Mammaen til bonusdatter gjør meg psykisk syk

[AnonymBruker]

Hei 

Når jeg skriver dette er det på bakgrunn av forholdet mellom meg og mammaen til bonusdattra min på 10.

Mammaen har ikke stilt opp for dattera på de årene jeg har vært involvert (4 år). Med tanke på fritidsaktiviteter - hvor hun ikke har orket å kjøre/bringe, hvis hun trenger noe klær/utstyr - jeg og far som har stilt opp og handlet inn, hun reiser kun på ferie uten barnet - jeg og far tar henne med. 
 

I tillegg velger hun bort samvær, for å reise, ellers sier hun er syk og ikke kan - men drar bort på besøk heller. 
 

I utgangspunktet er det 50/50 deling, men er mer som 70/30 der hun er mesteparten hos oss pga. uplanlagte hendelser som skrevet overfor. 
 

For en uke siden var barnet involvert i et uhell som resulterte i brekt hånd. Barnet var sammen med meg i forbindelse med en tur vi gikk. 
 

Før denne hendelsen har barnemor vært veldig frekk mot meg, men alltid belaget seg på at jeg skal stille opp likevel. 
 

Etter denne hendelsen, har hun vært ustyrlig. Hun kaller meg uansvarlig for å ha tatt med barnet på den turen, jeg skulle visst bedre, hun skjemmes over meg og hun sender melding til barnefar og lurer på hvor vurderingsevnen hans er siden han er sammen med meg. 
 

Skal nevnes at hun snart er førti år, og er gravid med ny mann. 
 

Jeg sliter litt psykisk fra før av, etter ett forhold som nesten tok knekken på meg. Da jeg ble sammen med mannen min, ble det mye bedre, og jeg klarte å håndtere slike ting greit. Men jeg kjenner det går skikkelig inn på meg, og jeg vet ikke om jeg klarer mer. 
 

Jeg elsker barnet over alt på jord. Men ALT jeg gjør er galt i følge mammaen! Og hun sparer ikke på noe når hun forteller hva hun synes om meg til barnet. Heldigvis har jeg «vunnet» på det med at jeg faktisk har vært der for barnet, noe ikke hun kan skrive stort under på. 
 

Spesielt en kommentar hvor hun sa til mannen at han skal være glad jeg ikke kan få barn, for det hadde endt i tragedie. Jeg er skikkelig lei meg, selvom jeg prøver å tenke at det ikke er noe holdt i det hun sier. 
 

Det jeg tenker mest på, er hvordan hun ikke eier filter når hun snakker med barnet om meg. 
 

Finnes det håp, eller må jeg tenke på meg selv og gå? Jeg elsker barnet og mannen men føler jeg bare går rundt i en vond spiral og venter på neste mulighet hun får til å hakke meg ned i fillebiter. 
 

J27

Anonymkode: 17609...97d

[AnonymBruker]

Her må din samboer på banen!

Jentas mor kan fortsette slik fordi han ikke stiller krav til henne.

Far har er i realiteten jenta 70 %. Skrap sammen det dere har av meldinger og mail o.l. over alle samvær hun har endret, slik at dere har dokumentasjon. Har dere ikke nok, start i dag! Når det er gjort sender far denne dokumentasjonen til Nav og krever bidrag går gjennom Nav. Og samtidig må han forsøke å få mor med på familievernkontoret for å få endret samværet formelt, og også det at hun snakker så stygt til jenta om deg, for på den måten skader mor jenta emosjonelt!

En ting er veldig sannsynlig, og det er at mor etter nytt barn enten kommer til å ta enda mindre omsorg for jenta... eller blåholde på mye mer. Denne moren virker så egoistisk og ustabil at jeg håper for alles del at hun går for mye mindre.

Og du og din samboer bør også ta noen timer i parterapi om dere skal komme dere gjennom dette.

