Å slutte å jobbe mot sykdom....

[AnonymBruker]

Jeg har ikke Google dette eller lest særlig om det og tar dette fra egne erfaringer og tanker. Vil lufte dette før jeg dykker dypere 😅 og se om det er flere som kjenner seg igjen? Eller har noen innspill. 

Dette handler litt om forventninger, psykisk sykdom og aksept. Kan nok relateres til fysisk sykdom også? 

 

Jeg har tidvis depresjon, angst og kptsd. En ting jeg sliter med og gjør ubevisst er å jobbe mot sykdommene mine, i stede for med. 

For at jeg skal føle mestring må alt være perfekt og jeg må ha ting på stell. Skal jeg noe, eks trene, spise sunt, være en god mamma, starte i jobb etc går jeg virkelig all in. Jeg brenner lyset i alle ender og føler meg mislykket når jeg ikke klarer å stå i det/gjennomføre . En form for selvsabotasje kanskje? En form for å få aksept fra andre?  Og jeg kan ha en liste med alle slags mulig mål. Når alt er "perfekt" kan jeg puste ut og føler at jeg mestrer livet til hver minste detalj. Men da er jeg mentalt sliten og nok engang neglisjert min psykisk helse. 

I selskap med andre ønsker jeg å si de riktige tingene, fremstå som om jeg har kontroll og mestrer alt. I stede for å kose meg med selskapet. Lytte og lære. 

Er jeg sliten eller nedfor en dag er det krise. Da har jeg mislykkes og negative tanker om meg selv kommer frem. Og jeg tenker at ingenting blir helt bra. 

Jeg jobber så hardt mot sykdommene mine at jeg blir sykere eller ikke har fremgang. Jeg står på stedet hvil i en negativ sirkel. Alt for at jeg ikke skal fremstå som syk eller virke syk. Mot sin hensikt. 

Jeg hadde en god samtale med mannen min om dette i går som var litt sånn aha opplevelse. I dag satt jeg å så på dr.Phil mens jeg spiste og tenkte "selv han har jo ikke alt på stell, han er tom litt overvektig" så hvorfor skal jeg ha alt på stell? Det er jo ikke mulig. Hvorfor har jeg så høye forventninger til meg selv som ikke engang de mest perfekte og lykkelige menneskene klarer å oppnå? 

Det jeg heller må gjøre er å:

Akseptere at jeg er syk og det er greit.  Absolutt alle har dårlige dager. De aller fleste blir syke i ny og ne. Alle møter utfordringer. Alle takler og håndterer ting ulikt. 

Tillate meg å være syk når jeg er på det værste. Tillate meg å ikke ha alt på stell. Tillate meg selv til å føle, selv om følelsene ikke er positive. Det er jo i utgangspunktet "bare" følelser. De er jo egentlig ikke farlige. Jeg må heller være nysgjerrig på følelsene mine og lære å forstå og kjente på de i stede for å motarbeide de. 

Slutte å sammenligne meg selv med andre. Det er jo bare ødeleggende og destruktivt. Dykker man dypere vil ingen være flinke på alt. Noen er veldig dyktige på noe, men det betyr jo ikke at jeg er mislykket. 

Roe ned hodet og akseptere. I dag var planen å rydde og vaske hele huset. Dusje og ordne meg. Trene. Vaske klær.....ja, jeg hadde en lang liste. For å ikke føle, i redsel for vonde følelser. For å fremstå som frisk og ha kontroll. For å føle mestring, men på feil måte. 

Hadde jeg gjennomført den listen hadde jeg vært utslitt når mann og barn kom hjem. Da er kapasiteten min brukt opp. I stede kan jeg gjøre litt, akseptere at det er litt rot, prioritere hva som må gjøres og heller bruke energien min på noe som virkelig betyr noe og gir glede. Som familien og meg selv. 

Hey, jeg har opplevd de fleste traumer man kan oppleve i livet bortsett fra krig og miste et barn. Selvfølgelig vil det påvirke resten av mitt liv. Men jeg lever, jeg jobber med meg selv, jeg har klart mye. Hadde jeg mistet et ben kan jeg ikke forvente og tro at jeg kan leve som om jeg ikke hadde det. Det fører jo bare til misnøye. Men man kan akseptere og gjøre det beste ut av det for å ha en god livskvalitet. 

