Barn som sliter, hvordan takler dere foreldre det?

[AnonymBruker]

Jeg/vi har, siden vårt første barn ble født for 12 år siden, hatt mye ekstra belastning. De første årene var preget av kolikk, lakenskrekk og et stort underskudd på søvn. Det var noe som plaget barnet, men ingen fant ut noen spesifikk grunn. Så var det noen fine år, før skolevegring, angst og diverse slo til. I 10 år har vi levd med dette og tanken min har vært tom lenge. Det er forferdelig å se barnet sitt slite sånn og sorgen over at hen strever med skole, vennerelasjoner og selvfølelsen sin sliter hjertet i stykker. 
Det er selvfølgelig barnet det er synd på, men det er også tøft som foreldre å stå i dette år etter år. Man har kontant dårlig samvittighet ovenfor barnet, søsken og jobb, bekymringer rundt fremtiden osv. 

Er det noen som har noen gode tips til hvordan man skal takle dette? Er det noen som har forsøkt hjemmeskole f.eks? Barnet henger utrolig nok ikke etter på skolen tross høyt skolefravær og gjør gjerne skolearbeid hjemme. Det er skolesituasjonen i seg selv om sliter hen ut. 
Tips og råd både om hvordan takle dette og tiltak som kan fungere for barnet og oss foreldre tas imot med takk ❤️

Anonymkode: 1accb...bdc

[AnonymBruker]

ikke la barnet få fri tilgang til mobilen og apper som ikke er for barn under 13. Da blir det bare verre herfra.

Anonymkode: e4744...784

[AnonymBruker]

Hm... uten å ha konkrete råd, så ville jeg ikke gitt meg i jakten på årsak. For jeg synes det er litt usannsynlig at kolikk osv ikke henger sammen med videre problemer... på en eller annen måte. Jeg ville def grundig fått sjekket og testet ut mulige matallergier. Som vi nå vet påvirker hjernen i større grad enn man kanskje skulle tro. For meg ikke utenkelig at matallergier kan medføre diverse vansker også mentalt sett. Og kan utvilsomt utløse kolikk når de er babyer. Eventuelt spenninger i kroppen som bare gi ubehag, eller noe som påvirket så søvn blir dårlige enn den skal være, hvilket igjen er bevist å påvirke mentale evner. Jeg ville ikke gitt meg med å lete etter om det kan ligge noe fysisk bak, når barnet som baby ga så tydelig beskjed om at noe var riktig så galt. Kroppen kan dessverre lære seg å leve med både smerter og ubehag som ikke skulle vært der, da det bare blir normalen. Men klart det da også kan påvirke mentalt. Eventuelt at det er en eller annen diagnose i bildet.

Nå finnes det jo mye mer kunnskap om hva som bør sjekkes når et spedbarn har mye plager, enn det gjorde for 12 år siden. Så at de ikke fant noen grunn da...kan jo bare bety at de ikke sjekket det riktige. For fremtidens del kanskje verdt å plukke det opp igjen. Ville ellers skaffet barnet en god psykolog som kan hjelpe til, ikke noen skam i å be om hjelp! Er mange viktige år igjen her!

Så kjenner jeg ville taklet det med å lete etter årsaker og å få profesjonell bistand inn i bildet for barnets del, og kanskje for egen del også. Ikke lett å leve med sorgen over at det ikke ble som dere hadde håpet og tenkt... men ville nok i det lengste forsøkt å ha barnet i vanlig skole, men med tett samarbeid med bup og andre instanser som skal følge opp. Ikke lett å bli tenåring og falle utenfor det sosiale fullstendig, og bli stemplet som den "rare". For barnet ditt er neppe rart, jeg ville egentlig gjettet at det kan ligger noe fysisk bak sånn opprinnelig i alle fall. 

Anonymkode: 79895...2f4

[AnonymBruker]

Høres jo ut som et mareritt dette her, har dere noe hjelp fra BUP? Hva slags råd kommer de med? Hva har skolen kommet av råd og forslag for å få barnet inn i det sosiale?

Jeg vet at her i byen så finnes det er par "skoler/avdelinger" som er til hjelp for barn som sliter i skolen. Har dere noe slikt hos dere? Da får de en del praktisk og skole mens de har folk med kompetanse som hjelper de med det de sliter med, mye arbeid i små grupper osv.

