Covert narsissist

[AnonymBruker]

Er det noe som har erfaring med det?

Jeg kunne endelig sette ord på i sommer hva det er med min samboer. Han og meg har vært sammen i over 20 år. 

Stor sett har vi hatt det fint, men jeg har alltid følt en avstand mellom oss.

Vi har aldri kunne snakke sammen om oss eller samarbeidt om noe.  Blir jeg såret, og lei meg får jeg beskjed om at jeg drar alt opp i nesen. Jeg fikk ofte ikke svar på vanlig dagligdagse ting. 

Ferien ble alltid et mareritt fordi han ble sykelig sjalu på små bagateller, og ga meg silent treatment resten av ferien og sommeren, og ellers også. 

I sommer lagde han ferieplaner med barna uten meg. Han kjøpte seg bobil i fjor høst, men den skal tydeligvis ikke jeg få gleden av. 

Han har alltid ignoret mine følelser og ønsker. Han kan fortelle andre at jeg ønsker det og det, og blablabla, men det er bare et skuespill.

Han kan snu om i et voldsomt raseri der han beskylder meg ordrett for alle tingene jeg har fortalt om hvordan han har vært mot meg. Han mener jeg ikke bidrar til fellesøkonomien, men sannheten er at nesten alt jeg tjener går til felleskapet. 

Han har truet med å ta fra meg bilen, for den eier han. For andre mennesker ser det ut som han er den snille som har kjøpt bil til meg. For andre er han verdens hyggeligste og hjelpsomme menneske. 

Han tar alltid opp mine barndomstraumer som begrunnelse til at han er slik. Men jeg har det helt fint, og det gir jo ingen mening om hvorfor han er slik. Han har ingen empati eller selvinnsikt i hvordan han er mot meg. 

Jeg forlangte huset solgt i sommer, og jeg ville flytte ut og det gikk han med på, men jeg sto alene med salget. Selvsagt ble det ikke noe samarbeid fra ham, og det ble en for stor påkjenning for meg, så jeg trakk hussalget tilbake. I tilegg var det vanskelig å få leid leilighet i nærheten av jobben. 

Han hadde sikkert en supply i sommer fordi han virket så stresset, og tok med seg mobilen på nattbordet fordi jeg ikke skulle finne ut noe. Han har sikkert sett henne på "vent" eller avsluttet forholdet nå virker det som. 

Jeg føler meg totalt stuck i huset her, og vet ikke hvordan fremtiden blir, men jeg håper en dag jeg tar mot til meg og drar. 

Anonymkode: b510e...b23

[AnonymBruker]

20 år å ha det sånn?

Anonymkode: 2b42c...4fd

[Phoenix Heart]

Hvordan har du orket å leve slik i over 20 år!?!

[AnonymBruker]

Uff, hvilke liv folk får seg til å leve. Hva hadde du sagt til døtrene dine om de var sammen med en slik fyr?

Anonymkode: 60108...a1f

[Kaisada]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Er det noe som har erfaring med det?

Jeg kunne endelig sette ord på i sommer hva det er med min samboer. Han og meg har vært sammen i over 20 år. 

Stor sett har vi hatt det fint, men jeg har alltid følt en avstand mellom oss.

Vi har aldri kunne snakke sammen om oss eller samarbeidt om noe.  Blir jeg såret, og lei meg får jeg beskjed om at jeg drar alt opp i nesen. Jeg fikk ofte ikke svar på vanlig dagligdagse ting. 

Ferien ble alltid et mareritt fordi han ble sykelig sjalu på små bagateller, og ga meg silent treatment resten av ferien og sommeren, og ellers også. 

I sommer lagde han ferieplaner med barna uten meg. Han kjøpte seg bobil i fjor høst, men den skal tydeligvis ikke jeg få gleden av. 

Han har alltid ignoret mine følelser og ønsker. Han kan fortelle andre at jeg ønsker det og det, og blablabla, men det er bare et skuespill.