Jentas mor virker å ha psykopatiske trekk, svært egoistisk, lite forståelse og empati med hva hun utsetter jenta for med egen oppførsel, og det virker som om hun går inn for å ødelegge både for deg og forholdet du og samboer har. Det sterkeste "våpnet" du og han da har, det er at dere to står sammen, støtter hverandre 100 %, og at han tar ansvar som far og rydder opp i samværsordningen slik at den blir mer stabil for jenta. Og dette oppnår dere med at han alltid støtter deg overfor barnets mor, at du og han går i parterapi/snakker sammen, og at han rydder opp i samværsavtalen og bidrag.

Om din samboer ikke støtter deg og ikke rydder opp, da tror jeg dessverre den moren kan bli verre. Da tror jeg du gjør lurt i å snakke med en fagperson om hvordan du best kan forholde deg til dette og forholdet.

Ikke la henne knekke deg, det er det hun vil.

Uansett hva som skjer videre, stå støtt i deg selv og fortsett det gode og nære forholdet du vet du har til jenta ❤️

Anonymkode: 90aa4...744

[AnonymBruker]

Vel. Du er ung og fresh hun er "gammel" og uttørka i forhold til deg. I tillegg har du åpenbart kvaliteter hun ikke har når det kommer til å stille opp for stebarnet ditt. Barn faller og slår seg, brekker lemmer og får kutt og sår, sånn er det og være barn og det skjer noe sånn med alle unger. Så lenge du har mannen din på din side og et godt forhold til barnet så kan du bare ignorert alt det sjalu trollet sier om/til deg. 

Anonymkode: b506a...ff4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Her må din samboer på banen!

Jentas mor kan fortsette slik fordi han ikke stiller krav til henne.

Far har er i realiteten jenta 70 %. Skrap sammen det dere har av meldinger og mail o.l. over alle samvær hun har endret, slik at dere har dokumentasjon. Har dere ikke nok, start i dag! Når det er gjort sender far denne dokumentasjonen til Nav og krever bidrag går gjennom Nav. Og samtidig må han forsøke å få mor med på familievernkontoret for å få endret samværet formelt, og også det at hun snakker så stygt til jenta om deg, for på den måten skader mor jenta emosjonelt!

En ting er veldig sannsynlig, og det er at mor etter nytt barn enten kommer til å ta enda mindre omsorg for jenta... eller blåholde på mye mer. Denne moren virker så egoistisk og ustabil at jeg håper for alles del at hun går for mye mindre.

Og du og din samboer bør også ta noen timer i parterapi om dere skal komme dere gjennom dette.

Jentas mor virker å ha psykopatiske trekk, svært egoistisk, lite forståelse og empati med hva hun utsetter jenta for med egen oppførsel, og det virker som om hun går inn for å ødelegge både for deg og forholdet du og samboer har. Det sterkeste "våpnet" du og han da har, det er at dere to står sammen, støtter hverandre 100 %, og at han tar ansvar som far og rydder opp i samværsordningen slik at den blir mer stabil for jenta. Og dette oppnår dere med at han alltid støtter deg overfor barnets mor, at du og han går i parterapi/snakker sammen, og at han rydder opp i samværsavtalen og bidrag.

Om din samboer ikke støtter deg og ikke rydder opp, da tror jeg dessverre den moren kan bli verre. Da tror jeg du gjør lurt i å snakke med en fagperson om hvordan du best kan forholde deg til dette og forholdet.

Ikke la henne knekke deg, det er det hun vil.

Uansett hva som skjer videre, stå støtt i deg selv og fortsett det gode og nære forholdet du vet du har til jenta ❤️

Anonymkode: 90aa4...744

Takk for godt svar. 
 

Faren er veldig på banen, men han får samme dritt tilbake og han klarer ikke mer han heller. Han har også blitt så nedkjørt av henne i mange år, og å diskutere med henne på tlf/mld har ingen hensikt for hun blir helt krakilsk. 
 