Dere foreldre må jo bare prøve å slappe av når dere kan, spesielt du som står i det. Prøve å fokusere på her og nå og det som faktisk fungerer mens du prøver å finne noe som kan hjelpe barnet.

Jeg tror ikke hjemmeskole er løsningen, man må heller finne en måte ditt barn kan fungere på i samfunnet og da ville jeg heller gått for en tilrettelagt skolehverdag i regi av det offentlige enn at du tar ungen ut av hele opplegget. Her i byen har de og slike ungdomsgrupper eller hva det kalles der eldre barn treffes og prater om vanskelige ting, noe i grupper og noe med psykiatrisk sykepleier. Kunne det vært noe? Vet at det ikke er for de som sliter mest men kanskje det kunne ha hjulpet.

Vet det er en vanskelig situasjon og dere er ikke alene, de har jo pratet om dette i nyhetene og at det er flere og flere barn som faller ut av skolen og det i ung alder.

Har en venninne som har et barn som ikke har gjort noe fornuftig siden 5 klasse, da låste alt seg og hun ble sittende hjemme. De har prøvd alt men kommer ingen vei, ressurssterke mennesker men de kan ikke trylle. Nå er hun myndig og begynner sakte men sikkert å komme tilbake til en hverdag men hun har jo mistet utrolig mye. Der er det en kombinasjon av psykiske problemer og mobbing som var problemet. Har sett hvordan dette har påvirket hele familien med tanke på alt fra ferier til hverdag det har ikke vært lett men venninna mi har holdt hodet over vannet med hobbien sin og et par vennetreff i uka. Hun måtte og jobbe redusert for dattera har jo vært hjemme hele tiden. 

Anonymkode: 2113b...bb8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (57 minutter siden):

Hm... uten å ha konkrete råd, så ville jeg ikke gitt meg i jakten på årsak. For jeg synes det er litt usannsynlig at kolikk osv ikke henger sammen med videre problemer... på en eller annen måte. Jeg ville def grundig fått sjekket og testet ut mulige matallergier. Som vi nå vet påvirker hjernen i større grad enn man kanskje skulle tro. For meg ikke utenkelig at matallergier kan medføre diverse vansker også mentalt sett. Og kan utvilsomt utløse kolikk når de er babyer. Eventuelt spenninger i kroppen som bare gi ubehag, eller noe som påvirket så søvn blir dårlige enn den skal være, hvilket igjen er bevist å påvirke mentale evner. Jeg ville ikke gitt meg med å lete etter om det kan ligge noe fysisk bak, når barnet som baby ga så tydelig beskjed om at noe var riktig så galt. Kroppen kan dessverre lære seg å leve med både smerter og ubehag som ikke skulle vært der, da det bare blir normalen. Men klart det da også kan påvirke mentalt. Eventuelt at det er en eller annen diagnose i bildet.

Nå finnes det jo mye mer kunnskap om hva som bør sjekkes når et spedbarn har mye plager, enn det gjorde for 12 år siden. Så at de ikke fant noen grunn da...kan jo bare bety at de ikke sjekket det riktige. For fremtidens del kanskje verdt å plukke det opp igjen. Ville ellers skaffet barnet en god psykolog som kan hjelpe til, ikke noen skam i å be om hjelp! Er mange viktige år igjen her!

Så kjenner jeg ville taklet det med å lete etter årsaker og å få profesjonell bistand inn i bildet for barnets del, og kanskje for egen del også. Ikke lett å leve med sorgen over at det ikke ble som dere hadde håpet og tenkt... men ville nok i det lengste forsøkt å ha barnet i vanlig skole, men med tett samarbeid med bup og andre instanser som skal følge opp. Ikke lett å bli tenåring og falle utenfor det sosiale fullstendig, og bli stemplet som den "rare". For barnet ditt er neppe rart, jeg ville egentlig gjettet at det kan ligger noe fysisk bak sånn opprinnelig i alle fall. 

Anonymkode: 79895...2f4

 

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Høres jo ut som et mareritt dette her, har dere noe hjelp fra BUP? Hva slags råd kommer de med? Hva har skolen kommet av råd og forslag for å få barnet inn i det sosiale?

