Noen med (kompleks) ptsd som har blitt friske/arbeidsføre?

[AnonymBruker]

Orker ikke forklare så mye, men vil gjerne høre andres erfaringer. Har fått diagnosen ptsd (kompleks type). Har alltid vært mye sykemeldt i alle jobbene jeg har hatt (har prøvd mange forskjellige jobber), men for snart ett år siden kræsjet jeg helt og har vært 100% sykemeldt siden. Har gått i terapi under denne tiden, og skal snart forsøke meg bittelitt i jobb igjen (har søkt om AAP etter anbefaling fra fastlege og psykiater).

Aner ikke hvordan det vil gå, men har selvsagt et lite håp om å kunne klare å fungere i 100% jobb. Men veien dit er nok lang, om det i det hele tatt går. Jeg har på en måte satt som et "krav" til meg selv at jeg i det minste skal klare 40% i lengden, selv om jeg som sagt håper på å bli 100% arbeidsfør. Vet ikke hvordan jeg eventuelt skal takle å bli 100% arbeidsufør. Det hadde vært et enormt nederlag for min del (må sies at jeg absolutt ikke ser ned på andre som er 100% uføre, bare så det er sagt).

Hva slags erfaringer har dere andre med samme diagnose? Klarer dere å stå i arbeid (uten å bli dårlige av triggere og flashbacks)? Har dere blitt bedre av behandling? 

Anonymkode: ea2c6...440

[AnonymBruker]

Ingen som har noen innspill?

Anonymkode: ea2c6...440

[AnonymBruker]

Litt i samme båt, så har ingen erfaringer eller råd å komme med. Tenker det er viktig å ta det i ditt tempo og akseptere situasjonen slik den er nå! ❤️

Anonymkode: 1e482...389

[AnonymBruker]

Jeg jobber 100%, men kan vel ikke si jeg er helt frisk, bare ikke millionær. Kommer sikkert til å pushe meg selv til jeg dauer. 

 

Anonymkode: aee90...27b

[AnonymBruker]

Jeg vet om flere med kompleks PTSD som har kommet seg ut i jobb eller studier, gjerne etter en periode med terapi. Så det er helt mulig ❤️ Ikke alle av jobber eller studerer 100%, det er vel noe med å innse sin egen kapasitet og ta vare på helsa og ha god livskvalitet oppi det hele også. Ting er ikke skrevet i sten heller, en kan ha mindre arbeidskapasitet en periode hvor en kanskje må bruke energien på terapi også kan det forandre seg etter en periode og en får mer arbeidskapasitet. 

Anonymkode: ea42e...754

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg jobber 100%, men kan vel ikke si jeg er helt frisk, bare ikke millionær. Kommer sikkert til å pushe meg selv til jeg dauer. 

 

Anonymkode: aee90...27b

Samme her. 

Anonymkode: a8ed8...bcb

[AnonymBruker]

Klart man kan. Tenk på forrige generasjon i Europa, som kom tilbake fra krig eller til og med opphold i konsentrasjonsleire, som likevel bygde opp livene sine igjen med jobb og familie. 

Mitt råd er å se både på hvordan du har det på jobb, og helhetsbelastningen/alle områder av livet. Noen ganger er det andre ting enn jobb man blir utslitt av.

Anonymkode: 81659...f5e

[AnonymBruker]

Jeg jobber 100%. Dvs jeg jobber mer enn 100%. Har et ganske normalt liv med unger, jobb, venner, trening, hobby. 
Har jo fått behandling. 

Anonymkode: 09889...df6

[AnonymBruker]

Syntes det høres så merkelig ut med de som påstår at de har komplekst PTSD, men likevel føler seg friske og er i 100% jobb. Har man k-PTSD så er kapasiteten ens relativt lav. Jeg har selv gått i behandling i 20 år, jeg er 30 år og 50%ufør. Kanskje jeg blir frisk en dag, jeg må bare ta tiden til hjelp.

Anonymkode: 43840...207

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Syntes det høres så merkelig ut med de som påstår at de har komplekst PTSD, men likevel føler seg friske og er i 100% jobb. Har man k-PTSD så er kapasiteten ens relativt lav. Jeg har selv gått i behandling i 20 år, jeg er 30 år og 50%ufør. Kanskje jeg blir frisk en dag, jeg må bare ta tiden til hjelp.

