Femåringen min vil helst bare "være hjemme". Gruer meg til neste år og skolegang

[AnonymBruker]

Sliter vanvittig med levering i barnehage. Han elsker bort på besøk, treffer mange her, sosial og har stor familie. Men vil ikke til barnehagen. Vil raskt hjem etter barnehagen. Kan sitte i timesvis med lego osv. Snakker hull i hodet på meg, og ligger langt fremme på språklig kunnskap og generell kunnskap, men laaaaangt bak mtp selvstendighet (kle på seg, gå på do osv). Har et barn til som er yngre, som er stikk motsatt, og har klart mange ting for lenge siden. Kan til og med smøre seg en skive uoppfordret. 

Jeg er redd for skolevegring etter hvert. Vi har til og med byttet barnehage en gang i håp om at det skulle løse det. Gikk da bra i ny barnehage i ca en måned, så tilbake til samme. Det er flere ganger jeg må bare rive løs gråtende barn så jeg får dratt. Det er helt forferdelig for alle, barnehagen har heller ingen råd. Barnet har det fint i barnehagen etter jeg har dratt, og leker supert når jeg henter. Men helt klart introvert, og trenger lang alenetid etter å ha vært sosial eller i barnehagen. 

 

Bekymrer meg så veldig..  Har til og med lest om Steinerskolen nå, da jeg ikke kan skjønne hvordan han skal fungere i vanlig skolehverdag. 

Anonymkode: 75ad3...640

[AnonymBruker]

Ta kontakt med den lokale skolen, og forklar situasjonen. Spør hva de tenker, de kan ha erfaring med barn som likner ditt. 

Anonymkode: 4c334...f8e

[Sofakona]

Hvordan er det hjemme? Er du alene med han? Om du har en mann..er det du som gjør mest med barnet?  Er det deg han alltid vil til? Er det bare du som leverer?

[Gjest Albbas]

Han utvikler seg jo veldig mye på ett år da. ❤️ Det er altfor tidlig å frykte skolevegring, kanskje vil han finne seg mer til rette på skolen der han får mye ny kunnskap? 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Ta kontakt med den lokale skolen, og forklar situasjonen. Spør hva de tenker, de kan ha erfaring med barn som likner ditt. 

Anonymkode: 4c334...f8e

Takk! Det hadde jeg ikke tenkt på. 

Sofakona skrev (Akkurat nå):

Hvordan er det hjemme? Er du alene med han? Om du har en mann..er det du som gjør mest med barnet?  Er det deg han alltid vil til? Er det bare du som leverer?

Er alene ja, men har blitt det nylig. Jeg har gjort mest hele tiden. Er ikke alltid bare meg han vil til, far er "like god" når vi er sammen både far og jeg. Vi leverte begge to før, men nå bare meg. Går mye verre med meg enn noen andre, men far har også hatt flere tilfeller med å rive løs gråtende barn... 

Barnet hadde uheldig start i barnehagen, med fysisk mobbing fra et eldre barn. Dette påvirket mye såklart, men vi har hatt gode perioder mellom der, i tillegg var det i forrige barnehage. 

Anonymkode: 75ad3...640

[AnonymBruker]

Jeg var sånn i barnehagen, alltid gråt og klamring hver eneste dag (og vi begynte jo ikke på skolen før 7år). Ville alltid helst være hjemme, men husker ikke at det var noe spesielt fælt i barnehagen. Jeg trivdes bedre på skolen (men ikke sfo), og har fått lang og flott utdannelse, god jobb, gift og barn😊 Noen barn er bare litt mer krevende og emosjonelle. Men øv på, og sett krav til, praktiske ferdigheter (smøre mat, tørke seg, kle på seg osv)

Anonymkode: 22101...03c

[AnonymBruker]

Albbas skrev (1 minutt siden):

Han utvikler seg jo veldig mye på ett år da. ❤️ Det er altfor tidlig å frykte skolevegring, kanskje vil han finne seg mer til rette på skolen der han får mye ny kunnskap? 

Har et eldre barn som har hatt tendensen til skolevegring, så jeg tenker at dette er min skyld på et vis... Han har veldig lik personlighet som det eldre barnet. Mens det yngste er som sagt stikk motsatt. Så der har jeg ikke påvirket negativt da, men det kan jo hende det er noe med personligheten til de to eldste som gjør at jeg gjør noe feil. Han elsker å lære, og snakker mye om at barnehagen er kjedelig. 