Jeg vet at her i byen så finnes det er par "skoler/avdelinger" som er til hjelp for barn som sliter i skolen. Har dere noe slikt hos dere? Da får de en del praktisk og skole mens de har folk med kompetanse som hjelper de med det de sliter med, mye arbeid i små grupper osv.

Dere foreldre må jo bare prøve å slappe av når dere kan, spesielt du som står i det. Prøve å fokusere på her og nå og det som faktisk fungerer mens du prøver å finne noe som kan hjelpe barnet.

Jeg tror ikke hjemmeskole er løsningen, man må heller finne en måte ditt barn kan fungere på i samfunnet og da ville jeg heller gått for en tilrettelagt skolehverdag i regi av det offentlige enn at du tar ungen ut av hele opplegget. Her i byen har de og slike ungdomsgrupper eller hva det kalles der eldre barn treffes og prater om vanskelige ting, noe i grupper og noe med psykiatrisk sykepleier. Kunne det vært noe? Vet at det ikke er for de som sliter mest men kanskje det kunne ha hjulpet.

Vet det er en vanskelig situasjon og dere er ikke alene, de har jo pratet om dette i nyhetene og at det er flere og flere barn som faller ut av skolen og det i ung alder.

Har en venninne som har et barn som ikke har gjort noe fornuftig siden 5 klasse, da låste alt seg og hun ble sittende hjemme. De har prøvd alt men kommer ingen vei, ressurssterke mennesker men de kan ikke trylle. Nå er hun myndig og begynner sakte men sikkert å komme tilbake til en hverdag men hun har jo mistet utrolig mye. Der er det en kombinasjon av psykiske problemer og mobbing som var problemet. Har sett hvordan dette har påvirket hele familien med tanke på alt fra ferier til hverdag det har ikke vært lett men venninna mi har holdt hodet over vannet med hobbien sin og et par vennetreff i uka. Hun måtte og jobbe redusert for dattera har jo vært hjemme hele tiden. 

Anonymkode: 2113b...bb8

TS: Takk for gode innspill og omtanke 😊 Vi er og har vært i dialog med skole i flere år og de har vært imøtekommende og interessert i å hjelpe oss hele veien. Problemet er at barnet mitt ikke ønsker å prate med hverken psykolog, helsesøster eller noen andre, vil helst ikke ha spesialtilpasning på skolen fordi hen da føler seg annerledes osv… Hen er et helt nydelig menneske, men hen er veldig sjenert og syns det er vanskelig å prate med folk. Vi har satt i gang en prosess for å forsøke å få til en utredning av bl.a adhd, andre typer konsentrasjonsvansker, angst etc… Bup er ikke inne i bildet enda. 
Hen blir så sliten av å være på skolen at hen ikke orker å finne på stort på kveld og helg, noe som heller ikke er vanlig for en på den alderen. 
Som foreldre er det selvsagt veldig belastende å ikke komme noen vei og vi er mest bekymret for det sosiale. Faglig sett kan vi hjelpe hen med skolearbeid hjemme, men det sosiale er jo verre og verre å blande seg inn i jo eldre de blir. 
Det med å jobbe redusert kjenner jeg meg igjen i. Det er nærmest umulig å jobbe fullt når det er så mye som må følges opp på hjemmebane. Det påvirker jo så klart hele familiedynamikken. Vi har holdt på sånn i 5-6 år nå, så det er klart det tærer på. 
Det hadde vært så befriende om barnet vårt kunne tatt imot hjelp utenfra. 

Anonymkode: 1accb...bdc

[AnonymBruker]

Hvilken hjelp får *dere*?

Anonymkode: ae6b6...83c

[AnonymBruker]

Det første jeg ville gjort er å se på kosthold og rutiner. Jeg slet med depresjon ,angst og utmattelse når jeg var yngre, tok mange år før vi fant årsaken. Kostholdet… Gikk til klinisk ernæringsfysiolog og fikk ryddet opp i matvaner. Ble satt opp kostplan som jeg fulgte slavisk. 
Fjernet alt av laktose, svinekjøtt, kuttet ned på hveteprodukter (kun grove / fullkornsprodukter), masse grønnsaker, frukt, egg, laktosefri meieriprodukter, magert kjøtt osv. vann og melk som drikke, brus MED sukker (sukkerfri brus er virkelig ikke bra for kroppen, kommer mer og mer forskning på det temaet).