Det eneste jeg skal fokusere på fremover er å akseptere den jeg er, på godt og vondt. Akseptere at jeg er syk, men jeg er ikke sykdommen min. Akseptere at jeg ikke er perfekt eller gjør alt perfekt. Akseptere at mennesker har gjort meg vondt, men i dag har jeg kontroll over mitt eget liv innenfor visse grenser. Traumene er over. Akseptere at jeg har følelser og det er greit å kjenne på de. Gjøre gode ting for meg selv og ta vare på meg selv i ro. At problemer og utfordringer ikke er kroken på døren. Det er helt normalt. Akseptere at ikke alle liker meg, er enige eller tenker positivt om meg. Akseptere de negative sidene mine. 

Rett og slett lære meg å akseptere 😃❤️ 

Anonymkode: ed8de...a89

[Daria]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Det jeg heller må gjøre er å:

Akseptere at jeg er syk og det er greit.  Absolutt alle har dårlige dager. De aller fleste blir syke i ny og ne. Alle møter utfordringer. Alle takler og håndterer ting ulikt. 

Tillate meg å være syk når jeg er på det værste. Tillate meg å ikke ha alt på stell. Tillate meg selv til å føle, selv om følelsene ikke er positive. Det er jo i utgangspunktet "bare" følelser. De er jo egentlig ikke farlige. Jeg må heller være nysgjerrig på følelsene mine og lære å forstå og kjente på de i stede for å motarbeide de. 

Slutte å sammenligne meg selv med andre. Det er jo bare ødeleggende og destruktivt. Dykker man dypere vil ingen være flinke på alt. Noen er veldig dyktige på noe, men det betyr jo ikke at jeg er mislykket. 

Roe ned hodet og akseptere. I dag var planen å rydde og vaske hele huset. Dusje og ordne meg. Trene. Vaske klær.....ja, jeg hadde en lang liste. For å ikke føle, i redsel for vonde følelser. For å fremstå som frisk og ha kontroll. For å føle mestring, men på feil måte. 

Jeg som sliter med kronisk fysisk sykdom med mye fatigue og ganske uforutsigbar form kjenner meg veldig igjen i dette. Det er ting jeg prøver å leve etter, selv om det ikke alltid er like enkelt. Etter flere år og noen smeller har jeg innsett at det beste jeg kan gjøre for meg selv er å lytte til kroppen og gjøre mest mulig på dens premisser, det er da jeg fungerer best og har det best med meg selv. Det er lov å ikke orke og det er lov å ha og slippe fram negative følelser (og så griner jeg til psykologen min når det å akseptere dette ikke er så enkelt - det hjelper også...).

[AnonymBruker]

Daria skrev (2 minutter siden):

Jeg som sliter med kronisk fysisk sykdom med mye fatigue og ganske uforutsigbar form kjenner meg veldig igjen i dette. Det er ting jeg prøver å leve etter, selv om det ikke alltid er like enkelt. Etter flere år og noen smeller har jeg innsett at det beste jeg kan gjøre for meg selv er å lytte til kroppen og gjøre mest mulig på dens premisser, det er da jeg fungerer best og har det best med meg selv. Det er lov å ikke orke og det er lov å ha og slippe fram negative følelser (og så griner jeg til psykologen min når det å akseptere dette ikke er så enkelt - det hjelper også...).

❤️❤️

Ja, jeg tror at hvis man akseptere slik ting er og tar hensyn, at livskvaliteten faktisk øker. Jobber man mot det vil det være mot sin hensikt. 

Tenk så sterk man er når man lever med kronisk sykdom. Man må takle mye av livet som friske også må takle, alle utfordringer og problemer samtidig som man har en sykdom. Det er styrke, ikke en svakhet. Man har begrenset kapasitet som syk. Så må man tilpasse seg det for å ha det godt. 

