Er det litt mindfuck når et vennskap avsluttes og den ene er i bunnløs sorg og den andre er lykkelig, uberørt og elsker livet?

[AnonymBruker]

Er fremdeles preget etter at et nært vennskap tok slutt, selv om det er over et år siden. Det var ingen konflikt men heller at hun fikk seg noen nye venninner hun tilbringte mye tid med. Hvor jeg ble mer og mer visket ut, til hun til slutt ikke gadd respondere meg mer engang.

Jeg hadde noen mnd etter jeg forstod at vennskapet var ikke til å redde. Og husker jeg gikk gjennom en så grusom sorg. Tenkte så mye på alle de gode minnene vi skapte sammen, høytider og feiringer, hverandres familie, hjelpe hverandre gjennom tunge tider. Jeg bare gråt og gråt og ting føltes så tungt, nesten litt som døden. 

Å se henne ha det gøy, kose seg, le seg i hjel og skrive på insta at hun aldri har hatt det bedre når hun var sammen med nye venninner, var virkelig et slag i magen. Og jeg følte meg nesten litt.....gal ? av at jeg på min side satt der å sørget så mye. Kan jeg ha tatt feil, at vi aldri var noe nære? Måtte jeg ta meg sammen, det er ikke normalt å gråte så mye over dette? Hele greia føltes som en livsløgn, hvis noen skjønner hva jeg mener. Og kanskje mest den følelsen av at hun er et så fantastisk menneske at jeg gråter i ukevis over savnet av henne. Mens jeg selv var en person som ble glemt på et øyeblikk, det var ikke engang tid til å savne meg.

Jeg ser jo de nye vennene hennes også beskriver henne som fantastisk, en kjempejente. Og det er jo også sånn jeg husker henne. Derfor blir jeg så forvirret over hvor fort det skiftet kom. 

Noen som har vært gjennom det samme? Hvordan fant dere til slutt fred og aksept i det? For jeg synes det er så utrolig vanskelig!

Anonymkode: c9e2e...282

[Laraa]

Oj 😮 Jeg måtte lese to ganger fordi jeg har vært gjennom omtrent det identiske. Var et øyeblikk sikker på at det var noe jeg selv hadde skrevet. Jeg har bare et råd. Tillat deg å være skuffet, men ikke tillat deg å håpe at det blir bra igjen. Hun har valgt deg bort. Ikke kast bort tiden og livet ditt på noen som åpenbart ikke verdsetter deg. Jeg gjorde det i altfor mange år. 

 

I mitt tilfelle kom hun tilbake etter fem år. Sendte melding på Facebook og lurte på om vi skulle ta en kopp kaffe sammen. Helt overraskende, og ut av det blå etter at jeg hadde fortvilet prøvd i mange år å opprettholde en relasjon. 

Fem år med ghosting og sabotasje av forsøk på å møtes og så kom hun tilbake som om ingenting hadde skjedd. Hvor hun legger ut skrytebilder på sosiale medier om hvor spennende og fantastiske de nye vennene er, samtidig som hun legger på telefonen eller ikke svarer meg på msn. Jeg ga til slutt opp, fordi å pushe på mer ville virket mot sin hensikt. Jeg fortalte henne faktisk rett ut da vi møttes  hvordan jeg hadde opplevd de årene, om hvor tungt det er å håpe og tro forgjeves, lurte og hva som egentlig skjedde og måtte innrømme at på et eller tidspunkt lurte jeg på om i det hele tatt har hadde lyst til å ha meg i livet sitt og at jeg trodde jeg aldri kom til å se henne igjen. Hun hadde jo ikke noe godt svar. Jeg så det på hele kroppsspråket at hun var sjokkert over det jeg sa......åhhhnei årene flyr avgårde og jeg hadde aldri ment å nedprioritere deg. Jeg har bare hatt så mye annet i livet blabla... Men jeg merket at hun synes spørsmålet var veldig ubehagelig