Anonymkode: 43840...207

Vi er forskjellig og takler/håndterer  ting forskjellig. Noen presser seg i jobb, andre kommer seg ikke over dørstokken hjemme. Å dømme andre på bakgrunn av hva man mestrer selv er ikke greit.  Du sier du jobber 50%...da kan jeg si at jeg skjønner ikke hvordan du klarer å jobbe. Jeg er 100% ufør og sliter med å gå ut av huset. Men jeg dømmer ingen. Vi er forskjellig! 

Anonymkode: 2d8b4...047

[Enmanelskeråhate]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Klart man kan. Tenk på forrige generasjon i Europa, som kom tilbake fra krig eller til og med opphold i konsentrasjonsleire, som likevel bygde opp livene sine igjen med jobb og familie. 

Mitt råd er å se både på hvordan du har det på jobb, og helhetsbelastningen/alle områder av livet. Noen ganger er det andre ting enn jobb man blir utslitt av.

Anonymkode: 81659...f5e

Var ikke noe uføretrygd da nei, og veldig mange kan jobbe når man må, samme i u-land de jobber selv om hele slekta er massakrert. 

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Syntes det høres så merkelig ut med de som påstår at de har komplekst PTSD, men likevel føler seg friske og er i 100% jobb. Har man k-PTSD så er kapasiteten ens relativt lav. Jeg har selv gått i behandling i 20 år, jeg er 30 år og 50%ufør. Kanskje jeg blir frisk en dag, jeg må bare ta tiden til hjelp.

Anonymkode: 43840...207

For du er selvsagt fasiten. 

Anonymkode: 09889...df6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Klart man kan. Tenk på forrige generasjon i Europa, som kom tilbake fra krig eller til og med opphold i konsentrasjonsleire, som likevel bygde opp livene sine igjen med jobb og familie. 

Mitt råd er å se både på hvordan du har det på jobb, og helhetsbelastningen/alle områder av livet. Noen ganger er det andre ting enn jobb man blir utslitt av.

Anonymkode: 81659...f5e

Nå får man ikke akkurat kompleks ptsd av krig. Og nei, det var flere som slet voldsomt i ettertid med ptsd. 

Arbeidslivet er noe helt annet i dag. Og kravene til livet generelt. Ikke har vi samme samfunn i dag heller. Mange blir stående helt alene. 

Lurt å lese seg litt opp før man påstår noe om en såpass alvorlig diagnose. 

Anonymkode: e5d1c...13b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Syntes det høres så merkelig ut med de som påstår at de har komplekst PTSD, men likevel føler seg friske og er i 100% jobb. Har man k-PTSD så er kapasiteten ens relativt lav. Jeg har selv gått i behandling i 20 år, jeg er 30 år og 50%ufør. Kanskje jeg blir frisk en dag, jeg må bare ta tiden til hjelp.

Anonymkode: 43840...207

Man kan være i 100% jobb om man ikke føler seg frisk. Men jeg er enig i at det er rart om man har KPTSD og føler seg frisk, da har man kanskje blitt frisk da, rett og slett. 

Anonymkode: a8ed8...bcb

[AnonymBruker]

Jeg har jobbet 100% og vel over det i alle år (som jeg ikke har studert - da har jeg jobbet mye ved siden av). Det raknet helt etter jeg fikk barn og ble sykmeldt et halvt år, fikk diagnosen k-ptsd og veldig rask behandling hos dps. Å få barn selv tullet helt med hodet, det var triggere av ekstreme traumer fra egen barndom og en utrolig sorg for meg selv over å se på mine barn hvor liten jeg var da mishandlingen og omsorgssvikten startet.

Nå orket jeg ikke være sykemeldt, og ikke orket jeg jobben min heller, så jeg har startet på en mastergrad og kommer til å jobbe det jeg klarer ved siden av. Jeg er ikke frisk, men jeg vet at jeg kommer til å klare det med støtte av behandling og samboer. Jeg tenker jeg har nok fått utdelt noen ekstra ressurser ved fødselen som gjør meg utholdende. Og i og med at jeg har tatt vare på meg selv, foreldre og småsøsken siden jeg var fire år så har nok det også bidratt til en viss grad av utholdenhet fordi jeg trodde slike påkjenninger og ansvar var normalt lenge. Den konstante angsten gjorde meg også i stand til å overleve, ikke kjenne på de ekte følelsene fordi å være synlig og sårbar var ekstremt farlig, men bare dysse ned følelsene i fysisk ubehag som hodepine, mageknip, kvalme og muskelsmerter. 

