Jeg har korona og er veldig syk, jeg må likevel stå opp med barnet.

[AnonymBruker]

Han er i siste del av pappaperm nå, jeg har begynt å jobbe igjen i ny jobb. Jobben er inne helse, tung jobb både fysisk og psykisk. Jeg har nå fått korona, og siden jeg nettopp har begynt i ny jobb så kan jeg ikke ringe meg inn syk. I følge sjefen i går så var korona noe vi alle bare skulle komme på jobb med. Så da drar jeg på jobb, men fy søren så syk jeg er. Har ikke vært så dårlig på mange år. 

Samboer synes bare synd på seg,han er sliten av å være med baby hele tiden på dagen og må ta tilvenning i barnehagen. Han har null sympati med meg. Jeg tar over barnet når jeg kommer hjem fra jobb, og tar av kveldstell og legging.  

I natt når samboer la seg så hadde jeg nesten 40 i feber, ekstremt vondt i halsen, værk i hel kroppen og slet med å puste ordentlig. Jeg gråt stille når han kom inn på rommet og jeg spurte om paracet, han ble sur på meg og sa at surt at jeg skulle "kutte ut med gråtingen" og slutte med å oppføre meg så "hysterisk" mens han gikk ut av rommet med armene i været å sa "Wæææ" for å leke meg. Jeg gråt bare stille som sagt, så det følte jeg var dårlig gjort av han når jeg kunne trengt å føle litt omsorg.  

I kveld skal jobbe , jeg kunne trengt å sove ut. Men nei, samboer skulle sove og later som han ikke våkner, så jeg som er veldig syk måtte ta alt med baby med morgenstell og stå opp. Nå sitter jeg her i stuen rett opp og ned på gulvet og orker snart ikke mer. 

Jeg sitter og lurer på hvorfor han ikke unner meg å ha det bra lengre, hvorfor han blir sur på meg hvis jeg trenger han på noen som helst måte og om jeg var totalt blind som overså masse røde flagg før vi fikk barn sammen.

Jeg kan ikke bare gå heller, har ingen steder å bare dra. 

Jeg har prøvd å ha god kommunikasjon rundt dette mange ganger, men det føles håpløst. 

Har andre det sånn som dette? 

Anonymkode: e82fa...439

[AnonymBruker]

Du skal selvfølgelig ikke på jobb når du er så syk! Du tenker ikke over hvor mange du smitter?! 

 

Og samboeren din er en dust. Det bør du si til han.

Anonymkode: 0fe49...c03

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Han er i siste del av pappaperm nå, jeg har begynt å jobbe igjen i ny jobb. Jobben er inne helse, tung jobb både fysisk og psykisk. Jeg har nå fått korona, og siden jeg nettopp har begynt i ny jobb så kan jeg ikke ringe meg inn syk. I følge sjefen i går så var korona noe vi alle bare skulle komme på jobb med. Så da drar jeg på jobb, men fy søren så syk jeg er. Har ikke vært så dårlig på mange år. 

Samboer synes bare synd på seg,han er sliten av å være med baby hele tiden på dagen og må ta tilvenning i barnehagen. Han har null sympati med meg. Jeg tar over barnet når jeg kommer hjem fra jobb, og tar av kveldstell og legging.  

I natt når samboer la seg så hadde jeg nesten 40 i feber, ekstremt vondt i halsen, værk i hel kroppen og slet med å puste ordentlig. Jeg gråt stille når han kom inn på rommet og jeg spurte om paracet, han ble sur på meg og sa at surt at jeg skulle "kutte ut med gråtingen" og slutte med å oppføre meg så "hysterisk" mens han gikk ut av rommet med armene i været å sa "Wæææ" for å leke meg. Jeg gråt bare stille som sagt, så det følte jeg var dårlig gjort av han når jeg kunne trengt å føle litt omsorg.  

I kveld skal jobbe , jeg kunne trengt å sove ut. Men nei, samboer skulle sove og later som han ikke våkner, så jeg som er veldig syk måtte ta alt med baby med morgenstell og stå opp. Nå sitter jeg her i stuen rett opp og ned på gulvet og orker snart ikke mer. 

Jeg sitter og lurer på hvorfor han ikke unner meg å ha det bra lengre, hvorfor han blir sur på meg hvis jeg trenger han på noen som helst måte og om jeg var totalt blind som overså masse røde flagg før vi fikk barn sammen.

