Hjernen min bare fungerer bare ikke lengre

[AnonymBruker]

..og jeg blir så frustrert! 

Jeg har alltid elsket å bruke hjernen, finne ut av koblinger mellom teorier, gjennomføre det i praksis og se resultatet. Finne på nye ideer, være kreativ. 

Jeg er en akademiker, men mange års utdannelse og jobber på universitet. En typisk evighetsstudent som skikkelig stortrives å lære nye ting. Men nå er plutselig hjernen min helt tom. Jeg klarer ikke å tenke de enkleste løsninger, huske enkle steg i en fremgangsmåte, eller å se koblinger. Det er liksom helt tomt i topplokket.  Og jeg blir utrolig frustrert over dette.

Jeg har vært psykisk nede på skalaen en stund. Kanskje lettere deprimert med mangel på glede heller enn negative tanker om livet. Jeg er konstant trøtt og sliten. 

Jeg prøver å gjøre alt etter boka for å komme meg opp igjen. Trene, drive aktiviteter jeg vet jeg trivdes med, være sosial når det er rom og tid for det osv. Jeg finner på mye gøy med barna og er veldig aktiv med dem. Men hjernen er og forblir tom. Den vil liksom ikke arbeide. Og når jeg er med barna så kompenserer jeg og "later som" at livet er topp. Men jeg inni meg ikke kjenner noe glede. 

Jeg har gått til legen. Og jeg er ikke syk nok til sykemelding eller til psykolog. Jeg fungerer jo relativt greit utad (sliter dog en del i jobbsammenheng når ting tar ekstremt lang tid fordi jeg ikke husker en jag shit)

Er det flere som har hatt det slik? Hva fikk dere opp igjen på egenhånd? 

Anonymkode: 56baf...99f

[AnonymBruker]

Har hatt det på samme måte. Lang utdanning og alltid elsket å lære nye ting og etter psykisk sykdom var det etterhvert bom stopp i topplokket. 
 

Etter å ha begynt å lese skjønnlitteratur igjen i papirform og trene kondis er jeg betydelig bedre. Dagesvis med pause fra mobilen hjelper også. Jeg er bare innom snarturer og sjekket meldinger og lar den ellers ligge. Når du er på jobb så få mest mulig i papirform. UiS gjorde et forskningsprosjekt i samarbeid med internasjonale forskere som kom fram til at konsentrasjon, hukommelse og leseutholdenhet styrkes med papirbøker og svekkes med scrolling på skjerm. Joggeturer skaper nye forbindelser mellom nevronene i hjernen og styrker også refleksjonsevnen. 
 

Depresjoner tar konsentrasjon og hukommelse og gir etterhvert moderat kognitiv svikt, men siden hjernen er plastisk er det mye du kan gjøre for å forbedre det igjen. 

Anonymkode: d1b02...269

[AnonymBruker]

Har du hatt Korona?

Anonymkode: 9b383...169

[AnonymBruker]

Nå er jeg bipolar og har gått opp og ned mange ganger. Den siste gangen som var for 3 år siden forsvant hjernen min. Er mer grøtfølelse enn noe annet. Må ha alarm for alt, klarer ikke å huske jeg skal ta medisin 21 hver kveld. 

Jeg elsket å lese både fag og romaner, nå klarer jeg ikke lese.

Jeg har vel bare godtatt hjernen er ødelagt og prøver å finne ut hvordan jeg skal leve best mulig med det.

Har blitt ufør.

Anonymkode: 4d04c...975

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Har du hatt Korona?

Anonymkode: 9b383...169

Slutt med dette tullet, finn deg en annen personlighet enn korona ditt, korona datt.

Anonymkode: d7fd6...84a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Nå er jeg bipolar og har gått opp og ned mange ganger. Den siste gangen som var for 3 år siden forsvant hjernen min. Er mer grøtfølelse enn noe annet. Må ha alarm for alt, klarer ikke å huske jeg skal ta medisin 21 hver kveld. 

Jeg elsket å lese både fag og romaner, nå klarer jeg ikke lese.

Jeg har vel bare godtatt hjernen er ødelagt og prøver å finne ut hvordan jeg skal leve best mulig med det.

Har blitt ufør.

Anonymkode: 4d04c...975

Se litt nærmere på medisinene du går på. Jeg gikk på svært gammeldagse medisiner og da gikk jeg med grøtfølelse i hjernen. Det var som om en hinne lå over evnen min til å tenke klart. Etter å ha skiftet medisiner ble jeg bedre. 

