Hvor vanlig er det at forhold ryker når den ene parten er alvorlig syk?

[AnonymBruker]

Min kjæreste har en alvorlig sykdom som blir verre og verre.

Han har taklet sykdommen med sinne og frustrasjon og veldig ofte er det meg det går ut over.

Det merkelige er at jeg begynte å bjeffe tilbake, og det gjorde jeg omtrent aldri i årene før han ble syk.

Han kan ikke noe for at han er alvorlig syk, og det kunne like gjerne vært meg som taklet sykdom med sinne og frustrasjon, men det har virkelig ødelagt mye av mine følelser for han.

På de to årene han har vært syk har jeg gått fra å elske han grenseløst, til å bli glad i han som min aller beste venn.

Jeg har heller ikke lyst å være så intim med han lenger, selv om vi har hatt verdens beste sexliv som jeg savner sårt.

Når man blir irettesatt daglig har man ikke lyst på sex og kos når kvelden kommer.

I tillegg fører sykdommen med seg en del fysiske forandringer som også gjør det vanskelig, i tillegg til sorgen jeg bærer over at han selv syk.

Jeg skulle virkelig ønske av hele mitt hjerte at ting var uforandret hos meg mtp følelser for han.

Anonymkode: b9d1c...e48

[AnonymBruker]

Jeg ble syk ( panikkangst) og klarte ikke være kjæreste mer. Han ble mer og mer som en pleier for meg. Skulle stå i alt og akseptere alt, fra sinneutbrudd, til å løpe masse ærend og alltid sette meg først. Han ville det, strakk seg så langt, men det gikk ikke i lengden. Da jeg begynte bli bedre var noe ødelagt og han avsluttet forholdet. Ville forbli gode venner. Jeg forsto det, ble ikke sint eller lei meg. Det gav fullstendig mening. Han hadde ikke de følelsene for meg lenger sa han. Og det er ikke rart, for jeg endret meg. Det var jo ikke den personen han falt for. Jeg ble et annet menneske etter panikkangsten. Selv nå 8 år etter og frisk ser jeg at jeg forandret meg totalt og blir aldri hun jeg var dengang igjen. Har nå ny mann og fått barn. Han jeg er med nå hadde ikke falt for hun jeg var før panikkangsten. Sykdom kan endre deg totalt, gi deg et så nytt perspektiv på livet at du endrer deg totalt. Tror det skjer med mange og det blir brudd som følger, fordi man rett og slett ikke er den personen de falt for lenger. Sykdom er jo bare faenskap. 

Anonymkode: 5290e...0d2

[AnonymBruker]

Hos oss var det kreft. Følelsene mine ble ikke mindre, bare sterkere. Vi snakket godt sammen, og vi delte redsler og tanker. Det var tøft. Han døde. Og det tapet preger meg den dag i dag.

Anonymkode: 83bfb...040

[AnonymBruker]

Jeg er den syke i forholdet vårt. Det kan være tøft å være den syke, men sikkert også for den som må leve med den syke.

Jeg tror det er lett at et forhold hvor den ene er alvorlig syk ryker. Jeg lurer ofte selv på hvorfor han gidder å være sammen med meg når jeg har så lite energi og ikke kan bli med han på sosiale ting utenfor hjemmet.

Ifølge han så er jeg fantastisk og det beste som har hendt han. Men som sagt, jeg ser det ikke selv.

Å bli alvorlig syk var for meg en sorgprosess som tok ca 1,5 år å godta. Kanskje han enda er i sorg over sin sykdom?

Jeg tenker også at menn Kanskje takler å bli alvorlig syk dårligere enn damer, fordi de liksom skal være den sterke i forholdet, at de ikke kan vise svakhet...

Jeg vil anbefale deg å snakke med noen utenfor familien, som kanskje kan få et nøytralt blikk på hele situasjonen. En samtalepartner som kan hjelpe dine følelser oppi dette, om ikke annet.

Anonymkode: 6eea4...f25

[AnonymBruker]

Jeg er også sammen med en kronisk syk mann. Jeg føler meg innimellom mer som en sykepleier, psykolog og tilrettelegger enn kjæreste. 

Han skal ha det at han ikke tar frustrasjon ut over meg direkte, men han er frustrert fordi han ser at livet vårt har blitt snudd på hodet, og han føler seg ubrukelig og har det ikke bra. Det blir jo mye sykdomsprat. 

Hverdagen vår begrenses av hans nedsatte funksjonsevne og smerter. Alt husarbeid og praktiske gjøremål faller på meg. (Heldigvis har vi ikke barn.) Sexlivet er dødt og muligens begravet. Vi kan ikke finne på noen ting uten at det må planlegges nøye, også kan det skjære seg likevel hvis dagsformen er dårlig. 