Det å akseptere er ikke det samme som å gi opp. ❤️

Anonymkode: ed8de...a89

[AnonymBruker]

Så godt skrevet. Kan relatere til mye av det. Jeg har mange større vansker som jeg tror jeg burde utredes og fått en diagnose på, men jeg forsøker å skjule alt dette så godt jeg kan. Da kan jeg ikke være meg selv og får litt identitetsproblemer av det i tillegg til å bli utslitt. Aksept er nok nyttig i denne sammenheng men det sitter langt inne. Redd for å få en diagnose og at det skal gi selvfølelsen et knekk. Men jeg har jo alle utfordringene åkke som.

Anonymkode: 4a0e4...0f0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Så godt skrevet. Kan relatere til mye av det. Jeg har mange større vansker som jeg tror jeg burde utredes og fått en diagnose på, men jeg forsøker å skjule alt dette så godt jeg kan. Da kan jeg ikke være meg selv og får litt identitetsproblemer av det i tillegg til å bli utslitt. Aksept er nok nyttig i denne sammenheng men det sitter langt inne. Redd for å få en diagnose og at det skal gi selvfølelsen et knekk. Men jeg har jo alle utfordringene åkke som.

Anonymkode: 4a0e4...0f0

Det skjønner jeg godt er utmattende ❤️

Husk at diagnose kun er et hjelpemiddel. Ingenting ved deg endres i det øyeblikket du får en diagnose, men det kan hjelpe deg å forstå, ta hensyn og få riktig hjelp. 

Jeg tror mange får identitets vansker når man ikke aksepterer. Man ønsker så inderlig å være frisk, klare mer, fungere bedre mens realiteten er noe annet. Det blir en indre konflikt som både er vond og vanskelig, ikke minst, helt meningsløst. 

Jeg skal ihvertfall jobbe med sykdommene mine og ikke imot. Jeg er den jeg er, ikke den jeg skulle ønske jeg var. Nå er det på tide å akseptere og bare være meg 🥰 Det er godt nok. 

Ts

Anonymkode: ed8de...a89

[AnonymBruker]

Det er virkelig ingen motsetning mellom å akseptere sykdom og ta hensyn til sykdom på den ene siden, og å være en god mamma, være i jobb, spise sunt, trene og ha et velstelt hjem på den andre siden. Du høres ut som at du er veldig preget av enten/eller tankegang. 

Men denne konklusjonen kommer jo du selv med til slutt, så du vet egentlig hva du må gjøre for å få det bedre ❤️ 

Anonymkode: 63029...590

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Det er virkelig ingen motsetning mellom å akseptere sykdom og ta hensyn til sykdom på den ene siden, og å være en god mamma, være i jobb, spise sunt, trene og ha et velstelt hjem på den andre siden. Du høres ut som at du er veldig preget av enten/eller tankegang. 

Men denne konklusjonen kommer jo du selv med til slutt, så du vet egentlig hva du må gjøre for å få det bedre ❤️ 

Anonymkode: 63029...590

Det har du helt rett i, at jeg kan både akseptere sykdommene og klare andre ting i livet, som å være en god mor eller trene. Det var ikke det jeg mente med innlegget 🥰

For min del handler det ikke så mye om svart/hvitt tekning, men det å fornekte at jeg er syk. Og da skal jeg klare alt for å slippe å innse at jeg er syk. 

Når jeg ikke akseptere den jeg er, de utfordringene jeg har og at jeg har begrenset kapasitet så vil jeg klare mindre og bli skuffet. En evig ond sirkel. Man vil så gjerne. Man vil ikke være syk og man fornekter det ved å prøve å være noe man ikke er og klare alt. Som tom. ikke friske mennesker klarer. 

Det som er vanskelig er balansen og aksepten. Å akseptere at jeg ikke kan være super på alt. At jeg ikke har kapasitet til alt. Akseptere hva jeg faktisk får til, hva jeg faktisk ikke får til og alt imellom. Vite at jeg er god nok selv om jeg har en dårlig dag eller uke. 

Jeg kan fint trene, men samtidig akseptere at jeg ikke kan trene like mye eller hardt som en frisk person. Jeg må lytte til kroppen som påminner meg om at jeg ikke er frisk og det er greit. 