Kostholdet påvirker ikke bare mage/tarm, men også hjernen. 
 

Fysisk aktivitet er viktig. En tur ut hver dag. Det kan være å gå en tur, spille fotball, ut å jogge, frisbeegolf, eller noe annet som gir bevegelse, frisk luft og sollys. 
Trening er god behandling for psykisk sykdom. Finn noe som barnet liker å holde på med, bli med barnet ut! 

At barnet «ikke vil» er en unnskylding du må legge fra deg med en gang, du gjør ungen din en stor bjørnetjeneste... Det er et BARN som behøver hjelp og støtte for å få det bra. Det er foreldrene sitt ansvar å ta tak i helsen til barna sine. Hadde du sagt det samme om barnet var fysisk syk? «Nei, bare vil ikke ta medisiner eller dra til legen, så da gjør vi ikke det»

Dra til psykolog sammen med barnet. På bup har de flinke folk som vet hvordan de skal kommunisere med barn, det er dette de jobber med hver eneste dag. Snakk med skolen og få ppt koblet inn, de kan komme med veiledning og få dere inn hos riktige instanser. 
 

minimer skjermbruk og ikke la barnet henge på TikTok, snap og Instagram til alle døgnets tider. TikTok er virkelig ikke noe barn under 18 år bør være på, så der ville jeg heller kommet med avtale om at f eks snap med venner er ok, så lenge det er folk man kjenner. 
 

Ha faste leggetider, se til at barnet får nok søvn og står opp til samme tid uansett om det er onsdag eller lørdag. 
 

Det blir nok bra til slutt! Noen ganger er det tøft å stå i det, men på sikt er det mest sannsynlig bedre for dere alle 😊 

Anonymkode: 71b5b...3d9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Hvilken hjelp får *dere*?

Anonymkode: ae6b6...83c

Altså dere foresatte? Dette er beinhardt. Dere trenger støtte.

Anonymkode: ae6b6...83c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Det hadde vært så befriende om barnet vårt kunne tatt imot hjelp utenfra. 

Anonymkode: 1accb...bdc

Dette burde jo ikke være et valg, men noe dere som foreldre presser gjennom. Barnet er stort nok til å forstå at ting ikke kan være som de er og at noe må skje. En utredning hos BUP vil nok gi dere en god pekepinn på hva som er problemet. Men dere må få opp farten, allerede når barn er 12 år mister dere noe av innsikten i barnets helse og når hen er 16 så har dere nesten ikke noe dere skal ha sagt. For barnets del så må dere kjappe på litt.

Anonymkode: 2113b...bb8

[AnonymBruker]

Mitt tips er å ikke vise barnet at du synes synd på det. Da kan de gjøre seg verre - ubevisst. 
Sett grenser og ha forventninger som vanlig. 
Støtt opp og oppmuntre han, og for all del ikke kritiser eller vis at du er sliten og lei av situasjonen rundt han. 
Man kan rive av seg håret av frustrasjon, men man må bare stå i det. 
Du må hvertfall ikke bry deg om dømmende mødre og folk som tenker dere gjør feil siden barnet er som han er. 
Søk hjelp hos bup.

Det er tøft å ha barn med ekstra behov, men husk at dere er de viktigste barnet har i livet sitt 

Anonymkode: 69d5b...4ca

[AnonymBruker]

Jeg synes nesten det er rart at skolen får hjulpet dere og tilrettelagt så mye (mtp skolevegringen) uten at det er foretatt en utredning av f.eks. BUP. I vårt tilfelle MÅTTE vår datter bli utredet før skolen ville  ta noen som helst hensyn.. 

