Å få støtte gjennom vanskelig ting

[AnonymBruker]

Hei 😊

Jeg har to nære venninner. Vi lufter ofte utfordringer, følelser og tanker med hverandre. Vi har alle traumer fra barndommen, noen mer enn andre, og vært gode støtter for hverandre i mange år. Vi bruker hverandre til utlufting, ventilering, støtte, i sorger og glede osv. Og selvfølgelig ler mye sammen. 

Men de ser på meg som den sterke. Noe jeg anser noen ganger som problematisk da når jeg virkelig trenger støtte og råd, er det akkurat som man blir litt avvist og de tenker at dette takler jeg fint. Jeg vet at jeg ofte ikke ønsker å være til bry, ler vanskelige ting bort (mine egne altså) osv. Men når jeg forteller noe alvorlig uten å le det bort, så tar de veldig lett på det. 

Og nå står jeg i en slik situasjon. Jeg gråter, skriker, vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg, hva jeg skal gjøre og hvordan håndtere dette. Jeg hadde så sårt trengt støtte fra de nærmeste for å komme meg igjennom dette, noe jeg var tydelig på. Ikke behandling eller lignende, bare støtte og kanskje noen gode råd. Mens jeg prøver å forklare situasjonen så går det ikke lang tid før de forteller hvor mye de har å gjøre, hva slags planer de har fremover, ting er så hektisk osv. Ikke svarer på det jeg skriver, henger seg opp i uviktige detaljer osv. 

Det føltes som en avvisning. For veldig mange ganger har jeg sittet å hørt, responderte, trøstet, oppmuntret, komme med løsninger osv når de har trengt det, fulgt opp, ringt, vært der, tilbudt avlastning osv, samtidig som jeg sliter mye selv. Men jeg synes det er godt, givende og hyggelig å være en støtte og disse betyr mye for meg. Men hadde satt pris på det tilbake når jeg trenger. 

Nå er jeg ufør. Noe de heller ikke kan forstå, jeg er jo så sterk og ressurssterk. Jeg må liksom forsvare og forklare hvorfor, men det blir ikke akseptert på en måte. De diagnosene jeg har er de helt uenige i, men kan fint diagnostisere seg selv med det samme. For de har bestemt seg for at jeg klarer alt og det er jo bare å...... Mens de har det bare håpløst og vondt, og ting er forferdelig. 

Ikke tar jeg opp hverken små eller store problemer når det er tydelig at de trenger støtte, da er fokuset på dem. Mens de kan velte ut om små utfordringer, selv om en av oss andre tar opp alvorlige ting. Selv de minste tingene alle møter på som eks en natt uten sammenhengen søvn i samme setting som når en har mistet sin nære og har det vondt. 

Jeg trenger ikke at de skal synes synd på meg, men å støtte og hjelpe. Være litt som en krykke som jeg tror og håper jeg har vært for dem. Utad kan jeg nok virke sterk, har ting på plass, fornuftig osv. Men det er jo bare overfladisk. Og venninnene mine har jo også dette på plass. De er i tillegg i jobb. De har støttende og gode familier. 

Noen ganger trenger jeg ikke å høre at jeg er så sterk og takler alt når ting faller i grus. At mine følelser og tanker ikke stemmer fordi jeg er så sterk. Jeg er ikke et supermenneske som takler alt. Faktisk er livet mitt veldig utfordrende og vondt, men jeg kjemper hver dag for å få det bedre. 

Vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, men alt er så vondt nå og trengte vel kanskje en utblåsning. 

Anonymkode: e44f7...c4f

[AnonymBruker]

Når du har venner som sliter mye, tar de stor plass og det blir liten plass til deg. 
du må lutte og støtte andre, men de har null kapasitet til deg. 
Dermed står du alene. 
Finn andre venner å bruk tid på 

Anonymkode: 8db55...284