Han kan snu om i et voldsomt raseri der han beskylder meg ordrett for alle tingene jeg har fortalt om hvordan han har vært mot meg. Han mener jeg ikke bidrar til fellesøkonomien, men sannheten er at nesten alt jeg tjener går til felleskapet. 

Han har truet med å ta fra meg bilen, for den eier han. For andre mennesker ser det ut som han er den snille som har kjøpt bil til meg. For andre er han verdens hyggeligste og hjelpsomme menneske. 

Han tar alltid opp mine barndomstraumer som begrunnelse til at han er slik. Men jeg har det helt fint, og det gir jo ingen mening om hvorfor han er slik. Han har ingen empati eller selvinnsikt i hvordan han er mot meg. 

Jeg forlangte huset solgt i sommer, og jeg ville flytte ut og det gikk han med på, men jeg sto alene med salget. Selvsagt ble det ikke noe samarbeid fra ham, og det ble en for stor påkjenning for meg, så jeg trakk hussalget tilbake. I tilegg var det vanskelig å få leid leilighet i nærheten av jobben. 

Han hadde sikkert en supply i sommer fordi han virket så stresset, og tok med seg mobilen på nattbordet fordi jeg ikke skulle finne ut noe. Han har sikkert sett henne på "vent" eller avsluttet forholdet nå virker det som. 

Jeg føler meg totalt stuck i huset her, og vet ikke hvordan fremtiden blir, men jeg håper en dag jeg tar mot til meg og drar. 

Anonymkode: b510e...b23

Dette er beskrivelsen av en malign narsissist.

[AnonymBruker]

Det har jeg ikke noe klart svar på. Pga.  boliglån, pga. barna. Han lar huset forfalle og jeg føler ansvar for boligen. Pga. traumabonding. Og at det ikke er bare å flytte ut. Jeg tror bare dem som har erfaring med dette kan forstå meg. 

 

Anonymkode: b510e...b23

[NiceOrNothing]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Er det noe som har erfaring med det?

Jeg kunne endelig sette ord på i sommer hva det er med min samboer. Han og meg har vært sammen i over 20 år. 

Stor sett har vi hatt det fint, men jeg har alltid følt en avstand mellom oss.

Vi har aldri kunne snakke sammen om oss eller samarbeidt om noe.  Blir jeg såret, og lei meg får jeg beskjed om at jeg drar alt opp i nesen. Jeg fikk ofte ikke svar på vanlig dagligdagse ting. 

Ferien ble alltid et mareritt fordi han ble sykelig sjalu på små bagateller, og ga meg silent treatment resten av ferien og sommeren, og ellers også. 

I sommer lagde han ferieplaner med barna uten meg. Han kjøpte seg bobil i fjor høst, men den skal tydeligvis ikke jeg få gleden av. 

Han har alltid ignoret mine følelser og ønsker. Han kan fortelle andre at jeg ønsker det og det, og blablabla, men det er bare et skuespill.

Han kan snu om i et voldsomt raseri der han beskylder meg ordrett for alle tingene jeg har fortalt om hvordan han har vært mot meg. Han mener jeg ikke bidrar til fellesøkonomien, men sannheten er at nesten alt jeg tjener går til felleskapet. 

Han har truet med å ta fra meg bilen, for den eier han. For andre mennesker ser det ut som han er den snille som har kjøpt bil til meg. For andre er han verdens hyggeligste og hjelpsomme menneske. 

Han tar alltid opp mine barndomstraumer som begrunnelse til at han er slik. Men jeg har det helt fint, og det gir jo ingen mening om hvorfor han er slik. Han har ingen empati eller selvinnsikt i hvordan han er mot meg. 

Jeg forlangte huset solgt i sommer, og jeg ville flytte ut og det gikk han med på, men jeg sto alene med salget. Selvsagt ble det ikke noe samarbeid fra ham, og det ble en for stor påkjenning for meg, så jeg trakk hussalget tilbake. I tilegg var det vanskelig å få leid leilighet i nærheten av jobben. 