Jeg tror du må ta tiden til hjelp. Du må erkjenne at det  (kanskje)for alltid vil være et sår,et åpent hull. For min del ødela hun voldsomt troen og tilliten til et vennskap. Jeg har i underbevisstheten vanskelig å tro på at vennskap kan holde fordi jeg har den erfaringen jeg har. Jeg er alltid redd for at nære venner kan stikke når som helst eller at relasjonen tar slutt. Slik hadde jeg det ikke før denne venninnen. Jeg tror at den sorgen du føler nå , vil bli byttet ut med savn og skuffelser. Tilslutt vil du kanskje ikke savne henne som person, men mer må bearbeide at det gikk slik det gikk når du tenker tilbake på felles, gode minner. Og kanskje hvis hun kommer snikende om fem år, vil du som meg, ha reflektert det nok til å tenke: åh nei, hva er det du vil nå da? 

Endret 10. september 2023 av Laraa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Er fremdeles preget etter at et nært vennskap tok slutt, selv om det er over et år siden. Det var ingen konflikt men heller at hun fikk seg noen nye venninner hun tilbringte mye tid med. Hvor jeg ble mer og mer visket ut, til hun til slutt ikke gadd respondere meg mer engang.

Jeg hadde noen mnd etter jeg forstod at vennskapet var ikke til å redde. Og husker jeg gikk gjennom en så grusom sorg. Tenkte så mye på alle de gode minnene vi skapte sammen, høytider og feiringer, hverandres familie, hjelpe hverandre gjennom tunge tider. Jeg bare gråt og gråt og ting føltes så tungt, nesten litt som døden. 

Å se henne ha det gøy, kose seg, le seg i hjel og skrive på insta at hun aldri har hatt det bedre når hun var sammen med nye venninner, var virkelig et slag i magen. Og jeg følte meg nesten litt.....gal ? av at jeg på min side satt der å sørget så mye. Kan jeg ha tatt feil, at vi aldri var noe nære? Måtte jeg ta meg sammen, det er ikke normalt å gråte så mye over dette? Hele greia føltes som en livsløgn, hvis noen skjønner hva jeg mener. Og kanskje mest den følelsen av at hun er et så fantastisk menneske at jeg gråter i ukevis over savnet av henne. Mens jeg selv var en person som ble glemt på et øyeblikk, det var ikke engang tid til å savne meg.

Jeg ser jo de nye vennene hennes også beskriver henne som fantastisk, en kjempejente. Og det er jo også sånn jeg husker henne. Derfor blir jeg så forvirret over hvor fort det skiftet kom. 

Noen som har vært gjennom det samme? Hvordan fant dere til slutt fred og aksept i det? For jeg synes det er så utrolig vanskelig!

Anonymkode: c9e2e...282

Uff nei det der føles ikke godt i det hele tatt..

hadde selv en bestevenninne i 8 klasse, vi ble så gode venner og gjorde alt så mye sammen! Hadde kjent hverandre i snart 2 år

plutselig begynte det en ny jente i ungdomskolen , gikk på en sånn litt spesiell klasse med elever som. Slet litt. Plutselig ble hun ble kjempe god venn og plutselig var de blitt BESTEVENNER, verste var at hun nye ikke likte meg   hun var sjalu. Når jeg prøvde å inkludere meg selv så prøvde hun å finne på unnskyldninger for å stikke vekk med venninna mi   men til slutt ga jeg opp.. de fikk kose seg helt til det gikk dritt for begge dem etter vert da min ex bestevenninne skulle begynne på vgs og fikk nye bestiser.

så ja det suger sykt.. men en ekte venninne hadde ikke gitt blaffen i deg som henne. Joda man kan få nye venner men foresatt ha tid til de andre vennene sine om man vil

Anonymkode: 053c1...3cd

[AnonymBruker]

Skjønner det er vondt, men blir jo som i et forhold, hvor den ene er ferdig og den andre ikke. Man kan ikke tvinge noen til å ha "riktige" følelser. 

Også mulig du har lagt mer i vennskapet hele veien enn hun gjorde.