Vi har en 13-åring som også hadde kolikk første leveår, søvn har alltid vært vanskelig, det har vært mange særegenheter, og selv om hun gjør det veldig bra med skolefagene er det sosiale vanskelig. Vi fikk hjelp av BUP, en diagnose og en forklaring på alt vi har strevd med i PR-enes løp. Det å ha fått Asperger-diagnosen gjør det ikke noe lettere i hverdagen, MEN det gjør at lærerne må ta hensyn til henne og tilrettelegge. Skolene våre gjør ingenting hvis ikke BUP kaller dem inn og nærmest kjefter på kontaktlærer, så det har vært viktig for oss. For at vår datter skal klare å gå på skolen må hun få slippe bråkete skolefag (sløyd, f.eks), ha alternativt opplegg i gym og mat og helse, og slippe å delta på annerledesdager og turer i skogen som det er blitt så mange av. Når hun slipper å grue seg til dette, og har en planlagt skolehverdag med rutiner, fast plass og skolefag, har den begynnende skolevegringen plutselig snudd. Krysser fingrene for at dette varer. 
 

Vil anbefale å be om hjelp fra BUP så snart som mulig - det er flere måneders ventetid de fleste stedene i landet. Og de kan hjelpe dere også, ikke bare barnet. Uansett om jenta bare trenger å snakke med psykolog eller om noe må utredes.

 

Anonymkode: 05d59...e0e

[AnonymBruker]

For min del går jeg til psykolog fordi jeg er deprimert. 

Anonymkode: 3728a...357

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

 

TS: Takk for gode innspill og omtanke 😊 Vi er og har vært i dialog med skole i flere år og de har vært imøtekommende og interessert i å hjelpe oss hele veien. Problemet er at barnet mitt ikke ønsker å prate med hverken psykolog, helsesøster eller noen andre, vil helst ikke ha spesialtilpasning på skolen fordi hen da føler seg annerledes osv… Hen er et helt nydelig menneske, men hen er veldig sjenert og syns det er vanskelig å prate med folk. Vi har satt i gang en prosess for å forsøke å få til en utredning av bl.a adhd, andre typer konsentrasjonsvansker, angst etc… Bup er ikke inne i bildet enda. 
Hen blir så sliten av å være på skolen at hen ikke orker å finne på stort på kveld og helg, noe som heller ikke er vanlig for en på den alderen. 
Som foreldre er det selvsagt veldig belastende å ikke komme noen vei og vi er mest bekymret for det sosiale. Faglig sett kan vi hjelpe hen med skolearbeid hjemme, men det sosiale er jo verre og verre å blande seg inn i jo eldre de blir. 
Det med å jobbe redusert kjenner jeg meg igjen i. Det er nærmest umulig å jobbe fullt når det er så mye som må følges opp på hjemmebane. Det påvirker jo så klart hele familiedynamikken. Vi har holdt på sånn i 5-6 år nå, så det er klart det tærer på. 
Det hadde vært så befriende om barnet vårt kunne tatt imot hjelp utenfra. 

Anonymkode: 1accb...bdc

Hvordan er kostholdet til barnet?

Anonymkode: e4744...784

[AnonymBruker]

Nja, det er egentlig vanskelig å gi noen råd. Jeg har gått til psykolog tidligere, for var alvorlig deprimert en periode pga alt som skjedde. Så har jeg lært at det er viktig å gjøre ting som er godt for meg selv også, som å gå tur, trene, høre på lydbøker osv. Altså gi meg selv positiv input, noe som gir meg energi. Og da jeg fant ut at det var mulig med pleiepenger grunnet utfordringene til barnet har det også hjulpet på. Jeg trenger å komme meg ut i arbeid og møte andre voksne også, så jeg jobber 50% og har pleiepenger 50%.

 

Skal ikke brette ut så mye om historien her, i frykt for å bli gjenkjent. Men har blant annet vært igjennom skolevegring. Det er bedre nå, takket være et fint samarbeid med gode lærere på ungdomsskolen. På barneskolen hadde hn ikke en god lærer, for å si det sånn. Men læreren på ungdomsskolen har tålmodig opparbeidet tillit og trygghet for ungdommen min, og selv om hn fortsatt er på et grupperom med en-to ellever til, er hn på skolen noen timer om dagen. Vi startet på grupperom en time om dagen, men det er klart det tok lang tid og mye trygging til før hn klarte å være der de timene som var satt opp. Det hjalp også at jeg satt i bilen utenfor skolen og var der i tilfelle ting låste seg helt.