Anonymkode: d1b02...269

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Se litt nærmere på medisinene du går på. Jeg gikk på svært gammeldagse medisiner og da gikk jeg med grøtfølelse i hjernen. Det var som om en hinne lå over evnen min til å tenke klart. Etter å ha skiftet medisiner ble jeg bedre. 

Anonymkode: d1b02...269

Ikke medisiner som gjør dette. Var uten medisiner når det skjedde. Derfor jeg fikk skikkelig juling regner jeg med. Håper jeg aldri igjen vil tro jeg er så stabil at jeg ikke trenger medisiner. Var rett og slett en idiot.

Anonymkode: 4d04c...975

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (57 minutter siden):

r det flere som har hatt det slik? Hva fikk dere opp igjen på egenhånd? 

Anonymkode: 56baf...99f

Jeg har det slik i 10 dager før mensen. Jeg greier nesten ikke å formulere en setning i disse dagene. Men det er bedre etter at jeg har fått mensen, og så starter det opp igjen. Bare sånn om du føler at det er bedre perioder enn andre, så kan det være verd å legge merke til. 

Ellers er det vel et veldig typisk symptom på å bli utslitt/utbrent. 

Anonymkode: 5f8f7...10a

[AnonymBruker]

Hjernen kan koble ut av mange årsaker, kosthold og mangel på visse vitaminer er èn av dem. Er dette i ubalanse kan det også gi problemer med mental helse (angst, depresjon ++). 

Tok legen din noen blodprøver av deg, og i såfall hva ble testet? 

Anonymkode: 06c66...2fa

[AnonymBruker]

Utmattelse kan fort gi kognitive problemer. 

Anonymkode: 8df3c...2b5

[Gjest Middelmådig]

Overgangsalder? Eller det som kalles pre-menopause. 

[AnonymBruker]

Jeg har det også slik. Men sov ikke mange netter etter hverandre og hatt generelt dårlig søvn i over ett år, så alt det har sikkert gjort sitt. 

Kan ikke annet enn håpe at det ordner seg. Jeg gjør masse feil nå og husker ingenting. Klarer ikke holde fokus.  Det er grusomt, jeg vet. Kan si at jeg var passe smart tidligere, nå holder bare hodet såvidt over vannet alt er en kamp. 

🫂

Anonymkode: 6d74a...55d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

..og jeg blir så frustrert! 

Jeg har alltid elsket å bruke hjernen, finne ut av koblinger mellom teorier, gjennomføre det i praksis og se resultatet. Finne på nye ideer, være kreativ. 

Jeg er en akademiker, men mange års utdannelse og jobber på universitet. En typisk evighetsstudent som skikkelig stortrives å lære nye ting. Men nå er plutselig hjernen min helt tom. Jeg klarer ikke å tenke de enkleste løsninger, huske enkle steg i en fremgangsmåte, eller å se koblinger. Det er liksom helt tomt i topplokket.  Og jeg blir utrolig frustrert over dette.

Jeg har vært psykisk nede på skalaen en stund. Kanskje lettere deprimert med mangel på glede heller enn negative tanker om livet. Jeg er konstant trøtt og sliten. 

Jeg prøver å gjøre alt etter boka for å komme meg opp igjen. Trene, drive aktiviteter jeg vet jeg trivdes med, være sosial når det er rom og tid for det osv. Jeg finner på mye gøy med barna og er veldig aktiv med dem. Men hjernen er og forblir tom. Den vil liksom ikke arbeide. Og når jeg er med barna så kompenserer jeg og "later som" at livet er topp. Men jeg inni meg ikke kjenner noe glede. 

Jeg har gått til legen. Og jeg er ikke syk nok til sykemelding eller til psykolog. Jeg fungerer jo relativt greit utad (sliter dog en del i jobbsammenheng når ting tar ekstremt lang tid fordi jeg ikke husker en jag shit)

Er det flere som har hatt det slik? Hva fikk dere opp igjen på egenhånd? 

Anonymkode: 56baf...99f

Høres ut som lett depresjon. Og da mener jeg ikke at det er noe lett i det hele tatt. Det viktigste du må gjøre er å akseptere depresjonen og ha litt selvmedfølelse med situasjonen din. Depresjonen mates hvis du føler tanker om skyld og skam for at du ikke gleder deg over å være sammen med barna dine og ikke får til å tenke klart. Det er ikke din skyld og det skal ikke være sånn for alltid. Det vanlige er vel 2-4 mnd. Du gjør alt riktig for å få det bedre, være sosial, trene og gjøre ting som pleide være gøy. Men bare ikke forvent for mye. Dette er ikke tiden for å trene hardest og ha det travelt sosialt. Du må finne en balanse du kan leve med nå. Du er god nok som du er og du vil snart få hodet ditt tilbake. 