Anonymkode: 9cb6b...de6

[AnonymBruker]

Sånt skjer ikke alltid fordi den ene finner nye ''kule'' venner. 

I blant er det ikke noe mer i det enn at man er to personer som utvikler seg forskjellig og er i forskjellige livsfaser. 

Det kan være vanskelig å forklare hvorfor, og da blir det enkelt å bare si nei mange nok ganger til den andre ikke gidder mer. 

Har opplevd dette selv, det er selvsagt vondt, men også litt forståelig når man får tingene litt på avstand. 

Men uaktuelt å godta at noen kommer tilbake og skal prøve å gjenopprette.

Anonymkode: db5a4...2aa

[AnonymBruker]

Hun har nok kjent på det en stund og tatt avstand fra deg fordi hun ønsket det. Har det fint med nye venner. Og ønsket selv å bryte opp med deg. 
Derfor er ikke hun så Leo seg da det var hennes valg.

For deg er det motsatt. Du var glad for vennskapet og ønsket ikke at det skulle brytes, derfor er sorgen hos deg stor. 
 

Det kommer en dag hvor hun reflekterer og tenker. 
Jeg har også blitt dumpet av en bestevenninne da vi var 20.. venninner siden vi var små. 
Sorgen varte vel og lenge. 
I dag har jeg mange gode venner, gift og har barn. 
hun?? Skilt og alenemor. Få venner, da hun er som hun er.

Den skadefryden tillater jeg meg å føle på. Hadde aldri tatt henne tilbake. Hadde aldri stolt på henne igjen

 

Anonymkode: 1bfd3...6c5

[AnonymBruker]

Tviler på at livet er så bra som hun skal ha det til. Ting er sjeldent som man fremstiller det på SoMe

Anonymkode: ada72...e8c

[Kudos]

AnonymBruker skrev (På 10.9.2023 den 9.37):

Er fremdeles preget etter at et nært vennskap tok slutt, selv om det er over et år siden. Det var ingen konflikt men heller at hun fikk seg noen nye venninner hun tilbringte mye tid med. Hvor jeg ble mer og mer visket ut, til hun til slutt ikke gadd respondere meg mer engang.

Jeg hadde noen mnd etter jeg forstod at vennskapet var ikke til å redde. Og husker jeg gikk gjennom en så grusom sorg. Tenkte så mye på alle de gode minnene vi skapte sammen, høytider og feiringer, hverandres familie, hjelpe hverandre gjennom tunge tider. Jeg bare gråt og gråt og ting føltes så tungt, nesten litt som døden. 

Å se henne ha det gøy, kose seg, le seg i hjel og skrive på insta at hun aldri har hatt det bedre når hun var sammen med nye venninner, var virkelig et slag i magen. Og jeg følte meg nesten litt.....gal ? av at jeg på min side satt der å sørget så mye. Kan jeg ha tatt feil, at vi aldri var noe nære? Måtte jeg ta meg sammen, det er ikke normalt å gråte så mye over dette? Hele greia føltes som en livsløgn, hvis noen skjønner hva jeg mener. Og kanskje mest den følelsen av at hun er et så fantastisk menneske at jeg gråter i ukevis over savnet av henne. Mens jeg selv var en person som ble glemt på et øyeblikk, det var ikke engang tid til å savne meg.

Jeg ser jo de nye vennene hennes også beskriver henne som fantastisk, en kjempejente. Og det er jo også sånn jeg husker henne. Derfor blir jeg så forvirret over hvor fort det skiftet kom. 

Noen som har vært gjennom det samme? Hvordan fant dere til slutt fred og aksept i det? For jeg synes det er så utrolig vanskelig!

Anonymkode: c9e2e...282

Jeg har gått gjennom noe av det samme, bare at jeg var/er på den andre siden. 