For min del har jeg følt meg mislykket som menneske fordi jeg er syk. Og jeg kjemper imot. Kjemper imot mine sykdommer slik at andre og meg selv får et inntrykk at jeg er frisk. At jeg slipper å føle på vonde følelser eller tanker. En fornektelse. Som mine venninner sier, du er en superwomen som får til alt. Samtidig neglisjerer jeg min psykiske helse ved å ikke ta hensyn og akseptere. 

Slik jeg har forstått det er ikke dette unormalt for kronisk syke. 

For å forklare det litt på en annen måte. En nær deg dør. I stede for å gi deg tid til å sørge, føle, bearbeide, gjør du alt i din makt å holde deg gående. Utad virker det som at du takler alt veldig bra og du slipper da å bli påminnet dødsfallet av andre. Du fortrenger hendelsen og skal vise ovenfor deg selv og andre at dette takler du meget godt. 

Ts 

Anonymkode: ed8de...a89

[Daria]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Det er virkelig ingen motsetning mellom å akseptere sykdom og ta hensyn til sykdom på den ene siden, og å være en god mamma, være i jobb, spise sunt, trene og ha et velstelt hjem på den andre siden. Du høres ut som at du er veldig preget av enten/eller tankegang. 

Det kommer så an på sykdommen - utfordringen med å være syk er jo gjerne at det tar mye krefter både fysisk og mentalt og legger begrensninger. Det handler ikke bare om tankegang og innstilling, det er et helt reelt faktum.

[AnonymBruker]

Jeg kjenner igjen mye av det du skriver, ts. Har også KPTSD. Jeg må liksom være flink hele tiden. Selv har jeg det siste året gått veldig bevisst inn for å bare akseptere meg selv som jeg er. Det er en langsom prosess, noen ting er lettere enn andre, men selv med alle de tingene vi ikke orker og ikke er, er vi verdt å elskes av andre og oss selv. 

💜

Anonymkode: e0736...081

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg kjenner igjen mye av det du skriver, ts. Har også KPTSD. Jeg må liksom være flink hele tiden. Selv har jeg det siste året gått veldig bevisst inn for å bare akseptere meg selv som jeg er. Det er en langsom prosess, noen ting er lettere enn andre, men selv med alle de tingene vi ikke orker og ikke er, er vi verdt å elskes av andre og oss selv. 

💜

Anonymkode: e0736...081

Så bra at du jobber med å akseptere 🙏 Da har du kommet langt  ❤️ Det kan du være stolt av. 

Vi er absoutt verdt å elske. Vi har erfaringer og kunnskap, på godt og vondt, som kan være en stor ressurss. Vi har mye i oss og vi er absolutt bra nok. 

Jeg tror det at vi føler vi må være flinke hele tiden handler mye om å bli akseptert samtidig unngå å tenke og føle for mye? 

Disse to dagene nå har jeg sluppet helt opp. Akseptert meg som jeg er, ikke hatt ørten ting på planen og bare kose meg med familien. Det har vært to helt fantastiske dager med mye latter. Helt uperfekt og perfekt samtidig. Når mannen min har sagt eller gjort noe som jeg har reagert på har jeg klart å si hva jeg føler på en god måte. Og han har tatt det godt imot. Jeg har klart å sette ned foten for meg selv og blitt forstått. Det samme med barna mine ❤️ og det ser ut til at vi har det mye bedre slik, enn når alt liksom skal være på stell. 

Jeg har heller ikke planlagt hvordan dagen skal være. Og da heller ikke blitt skuffet hvis det ikke går som planlagt. Meg selv, mannen min og barna har fått fritt spillerom. Helt herlig. 

Jeg har oversett rot og gjøremål. Jeg har tatt stygge, men morsomme bilder av meg selv. Ikke perfekte bilder. Jeg har stått å sett på meg selv i speilet og påpekt det positive i stede for det negative.

Hver fredag pleier vi å ha ryddedag, Taco og film etterpå. Jeg bruker som regel langt tid på å finne den perfekte filmen. I går var det rotete og vi slang inn en pizza i ovnene i stede og bare koste oss i sofaen med noe morsomt på tvn. Det var befriende. 