Jeg jobber 100% og gjerne mer, siden vår økonomiske situasjon har blitt vanskelig i tillegg siden han ikke kan jobbe. Jeg er forferdelig sliten. 

Det hadde vel vært lettere å gå fra han, da hadde jeg bare hatt meg selv. Men jeg elsker han og klarer ikke det. Vi tviholder på alle gode øyeblikk og prøver virkelig å gjøre det beste ut av det. 

Anonymkode: 5b570...584

[AnonymBruker]

Det er helt forferdelig å være pårørerende.

Jeg har sett min mor gå gjennom det. Man "kan" ikke skille seg fra en veldig syk partner heller.... 

De var jo ikke et par, hun ble en sykepleier til slutt og han var jo en annen enn den hun en gang giftet seg med, både fysisk og mentalt. 

En del av henne ble nok litt lettet da han døde, selv om det selvsagt også er en stor sorg.

Hun gikk i noen samtalegrupper for pårørende, jeg vet ikke helt hva eller hvor men kanskje du kan finne noe når du googler. 

For det er jo også en greie - alle spør hvordan det går med den syke, men ikke den friske, de har ikke like lov til å klage.

Anonymkode: dc513...bc7

[AnonymBruker]

Meg over, ser jeg glemte å svare på selve spørsmålet...

Jeg tror det er vanlig at forholdet blir kjørt, men også vanlig at den pårørende ikke føler de kan forlate den syke. 

Det er derfor mange som står i det for den andre, selv om de hadde blitt lykkeligere om de gikk.

Anonymkode: dc513...bc7

[AnonymBruker]

Veldig vanlig. 

Min eks sa rett ut til meg at han gikk pga sykdom. Jeg var nok forandret av sykdom men ikke sånn kjeftete. Jeg brukte alle pengene på privat behandling og psykolog.  Vi fikk det egentlig verst akkurat idet jeg holdt på å bli frisk. Han taklet ikke at jeg hadde krefter til jobb men ikke husarbeid (i en overgangsfase). Det merkelige er at jeg tok på meg all skylda for at sexlivet gikk i stå, selv om jeg i ettertid ser at det var en reaksjon på at han ble mindre kjærlig mot meg. De første årene var han god mot men så var det som om han følte at jeg var uverdig for forhold pga sykdom. Det sa han også: Det går ikke an å være sammen med en som er syk.

Men jeg fikk ny kjæreste da. Så det gikk fint an.

Anonymkode: 90e75...af7

[AnonymBruker]

 

 

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

...Jeg lurer ofte selv på hvorfor han gidder å være sammen med meg når jeg har så lite energi og ikke kan bli med han på sosiale ting utenfor hjemmet.

Anonymkode: 6eea4...f25

Det lurte jeg aldri på. Han hadde jo lovet å være med meg i gode og onde dager. Men jeg tror eksen forventet at jeg tvilte mer på meg selv. Jeg gjorde ikke det, tvert imot ble jeg stolt av meg selv som sto på og klarte å unngå å bli ufør. Det ble nok tydelig at jeg ikke er en spesielt ydmyk person uansett helse.

Anonymkode: 90e75...af7

[AnonymBruker]

Det høres rått, brutalt og lite følelsesmessig ut, men jeg mener du kan gå.

Hadde jeg vært den som ble syk så ville jeg at min kjære skulle få lov til å leve livet slik som vi hadde forventet å leve det og ikke som sykepleier for meg. 

❤️

Anonymkode: e3e19...e20

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg ble syk ( panikkangst) og klarte ikke være kjæreste mer. Han ble mer og mer som en pleier for meg. Skulle stå i alt og akseptere alt, fra sinneutbrudd, til å løpe masse ærend og alltid sette meg først. Han ville det, strakk seg så langt, men det gikk ikke i lengden. Da jeg begynte bli bedre var noe ødelagt og han avsluttet forholdet. Ville forbli gode venner. Jeg forsto det, ble ikke sint eller lei meg. Det gav fullstendig mening. Han hadde ikke de følelsene for meg lenger sa han. Og det er ikke rart, for jeg endret meg. Det var jo ikke den personen han falt for. Jeg ble et annet menneske etter panikkangsten. Selv nå 8 år etter og frisk ser jeg at jeg forandret meg totalt og blir aldri hun jeg var dengang igjen. Har nå ny mann og fått barn. Han jeg er med nå hadde ikke falt for hun jeg var før panikkangsten. Sykdom kan endre deg totalt, gi deg et så nytt perspektiv på livet at du endrer deg totalt. Tror det skjer med mange og det blir brudd som følger, fordi man rett og slett ikke er den personen de falt for lenger. Sykdom er jo bare faenskap. 