Jeg kan ikke bare gå heller, har ingen steder å bare dra. 

Jeg har prøvd å ha god kommunikasjon rundt dette mange ganger, men det føles håpløst. 

Har andre det sånn som dette? 

Anonymkode: e82fa...439

Først av alt, sjefen din tar feil - korona i seg selv er ikke grunn til å være hjemme, men er du syk skal du holde deg hjemme, uansett om det er korona, influensa, omgangssyke, eller andre sykdommer.  Har du ikke egenmeldingsdager er sykemelding eneste mulighet.

For det andre, samboeren din oppfører seg som en idiot!

Anonymkode: ed239...4eb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Du skal selvfølgelig ikke på jobb når du er så syk! Du tenker ikke over hvor mange du smitter?! 

 

Og samboeren din er en dust. Det bør du si til han.

Anonymkode: 0fe49...c03

Jeg er enig med deg, jeg burde ikke dra på jobb. Men sjefen sa til meg i går at jeg måtte komme i dag selvom jeg er så syk, og jeg tør ikke annet da når jeg startet for noen uker siden i denne jobben. 

Ja, han er en dust. Det har jeg sagt, ingen hjelp i det. 

Anonymkode: e82fa...439

[AnonymBruker]

Du må få deg en sykemelding,  og ring moren hans og fortell du er syk og om hun kan passe barnet siden faren ikke er i stand til det.

Anonymkode: 7cbe0...426

[AnonymBruker]

Jeg hadde en lignende samboer jeg også. Jeg kvittet meg med han etter tre babyer. 

Anonymkode: ac436...a38

[AnonymBruker]

Det er sikkert fordi du ikke har rett på egenmelding, men sykemelding har du rett på!

Anonymkode: 7cbe0...426

[AnonymBruker]

Klart du kan ringe deg syk. Send en melding til legen og be om en sykemelding. 

Og ville nok ikke bedt om paracet og andre småting når han oppfører seg slik. Det vil bare forverre oppførselen hans.

Anonymkode: 9e259...c9e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Først av alt, sjefen din tar feil - korona i seg selv er ikke grunn til å være hjemme, men er du syk skal du holde deg hjemme, uansett om det er korona, influensa, omgangssyke, eller andre sykdommer.  Har du ikke egenmeldingsdager er sykemelding eneste mulighet.

For det andre, samboeren din oppfører seg som en idiot!

Anonymkode: ed239...4eb

Ja, jeg er enig med deg, men sjefen vet at jeg er veldig syk, men sa likevel at jeg måtte jobbe i kveld uansett pga det er mangel på folk. Jeg tør ikke annet enn å dukke opp på jobb da. 

Anonymkode: e82fa...439

[AnonymBruker]

Hvis du faktisk har 40 i feber, så skal du selvfølgelig ikke på jobb. Da leverer du egenmelding. Og får du problemer med sjefen pga det, så melder du det til tillitsvalgt. Alle kan bli syke.

Mannen din er vel en klassisk ego mann som får sjokk av småbarnstiden. Ta en prat med han og spør hva dette er for reaksjon, og hvordan det får deg til å føle deg. 

Anonymkode: 1fb59...a8c

[AnonymBruker]

Du MÅ ingenting.  Sjefen får betalt for å finne vikarer når ansatte blir syke. Du er syk og det at du ikke tar hensyn til dette vil:

1. Føre til at du drar syk på jobb og smitter folk som har lavt immunforsvar, og ikke tåler det.

2. Du blir sykere selv, og risikerer at det tar mye lengre tid å bli bedre.

Anonymkode: 7cbe0...426

[TLR]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Han er i siste del av pappaperm nå, jeg har begynt å jobbe igjen i ny jobb. Jobben er inne helse, tung jobb både fysisk og psykisk. Jeg har nå fått korona, og siden jeg nettopp har begynt i ny jobb så kan jeg ikke ringe meg inn syk. I følge sjefen i går så var korona noe vi alle bare skulle komme på jobb med. Så da drar jeg på jobb, men fy søren så syk jeg er. Har ikke vært så dårlig på mange år. 

Samboer synes bare synd på seg,han er sliten av å være med baby hele tiden på dagen og må ta tilvenning i barnehagen. Han har null sympati med meg. Jeg tar over barnet når jeg kommer hjem fra jobb, og tar av kveldstell og legging.  