Jeg er syk. Jeg har begrensinger. Og det er helt greit. Og jo mer jeg slipper opp og innser og aksepterer at jeg ikke er frisk, jo friskere føler jeg meg. Mer normal. Mer glad og tilfreds. Fuck det perfekte. Det finnes ikke. 

Ønsker deg masse lykke til videre på veien mot å akseptere og bare være den du er på godt og vondt  ❤️

Ts 

Anonymkode: ed8de...a89

[AnonymBruker]

Jeg synes det du skriver i HI likner veldig på mange av rådene jeg har fått av psykiater og psykiatrisk sykepleier. Tror du er på god vei til å få det mye bedre hvis du fortsetter på det du har startet nå. ❤️

Anonymkode: fd690...2b2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Jeg synes det du skriver i HI likner veldig på mange av rådene jeg har fått av psykiater og psykiatrisk sykepleier. Tror du er på god vei til å få det mye bedre hvis du fortsetter på det du har startet nå. ❤️

Anonymkode: fd690...2b2

Ja, jeg tror jeg er inne på noe 😃 Det er jo egentlig logisk, samtidig vanskelig å innse når man er syk.

Det har jeg troen på også, at ting faktisk blir bedre ved å akseptere og ikke kjempe imot ❤️ Takk ☺️

Ts

Anonymkode: ed8de...a89

[AnonymBruker]

Det er nok veldig lurt.

Jeg har KPTD, og da jeg fikk kreft for noen år siden var jeg så opptatt av at det ikke skulle gå ut over andre at jeg gjorde alt som vanlig. Klistret på meg et smil og trente og gjorde husarbeid rett ettter cellegiftkur. Gud forby at noen skulle være bekymret for meg!

Jeg var til og med redd for at legene skulle føle seg triste når de snakket med meg om diagnosen, så da satt jeg også der og prøvde å være helt normal og positiv. Det er helt sprøtt å tenke på nå.

Jeg har jobbet mye med meg selv de siste par årene (jeg er forresten kreftfri) og nå klarer jeg oftest å ta meg i det når jeg er i ferd med å gjøre noe selvdestruktivt for å ikke være til bry. Jeg har skjønt hvor unormal barndommen min faktisk var og hvor mye den har påvirket hvordan jeg ser på min egen verdi.

Anonymkode: 64d9f...d07

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Det er nok veldig lurt.

Jeg har KPTD, og da jeg fikk kreft for noen år siden var jeg så opptatt av at det ikke skulle gå ut over andre at jeg gjorde alt som vanlig. Klistret på meg et smil og trente og gjorde husarbeid rett ettter cellegiftkur. Gud forby at noen skulle være bekymret for meg!

Jeg var til og med redd for at legene skulle føle seg triste når de snakket med meg om diagnosen, så da satt jeg også der og prøvde å være helt normal og positiv. Det er helt sprøtt å tenke på nå.

Jeg har jobbet mye med meg selv de siste par årene (jeg er forresten kreftfri) og nå klarer jeg oftest å ta meg i det når jeg er i ferd med å gjøre noe selvdestruktivt for å ikke være til bry. Jeg har skjønt hvor unormal barndommen min faktisk var og hvor mye den har påvirket hvordan jeg ser på min egen verdi.

Anonymkode: 64d9f...d07

Samme her. Har dette kpstd og min største bekymring når jeg er syk eller har dårlige dager (og de er det en del av med kronisk fysisk sykdom) er at andre skal bli påvirket av det. Jaja.. 

Anonymkode: a41f1...045

[AnonymBruker]

Hadde jeg ikke jobbet imot min psykdom så godt det lot seg gjøre hadde jeg blitt ung ufør. Ble ikke uførnfør nærmere 50.

Anonymkode: f1bbf...fe4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hadde jeg ikke jobbet imot min psykdom så godt det lot seg gjøre hadde jeg blitt ung ufør. Ble ikke uførnfør nærmere 50.

Anonymkode: f1bbf...fe4

Hva om du heller hadde tatt hensyn til sykdommen og klart å stå i jobb etter 50 og samtidig hatt en god livskvalitet? Var livskvaliteten din god i disse årene? 