Han hadde sikkert en supply i sommer fordi han virket så stresset, og tok med seg mobilen på nattbordet fordi jeg ikke skulle finne ut noe. Han har sikkert sett henne på "vent" eller avsluttet forholdet nå virker det som. 

Jeg føler meg totalt stuck i huset her, og vet ikke hvordan fremtiden blir, men jeg håper en dag jeg tar mot til meg og drar. 

Anonymkode: b510e...b23

Et helt nytt ( og bedre liv ) venter deg hvis du tør ta steget ut . Hvor lenge du vil tvinne tommeltotter å vente på et «mirakel « er helt opp til deg. Dra av plasteret å flytt 🙌

[AnonymBruker]

Søk hjelp, å begynne å planlegge veien videre. Begynne med å sette av litt penger på en egen konto til den dagen du går. Finn noen som kan hjelpe deg. For gå må du for din egen del og barna. 
 

Du gjør bare ting verre for barna, snakker av erfaring. Vokst opp med en slik far, det ødelegger utrolig mye. Moren min er ødelagt etter 36-37 år i et slikt forhold, jeg har kuttet kontakten med min far og den siden av familien. Har kun litt kontakt med min mor. 
 

Hun sa også de samme tingene som deg, hadde ikke greid det økonomisk alene med oss barna osv. Mitt svar på det er at jeg heller hadde vokst opp i fattigdom enn under samme tak som min far. Nå er vi barna voksne med traumer, eneste du gjør er å videre føre traumer til en ny generasjon. 

Anonymkode: 61470...d25

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Det har jeg ikke noe klart svar på. Pga.  boliglån, pga. barna. Han lar huset forfalle og jeg føler ansvar for boligen. Pga. traumabonding. Og at det ikke er bare å flytte ut. Jeg tror bare dem som har erfaring med dette kan forstå meg. 

 

Anonymkode: b510e...b23

Jeg forstår deg. Hadde det slik i 10 år med min exmann. Dette er nå 5 år siden og fortsatt er det alik at jeg i ny og ned har lyst til å komme tilbake til livet vi hadde sammen. Helt uforståelig jeg vet, men blir liksom aldri kvitt han

Anonymkode: 60108...a1f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Det har jeg ikke noe klart svar på. Pga.  boliglån, pga. barna. Han lar huset forfalle og jeg føler ansvar for boligen. Pga. traumabonding. Og at det ikke er bare å flytte ut. Jeg tror bare dem som har erfaring med dette kan forstå meg. 

 

Anonymkode: b510e...b23

Jeg forstår deg, har selv vært der. Men du kommer til å dø forgjeves i dette forholdet. Det suger ut livet ditt og har skadet deg i over 20 år. Tenker du logisk på det så er den boligen ingenting verdt i forhold til din trygghet ditt ve og vel. Det er traumebåndet som lager unnskyldninger og grunner.

Han er som heroin og du som en misbruker. Du må slutte. Du må vekk. 

Du må ta tak i deg selv og leve livet ditt. 

Anonymkode: 15431...0b1

[Kaisada]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Det har jeg ikke noe klart svar på. Pga.  boliglån, pga. barna. Han lar huset forfalle og jeg føler ansvar for boligen. Pga. traumabonding. Og at det ikke er bare å flytte ut. Jeg tror bare dem som har erfaring med dette kan forstå meg. 

 

Anonymkode: b510e...b23

 

Vil anbefale deg DR.Ramanis videoer om narsissisme for å forstå hvordan og hvorfor han gjør som han gjør, og det kan hjelpe deg bittelitt i å forutse hva som skjer når.

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Det har jeg ikke noe klart svar på. Pga.  boliglån, pga. barna. Han lar huset forfalle og jeg føler ansvar for boligen. Pga. traumabonding. Og at det ikke er bare å flytte ut. Jeg tror bare dem som har erfaring med dette kan forstå meg. 

