Alenemor -hva er det verste?

[AnonymBruker]

Inspirert av annen tråd her om uføre som aleine mødre. 

 

Hva har du som alenemor utbetalt i mnd inkl barnebidrag , barnetrygd osv ? 
 

og hva er det verste med å være alene med barna? Alt ansvaret? Økonomien? Oppfølgingen av barna? 
 

Vil gjerne høre fra dr med 50/50 ordning og alle andre som er alenemødre. All ære til dere ❤️ 

Anonymkode: 50d13...fca

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Inspirert av annen tråd her om uføre som aleine mødre. 

 

Hva har du som alenemor utbetalt i mnd inkl barnebidrag , barnetrygd osv ? 
 

og hva er det verste med å være alene med barna? Alt ansvaret? Økonomien? Oppfølgingen av barna? 
 

Vil gjerne høre fra dr med 50/50 ordning og alle andre som er alenemødre. All ære til dere ❤️ 

Anonymkode: 50d13...fca

100% alenemor til 3 åring her. 

Har avlastning en natt annen hver måned av besteforeldre. Det er følelsen av å kun være mamma, døgnet rundt og aldri ha tid til å bare være meg som er tung. Jeg har ikke lengre noe sosialt liv som bare meg. Om jeg skal gjøre noe så er det alltid sammen med 3 åringen. 

Det meste av husvask/rydding går etter barnet har lagt seg. Om jeg er syk så må jeg gjøre alt jeg pleier å gjøre. Om jeg må jobbe overtid så må jeg i blant ha med barnet. Når barnehagen var stengt i sommer og ferien var over så måtte jeg ha med barnet på jobb.

Økonomisk går det greit, selv uten barnebidrag. Har 32k inn samlet, leier billig, har bil uten lån. 

Ellers har vi det veldig gøy sammen. 

Anonymkode: 445ee...163

[Angelheart2]

Nå er det over 20 år siden jeg var alenemor, men jeg husker veldig godt hva som var det vanskeligste. 
Det å ikke ha noen å dele gleder og sorger med. Da barnet tok sitt første skritt var jeg alene med hen, når h*n hadde første dag i barnehage, første dag på håndballtrening, alle disse små begivenhetene i et liv som man ønsker å dele med noen. . Selvsagt ble det formidlet til familien, men det er aldri noen som gleder seg like mye over slikt som foreldrene.
Selvsagt var det også tungt å være alene om alt det praktiske også, men det fikser man uansett. Det var rett og slett ensomheten, det å være den eneste som egentlig brydde seg om alle disse små gledene i hverdagen, som var det tyngste.
Jeg fikk senere flere barn med en mann som var veldig tilstedeværende og en super pappa, da så jeg enda bedre hva jeg hadde savnet i oppveksten til det første barnet. 

[AnonymBruker]

100% alene til 2-åring. Det verste er søvn, og ikke ha noen som kan dele på å stå opp tidlig. 

Har utbetalt 33000 i mnd. Det går akkurat rundt. Hadde vært fint med to inntekter men det er ikke noe jeg går å tenker på og savner.

Anonymkode: 7ae37...053

[AnonymBruker]

Jeg jobber 120% i lavtlønnyrke fordi jeg ikke får brukt utdanningen min her jeg bor. Kan ikke flytte heller. Jeg er 100% alene med en på 5 og på 7. Vært det siden minste var 1.5.

Det er hardt å måtte gjøre alt alene. Uten hjelp. 

Anonymkode: 9ecc4...b72

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

100% alene til 2-åring. Det verste er søvn, og ikke ha noen som kan dele på å stå opp tidlig. 

Har utbetalt 33000 i mnd. Det går akkurat rundt. Hadde vært fint med to inntekter men det er ikke noe jeg går å tenker på og savner.

Anonymkode: 7ae37...053

Savner også å ha noen å dele gleder og utfordringer med. Og skulle selvfølgelig ønske at barnet hadde en fin og tilstedeværende far for hennes del. Men tror fortsatt jeg kan finne en kjæreste som kan være bra mannlig rollefigur

Anonymkode: 7ae37...053

[AnonymBruker]

Jeg har barna mine 80 % av tiden. To barn på 5 og 10 år. Det var tøft i starten rundt tidspunktet for samlivsbruddet, så gikk det seg til. Helt ærlig syns jeg livet ble mye lettere og bedre etterpå. Jeg og barna koser oss og har fått et utrolig sterkt bånd. Jeg har utbetalt ca 55 000 per måned, inkl lønn, barnebidrag fra eks, barnetrygd og andre stønader fra NAV. Vi går godt i pluss. Familien min er fantastisk og engasjerer seg i barna, og jeg har ny kjæreste (som jeg ikke bor med) som er en flott ressurs i tillegg. 