Mitt barn er også så sliten at hn ikke er særlig sosial på kveld og helger. Det har kommet seg litt i det siste heldigvis, men i mange år hn vært ganske isolert. Heldigvis har hn hatt venner på nett, så på den måten fått vært sosial med andre ungdommer. Den fineste lyden de siste årene har vært når hn har latterkrampe med vennene sine på nett❤️

 

Masse lykke til. Det er beintøft. Men det vil bli bedre, selv om alt bare virker mørkt💕

Anonymkode: e727b...916

[fru Alving]

Det høres jo ikke ut som at barnet sliter med det faglige, men heller med det sosiale og selve skolesituasjonen. Barnet er særlig sensitivt og kanskje også evnerikt? Mange slike barn sliter med søvn og er særlig sensitive. Det kan og være at det er en diagnose inne i bildet når du sier barnet har hatt angst så tenker jeg at det kanskje kan være noe på spekteret. Men dette må jo utredes. Det er nok ganske typisk at de som sliter som babyer ofte også fortsetter med det i eldre alder og det kan selvsagt og være noe med måten dere i familien har forholdt dere til disse "problemene" på.

Du høres ut som en omsorgsfull og kjærlig mor, men jeg forstår godt at dette er krevende for familien.

Hva tenker du skal til for at hun får det bedre? Mindre grupper i klasserommet? Mindre støy? Mer forutsigbarhet? Jeg ville forsøkt skolebytte før jeg tok henne ut av skolen i hvert fall. Dette er en krevende alder også, det er mange 12-åringer som sliter med selvbildet, det er kanskje flere av dem enn de som er fornøyde og har selvtilliten i orden..

Og så synes jeg ikke at hun skal kunne velge bort å søke hjelp fra andre. Her mener jeg at dere voksne bestemmer at når hun har så mye problemer så må det ressurser utenfra inn i bildet. Du og hennes far er foreldre, dere kan ikke være terapeuter også.

[AnonymBruker]

Foreldrene mine hadde veldig godt av faste samtaler med familieterapeut. Der fikk de god støtte og veiledning rundt oppfølgingen av meg, hverandre og seg selv, hjelp til å finne ut hva de hadde krav på (og hjelp til søknader om det trengtes), og mulighet til å bare blåse ut om de hadde behov for det.

Anonymkode: 71748...596

[AnonymBruker]

Jeg har to som sliter. De er begge tenåringer nå. Jeg er alene med dem. De har en far som ikke forstår eller godtar strevet deres, så jeg gjør alt alene. 
 

De har begge adhd og angst, og den ene tenåringen har (høytfungerende) autisme. Det har vært noen småsmeller på meg gjennom årene, men det var først da ene barnet fikk anoreksi at jeg ikke lenger greide å stå i full jobb samtidig. Jeg har derfor hatt helt eller delvis pleiepenger eller sykmelding siden slutten av 2020.

Sånn ståa er nå så må ene barnet ha oppfølging til alle måltider mens det andre må ha støtte i skolehverdagen for å bli trygg på den nye skolen. Det betyr at jeg egentlig må være to steder på en gang, men for ungdommen med anoreksi løser vi det sånn at vi spiser frokost, middag og kvelds sammen, også er det matboks med i sekken og tilrettelagt med et eget rom i lunsjen på skolen. Stort sett så spises det noe i løpet av dagen, enten det er noen biter av en brødskive, litt kjeks/sjokolade, ost eller en boks sjokomelk. 
 

Min erfaring er at man både blir terapeuter og advokater for egne barn. For meg har det derfor vært til stor hjelp med diverse kurs, samt at jeg leser meg opp på diagnosene/behandling og hører på aktuelle podcaster. Man blir kjempesliten av det, så hvis jeg hadde hatt råd hadde jeg kjøpt meg ut av husvask/klesvask, mathandling, matlaging, gressklipping, snømåking etc. Da kunne all min tid blitt brukt på hyggelige stunder med ungdommene og egentid for meg for å lade batteriene. 
 

Få en henvisning til Bup. Dere foreldre må bestemme at dere skal dit. 

