Å savne bekreftelse fra foreldre når man er voksen

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke jeg er den eneste 40-åringen som har vokst opp med foreldre som var dårlige til å bekrefte følelser og lytte og gi det som trengs for å bygge god selvfølelse. For meg har det resultert i et helt liv med dårlige relasjoner, manglende evne til å skjønne mine egne behov. hevde meg selv og ha tro på meg selv. Men jeg har på et vis avfunnet meg med at foreldrene min har gjort sitt beste, og hatt et normalt forhold til dem.

Nå som jeg er i 40-årene og har gjennomgått et samlivsbrudd, kommer dette veldig frem på nytt. Jeg føler meg dum som har dette behov for forståelse fra foreldrene mine (særlig mamma), men jeg har levd i et dårlig forhold lenge, det er vondt å gå gjennom en skilsmisse, og jeg har ikke så mange å snakke med. Så jeg har prøvd å åpne meg litt opp og snakke med mamma, men kjenner jo at det er veldig sårende å oppleve at hun ikke er på min side, på et vis. Hun er mer opptatt av å snakke pent om min eks og jeg tror hun synes jeg er dum som gikk ut av forholdet, selv om han ødela så mye i meg. Det virker viktig for henne å ikke si noe negativt om eksen, mens jeg har et følelsesmessig behov for å få en slags bekreftelse på at dette er bra for meg. 

Jeg trenger å kunne gi F i hva moren min synes om dette og stå opp for meg selv, og sette noen grenser. Som at jeg ikke ønsker å snakke om eksen min som en helgen i sosiale sammenhenger. Men jeg føler meg som ei lita jente når vi møtes. Noen tips til hvordan jeg skal tøffe meg opp og ikke være så følsom for dette?

Anonymkode: b2690...3fd

[AnonymBruker]

Har forstått det sånn at en alltid vil savne den bekreftelsen fra foreldrene som en aldri fikk. Som et evig tomrom. (Det er noe en kan lære seg å akseptere og leve med) Hun burde selvsagt være på din side, men hun vet kanskje ikke bedre. 

Anonymkode: 0a8b2...42a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Jeg tror ikke jeg er den eneste 40-åringen som har vokst opp med foreldre som var dårlige til å bekrefte følelser og lytte og gi det som trengs for å bygge god selvfølelse. For meg har det resultert i et helt liv med dårlige relasjoner, manglende evne til å skjønne mine egne behov. hevde meg selv og ha tro på meg selv. Men jeg har på et vis avfunnet meg med at foreldrene min har gjort sitt beste, og hatt et normalt forhold til dem.

Nå som jeg er i 40-årene og har gjennomgått et samlivsbrudd, kommer dette veldig frem på nytt. Jeg føler meg dum som har dette behov for forståelse fra foreldrene mine (særlig mamma), men jeg har levd i et dårlig forhold lenge, det er vondt å gå gjennom en skilsmisse, og jeg har ikke så mange å snakke med. Så jeg har prøvd å åpne meg litt opp og snakke med mamma, men kjenner jo at det er veldig sårende å oppleve at hun ikke er på min side, på et vis. Hun er mer opptatt av å snakke pent om min eks og jeg tror hun synes jeg er dum som gikk ut av forholdet, selv om han ødela så mye i meg. Det virker viktig for henne å ikke si noe negativt om eksen, mens jeg har et følelsesmessig behov for å få en slags bekreftelse på at dette er bra for meg. 

Jeg trenger å kunne gi F i hva moren min synes om dette og stå opp for meg selv, og sette noen grenser. Som at jeg ikke ønsker å snakke om eksen min som en helgen i sosiale sammenhenger. Men jeg føler meg som ei lita jente når vi møtes. Noen tips til hvordan jeg skal tøffe meg opp og ikke være så følsom for dette?

Anonymkode: b2690...3fd

Jeg føler med deg. Jeg er i 30 årene og føler noen ganger på skam for at jeg savner dette samholdet og støtte fra foreldre, men så tenker jeg at folk rundt meg som ikke savner det, har fått det i så god og tilstrekkelig grad eller fortsatt har det med sine foreldre.