Anonymkode: 75ad3...640

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg var sånn i barnehagen, alltid gråt og klamring hver eneste dag (og vi begynte jo ikke på skolen før 7år). Ville alltid helst være hjemme, men husker ikke at det var noe spesielt fælt i barnehagen. Jeg trivdes bedre på skolen (men ikke sfo), og har fått lang og flott utdannelse, god jobb, gift og barn😊 Noen barn er bare litt mer krevende og emosjonelle. Men øv på, og sett krav til, praktiske ferdigheter (smøre mat, tørke seg, kle på seg osv)

Anonymkode: 22101...03c

Takk ❤️ Husker du følelsen du satt med? Var det det å ta farvel? Eller husker du noe av hva du tenkte?

Anonymkode: 75ad3...640

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Har et eldre barn som har hatt tendensen til skolevegring, så jeg tenker at dette er min skyld på et vis... Han har veldig lik personlighet som det eldre barnet. Mens det yngste er som sagt stikk motsatt. Så der har jeg ikke påvirket negativt da, men det kan jo hende det er noe med personligheten til de to eldste som gjør at jeg gjør noe feil. Han elsker å lære, og snakker mye om at barnehagen er kjedelig. 

Anonymkode: 75ad3...640

På hvilken måte tror du at du har påvirket dem negativt?

Anonymkode: 22101...03c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Takk ❤️ Husker du følelsen du satt med? Var det det å ta farvel? Eller husker du noe av hva du tenkte?

Anonymkode: 75ad3...640

Husker at jeg var litt redd når mamma skulle gå, selve avskjeden var litt skummel. Eller kanskje mer overveldende enn skummel. Samtidig tror jeg faktisk det ble en vane, jeg skulle liksom gråte og motstå, at det var litt forventet både av meg selv og de voksne (om det gir mening😅). Og en ting som er ulikt fra mine egne barn (som stort sett har gått greit å levere), er at jeg hadde ingen voksne i barnehagen jeg likte veldig godt. Hadde ingen nære voksne der, og følte meg litt på egenhånd. Men hadde gode venner og mange gode minner fra lek der. Så selv om jeg var et sånt barn, så er ikke barnehagen noe dårlig minne for meg, det var bare sånn jeg var under levering på en måte. Skolen fungerte bedre for meg, for der var det klare planer, tydelige forventninger og det ga mer mening å være der.

(Men til info hadde jeg også en overgriper i livet mitt som barn, ikke i forbindelse med barnehagen, men det kan nok ha påvirket tryggheten min)

Anonymkode: 22101...03c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

På hvilken måte tror du at du har påvirket dem negativt?

Anonymkode: 22101...03c

Vet ikke, men "alle" har sagt hele tiden at det er foreldres skyld hvis barn ikke vil på skolen, og alle velmenende råd har vært typ "barnet merker sikkert at du er stressa" osv. Og da stresser man jo mer for å ikke stresse. 

Anonymkode: 75ad3...640

[AnonymBruker]

Jeg tenker det kan være verdt å bestille en time eller tre hos en terapeut, deg alene, gjerne også far etter hvert. Og i den timen fokusere på din/deres adferd. Barn er programmert til å speile forventninger i adferd hos voksne. Å konkludere med at slike ting er personligheten til barnet er derfor farlig. Barns adferd er møtet mellom barnets svakheter og styrker og hvordan du og far velger å bygge opp styrker og trygge svakheter. Ok, så er det yngste barnet god på dette. Opplæringen din (og fars) kan selvsagt likevel være mye for dårlig.

Hva gjør dere konkret for å få han opp å gå på påkledning etc? Hvordan trygger dere i møte med at han må klare seg uten dere, enten han vil eller ei? Hvordan ordlegger dere levering? I hvilken grad bygges det rutiner og forventninger? Hvordan snakker dere med barnet om hans følelser i møte med levering? For et barn på den alderen er mer enn gammelt nok til å dele detaljerte følelser, og å selv gi forslag til forbedring, gitt at det har blitt vist metodikk og dere har øvd mye på det, som alle bør.

Anonymkode: 6a3bc...deb

[AnonymBruker]

Sånn som du beskriver ham så høres det ut som om han liker struktur og forutsigbarhet. Det kan jo hende han trives bedre på skolen hvor det er veldig faste rutiner, alle kommer samtidig, i barnehagen er det ofte mer kaos og høyere lydnivå.