Det var min lille historie. Vi er mennesker, og forskjellige. Som noen nevner så tåler noen en konsentrasjonsleir uten varige psykiske mén, og andre blir virkelig hardt rammet av psykisk lidelse. Man vet ikke riktig hva som er grunnen til at noen tåler mye belastning og andre mindre,men flere forskere enes om at det kan være genetisk betinget. Så selv om noen får til noe, og ikke du, så handler ikke det nødvendigvis om noe ved din karakter i det heletatt. Det kan være betingelser du ikke råder over. Statistisk sett så blir en majoritet av de med k-ptsd uføretrygdet. Forståelig nok, for det er jo en hinsides belastning. Jeg vil nok strekke en parallell til overlevende fra kreft. Man er mye rausere og snillere med dem. De har overlevd noe helt forferdelig skummelt og utmattende, så man forventer ikke at de bare skal ta seg sammen på sikt og takle en 100% jobb. Noen gjør det jo, mens andre lever med sterk fatigue og konsentrasjonsproblemer. Man har forståelse for og heier på hva de har kapasitet til, og det er mer enn godt nok. 40% hvis du klarer det, det er mer enn godt nok. Du er i godt selskap av mange som er 100% ufør og 100% arbeidsfør. Og alle heier på akkurat så mye eller så lite som du får til, det som spiller en rolle er at du prøver å skape deg et godt og meningsfullt liv med de ressursene du har, og ikke hvor mye du jobber i prosent ☺️ det tenker jeg da!

 

Anonymkode: 7d402...d2b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg har jobbet 100% og vel over det i alle år (som jeg ikke har studert - da har jeg jobbet mye ved siden av). Det raknet helt etter jeg fikk barn og ble sykmeldt et halvt år, fikk diagnosen k-ptsd og veldig rask behandling hos dps. Å få barn selv tullet helt med hodet, det var triggere av ekstreme traumer fra egen barndom og en utrolig sorg for meg selv over å se på mine barn hvor liten jeg var da mishandlingen og omsorgssvikten startet.

Nå orket jeg ikke være sykemeldt, og ikke orket jeg jobben min heller, så jeg har startet på en mastergrad og kommer til å jobbe det jeg klarer ved siden av. Jeg er ikke frisk, men jeg vet at jeg kommer til å klare det med støtte av behandling og samboer. Jeg tenker jeg har nok fått utdelt noen ekstra ressurser ved fødselen som gjør meg utholdende. Og i og med at jeg har tatt vare på meg selv, foreldre og småsøsken siden jeg var fire år så har nok det også bidratt til en viss grad av utholdenhet fordi jeg trodde slike påkjenninger og ansvar var normalt lenge. Den konstante angsten gjorde meg også i stand til å overleve, ikke kjenne på de ekte følelsene fordi å være synlig og sårbar var ekstremt farlig, men bare dysse ned følelsene i fysisk ubehag som hodepine, mageknip, kvalme og muskelsmerter. 

Det var min lille historie. Vi er mennesker, og forskjellige. Som noen nevner så tåler noen en konsentrasjonsleir uten varige psykiske mén, og andre blir virkelig hardt rammet av psykisk lidelse. Man vet ikke riktig hva som er grunnen til at noen tåler mye belastning og andre mindre,men flere forskere enes om at det kan være genetisk betinget. Så selv om noen får til noe, og ikke du, så handler ikke det nødvendigvis om noe ved din karakter i det heletatt. Det kan være betingelser du ikke råder over. Statistisk sett så blir en majoritet av de med k-ptsd uføretrygdet. Forståelig nok, for det er jo en hinsides belastning. Jeg vil nok strekke en parallell til overlevende fra kreft. Man er mye rausere og snillere med dem. De har overlevd noe helt forferdelig skummelt og utmattende, så man forventer ikke at de bare skal ta seg sammen på sikt og takle en 100% jobb. Noen gjør det jo, mens andre lever med sterk fatigue og konsentrasjonsproblemer. Man har forståelse for og heier på hva de har kapasitet til, og det er mer enn godt nok. 40% hvis du klarer det, det er mer enn godt nok. Du er i godt selskap av mange som er 100% ufør og 100% arbeidsfør. Og alle heier på akkurat så mye eller så lite som du får til, det som spiller en rolle er at du prøver å skape deg et godt og meningsfullt liv med de ressursene du har, og ikke hvor mye du jobber i prosent ☺️ det tenker jeg da!

 

Anonymkode: 7d402...d2b

Dette var skikkelig bra skrevet! Er så enig med deg

Selv har jeg gått flere år i terapi og har etter hvert blitt klar for studier og nå er jeg på vei ut i arbeidslivet. Jeg blir ikke å jobbe 100% og har heller ikke som mål å gjøre det. Jeg har nedsatt kapasitet og innfinner meg med det. For meg er et godt liv mer enn jobb, og å finne en balanse mellom arbeid, hvile, hobby, trening, venner, familie osv er viktig.

