. Mine venner som jeg har snakket med sier at det har jo ingenting å si hva vi kaller oss, for det er så tydelig at alt vi gjør og hva vi er så er det et kjæresteforhold. Og at man setter en merkelapp på det ikke har noenting å si på om det blir varende uansett. Og at jeg bare skal nyte denne tiden slik vi har det. For det er tydelig at dette går begge veier hos oss begge. 

Men..

Denne helgen startet eldste barnet hans å klenge skikkelig mye på meg. Sitte i armkroken, gi meg verdens største og beste klemmer, tulle og tøyse og nesten være helt avhengig av meg (veldog mye mer enn hva vun har gjort før, som da har vært mer og naturlig distanser) . Og jeg fikk så utrolig vondt av henne, at hun bygger bånd med meg, mens faren ikke vil ha et forhold til meg. Og jeg fikk etter dette veldig lite lyst til å fortsette dette "forholdet" for å skjerme barna. 

 

Hva bør være styrende her? Skal jeg gå, selv om jeg stortrives med han og alt vi finner på eller skal jeg tenke slik mine venner beskriver dette? 

 

Anonymkode: ccac3...f42

[Ellah]

Ingen barn i bildet her, så akkurat det kan jeg ikke svare på, men jeg er i samme type forhold som deg. Han tør ikke definere det pga tidligere erfaringer, og er redd for å bli "fanget" i et forhold han ikke vil ha på sikt. Vi treffer familiene til hverandre på jevnlig basis, er selvsagte i invitasjoner der partnere er med fra vennene til den andre og sover sammen hver eneste natt. Sier vi er glade i hverandre, handler inn til den andre og generelt deler det meste. Det er jo et forhold, så tenker jeg ikke stresser med definisjonen. Jeg snakker med han om det innimellom, men tenker definisjonen kommer når han er klar for det. Jeg har sagt hva mine grenser i relasjonen er, at jeg feks forsvinner om han er med noen andre. 

Er du sikker på at det er det at han ikke vil være i et forhold med deg? 

[AnonymBruker]

Jeg hadde sagt det til han at pga barna så ønsker jeg at vi definerer oss og er i et forhold, eller så ønsker jeg å avslutte.

Anonymkode: d08b0...5f4

[AnonymBruker]

Jeg hadde spurt han om hvorfor involere barna (så mye) om dere ikke skal definere dere som i et forhold. Dere gjør jo alt som man gjør i et forhold.

Anonymkode: 21ead...0f4

[AnonymBruker]

Hvorfor gidder dere menn som ikke engang kan kalle dere kjæreste? Det er jo fullstendig ute å sykler og helt hjerteløst. La dem rotne på rot, alene, når de ikke ønsker å forplikte seg.

Anonymkode: 36f08...d24

[exictence]

Det spørs hva du vil, og hva som gjør deg godt.

Jeg forstår på dere at dere har det veldig fint sammen på mange måter. Er det sånn at han synes selve ordet kjæreste er så skremmende?

Det var en jeg var sammen med 1 års tid. Vi gjorde mye kjekt sammen, og hadde det fint. Jeg trodde vi var kjærester, men da jeg sa noe om det, sa han tydelig at han ville ikke se på det som at vi var kjærester. Jeg fikk egentlig litt sjokk, for i mine øyne var vi jo det siden vi både overnattet, og delte mye sammen. Ja, vi oppførte oss som kjærester. Mange ganger gikk vi og å leide sammen i offentligheten. Helt merkelig å si at vi da ikke var kjæreste.

Men han mente at å være kjæreste, forpliktet vi oss til å leve resten av livet sammen. Jeg trodde vel den gang at det var det jeg håpet på, men tenker egentlig at kjærester er vi så lenge vi gjør kjæreste ting og bare har hverandre. Synes selv ikke det er skremmende å si at vi er kjærester. 

Jeg ble veldig lei meg at han ikke ville være kjæreste, og jeg bestemte meg mange ganger om å droppe ut, men så likte jeg så godt å være sammen med ham.

Men husker en gang han spurte om vi skulle gå ut og spise sammen, at jeg sa: Det vil jeg gjerne, men da er vi litt kjærester? Så sa han ja, litt. Ha, ha

Høres ikke voldsomt romantisk ut, men vi hadde nå vår greie vi likte. Men det tok nå dessverre slutt. Tror han var for redd, og jeg var kanskje for skremmende og uredd? Vet ikke. 

Tror hvis jeg var deg at det i hvert fall kan være lurt å ha en god snakk med ham. Hva han egentlig legger i forholdet deres? Hva han legger i det å være kjæreste med noen. At du tenker om du bare skal dra, at du ser på det som kanskje det beste fordi du føler deg usikker når dere ikke er kjærester enda følelser er der fra din side i  hvert fall? ....

Se hva han sier

Lykke til

Endret 11. september 2023 av exictence

[AnonymBruker]

Hensynet til barna går alltid foran, slik er det i min/vår bok iallefall. 

Her tok han initiativ til å definere oss som kjærester, og barna våre har møttes og liker å tilbringe tid sammen. 

Jeg er nok den mest intense og verbale av oss hittil, i den forstand jeg glatt deler mine tanker og følelser med han. Men han har fortsatt ikke vært hjemme hos oss pga mitt hensyn til mine barn (de bor 100% hos meg). Jeg spør med jevne mellomrom om han synes det er rart eller ubehagelig at han/de ikke har vært på besøk enda, men det sier han at han tar med knusende ro og at han liker det ved meg at jeg er en god mor som gjør mitt ytterste for at dette skal bli positivt for barna våre også. 

Vi vil jo det samme, være en familie og på sikt flytte sammen.

De kommer på besøk neste gang han har de da 🥰

Anonymkode: 9aaf4...1ab