Når det gjelder kle på, gå på do osv så er det viktig å trene på før skolestart. Lærerne har ikke mulighet til å hjelpe 25 barn å få på utetøy. Men ikke gjør det til en greie som henger sammen med skolestarten. Hvis du vet han er fysisk i stand til det, så bare si - dette fikser du, femåringer tar på sokkene selv. Og beregn god nok tid til at han får plundre med det på egenhånd.

Anonymkode: d06c6...536

[AnonymBruker]

Mye som kan skje på et år så jeg hadde ikke vært så voldsomt bekymret. Men du må jo gjøre barnet mer selvgående til skolestart. Hadde vært mer bekymret for at barnet er så lite selvstendig enn noe annet så der har du en del å gjøre inntil neste år men det skal nok gå.

 

Anonymkode: 9ff96...9d6

[AnonymBruker]

Erfaringsmessig går det vanvittig mye tid på rutiner og overganger i barnehagen. Mye tid på påkledning(hva må vi ha på, nei du må ha en tykkere genser, ja vi må ha støvler, du trenger ullsokker i støvlene dine), måltider (dere går først og vasker hender, husk såpe, du må vaske de på nytt fordi hendene er møkkete fremdeles, det er ikke din tur enda, ikke søl med vannet, du kan ikke leke mens du venter på din tur, finn plassen din, hold hendene for deg selv når vi sitter ved bordet, ta smørkniven ut av munnen, ta hånda ut av munnen, trenger du hjelp med å smøre, vent litt jeg må hjelpe x, y og z først, hvem var det som ville ha mere melk).

Egentlig alt av overganger tar tid. Da er det jo ikke rart at han ikke trives i barnehagen hvis han ikke er selvstendig. Så her ville jeg investert mye tid i selvstendighetstrening. Bruk gjerne et timeglass for å illustrere hvor lang tid han har på seg før dere må (spise middag, dra til barnehagen, begynne på leggerutiner). Hvis han er rask å sette skoene på plass og henge opp jakken så har han bedre til tid lek før middag f.eks. Men gjør den abstrakte tiden mer konkret med timeglass. Det finner du på TGR.

Anonymkode: 134f7...7df

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Sliter vanvittig med levering i barnehage. Han elsker bort på besøk, treffer mange her, sosial og har stor familie. Men vil ikke til barnehagen. Vil raskt hjem etter barnehagen. Kan sitte i timesvis med lego osv. Snakker hull i hodet på meg, og ligger langt fremme på språklig kunnskap og generell kunnskap, men laaaaangt bak mtp selvstendighet (kle på seg, gå på do osv). Har et barn til som er yngre, som er stikk motsatt, og har klart mange ting for lenge siden. Kan til og med smøre seg en skive uoppfordret. 

Jeg er redd for skolevegring etter hvert. Vi har til og med byttet barnehage en gang i håp om at det skulle løse det. Gikk da bra i ny barnehage i ca en måned, så tilbake til samme. Det er flere ganger jeg må bare rive løs gråtende barn så jeg får dratt. Det er helt forferdelig for alle, barnehagen har heller ingen råd. Barnet har det fint i barnehagen etter jeg har dratt, og leker supert når jeg henter. Men helt klart introvert, og trenger lang alenetid etter å ha vært sosial eller i barnehagen. 

 

Bekymrer meg så veldig..  Har til og med lest om Steinerskolen nå, da jeg ikke kan skjønne hvordan han skal fungere i vanlig skolehverdag. 

Anonymkode: 75ad3...640

Har du ikke skjønt at barnet rett og slett bare ikke er så selvstendig og elsker å være med mamma? 

Anonymkode: f1d93...d5b

[AnonymBruker]

Yngste blir gjerne oppfordret til å være selvstendig, mens eldste har man klart å gjøre uselvstendig. Vi har jobbet HARDT med selvstendighet for vår eldste nå, fordi vi oppdaget at vi curlet for barnet. Slutt å gjøre ting som barnet kan gjøre selv, jeg regner med at dere kler på barnet? Smører på skiva? Slutt med det.

Anonymkode: f1d93...d5b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Har du ikke skjønt at barnet rett og slett bare ikke er så selvstendig og elsker å være med mamma? 