Jeg valgte å slutte vennskapet med en veninne etter 18 år med vennskap. Jeg hadde tenkt på å slutte vennskapet flere år i forkant, men fikk meg ikke til å gjøre det helt til at jeg plutserlig bestemte meg en dag for å si at det var slutt. Det kom som et sjokk for henne, og hun har slitt mye psykisk i ettertid, som er trist, men jeg har siden følt meg som et nytt og friere menneske. Hun var en god venn, i blandt, men utrolig slitsom og hadde sterke meninger om hva som var rett og galt, og hun hadde nærmest en hobby av å kritisere interessene mine. Jeg tror hun ikke engang var klar over dette, men jeg ble bare rett og slett lei og sliten av å være med et menneske med mentaliteten til en 10- åring.

Jeg gikk på folkehøyskole og fikk meg nye venner, kom inn på høyere utdanning og skal begynne på mastergrad til neste år. Hun har nesten ingen venner igjen (som jeg har skjønt men kan jo ikke være sikker), begynnte på nettstudier på høyere utdanning, men mislyktes, og hun jobber nå i barnehage. Har bare hørt fra folk at hun var slitt veldig psykisk, og noen ganger er jeg redd for at det er pga at jeg «dumpet» henne brått som venn, men jeg jeg har ikke noe ønske om å bli venn med henne noen gang igjen.

Mitt råd til deg er: glemm henne. for hun mest sannsynlig bestemte seg for å glemme deg lenge før hun ble visket fra deg. Skaff deg nye venner som er glad i deg for den du er nå.

[AnonymBruker]

Var du forelsket i henne? 

Anonymkode: e7bcc...f88

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Var du forelsket i henne? 

Anonymkode: e7bcc...f88

Er du mann, eller bare en kvinne som ikke har hatt virkelig nære vennskap?

Anonymkode: 30daf...2c7

[AnonymBruker]

45 minutter siden, Kudos said:

Jeg har gått gjennom noe av det samme, bare at jeg var/er på den andre siden. 

Jeg valgte å slutte vennskapet med en veninne etter 18 år med vennskap. Jeg hadde tenkt på å slutte vennskapet flere år i forkant, men fikk meg ikke til å gjøre det helt til at jeg plutserlig bestemte meg en dag for å si at det var slutt. Det kom som et sjokk for henne, og hun har slitt mye psykisk i ettertid, som er trist, men jeg har siden følt meg som et nytt og friere menneske. Hun var en god venn, i blandt, men utrolig slitsom og hadde sterke meninger om hva som var rett og galt, og hun hadde nærmest en hobby av å kritisere interessene mine. Jeg tror hun ikke engang var klar over dette, men jeg ble bare rett og slett lei og sliten av å være med et menneske med mentaliteten til en 10- åring.

Jeg gikk på folkehøyskole og fikk meg nye venner, kom inn på høyere utdanning og skal begynne på mastergrad til neste år. Hun har nesten ingen venner igjen (som jeg har skjønt men kan jo ikke være sikker), begynnte på nettstudier på høyere utdanning, men mislyktes, og hun jobber nå i barnehage. Har bare hørt fra folk at hun var slitt veldig psykisk, og noen ganger er jeg redd for at det er pga at jeg «dumpet» henne brått som venn, men jeg jeg har ikke noe ønske om å bli venn med henne noen gang igjen.

Mitt råd til deg er: glemm henne. for hun mest sannsynlig bestemte seg for å glemme deg lenge før hun ble visket fra deg. Skaff deg nye venner som er glad i deg for den du er nå.

Hvorfor forteller du dette egentlig?

Anonymkode: 7ec3e...b79

[Kudos]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Hvorfor forteller du dette egentlig?

Anonymkode: 7ec3e...b79

De spurte om noe hadde vært gjennom de samme? Og jeg gjennkjente meg i det og tenkte å dele erfaring?

[SPOCA]

Kudos skrev (14 timer siden):

Jeg har gått gjennom noe av det samme, bare at jeg var/er på den andre siden. 