Anonymkode: 1298e...2b3

[AnonymBruker]

For min del er det at jeg mister meg selv litt. Jeg som egentlig hadde massevis av interesser vet ikke lenger hva jeg liker. Når jeg en sjelden gang får en kveld eller et par timer alene så ender jeg opp med å sitte å stirre i veggen.

 

Anonymkode: 4f2c7...1bc

[AnonymBruker]

100% alene med 3 tenåringer. En med spesielle behov (lett pu, autisme og epilepsi)

Jobber 100% 3 delt turnus, men tøft økonomisk uansett. Ikke barnebidrag. Har 40k med alt, men høyt lån.

Vanskelig å få kabalen til å gå opp, og alt faller på meg.

 

 

Anonymkode: b729a...cfa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Jeg har barna mine 80 % av tiden. To barn på 5 og 10 år. Det var tøft i starten rundt tidspunktet for samlivsbruddet, så gikk det seg til. Helt ærlig syns jeg livet ble mye lettere og bedre etterpå. Jeg og barna koser oss og har fått et utrolig sterkt bånd. Jeg har utbetalt ca 55 000 per måned, inkl lønn, barnebidrag fra eks, barnetrygd og andre stønader fra NAV. Vi går godt i pluss. Familien min er fantastisk og engasjerer seg i barna, og jeg har ny kjæreste (som jeg ikke bor med) som er en flott ressurs i tillegg. 

Anonymkode: 1298e...2b3

Hvordan kan man ha så mye innbetalt ? 

Anonymkode: 50d13...fca

[AnonymBruker]

Det vanskeligste for min del er at ingen kan ta over når det koker litt i hodet. Jeg misunner de som kan be partneren ta over så man kan ta seg fem minutter for seg selv. Når man er alene har man ikke noe valg, man må bare ta seg sammen. Av og til synes jeg også det er vanskelig å se andre mammaer og pappaer som er sammen på lekeland osv. Men alt går over, og generelt synes jeg det er lettere å være alene enn alternativet som er en far som ikke stiller opp. Det er mye mer slitsomt å hele tiden forvente hjelp fra noen som bare ikke gidder. 

Anonymkode: f6a8c...bac

[AnonymBruker]

Har vært 100% alene med 2  barn i 17 år…. 
Det er tungt å dra alt økonomisk og praktisk. Men det tyngste er ensomheten rundt gleden og kjærligheten til barna. 
Det at ingen- selv ikke nær familie -har den samme stoltheten og gleden over dem er faktisk det tøffeste. 
Sorgene er også vonde, men å aldri kunne dele gledene med noen er verre. 

Også det at jeg må dra igang ALT vi gjør er tungt. Mange ganger har jeg savnet noen som kunne ta over rattet bare en liten stund.  
I noen år var jeg dessuten alvorlig syk, og til og med da sto jeg med alt alene. Ingen som kunne lette byrden eller gi meg litt omsorg innimellom var beintøft…

Noen ganger forstår jeg nesten ikke at jeg har klart det… og prisen jeg har betalt er at jeg ikke har fått reist (som jeg elsker) på mange år. Jeg har ingen venner lengre, jeg har ingen hobbyer og kroppen har forfalt i mangel på trening 🙁

Men alt i alt ville jeg gladelig gjort det igjen! Elsker å være mamma og har et tett bånd til begge barna selv om de er store nå ❤️

Anonymkode: cbe8d...ac2

[AnonymBruker]

100% alene med to stk på 2 og 4 år, vært alene siden minste var 2 mnd. 

Det er tungt å være alene om alt. Begge mine er i hver sin trassalder, veldig ulike behov. Vært alene med nattevåk på minste, våkner fortsatt mye på nettene og tidlige morgener. Jeg savner å ha en partner å gjøre aktiviteter med, jeg er avhengig av en voksen til for nesten alt jeg kan gjøre med barna utenom å gå i nabolaget.

Jeg savner å trekke meg unna når det koker her hjemme, og trenger 5 minutter til å hente meg inn.

Jeg savner en å dele glede med i hverdagen og se på barnas utvikling sammen. Glede av å se de første skritt , når de begynner i bhg osv. Familien min er engasjert i barnas liv, men de kan aldri dekke den biten. 

Eldste barnet har endel utfordringer, krever endel oppfølging og møter, skulle ønske jeg hadde en partner å snakke med dette om.