Anonymkode: f1d93...d5b

Det har hun jo skjønt. Men man må jo dra på jobb, og hun vil at barnehageleveringen skal bli best mulig for barnet sitt. Og det med å lære seg praktiske ting som å kle på seg, gå på do osv gir barnet mestringsfølelse også. Og noen barn må faktisk pushes litt på dette, for det er jo behagelig at foreldre ordner alt. Mitt ene barn liker å få til ting selv og utfordrer seg selv. Mens det andre barnet hadde jeg sikkert fortsatt tørket etter dobesøk om vi ikke hadde satt grenser og forventninger. Tid og øvelse. Det er jo deilig å føle seg stor og flink også.

Anonymkode: 22101...03c

[AnonymBruker]

Jeg er lærer og har litt erfaring med skolevegring. Har vært borti tilfeller der det hjelper å "presse" barnet litt, men også der det har vært mer alvorlig. 

Hvis det ikke er noe i bhg/ skole som faktisk er ille, så kan det være lurt å presse litt, og gjøre enkle tilpasninger. Et eksempel: jeg hadde en elev som var veldig sjenert og usikker. Vi skulle feire halloween og elevene fikk kle seg ut. Barnet ville ikke komme på skolen, for hun syns plutselig det ble flaut å skulle bruke kostyme, men det var også flaut å komme uten siden "alle andre" kledde seg ut. Jeg avtalte da med foreldre at jeg tok en generell prat med klassen om at man kun skal gi positive kommentarer til kostyme, og at man skal respektere om noen ikke ønsker å kle seg ut. Og jeg visste også at flere elever ikke kom til å kle seg ut, så dette fikk eleven vite. I tilfelle hun valgte å ikke bruke kostyme. Hun kom uten kostyme og hadde en fin dag. Dette var en elev som ellers hadde venner, faglig sterk, ble ikke mobbet e.l. Men var veldig usikker og introvert. 

Et annet eksempel var elev med lærevansker som kort sagt opplevde både at undervisningen ble lite tilpasset, og at hun ble plaget av andre elever. Foreldrene krevde at skolen gjorde tiltak. Noe som ble gjort. Her var det iop, møter, tiltaksplan osv.

Jeg vet ikke hvor på "skalaen" ditt barn er. Men er han engstelig av seg, men har det fint når han kommer i bhg/ skole, så er det det man må jobbe med. Hans engstelse. Hvis ingen plager han, så kan man jo ikke gjøre noe med andre. Jeg vil likevel anbefale at du nevner det for skolen, og hva han kan og ikke kan. Så ser dere det an, men tar likevel tak i ting raskt om det skulle oppstå noe. Men som jeg nevnte i stad, er det vanskelig å gjøre noe med de andre barna eller skolen hvis ingen har gjort noe galt. Du må jobbe med å snakke med barnet ditt om følelsene og tankene sine. Hjelpe han å håndtere situasjoner som kan virke skumle, men som ikke nødvendigvis er det. Hva skjer hvis...? Jo ofte skjer det absolutt ingenting spesielt. 

Blir han derimot plaget, eller han føler seg diskriminert e.l, så er det jo noe annet. Da må dere kreve at skolen setter inn tiltak. Blir han plaget i bhg, kan det hende han er redd for at det samme vil skje i skolen. Her er det også viktig at lærer får beskjed, så de kan følge litt ekstra med. 

Hvis han er sterk faglig, kan det hende han kjeder seg litt på skolen. Jeg har aldri opplevd at det blir veldig negativt for barn. Her er det også viktig å være realistisk, også ovenfor barnet. Jeg har vært borti foreldre som har krevet enorme ressurser for sitt evnerike barn. Og det er absolutt forståelig, men det er helt ærlig ganske vanskelig. Her løste vi det med at eleven begynte i en klasse kullet over. 

Det er så klart mulig å få tilpassede oppgaver til sterke elever på skolen. Her kan du også være i dialog med lærer, og kanskje komme med forslag hvis det er noe spesielt barnet ditt liker. Men pass på at barnet vil det. Jeg har hatt elever som har blitt "påtvunget" ekstra lekser av foreldre bare fordi barnet var faglig sterk og foreldrene ville opprettholde dette. Prøv dere litt frem. 

Når jeg mener at dere bør være realistiske, så forstå at det ikke alltid er så lett med tilrettelegging, nødvendigvis. Man må tåle å kjede seg litt innimellom også. 

Anonymkode: bd283...e6e

[AnonymBruker]

Har han nettopp opplevd skilsmisse? Det er jo et traume som kan sitte lenge i.

Anonymkode: d2edf...a28