I natt når samboer la seg så hadde jeg nesten 40 i feber, ekstremt vondt i halsen, værk i hel kroppen og slet med å puste ordentlig. Jeg gråt stille når han kom inn på rommet og jeg spurte om paracet, han ble sur på meg og sa at surt at jeg skulle "kutte ut med gråtingen" og slutte med å oppføre meg så "hysterisk" mens han gikk ut av rommet med armene i været å sa "Wæææ" for å leke meg. Jeg gråt bare stille som sagt, så det følte jeg var dårlig gjort av han når jeg kunne trengt å føle litt omsorg.  

I kveld skal jobbe , jeg kunne trengt å sove ut. Men nei, samboer skulle sove og later som han ikke våkner, så jeg som er veldig syk måtte ta alt med baby med morgenstell og stå opp. Nå sitter jeg her i stuen rett opp og ned på gulvet og orker snart ikke mer. 

Jeg sitter og lurer på hvorfor han ikke unner meg å ha det bra lengre, hvorfor han blir sur på meg hvis jeg trenger han på noen som helst måte og om jeg var totalt blind som overså masse røde flagg før vi fikk barn sammen.

Jeg kan ikke bare gå heller, har ingen steder å bare dra. 

Jeg har prøvd å ha god kommunikasjon rundt dette mange ganger, men det føles håpløst. 

Har andre det sånn som dette? 

Anonymkode: e82fa...439

Både arbeidsgiver og samboer er gale. Korona er ingen spøk 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Ja, jeg er enig med deg, men sjefen vet at jeg er veldig syk, men sa likevel at jeg måtte jobbe i kveld uansett pga det er mangel på folk. Jeg tør ikke annet enn å dukke opp på jobb da. 

Anonymkode: e82fa...439

Det er sjefen sitt ansvar, ikke ditt. Du er for syk til å jobbe, så da skaffer du sykmelding. 

Anonymkode: 25e38...df9

[AnonymBruker]

Du skal jo ikke gå på jobb med covid, hvis covid har gitt deg 40 i feber. Ta ansvar. Meld deg sjuk, ring legen og få sykemelding. Er du veldig sjuk, så sjuk at du tror du må på sjukehuset, så ringer du legen og spør hva du skal gjøre. 

I denne situasjonen må du handle. Nå ringer du til legen og forsvinner ut av døra så fort du klarer. Hvis du er så syk at du ikke klarer å ta vare på barnet ditt og han ikke står opp, så må du få hjelp til barnet.

Og hvis du er så syk at du ikke kan ta vare på barnet ditt, så skal du heller ikke på jobb i kveld. 

Til en annen gang, når han har forstått alvoret:  Min samboer var også sånn en periode midt i foreldrepermisjon. Prøv å være anerkjennende og forstå ham ihjel. Det ER tungt å være hjemme med barnet alene. Men ikke tenk på det nå, nå må du skaffe deg hjelp. 

Anonymkode: 3f555...13b

[AnonymBruker]

Du har vel ikke rett på egenmeldingsdager om du har vært ansatt i kort tid, så regner med at du må til legen og dekke sykefraværet av egen lomme.

Hvordan fordelte dere jobben hjemme da du var i permisjon? Du kan forlange at samboer gjør det samme nå som det han krevde av deg. Og det har han bare godt av.

Håper han behandler barnet deres ordentlig?

Anonymkode: a3867...bc7

[AnonymBruker]

1) Finn deg ny jobb! 
2) Du bør også vurdere å finne deg ny samboer, eller i alle fall kaste ut han du har. Du har klart å finne deg et mannebarn. Det er ikke normalt å holde på sånn. Selvsagt skal du ikke være nødt til å ta deg av barnet når du er syk, og han er frisk! Stort rødt flagg. Dette vil ikke bli bedre, TS. 

Anonymkode: d75b0...81c

[AnonymBruker]

Faktisk er han enda verre enn et standard menneskebarn. Han manipulerer deg og behandler deg svært dårlig. Jeg tenker her på det at han ber deg slutte å gråte etc. 