Jeg savner å dra i butikken  alene, dusje ute  å planlegge det. Savner å ha muligheten til å møte venner alene og gjøre ting for meg selv og min glede.

Økonomisk går det greit. Eier bolig og bil, får lagt av litt hver mnd slik at større uforutsette utgifter ikke er et problem å få betalt. Har jobb og utdannelse, inntekt på ca 36 000 inkludert alt. Far betaler ikke bidraget sitt,  så får bare forskudd der.

Jeg er aldri alene, men føler meg konstant ensom.

Anonymkode: 4311d...142

[AnonymBruker]

Var en periode alene med en treåring. Det var tusen ganger bedre enn å bo sammen med eksmannen. Han gjorde svært lite med barn og hjem uansett. 

Jeg hadde full jobb og god økonomi. Det verste var uten tvil om jeg var syk. Ingen som kunne hjelpe til. 

Anonymkode: a60ec...076

[AnonymBruker]

Dritt fra A4 foreldre med behov for å hevde seg. 

Anonymkode: 1e10a...bae

[AnonymBruker]

Har vært alene i 13 år, ufør i snart 3 år. 

Det er langt lettere å være alene enn med faren. 

Det verste er at jeg ikke klarer å delta på alle aktivitetene som barnet burde få oppleve. 

Rent økonomisk går det greit. Hadde forsikring. Så med bidrag og utvidet barnetrygd (ingen stødnader fra nav) jeg har 44k utbetalt. 

Anonymkode: 6dee6...cac

[AnonymBruker]

Jeg har hovedomsorgen for to barn, de har noe samvær med pappaen sin ☺️ barneskolealder. 
Jeg er i jobb, får utbetalt ca 52-53 000 kr k mnd fra jobb. Har også noen stønader utenom (NAV, forsikring) som utgjør nesten 10 000 kr i måneden.

Ingen bidrag fra far.

Økonomisk går det altså greit. 

Et av barna har spesielle behov. Det er den største utfordringen. Jeg klarer meg egentlig fint uten egentid (min egentid er på jobb) i hverdagen, men det som er mest slitsomt og tappende er situasjonen rundt barnet, og at man alltid har mye ekstra på toppen av ordinært husarbeid, vedlikehold, hage arbeid osv.

Kjøper en del tjenester (barnepass ved behov, vaskehjelp, matkasse osv) for en enklere hverdag 

Anonymkode: 34e66...c08

[AnonymBruker]

Det vondeste for min del var å alltid være alene som voksen - på alle sammenkomster, avslutninger, håndballkamper osv.. pratet selvfølgelig med de andre voksne, men det å være den som alltid kommer alene var tung.

Mitt første barn som jeg var alene med har blitt voksen, og jeg er nå gift og har små barn - og jeg har nå som regel for meg selv at jeg ALLTID skal inkludere de jeg vet av som er alene. Ta det som en selvfølge å spørre om nabogutten og mor (som ikke har førerkort) skal sitte på til kamp på andre siden av byen, sette av plass på bordet vi sitter ved på juletrefesten osv..
 

Anonymkode: 4b692...cc4

[AnonymBruker]

Å alltid skulle være to steder samtidig. 
Fattigdommen.  
Ensomheten.  
17. mai, hvor man er alene, offentlig.
Å ikke ha noe eget liv. 
Å aldri få råd til egne klær eller ting som F eks hudpleieprodukter.
Når jeg er syk, kan jeg likevel ikke ta pause eller tenke litt på meg selv.  
Mye av dette hadde vært likedan uansett om jeg hadde hatt barn eller ikke. Har alltid vært alene og har ingen som kunne hjulpet om det hadde vært behov.
 

Verste var da jeg hadde en større operasjon og overtalte til å få lov til å dra hjem samme dagen fordi jeg ikke hadde noen som kunne hjelpe med pass. Det var rett hjem til middagslaging og husarbeid. Noen år siden, men det er vel det tøffeste. Å ikke engang under sykdom og etter større, smertefulle operasjoner kunne hvile og hente seg inn én dag engang.

Nå er ungen snart voksen. Det har gått bra, men man har følt seg alene og vært alene hele veien.

Anonymkode: c7cf2...813

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hvordan kan man ha så mye innbetalt ? 

Anonymkode: 50d13...fca

det går fint an.. jeg er helt alene med to barn, tjener mellom 30-50 utbetalt hver måned ( avhengig av provisjon, fastlønn ut er ca 30 k ). får 9500,- i barnebidrag, og 5700 i barnetrygd. så på "dårlig måned" har jeg mao 45 200,- å leve for. denne måneden ble det 60 000,-

Anonymkode: bba2b...e99