Anonymkode: 7ad45...be8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Jeg/vi har, siden vårt første barn ble født for 12 år siden, hatt mye ekstra belastning. De første årene var preget av kolikk, lakenskrekk og et stort underskudd på søvn. Det var noe som plaget barnet, men ingen fant ut noen spesifikk grunn. Så var det noen fine år, før skolevegring, angst og diverse slo til. I 10 år har vi levd med dette og tanken min har vært tom lenge. Det er forferdelig å se barnet sitt slite sånn og sorgen over at hen strever med skole, vennerelasjoner og selvfølelsen sin sliter hjertet i stykker. 
Det er selvfølgelig barnet det er synd på, men det er også tøft som foreldre å stå i dette år etter år. Man har kontant dårlig samvittighet ovenfor barnet, søsken og jobb, bekymringer rundt fremtiden osv. 

Er det noen som har noen gode tips til hvordan man skal takle dette? Er det noen som har forsøkt hjemmeskole f.eks? Barnet henger utrolig nok ikke etter på skolen tross høyt skolefravær og gjør gjerne skolearbeid hjemme. Det er skolesituasjonen i seg selv om sliter hen ut. 
Tips og råd både om hvordan takle dette og tiltak som kan fungere for barnet og oss foreldre tas imot med takk ❤️

Anonymkode: 1accb...bdc

Bup.  Ungen trenger bup. Også er det lov å si at man ikke trenger å vøre på topp med alt. Har man gjort sitt beste, er det bra nok. 

Anonymkode: a3b28...39c

[Minombre]

Til deg som står oppi alt alene med to tenåringer som sliter, all ære til deg!! Kan bare forestille meg hvor tøft det er. ❤️ 

Endret 9. september 2023 av Minombre
Feilposting

[AnonymBruker]

Ts: Tusen takk for alle gode innspill og kommentarer. Svarer i ett felles svar, blir så mye å skrive ellers. 
Jeg kan ta spørsmål om barnet først: Barnet har et brukbart kosthold, men det kan selvsagt bli bedre. Vi som familie er opptatt av gode matvaner, men at det også skal være rom for å kose seg. Et ganske balansert kosthold, men uten alt for mange restriksjoner. 
Når det gjelder BUP og annen type behandling er det i vår kommune slik at utredningen starter på skolen. Barne og familietjenesten og skolehelsetjenesten må kartlegge og vurdere først og deretter henvise til BUP. Dette er i gang, men tar jo lang tid. 
Når det gjelder dette med at barnet nekter å ta imot hjelp utenfra må vi nesten vurdere om tvang vil gjøre situasjonen verre eller bedre. Så langt har alt som har med tvang å gjøre gjort at barnet har låst seg mer og nekter å prate med oss også. Til nå er det vi foreldre som har vært/er viktige samtalepartnere som hen åpner seg til og vi vil nødig miste tilliten og den muligheten. Vi forsøker en tilnærming uten tvang, men blir det jo verre må vi jo nesten det. 
Barnet har slitt med angst av ulik karakter i mange år og det i seg selv kan jo påvirke både energinivå, konsentrasjon og sosiale egenskaper veldig. 
Hen er flink på skolen, men blir veldig sliten av å være tilstede i et klasserom. Hen lærer best av å høre på ting kontra det å lese og plukke ut ting fra tekst, noe det ikke er lagt så godt opp til i skolen. Man må ha en diagnose for å kunne få lærebøker på lydbok, f.eks. Det kunne ha hjulpet mye! 
Dette er nok veldig komplekst, så vi får vel bare ta tiden til hjelp og ikke gi oss med å få den utredningen og hjelpen hen trenger. 
Oss voksne: vi har aldri fått tilbud om oppfølging eller noen å prate med om dette og har bitt tennene sammen og stått på selv i alle år. Det gikk til et punkt hvor det ikke gikk mer og jeg har vært sykmeldt lenge. Har så smått begynt å jobbe litt igjen, men syns det er krevende. 
Jeg skjønner at det ikke er noe fasitsvar på dette her, men setter stor pris på innspillene deres og for tips og råd. Målet vårt er at hen skal få en god utredning og få tilpasset skolesituasjonen såpass at hun klarer å henge med både faglig og sosialt. Vi har bare ikke funnet ut helt hvordan enda! 😊

Anonymkode: 1accb...bdc