Jeg valgte å slutte vennskapet med en veninne etter 18 år med vennskap. Jeg hadde tenkt på å slutte vennskapet flere år i forkant, men fikk meg ikke til å gjøre det helt til at jeg plutserlig bestemte meg en dag for å si at det var slutt. Det kom som et sjokk for henne, og hun har slitt mye psykisk i ettertid, som er trist, men jeg har siden følt meg som et nytt og friere menneske. Hun var en god venn, i blandt, men utrolig slitsom og hadde sterke meninger om hva som var rett og galt, og hun hadde nærmest en hobby av å kritisere interessene mine. Jeg tror hun ikke engang var klar over dette, men jeg ble bare rett og slett lei og sliten av å være med et menneske med mentaliteten til en 10- åring.

Jeg gikk på folkehøyskole og fikk meg nye venner, kom inn på høyere utdanning og skal begynne på mastergrad til neste år. Hun har nesten ingen venner igjen (som jeg har skjønt men kan jo ikke være sikker), begynnte på nettstudier på høyere utdanning, men mislyktes, og hun jobber nå i barnehage. Har bare hørt fra folk at hun var slitt veldig psykisk, og noen ganger er jeg redd for at det er pga at jeg «dumpet» henne brått som venn, men jeg jeg har ikke noe ønske om å bli venn med henne noen gang igjen.

Mitt råd til deg er: glemm henne. for hun mest sannsynlig bestemte seg for å glemme deg lenge før hun ble visket fra deg. Skaff deg nye venner som er glad i deg for den du er nå.

Vel, tok du en ordentlig prat med henne og avsluttet vennskapet da? For det ts opplever her, dvs ghosting, er jo noe av det verste man kan oppleve når det gjelder vennskap eller andre kjærlighetsrelasjober. Man gjør bare ikke sånt uten å faktisk si det skikkelig. 

Hvis du ikke gjorde det synes jeg du skal skamme deg, for det er skikkelig bedriftent gjort å ghoste andre.

[Bombasi]

Ghosting er verste sort, og gjør at du som blir utsatt for det sitter igjen med 1000 spørsmål, tar på deg skyld for "alt", føler deg ille til mote, starter en selvransakelse ut av de sjeldne og graver deg inn i hendelsen. 

Så det at du er "mindfucked" er nok pga av ghostingen i seg selv. Den har nok fått deg til å føle deg verre enn hva som er nødvendig. 

Det er viktig at du stopper denne selvransakelsen og selvbeskyldningen, og legger henne bak deg og ser framover igjen. Det er enklere sagt enn gjort, men det er det som må til for å komme deg ut av sorgen. Ikke sitt der og overvåk hennes såkalte "flotte nye liv uten deg". Du må bare drite i det, og så fokusere på deg selv. Hvordan du skal fortsette livet ditt. Hvordan du skal løfte deg selv opp og finne nye bekjentskap. Og så får du la henne seile sin egen sjø. Slutt å følg henne, eventuelt fjern henne som venn på sosiale medier, slik at du slipper å få trykket livet hennes i trynet ditt. Kan være greit å minne seg selv om at livet alltid ser råflott ut på sosiale medier, men trenger absolutt ikke være det.

Du bør faktisk bli forbanna for å ha blitt ghostet. Det er en særs fæl måte å behandle en nær venn på. Venner skal ikke gjøre slik mot hverandre. Selv ikke om man ikke er venner lenger. At noen ghoster en nær venn sier ekstremt mye om denne personen. Og det er ikke bra. Så blir litt oppgitt og forbanna på henne, istedenfor å ta det så til deg. 

Plukk deg selv opp nå, fokuser på deg selv og gå videre. Prøv så godt du klarer. Da vil du også få det lettere.

[SPOCA]

AnonymBruker skrev (59 minutter siden):

Ghosting er et vanlig fenomen men det verste man kan gjøre i vennskap og kjærlighetsrelasjoner. 

Anonymkode: 5ed8b...e07

Spiller det noen rolle om det er vanlig? Ille er det uansett. 