Det moren din gjør er en annen måte å ugyldig gjøre deg på, man snakker ikke pent om eksen til datteren på den måten for å liksom gni inn at du har gjort en feil. Du kan si "uff vet du, jeg har faktisk litt nok av denne skilsmissen jeg, fortell hva du har gjort i det siste?". Og bare bytte tema. Noe av det vanskeligste jeg har gjort er å innse at jeg er alene på den måten at mine foreldre kommer aldri til å se, de hverken ønsker eller klarer å se meg, mine behov eller noe annet jeg skulle hatt.

Min mor klarer ikke fordi alt ved meg trigger hennes usikkerhet, sjalusi og selvhat virker det som, faren min fordi han gikk bort. 

Det er bare meg og deg nå ts, ikke bare kan ikke våre foreldre gi oss det vi alltid trengte, de gjør det verre også. Når du blir som en liten jente og søker til din mor, trigger det avvisning i henne og hun dytter deg vekk igjen. 

Du har ikke annet valg enn å ta den kampen og bli kjent med deg selv, ta vare på deg som en mor ville gjort, vit at du gjør ditt beste for deg. 

Du kan jo late som at du er mor til den lille barneversjonen av deg, hvordan vil du behandle deg selv?

 

Anonymkode: a5fcd...d1e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg føler med deg. Jeg er i 30 årene og føler noen ganger på skam for at jeg savner dette samholdet og støtte fra foreldre, men så tenker jeg at folk rundt meg som ikke savner det, har fått det i så god og tilstrekkelig grad eller fortsatt har det med sine foreldre.

Det moren din gjør er en annen måte å ugyldig gjøre deg på, man snakker ikke pent om eksen til datteren på den måten for å liksom gni inn at du har gjort en feil. Du kan si "uff vet du, jeg har faktisk litt nok av denne skilsmissen jeg, fortell hva du har gjort i det siste?". Og bare bytte tema. Noe av det vanskeligste jeg har gjort er å innse at jeg er alene på den måten at mine foreldre kommer aldri til å se, de hverken ønsker eller klarer å se meg, mine behov eller noe annet jeg skulle hatt.

Min mor klarer ikke fordi alt ved meg trigger hennes usikkerhet, sjalusi og selvhat virker det som, faren min fordi han gikk bort. 

Det er bare meg og deg nå ts, ikke bare kan ikke våre foreldre gi oss det vi alltid trengte, de gjør det verre også. Når du blir som en liten jente og søker til din mor, trigger det avvisning i henne og hun dytter deg vekk igjen. 

Du har ikke annet valg enn å ta den kampen og bli kjent med deg selv, ta vare på deg som en mor ville gjort, vit at du gjør ditt beste for deg. 

Du kan jo late som at du er mor til den lille barneversjonen av deg, hvordan vil du behandle deg selv?

 

Anonymkode: a5fcd...d1e

Takk for gode refleksjoner. Jeg føler med deg også ❤️ 

Jeg tror jeg kan ha godt av å legge bort det håper jeg innerst inne går med, at jeg en dag skal oppleve å den bekreftelsen jeg håper på. Og heller prøve å gi meg selv det jeg trenger på annet vis, som du sier. Prøve å gjenta det helt til jeg føler det, at det ikke er noe feil ved meg, at jeg er en sånn som ingen kan bli glad i. Samtidig har jeg litt vondt av mammaen min, for jeg ser logisk sett hvorfor hun er sånn, med den oppveksten hun hadde. Men følelsen av å ikke være sett er der like fullt.

Ja, vi tar vare på oss selv slik vi vil mamma skulle gjort 🙂

Anonymkode: b2690...3fd

[AnonymBruker]

Vet ikke om det er til noe hjelp, men Sinead O'Connor har en sang som heter "This is to mother you". Det kan være en trøst, en erkjennelse og en styrke å vite at en ikke står alene om å ha det slik. 