Anonymkode: d75b0...81c

[NiceOrNothing]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Han er i siste del av pappaperm nå, jeg har begynt å jobbe igjen i ny jobb. Jobben er inne helse, tung jobb både fysisk og psykisk. Jeg har nå fått korona, og siden jeg nettopp har begynt i ny jobb så kan jeg ikke ringe meg inn syk. I følge sjefen i går så var korona noe vi alle bare skulle komme på jobb med. Så da drar jeg på jobb, men fy søren så syk jeg er. Har ikke vært så dårlig på mange år. 

Samboer synes bare synd på seg,han er sliten av å være med baby hele tiden på dagen og må ta tilvenning i barnehagen. Han har null sympati med meg. Jeg tar over barnet når jeg kommer hjem fra jobb, og tar av kveldstell og legging.  

I natt når samboer la seg så hadde jeg nesten 40 i feber, ekstremt vondt i halsen, værk i hel kroppen og slet med å puste ordentlig. Jeg gråt stille når han kom inn på rommet og jeg spurte om paracet, han ble sur på meg og sa at surt at jeg skulle "kutte ut med gråtingen" og slutte med å oppføre meg så "hysterisk" mens han gikk ut av rommet med armene i været å sa "Wæææ" for å leke meg. Jeg gråt bare stille som sagt, så det følte jeg var dårlig gjort av han når jeg kunne trengt å føle litt omsorg.  

I kveld skal jobbe , jeg kunne trengt å sove ut. Men nei, samboer skulle sove og later som han ikke våkner, så jeg som er veldig syk måtte ta alt med baby med morgenstell og stå opp. Nå sitter jeg her i stuen rett opp og ned på gulvet og orker snart ikke mer. 

Jeg sitter og lurer på hvorfor han ikke unner meg å ha det bra lengre, hvorfor han blir sur på meg hvis jeg trenger han på noen som helst måte og om jeg var totalt blind som overså masse røde flagg før vi fikk barn sammen.

Jeg kan ikke bare gå heller, har ingen steder å bare dra. 

Jeg har prøvd å ha god kommunikasjon rundt dette mange ganger, men det føles håpløst. 

Har andre det sånn som dette? 

Anonymkode: e82fa...439

Klart du har steder å gå. Det er det dummeste jeg hører at man bare må bli i en toxic situasjon . Ingen MÅ det. Det finnes mange hjelpeinstanser . Nav , epitel , krisesenter , venner , familie . Du bor sammen med en mann som ikke bryr seg om deg. Det vil ikke bli bedre . Fokuser på veien ut . Kan ta litt tid, men vil være verdt det . Erkjenn situasjonen du har satt deg selv i, å jobb med løsningen ( komme deg vekk ) . 

[AnonymBruker]

Jeg er helt enig med dere at jeg ikke burde dra på jobb i dag. For både min og andre sin del. 

Han behandler barnet våres ordentlig, han er veldig snill og god mot barnet, men mot meg derimot så er han ikke det. Jeg vet ikke hva som skjer, jeg har bare vært god mot han. 

Når jeg var hjemme i permisjon så måtte jeg gjøre alt, også på ettermiddagen når han kom hjem fra jobb, eneste han gjorde da var småting og kos med barnet. Han ble også sur hvis ikke det var fint hjemme når han kom hjem, men som regel kom han hjem til strøkent hus. Jeg kommer nå hjem til rot. Det er akkurat som han bare ser seg selv, og ikke at jeg også hadde det slitsomt når jeg var hjemme med barnet. Jeg anerkjenner likevel følelsene hans, selvom han ikke gjorde/gjør det med meg. 

Han sluttet også å si at han elsket meg den dagen jeg fødte, det er siste dagen jeg hørte de ordene fra han natten før jeg fødte. Jeg har tatt det opp med han, uten å få noe annet enn rare svar tilbake som "jeg visste ikke at det var så viktig for deg". Det handler egentlig ikke om hva som er viktig, men etter å ha sagt det i flere år for så å slutte å si det, det føler jeg såklart på. Jeg lurer litt på om han behandler meg som dritt fordi alle følelsene for meg er borte, men jeg skjønner ikke hvorfor følelsene for meg ble borte den dagen jeg ga han et barn han ønsket seg veldig. 

 

 

Anonymkode: e82fa...439

[AnonymBruker]

Når han later som han ikke hører så gir du han et tupp i ræva og ber han ta barnet.

Barnefar her våknet ikke av babygråt. Det var ikke uvilje, men han sov skikkelig tungt. Men han ble ikke sur for å bli vekket da.

Anonymkode: 7fbff...7c9