 

Anonymkode: b510e...b23

Jeg var også sammen med en slik mann i tjue år. Skaff deg en heiagjeng (fastlege, fysioterapeut, krisesenter, familievernkontoret, advokat, venn, familie - hva som helst, så lenge de er 100% pålitelige og på din side) og så skiller du deg. Ungene dine er store nok nå. Det er på tide at du gjør noe bra for deg selv ♥️

Anonymkode: 260e0...db6

[Blod]

Athena Freyja skrev (57 minutter siden):

Hvordan har du orket å leve slik i over 20 år!?!

Trauma bonding. De sliter deg ut. De sletter all selvfølelse du har. Det skjer så gradvis at du ikke forstår hva som skjer, mange vet ikke at/hvor mye de har blitt utsatt for psykisk eller fysisk vold før etter de har kommet seg vekk.

Mange blir drept når de prøver å komme seg ut av et slikt forhold, så det handler ikke egentlig om hva man orker.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (57 minutter siden):

Det har jeg ikke noe klart svar på. Pga.  boliglån, pga. barna. Han lar huset forfalle og jeg føler ansvar for boligen. Pga. traumabonding. Og at det ikke er bare å flytte ut. Jeg tror bare dem som har erfaring med dette kan forstå meg. 

 

Anonymkode: b510e...b23

Har selv samme erfaring, det er vanskelig for andre å forstå det nettet man er fanget i ❤️

Uansett hva andre sier må du selv eie prosessen. Det blir en tøff kamp! 

Anonymkode: 439b8...ad1

[AnonymBruker]

Den oppoverbakken det blir å selge huset er mye, men det er en enda større oppoverbakke å leve videre sammen med han.

Snakk med noen, og lag en plan. 

Anonymkode: 34284...c42

[Andro]

Jeg har mye erfaring med dette. Primært som hjelper i de tjenestene jeg har jobbet, men jeg har også rota meg borti en slik mann. Fordi han var intelligent og covert tok det faktisk lang tid før jeg oppdaget hvilket spill han drev med, rett og slett fordi jeg ikke er spesielt hårsår. Dette gjorde ham sint til slutt; at jeg tilsynelatende var uberørt av hans urett, og at han ikke kunne trigge meg slik han gjør med nevrotypiske personer. Det var først da irritasjonen boblet til overflaten at jeg så alle mønstrene helt tydelig. Jeg kom meg unna før det ble for ille, men da fikk jeg også kunnskap om alt det andre han hadde drevet med.

Du blir utsatt for systematisk psykisk mishandling, og det er viktig at du oppsøker kyndig hjelp. Start med å ringe ditt nærmeste krisesenter, for å få samtaler på telefon og veiledning om hvordan du griper an situasjonen din.

Du har ansvar for barna dine uavhengig av hvor slem mannen er, og du har plikt til å komme deg bort.
Mishandling av barnas nærmeste omsorgsperson er alltid og uten unntak også mishandling av barna.
Du skylder dem å vise at du står opp for dere, og at man kan forlate situasjoner som er uholdbare.

[AnonymBruker]

Dine barndomstraumer kan gjøre at du har havnet sammen med en sånn mann. Du er vant til å ikke ha det bra, og du har lært at du ikke fortjener å ha det bra. Og du godtar mer enn andre.

Om han finner en ny dame nå, så kan det være din beste vei ut av forholdet. Forlater du han, krenker du han, og du kan forvente krig og hevn. Forlater han deg, så går han ut av forholdet med hodet hevet, og tror selv at han fortjener bedre enn deg som kone, og nå har fått det. Er du heldig, så har han samvittighet, og vil være ekstra medgjørlig og raus i bruddet. Om han ikke har samvittighet, så kan det likevel hende at han er medgjørlig for at folk skal se hvor fantastisk han er.