Det jeg har opplved har vært veldig skadelig, på alle felt i livet, med hele helsa, og sånn er det jo for oss som har komplekse traumer. Jeg skulle ønske det ble mer åpenhet og kunnskap om dette i samfunnet slik at en både kunne bli møtt på en bedre måte, men også forebygge i langt større grad slik at overgrep og omsorgsvikt oppdages tidligere. Det er så mye som er blitt tatt fra en, om en ikke skal måtte bli sett dårlig på i tillegg (og da må vi prøve å være litt snille med oss selv og ikke presse oss for mye).

Anonymkode: ea42e...754

[AnonymBruker]

Jeg har kompleks PTSD og har gått i behandling i 15 år. Har uføretrygd og blir nok aldri "frisk", men jeg har blitt mye bedre og har ganske nylig fullført en bachelor. Har jobbet 100 % en stund nå, men merker at det blir altfor tøft så jeg skal gå litt ned i stillingsprosent. 

Anonymkode: f5887...e5d

[AnonymBruker]

7 hours ago, AnonymBruker said:

Nå får man ikke akkurat kompleks ptsd av krig. Og nei, det var flere som slet voldsomt i ettertid med ptsd. 

Arbeidslivet er noe helt annet i dag. Og kravene til livet generelt. Ikke har vi samme samfunn i dag heller. Mange blir stående helt alene. 

Lurt å lese seg litt opp før man påstår noe om en såpass alvorlig diagnose. 

Anonymkode: e5d1c...13b

Tror du ikke at folk fikk cptsd av årevis i konsentrasjonsleir, eller årevis med vold, sult, terror, bombing, voldtekter, familiemedlemmer sendt til fronten etc? Det er liksom ikke et komplekst traume man har liten sjanse til å komme seg vekk i fra??  Og du tror livet i det norske velferdssamfunnet og arbeidslivet i 2023 er mer krevende enn i etterkrigsåra..???  Majoriteten gikk ikke til grunne, de kom seg videre på et vis og forsørget seg selv.  Det er klart det er håp her i Norge i 2023 for at man kan komme tilbake i full jobb.

Anonymkode: 81659...f5e

[AnonymBruker]

Jeg har kompleks ptsd. Vært inn og ut av systemet (dps) i mange år og gått til privat behandling (istdp). Er høytfungerende, men bruker all min kapasitet på å klare å stå i jobb og jobbe med psyken.
 

Jobbet to år fulltid fram til nå, men ute med sykemelding fordi jeg ble veldig dårlig etter å ha holdt ut med en sjef som bedriver hersketeknikker med flere ansatte. Å stå i et slikt miljø forlenge, gjorde at «alt» kom tilbake. Forsøkt å si i fra, sette grenser, balansere tankene osv, men endte til slutt opp med at kroppen kollapset helt igjen. Svimmelhet, dårlig hukommelse, livredd, nattesvette, flashbacks osv.
 

Søker meg nå til andre steder, men skulle ønske jeg dro derfra før. Går lett inn i tankespinnerier om at jeg er sikkert bare litt for sårbar - og at jeg har godt av å stå i utfordringen og utvikle meg selv.. 🫠 framstår som «flink pike» og tar meg sammen hele tiden, så tok med samboeren til legen for å ha backing for å bli sykemeldt. 

Anonymkode: c3ef7...b71

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Tror du ikke at folk fikk cptsd av årevis i konsentrasjonsleir, eller årevis med vold, sult, terror, bombing, voldtekter, familiemedlemmer sendt til fronten etc? Det er liksom ikke et komplekst traume man har liten sjanse til å komme seg vekk i fra??  Og du tror livet i det norske velferdssamfunnet og arbeidslivet i 2023 er mer krevende enn i etterkrigsåra..???  Majoriteten gikk ikke til grunne, de kom seg videre på et vis og forsørget seg selv.  Det er klart det er håp her i Norge i 2023 for at man kan komme tilbake i full jobb.

Anonymkode: 81659...f5e

Og du tror at alle disse som var hardest rammet jobbet som bare det, bygde opp landet og fungerte normalt?  Eller var det mange av disse som tok livet sitt, ble alkoholikere etc? 

Vis meg gjerne kilder på at de som fikk kptsd etter krigen fungerte helt normalt etterpå.....eller vent. Fungerer man helt normalt har man ikke jo kptsd 🤷‍♀️

Anonymkode: e5d1c...13b