Omsorgstrett

[AnonymBruker]

Jeg er sykepleier, kone, mamma, datter, svigerdatter, søster og venninne. 
 

Vet ikke helt når eller hvordan det startet, men jeg er altså så uendelig sliten og trett. Jeg gir av meg selv på jobben også er jeg helt ferdig når jeg kommer hjem. Men da er det bare å innta neste omsorgsrolle. 
 

Jeg mistenker problemet er jobben som spiser meg opp. Går stadig hjem med dårlig samvittighet. Føler meg helt ferdig. Føler ikke jeg strekker til på noen arenaer i livet. Og når jeg er på jobb lider jeg av FOMO. Er så redd for å gå glipp av ting på hjemmebane, ønsker å følge opp barna mine mest mulig, men det går ikke når man jobber turnus. Og det spiser meg opp innvendig, har konstant dårlig samvittighet. Så dette er en evig ond sirkel. Har en fantastisk mann som bidrar, så det er ikke problemet. 
 

Jeg elsket å trene, strikke og lage mat. Nå er alt et ork og jeg ser ikke glede i hobbyer lenger. Er så sliten. Hva feiler det meg? Skremmende å føle at man mister seg selv på en måte… Hvem er jeg og hva vil jeg? Er det en slags midtlivskrise eller noe? Depresjon? Utbrenthet?

Jeg er fortvilet. Ønsker å være tilstede i livet, men føler bare jeg streber etter noe mer. Samtidig prøver jeg desperat å nyte øyeblikkene med mann og barn for ingenting varer evig og den tanken gir meg en lammende følelse av frykt og sorg. 

Anonymkode: 72cb8...750

[AnonymBruker]

Jeg tror mange kan kjenne seg igjen i dette. Har du mulighet til å redusere på noe av ansvaret? Noen ganger tar vi på oss mer ansvar i situasjoner enn det vi hadde trengt. Jeg er alltid førstemann ut til å svare på «hvem kan kjøre» eller «hvem kan bake» spørsmål, men øver meg på å sitte stille i båten til noen andre tar ansvar.

Vet ikke om dette passer for deg, men jeg lar barna ta del i både rydding, støvsuging og matlaging. De er 5 og 8, så det blir som det blir, men det går dobbelt så fort som om jeg skulle gjort det alene  Så lærer de litt gode verdier og noen praktiske ferdigheter i samme slengen🙂
 

Kan du snu på tankegangen din angående barna sine aktiviteter, og heller tenke på hva barna selv får ut av det, og ikke hva du får med deg og ikke? Ikke sikkert de merker forskjell om du er tilstede eller ikke, for de er oppslukt av sitt eget 🙂

Lag deg tid til å drive med noe som gjør deg glad! Kanskje mannen din kan hjelpe å se på kalenderen om du kan få en dag eller noen timer fri en gang iblant? 
 

Kan du redusere stilling en periode? 
 

Har du vært hos legen og sjekket at ikke du har jernmangel eller d-vitamin mangel? Har hørt om flere som kjenner på utmattelse eller depresjonslignende symptomer pga det. 
 

 

 

Anonymkode: 1dc44...0f0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg tror mange kan kjenne seg igjen i dette. Har du mulighet til å redusere på noe av ansvaret? Noen ganger tar vi på oss mer ansvar i situasjoner enn det vi hadde trengt. Jeg er alltid førstemann ut til å svare på «hvem kan kjøre» eller «hvem kan bake» spørsmål, men øver meg på å sitte stille i båten til noen andre tar ansvar.

Vet ikke om dette passer for deg, men jeg lar barna ta del i både rydding, støvsuging og matlaging. De er 5 og 8, så det blir som det blir, men det går dobbelt så fort som om jeg skulle gjort det alene  Så lærer de litt gode verdier og noen praktiske ferdigheter i samme slengen🙂
 

Kan du snu på tankegangen din angående barna sine aktiviteter, og heller tenke på hva barna selv får ut av det, og ikke hva du får med deg og ikke? Ikke sikkert de merker forskjell om du er tilstede eller ikke, for de er oppslukt av sitt eget 🙂

Lag deg tid til å drive med noe som gjør deg glad! Kanskje mannen din kan hjelpe å se på kalenderen om du kan få en dag eller noen timer fri en gang iblant? 
 

Kan du redusere stilling en periode? 
 

Har du vært hos legen og sjekket at ikke du har jernmangel eller d-vitamin mangel? Har hørt om flere som kjenner på utmattelse eller depresjonslignende symptomer pga det. 
 

 

 

Anonymkode: 1dc44...0f0

Jeg har allerede redusert stillingen min og det hjelper litt  Føler jeg får hodet mer over vann nå enn før jeg gjorde dette valget. 
Jeg tror innerst inne at barna mine ikke reagerer på at jeg ikke kan være med på alt som skjer, men det er bare min følelse og mine forventninger til meg selv om at jeg ønsker å være med på alt som gir meg den maktesløsheten. Prøver å øve meg på å slappe mer av. Men så får jeg jo dårlig samvittighet overfor mannen som må ta alt, selv om han sier at det går bra. 
 

Jeg prøver å sette av tid til trening, det er noe som gjør meg glad når jeg først kommer inn i tralten. Men føler liksom jeg har mistet den lekenheten jeg før hadde til livet. 

Anonymkode: 72cb8...750

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen ts jeg var gradvis mer og mer slik før jeg ble utbrent. 

Bra å høre at du prøver ta vare på deg selv, kjempe viktig ❤️

For min del ble det også viktig å lære å si nei. Ta en titt på hvilke relasjoner i livet som tapper meg for energi. 

Prøve å redusere de til et minimum, har også mobilen på lydløs nå hele tiden. Øver også på å ikke svare eller ringe folk opp igjen før jeg selv har tid. Skjerme egentiden. Sitter jeg og strikker og hører på podcast feks ringer jeg ikke tilbake før jeg er klar. Så ser jeg jo ann hvem det er. Er det de som ringer for å ha meg som "bakgrunn støy", tidsfordriv etc prioriteres det ikke. Er det feks en person som sjelden tar kontakt eller som jeg vet kul ringer om det er noe viktig er jeg kjapp med å ringe opp. 

Sett de grensene som gjør deg godt. 

Jeg har gitt alt for mye omsorg til andre i mitt liv og alt for lite til meg. Forsøker å snu på det nå☺️

Anonymkode: 4aa32...234