[Kudos]

SPOCA skrev (1 time siden):

Vel, tok du en ordentlig prat med henne og avsluttet vennskapet da? For det ts opplever her, dvs ghosting, er jo noe av det verste man kan oppleve når det gjelder vennskap eller andre kjærlighetsrelasjober. Man gjør bare ikke sånt uten å faktisk si det skikkelig. 

Hvis du ikke gjorde det synes jeg du skal skamme deg, for det er skikkelig bedriftent gjort å ghoste andre.

Ja jeg tok en ordentlig prat med henne og forklarte situasjonen tydelig, hvorfor jeg ville slutte vennskapet osv. Det ble gjort skikkelig. Jeg personlig tar meg ikke nær av ghosting, men jeg vet andre gjør det, så jeg forklarer ting skikkelig når det skal gjøres.

[ruffen29]

Noen har rett og slett mangel på medfølelse for andre og er så besatt av å dyrke sin egen lykke at de ikke legger merke til eller bryr seg om de går over lik. Alt handler om dem. Jeg har vært borti lignende personer før som også har ghostet og forsøkt å gjenopptatt kontakten, men når noen behandler meg slik så mister jeg respekten for personen og anser vennskapet som over. Jeg kan gjerne hilse og å være en overfladisk bekjent men jeg slipper dem aldri inn på meg igjen på samme måten. 

Min anbefaling er å bare være kjølig avvisende. Og hvis de finner på noe så er det bare å komme med en unnskyldning. Den trenger heller ikke å være særlig god eller overbevisende. For det skylder du dem ikke.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 11.9.2023 den 11.03):

Skjønner det er vondt, men blir jo som i et forhold, hvor den ene er ferdig og den andre ikke. Man kan ikke tvinge noen til å ha "riktige" følelser. 

Også mulig du har lagt mer i vennskapet hele veien enn hun gjorde.

Anonymkode: 9cb6b...de6

Enig! Det er veldig vanlig at den i et forhold, uansett hva slags forhold det er, går lei, av tusen ulike årsaker, og vil bort, mens den andre synes det er bra. Det er selvfølgelig trist for den som ønsker å bevare forholdet, men man kan selvfølgelig ikke tvinge noen til å være i en relasjon de ikke lenger ønsker å være i.

AnonymBruker skrev (På 12.9.2023 den 3.25):

Tviler på at livet er så bra som hun skal ha det til. Ting er sjeldent som man fremstiller det på SoMe

Anonymkode: ada72...e8c

Selvfølgelig er det mulig at denne eksvennen har fått et bedre liv med nye venner og med ts ute. 

AnonymBruker skrev (På 12.9.2023 den 3.14):

Hun har nok kjent på det en stund og tatt avstand fra deg fordi hun ønsket det. Har det fint med nye venner. Og ønsket selv å bryte opp med deg. 
Derfor er ikke hun så Leo seg da det var hennes valg.

For deg er det motsatt. Du var glad for vennskapet og ønsket ikke at det skulle brytes, derfor er sorgen hos deg stor. 
 

Det kommer en dag hvor hun reflekterer og tenker. 
Jeg har også blitt dumpet av en bestevenninne da vi var 20.. venninner siden vi var små. 
Sorgen varte vel og lenge. 
I dag har jeg mange gode venner, gift og har barn. 
hun?? Skilt og alenemor. Få venner, da hun er som hun er.

Den skadefryden tillater jeg meg å føle på. Hadde aldri tatt henne tilbake. Hadde aldri stolt på henne igjen

 

Anonymkode: 1bfd3...6c5

For et kvalmt innlegg! Hun kan ha det aldeles strålende med å være kvitt både deg og eksen ute av livet sitt og med noen nære, virkelig gode venner. Det at DU måler lykken i livet ut fra mange venner og at du er gift, betyr ikke det at dette er målestokken for alle. Kan godt være denne eksvenninnen din har såpass selvrespekt og selvfølelse at hun rett og slett fjerner minusmennesker fra livet sitt. For mange av oss betyr det også mer å ha få, nære venner enn en stor omgangskrets. 

Anonymkode: 9cb6b...de6