Anonymkode: e79a2...d9e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Slutt med dette tullet, finn deg en annen personlighet enn korona ditt, korona datt.

Anonymkode: d7fd6...84a

Det er ikke tull at covid kan påvirke hjernen.

Anonymkode: e79a2...d9e

[AnonymBruker]

Depresjonen gjør nok dette. Det er kjempekjedelig, men det går som regel over i løpet av 3-6 måneder.

Anonymkode: 49db4...476

[AnonymBruker]

Jeg fikk et litt annet og fattigere indre liv/hjerne under og etter korona for jeg ble antageligvis skjerm-avhengig. Jeg skjønte det ikke selv for det var en glidende overgang, men jeg brukte jo etterhvert timesvis hver dag på å scrolle, lese nyheter, se på YouTube osv. Og etter koronaen så fortsatte det bare. Jeg ble ikke deprimert av det, men jeg fikk et annet indre liv. Mindre nysgjerrig, brukte lengre tid på å se sammenhenger, lette mer etter ord osv. Så min løsning er å gå tilbake til det jeg likte så godt før, nemlig å lese klassisk litteratur. Da får hjerne brynt seg på en skikkelig måte. Kanskje det kan være relevant for deg også? Om du ikke kaster bort hjerneceller på meningsløs scrolling, så mulig du mater (eller forvalter) hjernen din feil? 

- Les skikkelig litteratur
- Spis skikkelig mat
- Tren, helst ute i naturen 
- Prioriter søvn 
- Kutt ut relasjoner som ikke gir det noe 

Føler virkelig med deg, det er ikke godt å miste seg selv på den måten uten at det er en åpenbar årsak eller "kur". Lykke til 😌

Anonymkode: f9345...615

[AnonymBruker]

Har det akkurat på samme måten. Har alltid vært sett oppfattet som en intelligent og kreativ person, men de siste 10 årene føler jeg at hjernen bare har visnet hen. Glemmer ord og navn på folk jeg kjenner godt, og føler meg nesten dement. Men ja, jeg er ikke engang 40 år. Det er helt fryktelig. 

Ikke har jeg noen åpenbar løsning på problemet heller. Jeg lever en relativt sunn livsstil og er aktiv, liker å lese og lære. Men sliter veldig med hukommelsen og kan lære om enkelte ting hundre ganger, men glemmer det av fra gang til gang. 

Var deprimert i mange år, og tror nok det kan være et resultat av det. Skikkelig vedvarende brain fog.

Anonymkode: ae36b...4d6

[arvidhansen]

Jeg vet ikke med dere andre, men jeg har en teori om meg selv.

Av og til kan jeg være veldig nedfor og ha mye sosial nervøsitet. Det handler om at jeg har mistet respekten og kjærligheten for den jeg er og det jeg gjør.

Når jeg ikke liker meg selv, hvorfor skal andre det? Når jeg ikke har respekt for egenskapene mine, hvordan skal jeg fungere i denne tøffe verdenen vi lever i? Da er det lett å bli nervøs rundt andre.

Når en ikke har egentlig respekterer det en gjør og stedet en er i livet. Hvordan kan en være fornøyd med seg selv? Da blir jeg nedfør, uten å egentlig vite hvorfor framme i pannebrasken.

Så har du moment som TS er inne på. Er kroppen i bra stand fysisk? Mye stress og selvhat ødelegger kroppen. En trenger mye hvile, fysisk trening og gode spisevaner for å få kroppen i god stand igjen (alt dette er også bra for selvfølelsen).

Personlig tror jeg det underbevisste synet vi har på oss selv og hvem vi er har utrolig mye å si. 

Elsker du den du er? Eller ville du respektert deg selv mer om du gjorde noe mer nyttig?

Endret 8. september 2023 av arvidhansen

[AnonymBruker]

Jeg har ikke erfaring med dette selv, men det du skriver fikk meg til å tenke på en bok jeg har lest "Mitt urolige sinn" av Kay Jamison. Hun er bipolar, og i de depressive periodene så opplever hun nettopp det du beskriver, at hjernen svikter henne. Siden hun er akademiker og klinisk psykolog så har hun en forståelse for hva som skjer i hjernen på et organisk plan i de depressive episodene. 

Det henger nok sammen med at du er "psykisk nede på skalaen". Krev behandling. Du skal ikke tenke at du ikke er "syk nok". 

Anonymkode: 03554...7a9