Barnet mitt liker å bli fulgt overalt. Greit for meg, men er dette vanlig?

[AnonymBruker]

Hei! Jeg har en jente som går nå i andre klasse og stortrives på skolen. Hun er veldig sosial og blid, føler seg trygg og er flink generelt. Men… 

Da hun startet i 1 klasse og hele det året ville hun at jeg skulle følge henne helt inn. Var helt greit for meg i begynnelsen, hun følte seg litt utrygg første tiden og brukte nesten et halvt år på å bli vant til den nye hverdagen. Så ble til at hun ville bli fulgt inn hver dag, og at en voksen tok i mot henne. På den måten følte hun en trygghet og kunne begynne dagen. Så nå altså i andre klassen er vi fremdeles der at hun vil bli fulgt inn. Det er liksom hennes greie, en god måte å starte dagen på. Det er det hun er vant til, det gir trygghet og forutsigbarhet. Jeg har sagt at det er greit at jeg følger henne, men har også prøvd å motivere henne til å gå selv. Hun er nå godt kjent i skoleområdet og vet hvor hun skal. Har prøvd å spørre henne om hva hun tenker om de andre barna som går selv eller med venner, og at de kanskje lurer litt på hvorfor hun blir fulgt av mammaen sin hver dag. Hun bryr seg hva de andre tenker eller sier, forteller hun 😆 hun er ikke klar til å gå selv og vil ikke bli tvunget til det når hun ikke vil 🤷🏼‍♀️ jeg har sagt at det går bra, vil jo at hun skal føle seg trygg. Men begynner å tenke på hva de andre mener om det og at det er kanskje litt voldsomt at jeg følger henne fremdeles. Men jeg er ikke den eneste heldigvis, men føler at de fleste barn er mer selvstendige når de begynner i andre klasse. Hun VIL faktisk ikke gå selv, hun vil ikke gå med venner eller søsken. Bare mamma eller pappa.

Anonymkode: d9cba...098

[AnonymBruker]

Det er samme i bursdager og andre ting, ikke bare skolen. Som overskriften sier; hun vil bli fulgt overalt. Men jeg kan gå fra stedet med engang uten problem og hun koser seg. Skal jeg bli litt hard å si at «nå må du faktisk gå alene» og bare kjøre fra henne? Jeg har prøvd å snakke med henne men hun sier hun vil ha det slik som det er nå. Begynner jeg å mase om det blir hun lei seg.

Anonymkode: d9cba...098

[AnonymBruker]

Heller uvanlig tror jeg? Har ikke barn selv, men husker godt når jeg selv gikk på barneskolen så var det flere i familien som insisterte på å følge meg helt inn i bygget helt opptil jeg gikk i 5 klassa når de skulle levere meg på skolen. Hatet det og ble mobba. Husker jeg grein i bilen og ba om at de ikke skulle følge meg inn og heller bare dra.

Anonymkode: f8a37...ddc

[AnonymBruker]

I løpet av skoleåret bør dere nok begynne litt ‘avvenning’. 
Først ved at du stopper utenfor døra. Blir med dit hvor dere ser døra, osv osv. Altså stadig litt lengre fra ‘helt inn’. Og bruk gjerne god tid på hvert trinn.
Det er nok ikke en utfordring nå, men om det vedvarer så kan det fort bli det

Anonymkode: 2c36b...b62

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Heller uvanlig tror jeg? Har ikke barn selv, men husker godt når jeg selv gikk på barneskolen så var det flere i familien som insisterte på å følge meg helt inn i bygget helt opptil jeg gikk i 5 klassa når de skulle levere meg på skolen. Hatet det og ble mobba. Husker jeg grein i bilen og ba om at de ikke skulle følge meg inn og heller bare dra.

Anonymkode: f8a37...ddc

Jeg spør henne nesten hver dag, men hun foretrekker å bli fulgt inn. Uansett. Hun synes ikke det er flaut og hun bryr seg ikke HVIS hun blir mobba for det sier hun. 

Anonymkode: d9cba...098

[AnonymBruker]

Sånn er min andreklassing også bortsett fra med de aller nærmeste naboene, og han er overhodet ikke alene om det i klassen. Der er det hele bredden fra de som drar overalt alene til de som har foreldre til stede i bursdag. Regner med det går seg litt mer til i løpet av høsten, men hadde vært deilig om han var litt mer selvstendig 😅

Anonymkode: 63bae...740

[AnonymBruker]

Forresten ingen som kommenterer på hverandre i «vår» klasse 

Anonymkode: 63bae...740

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Sånn er min andreklassing også bortsett fra med de aller nærmeste naboene, og han er overhodet ikke alene om det i klassen. Der er det hele bredden fra de som drar overalt alene til de som har foreldre til stede i bursdag. Regner med det går seg litt mer til i løpet av høsten, men hadde vært deilig om han var litt mer selvstendig 😅

Anonymkode: 63bae...740

Ja jeg begynner å lure litt fordi hun er den eneste som blir fulgt inn 🤦🏼‍♀️når jeg var på den alderen gikk jeg til skolen selv.

