Kan man bli en god mor?

[AnonymBruker]

Jeg føler meg stort sett alltid som verdens mest mislykka mamma. Mannen min er en naturlig, leken og omsorgsfull pappa, mens jeg føler meg som den bedriten kjerringa som ikke funker, ikke orker og ikke lykkes med noe. Femåringen har null respekt for meg, og gjør alt han kan for å fremprovosere at jeg skal bli sint. Og det blir jeg jo av og til også, noe som gjør at jeg føler meg enda mer mislykka. Han begynner å gråte når det er min tur til å legge ham og det kommer helt sjokkerende på ham hver eneste gang, enda vi har lagt ham annahver kveld siden han var rundt ti måneder (med et unntak noen måneder når lillebror var nyfødt for to år siden, da var det litt overvekt av pappa selv om vi forsøkte hardt å unngå at amming skulle gå ut over storebror).

Jeg forsøker å gå inn i en hver situasjon med forståelse, lekenhet og tålmodighet, men jeg er så sliten, så lei og så provosert over at det skal være så sjukt vanskelig, at jeg sikkert allikevel har dårligere tålmodighet enn jeg burde ha. Jeg forstår at de er to og fem, men jeg forstår ikke hvorfor det er umulig å lære dem at man ikke slår mamma, ikke sier at mamma er dum og ikke forsøker å skade mamma med vilje når vi leker sammen når de aldri gjør sånne ting mot hverken pappan, besteforeldre, ansatte i barnehagen eller andre barn. Toåringen er forsåvidt fremdeles glad når jeg kommer å henter ham i barnehagen, og vil helst trøstes av meg om han slår seg, men for femåringen er jeg bare hu dumme kjerringa som ikke er like grei som bestemor. Han hadde flyttet til svigers på sekundet om han hadde fått muligheten - noe han forteller meg ca hver gang han er uenig i at han skal smøre seg med solkrem, pusse tenner, ta av seg sandkassebuksa før han hopper i sofaen eller spise noe annet enn druer iløpet av dagen.

Er det noe jeg kan gjøre for å lykkes bedre som mamma, eller bør jeg bare la det tredje skiftet svelge meg fullstendig og overlate alle de potensielt hyggelige aktivitetene til han som faktisk lykkes med å få det hyggelig?

Mvh har snart ikke mer å gi

(Ja, jeg har forsøkt å fortelle mannen min hvordan jeg opplever hverdagen. Han sier jeg overdriver, at gutta elsker meg og at jeg er en god mor, men hvorfor føler jeg meg så elendig hele tiden da?)

Anonymkode: 14e45...464

[AnonymBruker]

Ta bedre vare på deg selv. Finne måter å få tilbake overskudd. Virker ikke som du har noe mer å gi slik ting er nå.

Anonymkode: 3de7a...886

[AnonymBruker]

Hva slags relasjon har du til barnet da? Ler dere sammen, har det hyggelig, leker osv? Eller er det negativitet som preger forholdet? Jeg tenker mye kan være alderen, også tenker jeg at du kanskje bør fokusere på å bygge en bedre relasjon med barnet ditt (selv om det er skikkelig slitsomt). Jeg tror du vinner på det i lengden. 

Anonymkode: 07dbe...d62

[Tran09]

La far ta noen av kampene, som å smøre med solkrem, pusse tennene og skifte sandkassebuksa. 

Du må få litt overskudd, og gjøre de hyggelige tingene med barna. 

Ps. De utagerer mot deg og ikke andre fordi de er trygge på deg. Hjelper kanskje ikke så mye akkurat nå, men det betyr at du har gjort veldig mye riktig frem til nå med å være en trygg omsorgsperson. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Hva slags relasjon har du til barnet da? Ler dere sammen, har det hyggelig, leker osv? Eller er det negativitet som preger forholdet? Jeg tenker mye kan være alderen, også tenker jeg at du kanskje bør fokusere på å bygge en bedre relasjon med barnet ditt (selv om det er skikkelig slitsomt). Jeg tror du vinner på det i lengden. 

Anonymkode: 07dbe...d62

Når vi er alene bare vi to, har vi en fantastisk relasjon. Særlig om vi har god tid til å grave oss ned i alt det spennende han er interessert i, dra på turer sammen, tegne sammen eller bake sammen. Men så fort pappa eller lillebror (eller bestemor - hans aller beste venn 🤪❤️❤️) er i nærheten, så blir alt komplisert og vanskelig. Det kan godt hende at han fremdeles er frustrert over at jeg var mindre tilstede når lillebror var nyfødt, og at han derfor foretrekker de andre, men det er så sårt at alt er så utrolig krevende i det som skal være hverdagen vår. Det kan ikke bare være hyggelig i ferier og helger, jeg må kunne levere dem i barnehagen begge to uten at det blir en kamp hver gang (selv om vi faktisk forsøker at pappan leverer mest, fordi han får færre kamper om morran som man jo egentlig ikke har tid til). 

Anonymkode: 14e45...464

[AnonymBruker]

Sier du pene ting til barna hver dag?

Mitt råd er å bare pøse på med kjærlighet. 

Anonymkode: 088c7...cbd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Sier du pene ting til barna hver dag?

Mitt råd er å bare pøse på med kjærlighet. 