Anonymkode: 7ff83...4c3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Er det noe som har erfaring med det?

Jeg kunne endelig sette ord på i sommer hva det er med min samboer. Han og meg har vært sammen i over 20 år. 

Stor sett har vi hatt det fint, men jeg har alltid følt en avstand mellom oss.

Vi har aldri kunne snakke sammen om oss eller samarbeidt om noe.  Blir jeg såret, og lei meg får jeg beskjed om at jeg drar alt opp i nesen. Jeg fikk ofte ikke svar på vanlig dagligdagse ting. 

Ferien ble alltid et mareritt fordi han ble sykelig sjalu på små bagateller, og ga meg silent treatment resten av ferien og sommeren, og ellers også. 

I sommer lagde han ferieplaner med barna uten meg. Han kjøpte seg bobil i fjor høst, men den skal tydeligvis ikke jeg få gleden av. 

Han har alltid ignoret mine følelser og ønsker. Han kan fortelle andre at jeg ønsker det og det, og blablabla, men det er bare et skuespill.

Han kan snu om i et voldsomt raseri der han beskylder meg ordrett for alle tingene jeg har fortalt om hvordan han har vært mot meg. Han mener jeg ikke bidrar til fellesøkonomien, men sannheten er at nesten alt jeg tjener går til felleskapet. 

Han har truet med å ta fra meg bilen, for den eier han. For andre mennesker ser det ut som han er den snille som har kjøpt bil til meg. For andre er han verdens hyggeligste og hjelpsomme menneske. 

Han tar alltid opp mine barndomstraumer som begrunnelse til at han er slik. Men jeg har det helt fint, og det gir jo ingen mening om hvorfor han er slik. Han har ingen empati eller selvinnsikt i hvordan han er mot meg. 

Jeg forlangte huset solgt i sommer, og jeg ville flytte ut og det gikk han med på, men jeg sto alene med salget. Selvsagt ble det ikke noe samarbeid fra ham, og det ble en for stor påkjenning for meg, så jeg trakk hussalget tilbake. I tilegg var det vanskelig å få leid leilighet i nærheten av jobben. 

Han hadde sikkert en supply i sommer fordi han virket så stresset, og tok med seg mobilen på nattbordet fordi jeg ikke skulle finne ut noe. Han har sikkert sett henne på "vent" eller avsluttet forholdet nå virker det som. 

Jeg føler meg totalt stuck i huset her, og vet ikke hvordan fremtiden blir, men jeg håper en dag jeg tar mot til meg og drar. 

Anonymkode: b510e...b23

Herregud kjenner meg sånn igjen!

Men vi er midt i en skilsmisse nå.. Han har også ny supply......

Føler med deg! Selv om det var han som gikk fra meg, kjenner jeg mye lettelse også.. Og selv om han gikk fra meg, har han laget et h**vete på mekling. Og ang huset. Og bilen. Og innbo. Og stakk bare og nekter å svare på noe.. Så hvis jeg hadde gått fra ham.. Tør nesten ikke tenke på det

Anonymkode: d9ccd...c1d

[AnonymBruker]

Du er jo nødt til å gjøre de endringene som trengs. Steg for steg. Det ble litt overveldende for deg i sommer, skjønner det, men forholdet er jo over. Hvis han ikke vil samarbeide må du ordne det, og det klarer du. Det beste er om du og barna (egentlig han, men det kommer vel neppe til å skje) kan bo et annet sted mens avviklingen finner sted. Kan du og barna bo hos kjente, leie billig hos en kollega, eller i verste fall - bo på krisesenter inntil videre? Du bør så fort som mulig ut av dette her. Eller kan du bare kaste ham ut?

Anonymkode: c3db5...f2c

[AnonymBruker]

Men ta nå er du jo klar over alt og klar over at han er en eller annen type narsissist, men hva hjelper det hvis du ikke gjør noe? 

Anonymkode: 15431...0b1