Anonymkode: d9cba...098

[AnonymBruker]

Virker veldig uselvstendig da, hvordan er hun hjemme da? Kan hun gå på rommet sitt uten at du er med? 
Er hun med på fritidsaktiviteter? Klarer hun å sitte på med andre feks?

Anonymkode: 90e11...935

[AnonymBruker]

Min var sånn. Ville følges helt inn i garderoben ut fjerde, jeg måtte være med i bursdager ut tredje (til hun fikk telefon og fikk ha den med som trygghet for å nå meg hvis det var noe) osv. Rett og slett et stort behov for trygghet. (Det skal sies at hun har en del utfordringer pga ADHD og mulig autisme som gjør at hun har trengt mye orienteringsstøtte og hjelp til å forstå/løse sosiale situasjoner.)

Første dag i femte klasse tok hun plutselig sekken på ryggen og gikk selv hjemmefra. I sjette begynte hun å hoppe ut av bilen og gå til døra i selskaper selv. I høst (sjuende) gikk hun til tannpleier selv. Helt frivillig, og uten nerver. Fordi hun vet at mamma er der når det trengs - og fordi mamma har lært hva slags informasjon hun må ha for å våge 😅

Anonymkode: ebbff...a24

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Hei! Jeg har en jente som går nå i andre klasse og stortrives på skolen. Hun er veldig sosial og blid, føler seg trygg og er flink generelt. Men… 

Da hun startet i 1 klasse og hele det året ville hun at jeg skulle følge henne helt inn. Var helt greit for meg i begynnelsen, hun følte seg litt utrygg første tiden og brukte nesten et halvt år på å bli vant til den nye hverdagen. Så ble til at hun ville bli fulgt inn hver dag, og at en voksen tok i mot henne. På den måten følte hun en trygghet og kunne begynne dagen. Så nå altså i andre klassen er vi fremdeles der at hun vil bli fulgt inn. Det er liksom hennes greie, en god måte å starte dagen på. Det er det hun er vant til, det gir trygghet og forutsigbarhet. Jeg har sagt at det er greit at jeg følger henne, men har også prøvd å motivere henne til å gå selv. Hun er nå godt kjent i skoleområdet og vet hvor hun skal. Har prøvd å spørre henne om hva hun tenker om de andre barna som går selv eller med venner, og at de kanskje lurer litt på hvorfor hun blir fulgt av mammaen sin hver dag. Hun bryr seg hva de andre tenker eller sier, forteller hun 😆 hun er ikke klar til å gå selv og vil ikke bli tvunget til det når hun ikke vil 🤷🏼‍♀️ jeg har sagt at det går bra, vil jo at hun skal føle seg trygg. Men begynner å tenke på hva de andre mener om det og at det er kanskje litt voldsomt at jeg følger henne fremdeles. Men jeg er ikke den eneste heldigvis, men føler at de fleste barn er mer selvstendige når de begynner i andre klasse. Hun VIL faktisk ikke gå selv, hun vil ikke gå med venner eller søsken. Bare mamma eller pappa.

Anonymkode: d9cba...098

Jeg tenker at du kan prøve å gi slipp også. Jeg har en søster som holder på barnet sitt som en klegg, og barnet er en klegg på henne,. Fremfor å øve seg på å gi slipp på barnet, så barnet kan øve seg på å mestre ubehaget, så holder hun henne konstant og er på henne hele tiden. Noen barn trenger et dytt. Foreldrene gjør barna en bjørnetjeneste.

Anonymkode: 2fb35...213

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Virker veldig uselvstendig da, hvordan er hun hjemme da? Kan hun gå på rommet sitt uten at du er med? 
Er hun med på fritidsaktiviteter? Klarer hun å sitte på med andre feks?

Anonymkode: 90e11...935

Hun klarer mye hjemme selv, men hun gidder ikke ofte. Sover ikke på rommet sitt fordi hun virker utrygg. Har prøvd å endre/pynte, ny seng, ny alt men ingenting er godt nok. Hun vil ikke sove på eget rom. Så vi har gitt litt opp ang det. Hun vil helst ikke leke alene på rommet sitt hvis ikke noen er i nærheten. Når vi spør henne hva hun er redd for eller hva som gjør at hun vil at andre skal være der så vet hun ikke det selv. Jeg er lei av å spørre om det, for enten så svarer hun ikke ellers så sier hun bare at hun ikke vil gjøre det eller det. Så jeg har gitt litt opp nå.