Anonymkode: 088c7...cbd

Jeg forteller dem at jeg elsker dem, interesser meg for alt de driver med og er opptatt av, forsøker å være tilgjengelig for lek og prat, og forsøker å gi dem positive komplimenter på de tingene de både lykkes med og jobber for. 

Anonymkode: 14e45...464

[AnonymBruker]

Det er i kampene barna er på sitt mest sårbare. Takler du de dårlig må barna teste masse for å finne tryggheten de søker etter. De slåss etter tryggheten! Tåler du de bra så fortsetter de å komme til deg med sårbarheten sin og de kan ta mange former.

Her tenker du kanskje at jeg motsier meg selv. Men du kan kanskje klare å se det i hvilke kamper barna velger å ta. Hvis du ser at det er enkelte kamper som kommer hyppigere enn andre, så kan det være lurt å se på om metodene du bruker er optimale og treffer der de trenger det, trygger usikkerhet f.eks.

Det er drithardt å være forelder og sånn kommer det alltid til å være, om det kommer i bølger eller er konstant. 

Anonymkode: 571f9...986

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Jeg føler meg stort sett alltid som verdens mest mislykka mamma. Mannen min er en naturlig, leken og omsorgsfull pappa, mens jeg føler meg som den bedriten kjerringa som ikke funker, ikke orker og ikke lykkes med noe. Femåringen har null respekt for meg, og gjør alt han kan for å fremprovosere at jeg skal bli sint. Og det blir jeg jo av og til også, noe som gjør at jeg føler meg enda mer mislykka. Han begynner å gråte når det er min tur til å legge ham og det kommer helt sjokkerende på ham hver eneste gang, enda vi har lagt ham annahver kveld siden han var rundt ti måneder (med et unntak noen måneder når lillebror var nyfødt for to år siden, da var det litt overvekt av pappa selv om vi forsøkte hardt å unngå at amming skulle gå ut over storebror).

Jeg forsøker å gå inn i en hver situasjon med forståelse, lekenhet og tålmodighet, men jeg er så sliten, så lei og så provosert over at det skal være så sjukt vanskelig, at jeg sikkert allikevel har dårligere tålmodighet enn jeg burde ha. Jeg forstår at de er to og fem, men jeg forstår ikke hvorfor det er umulig å lære dem at man ikke slår mamma, ikke sier at mamma er dum og ikke forsøker å skade mamma med vilje når vi leker sammen når de aldri gjør sånne ting mot hverken pappan, besteforeldre, ansatte i barnehagen eller andre barn

Tror du må se på tilknytningen din til barnet her. Den virker ikke stabil og bra og barnet kjenner dette. Om barnet slår deg så prøver det å fortelle deg noe, om han kaller deg dum, så har han en følelse han prøver å formidle, om han skader deg med vilje er det også et uttrykk for en frustrasjon, at han gråter ved legging er det også noe. Her må du jobbe med å bedre tilknytningen til barnet ditt, for dette handler ikke om barnet ditt, men din tilgjengelighet til han.

Møter du han på følelsene hans? Blir du bare "JO NÅ SKAL MAMMA LEGGE DET VET DU!" eller sier du "Du vil at pappa skal legge, ikke sant? Jeg ser du blir veldig lei deg for at pappa ikke legger deg i kveld" (ikke fordi DU legger, men fordi pappa IKKE legger han), "Jeg forstår at det kjennes skikkelig dumt, men nå er det mamma som legger. Hvilken bok skal vi lese i kveld??".

Og når han slår deg må du sette grenser, han er for gammel til å slå. Vår 5-åring slår bare når det virkelig koker inni han og han føler seg ekstremt avvist: "Du slår fordi du er sint, det er greit å være sint men du får IKKE slå". Helt tydelig. "Du er frustrert og kaller mamma dum, du kan være frustrert, det er vanlig. Men du får IKKE kalle mamma "dum"". Du må sette grenser for deg selv, det virker som han tester grensene dine fordi han ikke vet hvor han har deg, fordi du er så sliten at du bare er halvt tilstede. 

Anonymkode: e6a8b...a0c

[AnonymBruker]

Du høres ut som en veldig god mamma! Tenker  at du bør prøve å ikke sammenlikne deg med mannen din, eller prøv å være som han. Gjør heller motsatt. Vær mere deg. 

Anonymkode: 19168...d97

[AnonymBruker]

Ha mere tid sammen dere to, fortsett med det som er bra for dere. Og når han blir sint, så fokuser på følelsen istedenfor at han ikke skal slå.  Hver følelse forteller om et behov. Når du får vite om behovet, så vil han ikke lenger måtte slå. Vær nysgjerrig. Sett ord på det han ikke helt får tak i, prøv deg fram. Han slår deg fordi han er trygg på deg, og fordi han ikke får kommunisert hva han trenger. Og velg litt kamper. Som legging. Hvis han foretrekker at pappa legger, og dere begge er hjemme, så kanskje pappa bare skal ta den biten? Det betyr ikke at han er noe mindre glad i deg. 

Anonymkode: 19168...d97

[AnonymBruker]

Håper dere deler på de kjedelige tingene, som solkrem og tannpuss slik at det ikke er du som må mase, mens han leker? Skjønner at det er tungt men ikke gi opp ❤️

Anonymkode: 40551...854