Anonymkode: 0a8b2...42a

[Gjest Danielx]

Jeg vokste opp med en mor som var alkoholiker og det var mye forsømmelse inni bildet. Det var en barnevakt som forgrep seg på meg når jeg var under 14 (ikke et familiemedlem). Pappa rømte landet så han var 99% av tiden på sjøen. Til og med i dag (i en alder av 32) så skulle jeg ønske at jeg hadde gode foreldre, men det har jeg ikke. Tiden for det er uansett over, det er på tide for meg å ta vare på meg selv som jeg holder på med. Jeg har brukt nok av tid på noe som jeg aldri kommer til å få. Jeg fokuserer heller på meg selv, kjæresten min, og framtiden vår. Man må bare bestemme seg for hva som er viktigst å ta det derfra. Ta vare på deg selv og alle som faktisk er gode mot deg, det er mitt råd. 

Endret 12. september 2023 av Danielx

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Takk for gode refleksjoner. Jeg føler med deg også ❤️ 

Jeg tror jeg kan ha godt av å legge bort det håper jeg innerst inne går med, at jeg en dag skal oppleve å den bekreftelsen jeg håper på. Og heller prøve å gi meg selv det jeg trenger på annet vis, som du sier. Prøve å gjenta det helt til jeg føler det, at det ikke er noe feil ved meg, at jeg er en sånn som ingen kan bli glad i. Samtidig har jeg litt vondt av mammaen min, for jeg ser logisk sett hvorfor hun er sånn, med den oppveksten hun hadde. Men følelsen av å ikke være sett er der like fullt.

Ja, vi tar vare på oss selv slik vi vil mamma skulle gjort 🙂

Anonymkode: b2690...3fd

Beklager men du får aldri den bekreftelsen, søken etter den har drevet meg inn i mange dårlige forhold.. 

Det er ikke noe feil med deg, deg er man glad i, jeg lover deg det. Bare fordi vi føler det slik så stemmer det ikke. Og om så, om så det ikke går an å være glad i meg? På slike dager hvor den følelsen tar over så kjøper jeg en bøtte smågodt og ser på bridget jones. Må være litt snille med oss selv 

Ja moren min hadde også jævlig oppvekst, jeg ser den. Men viktig å ikke glemme å fikse oss selv også.. 

Anonymkode: a5fcd...d1e

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen, TS. Jeg har lurt på om det er noe med den generasjonen, de som er rundt 60-70 år nå, at de har så vanskelig for å snakke om følelser? Man skal liksom bare tenke positivt og ikke klage over noe.

Jeg opplevde mine nå avdøde bestemødre som mye mer åpne, og ikke redde for å snakke om at livet kan være vanskelig av og til. Men det kan jo hende at man blir annerledes når man blir ordentlig gammel, og gir litt blaffen i fasaden.

 

 

 

Anonymkode: c8e9a...a23

[AnonymBruker]

Jeg forstår så godt hva du mener ts!

Min mamma døde for noen år siden og min far fikk alzheimer. Jeg føler meg så dum som savner å ha foreldre å støtte meg til/ få bekreftelse ifra (er i starten av 40 årene). 

Min trøst er barna rett og slett. Jeg tenker at nå er det min oppgave å være den støttende og bekreftende forelderen til dem. Det skal man jo selvfølgelig være uansett, men jeg er mer bevisst den rollen. Som om stafettpinnen blir veldig tydelig når ens egne foreldre ikke stiller opp eller svinner henn.

Anonymkode: 17905...c12

[AnonymBruker]

Jeg har en kjæreste som har uhelbredelig kreft og det eneste mamma snakker om er hvordan han har det, ikke et spm om hvordan jeg har det.

 

Anonymkode: 6c317...18d

[AnonymBruker]

Jeg føler med deg ts (og dere andre som har svart). Jeg vokste også opp i en familie hvor jeg ble totalt oversett og dominert over. Ingenting av meg og mitt betydde noe, og det gjorde veldig vondt i alderen 8-17 år. Jeg flyttet da jeg var 17. Det som har hjulpet meg er å finne arenaer som jeg føler jeg mestrer, utfordret meg selv faglig og heldigvis og endelig funnet en god mann som jeg elsker. Vært innom en del idioter først for å si det sånn.

lykke til TS! Og ikke gi opp håpet❤️

Anonymkode: 010e7...4ad