 

ts

Anonymkode: d9cba...098

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Jeg tenker at du kan prøve å gi slipp også. Jeg har en søster som holder på barnet sitt som en klegg, og barnet er en klegg på henne,. Fremfor å øve seg på å gi slipp på barnet, så barnet kan øve seg på å mestre ubehaget, så holder hun henne konstant og er på henne hele tiden. Noen barn trenger et dytt. Foreldrene gjør barna en bjørnetjeneste.

Anonymkode: 2fb35...213

Tro meg jeg prøver hver eneste dag! Hun klarer ikke engang være på sitt eget rom alene i 15 min. Hun vil ha noen i nærheten hvis hun skal leke og kose seg. Går noen et annet sted i huset så springer hun etter. Nekter å leke videre fordi da må hun være alene. Hun vet ikke hvorfor, det er det svaret vi får hele tiden. Hun blir lei seg og begynner å gråte når vi snakker om det, synes det er vanskelig å snakke om det osv. 

Anonymkode: d9cba...098

[AnonymBruker]

Når du skriver at hun ikke sover på eget rom, betyr det at dere samsover? Altså, hun sover i din og pappas seng? Tror dere bør jobbe aktivt med litt løsriving.

Anonymkode: 15ac4...130

[Luckiness]

Hva om dere forsøker med «i morgen har ikke jeg eller pappa sjans å følge deg. Begge skal rekke møter. Vi må si hadet på parkeringsplassen og du må gå inn selv. Eller vil du at vi avtaler med en venninne at dere går sammen? 
Så får hun et valg også. Og det skjer samtidig litt «brått» og med en begrunnelse på hvorfor dere ikke kan følge. Kanskje greit å ikke dvele for mye med det med feks gradvis tilvenning. Kanskje det å hoppe i det kan være en fordel. 

[A new man]

Dette ville jeg tatt med knusende ro. Det er ikke mange år før barnet helst ikke vil bli sett med deg offentlig.

Ja, vi har tenåringer i hus. 

Edit: ser nå at det var litt mer. Eldste her i huset har snev av sosial angst.
 

Gi alle klemmene som trengs, selv om det kan føles litt kvelende til tider. Spør gjerne barnet hvor trygt det føler seg i de situasjonene dere er sammen. 
 

Det er bedre å jobbe seg «innenfra og utover». 1. Dere er helt nær, 2. dere er i samme rom med avstand 3. dere er i naborommet etc

Endret 8. september 2023 av A new man

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Når du skriver at hun ikke sover på eget rom, betyr det at dere samsover? Altså, hun sover i din og pappas seng? Tror dere bør jobbe aktivt med litt løsriving.

Anonymkode: 15ac4...130

Hvordan? Vi vil, men hun ikke vil. Hvordan motivere henne? 
ja, vi samsover. Hun sover i lag med oss. Hun sov på sitt rom tidligere, men kom alltid inn til oss om natten. Og det var også vanskelig å legge når hun sov på sitt rom. 

Anonymkode: d9cba...098

[AnonymBruker]

Når det gjelder samsoving ville jeg begynt med en madrass på gulvet ved siden av senga deres..  (her hjalp det, for da var det ikke så gøy å ligge på rommet vårt lengre. ) Evt en madrass på hennes rom der en ab dere kan ligge i begynnelsen, så etterhvert gå ut når hun sovner igjen. 

 

Når det gjelder det å følge barnet, så tenker jeg at det er greit så lenge hun trenger det, men er jo bra å øve. Har selv en gutt som måtte følges på skolen i 1kl, og gjerne vil fortsatt i andre klasse. Han klarer ikke gi slipp heller. Her ble løsningen at han leveres på sfo, og går til skolen med sfo. Sikkert ikke neste løsningen, men det funker. Pleide å levere til skoletid de dagene jeg hadde fri om morgenen. (Turnus), men det var bare gråt og tårer.  

Anonymkode: 217d7...f62

[AnonymBruker]

Min eldste var litt lik, og han vokste det av seg. Jeg måtte være til stede på alle fotballtreningene f.eks. ut tredje klasse. Nå går han i femte, og er en moden, trygg, skoleflink og sosial gutt som går overalt uten meg. Jeg ser at de som har pushet barna sine for hardt, har barn som strever nå med skolevegring eller andre utfordringer. 
 

Når det er sagt: Noe pushing MÅ til. De vokser det ikke av seg uten noe press. Sett små krav. «Etter høstferien følger jeg deg til døra, men ikke inn.» Videre kan være at «Etter juleferien kan vi gå til du ser skolen, da snur jeg.» Ikke spør hva hun vil. Forklar hvordan det blir fremover, og gi henne tid til å bli vant med det nye. 

Anonymkode: 9defc...80d