Anonymkode: 5290e...0d2

Har samme erfaring. Du skjønte det mye raskere enn meg da, jeg var sint og såret i flere år før jeg klarte se hans side av saken. Skulle ønske jeg heller gjorde som deg. Håper dette kan være til hjelp og trøst for de som kanskje står i denne situasjonen nå. Til dere vil jeg si: ikke glem dere selv. Vi psykisk syke kan bli egoistiske, og det er vanskelig å se hvor grensa går. 

Eksen min ønsker jeg alt godt idag og har også prøvd å si det til han + be om unnskyldning. Men han svarer ikke og jeg er sikkert blokkert også. Eneste bra er at jeg har lært

Anonymkode: 3038e...80b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Hos oss var det kreft. Følelsene mine ble ikke mindre, bare sterkere. Vi snakket godt sammen, og vi delte redsler og tanker. Det var tøft. Han døde. Og det tapet preger meg den dag i dag.

Anonymkode: 83bfb...040

Det er kreft her også. Sinnet kommer av at han ikke klarer det han klarte tidligere, symptomer, ubehag og redselen for å dø av sykdommen.

Ts

Anonymkode: b9d1c...e48

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det høres rått, brutalt og lite følelsesmessig ut, men jeg mener du kan gå.

Hadde jeg vært den som ble syk så ville jeg at min kjære skulle få lov til å leve livet slik som vi hadde forventet å leve det og ikke som sykepleier for meg. 

❤️

Anonymkode: e3e19...e20

Jeg skjønner ikke en gang ei formulering som "livet slik som vi hadde forventet å leve det".  Livet har null garantier. Og et gjennomsnittlig liv vil normalt inneholde en del prøvelser - folk mister jobben, foreldre som blir syke og dør, etterhvert egen alderdom osv.

Min eks gikk fra meg fordi jeg var syk og han ville ikke være min støtte og forsørger (han trodde ikke på at jeg faktisk kunne bli frisk nok til å jobbe). Men idet han dro og jeg satt der og gråt mine tårer, ble faren hans brått syk og døde. Faren var fersk pensjonist og tilsynelatende frisk. Da gikk min eks inn i dyp krise men hadde kvittet seg med den som best kjente ham, kjente faren og kunne forstå hva han gikk igjennom. Alt har konsekvenser. 

Anonymkode: 90e75...af7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er kreft her også. Sinnet kommer av at han ikke klarer det han klarte tidligere, symptomer, ubehag og redselen for å dø av sykdommen.

Ts

Anonymkode: b9d1c...e48

Får han noe oppfølging hos sykehuset eller andre steder for dødsangsten sin og sinnet sitt? 

Anonymkode: 90e75...af7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

Får han noe oppfølging hos sykehuset eller andre steder for dødsangsten sin og sinnet sitt? 

Anonymkode: 90e75...af7

Nei, for han viser det kun til meg og av og til barna hans hvis han synes de er irriterende.

Til familie og venner er han smørblid.

Ts

Anonymkode: b9d1c...e48

[Adrenalina1]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Hos oss var det kreft. Følelsene mine ble ikke mindre, bare sterkere. Vi snakket godt sammen, og vi delte redsler og tanker. Det var tøft. Han døde. Og det tapet preger meg den dag i dag.

Anonymkode: 83bfb...040

🩷

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Nei, for han viser det kun til meg og av og til barna hans hvis han synes de er irriterende.

Til familie og venner er han smørblid.

Ts

Anonymkode: b9d1c...e48

Ganske vanlig med menn og depresjon. 

Har du en pårørendekontakt hos sykehuset eller i Kreftforeningen ol? Noen du kan drøfte situasjonen med?

Anonymkode: 90e75...af7

[totti_1]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Hos oss var det kreft. Følelsene mine ble ikke mindre, bare sterkere. Vi snakket godt sammen, og vi delte redsler og tanker. Det var tøft. Han døde. Og det tapet preger meg den dag i dag.

Anonymkode: 83bfb...040

Kondolerer. Vakkert å høre også.

[fru Alving]

Hvis et par er sammen for livet så vil alle nok oppleve at partneren blir syk, og kanskje og alvorlig syk. Det er livets gang.

[Ms. Steele]

Kommer nok an på sykdommen, men jeg tror jeg aldri hadde kunnet klare å forlate mannen min når han hadde trengt meg som mest. Selv om vi ikke hadde kunnet leve som mann og kone mer så hadde han jo uansett vært min beste venn, min beste samtalepartner og min aller nærmeste. Jeg er ganske sikker på at han heller aldri hadde forlatt meg om jeg ble alvorlig syk. Han ville vært og er min store trygghet i livet, slik jeg er for ham.