Jeg også stod i jobb. Jeg nektet for å være syk og skulle klare fulltidsjobb, samme tempo og samme arbeidsmengde som andre. Gjerne gi litt ekstra. I tillegg til familielivet.

Jeg gikk jo selvsagt på en smell. Ikke bare psykisk men jeg hadde pådratt meg flere kronisk fysiske sykdommer. 

Var det verdt det? Nei, på ingen måter. Jeg skulle heller ønske jeg hadde klart å roe ned, prøve meg frem og ta hensyn til meg selv. Da hadde jeg nok stått i jobb i dag. 

Man blir ikke friskere ved å pushe seg. Ikke engang et friskt menneske har godt av det i lengden. ❤️

Ts 

Anonymkode: ed8de...a89

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hva om du heller hadde tatt hensyn til sykdommen og klart å stå i jobb etter 50 og samtidig hatt en god livskvalitet? Var livskvaliteten din god i disse årene? 

Jeg også stod i jobb. Jeg nektet for å være syk og skulle klare fulltidsjobb, samme tempo og samme arbeidsmengde som andre. Gjerne gi litt ekstra. I tillegg til familielivet.

Jeg gikk jo selvsagt på en smell. Ikke bare psykisk men jeg hadde pådratt meg flere kronisk fysiske sykdommer. 

Var det verdt det? Nei, på ingen måter. Jeg skulle heller ønske jeg hadde klart å roe ned, prøve meg frem og ta hensyn til meg selv. Da hadde jeg nok stått i jobb i dag. 

Man blir ikke friskere ved å pushe seg. Ikke engang et friskt menneske har godt av det i lengden. ❤️

Ts 

Anonymkode: ed8de...a89

Hadde ikke gått. For egen helse burde jeg vært ufør for veldig mange år siden. Men valgte å "ødelegge" meg selv for å være oppegående og "normal" når barna var små. Er bipolar og gikk på mye medisiner, nektet å ligge ved depresjoner tok heller en ny medisin, mani, så ny medisin.

I dag sitter jeg her med medisiner som ikke fungerer godt nok og en kropp og hode som er utslitt.

Det var verdt det. Barna fikk en grei barndom. Med en mor som fungerte greit nok. Og ingenting føles bedre enn det.

 

Anonymkode: f1bbf...fe4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Hadde ikke gått. For egen helse burde jeg vært ufør for veldig mange år siden. Men valgte å "ødelegge" meg selv for å være oppegående og "normal" når barna var små. Er bipolar og gikk på mye medisiner, nektet å ligge ved depresjoner tok heller en ny medisin, mani, så ny medisin.

I dag sitter jeg her med medisiner som ikke fungerer godt nok og en kropp og hode som er utslitt.

Det var verdt det. Barna fikk en grei barndom. Med en mor som fungerte greit nok. Og ingenting føles bedre enn det.

 

Anonymkode: f1bbf...fe4

Det er bra du føler det var verdt det ❤️ Sa var det riktig for deg og du taklet det 🥰

Ts

Anonymkode: ed8de...a89

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Det er virkelig ingen motsetning mellom å akseptere sykdom og ta hensyn til sykdom på den ene siden, og å være en god mamma, være i jobb, spise sunt, trene og ha et velstelt hjem på den andre siden. Du høres ut som at du er veldig preget av enten/eller tankegang. 

Men denne konklusjonen kommer jo du selv med til slutt, så du vet egentlig hva du må gjøre for å få det bedre ❤️ 

Anonymkode: 63029...590

Hvis man mestrer alt det så har man kanskje ikke behov for en diagnose? Hvordan vet du at ts kan klare alt?

Anonymkode: 4a0e4...0f0

[AnonymBruker]

On 9/8/2023 at 2:32 PM, AnonymBruker said:

Rett og slett lære meg å akseptere 😃❤️ 

Aksept er vanskelig og tar tid. Kjernen av aksept er å justere forventningene til et realistisk nivå. En enkel formel men så vanskelig i praksis. 🤗❤️

Er kroniker selv og jobber med det òg  …

Anonymkode: ae0ab...ae9