Skal rådføre meg og snakke sammen med han ang. mekling. Dessverre har vi av erfaring ikke orket å gjøre stort med det, sist vi prøvde gikk det fint der og da, men med en gang de gikk ut av kontoret ble det samme greia igjen, og hun sier avtalen er bare ett papir som ikke er verdt noen ting, og vi må kunne tåle å ta barnet når som helst fordi han er faren 100% og bla bla bla.

Dette tar nattesøvn fra meg, jeg er kvalm og uvel, mister energien til absolutt alt. Mannen er klar over hva jeg føler, og sier det samme som deg at vi må holde sammen så hun ikke vinner. Men det føles som det beste for barnet å bare gå, for det er ikke sunt som ting er nå. 
 

Barnet er 10, men oppfører seg som en 16 åring fordi det blir en del av voksen verden. Vi prøver å skjerme henne så mye som mulig, men når hun kommer fra mor må vi bruke tid å høre på spørsmål som hva abort er, hvorfor folk drikker seg fulle, hvem som har gjort det slutt av mammas venner osv. 

Jeg blir så utrolig utmattet av det hele😢 Eneste som holder meg i sjakk nå er akkurat mannen og et håp om at barnet trenger meg. 

 

 

 

Anonymkode: 17609...97d

[AnonymBruker]

Da får dere kutte kontakten med mor ned til et minimum. Kun snakke om barnet, og dersom hun nærmer seg noe som helst annet tema, så er det bare å avslutte samtalen, og si at dere ikke er interessert i å snakke med henne om noe annet. Hva hun sier til barnet får dere ikke gjort så mye med, dessverre. Du kan jo bare vise med handlinger at det moren forteller henne bare er sjøsprøyt. Hvor gammel er datteren? 

Far bør også, som en annen her skriver, prøve å få 70% fastsatt omsorg, siden han likevel har det i praksis. 

Anonymkode: bde35...1e8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Takk for godt svar. 
 

Faren er veldig på banen, men han får samme dritt tilbake og han klarer ikke mer han heller. Han har også blitt så nedkjørt av henne i mange år, og å diskutere med henne på tlf/mld har ingen hensikt for hun blir helt krakilsk. 
 

Skal rådføre meg og snakke sammen med han ang. mekling. Dessverre har vi av erfaring ikke orket å gjøre stort med det, sist vi prøvde gikk det fint der og da, men med en gang de gikk ut av kontoret ble det samme greia igjen, og hun sier avtalen er bare ett papir som ikke er verdt noen ting, og vi må kunne tåle å ta barnet når som helst fordi han er faren 100% og bla bla bla.

Dette tar nattesøvn fra meg, jeg er kvalm og uvel, mister energien til absolutt alt. Mannen er klar over hva jeg føler, og sier det samme som deg at vi må holde sammen så hun ikke vinner. Men det føles som det beste for barnet å bare gå, for det er ikke sunt som ting er nå. 
 

Barnet er 10, men oppfører seg som en 16 åring fordi det blir en del av voksen verden. Vi prøver å skjerme henne så mye som mulig, men når hun kommer fra mor må vi bruke tid å høre på spørsmål som hva abort er, hvorfor folk drikker seg fulle, hvem som har gjort det slutt av mammas venner osv. 

Jeg blir så utrolig utmattet av det hele😢 Eneste som holder meg i sjakk nå er akkurat mannen og et håp om at barnet trenger meg. 

 

 

 

Anonymkode: 17609...97d

Om mannen ikke orker mer han heller, da gir han jo på en måte opp datteren sin også.

Han må gjøre det som er mulig. Så dokumenter ALL tid jenta er hos dere, og etter si tre måneder så kan han søke Nav om bidrag fra mor etter faktisk samvær han har og hun ikke har. Kanskje sitter dere allerede på all den dokumentasjonen med sms'er og mailer, om dere sjekker - trolig kan dere huske og se på meldinger nok til å rekonstruere slik samværet har vært en god tid tilbake også.

Far må dokumentere og dokumentere, få all kommunikasjon på sms eller mail. Ringer hun til ham, da kan han rett etterpå sende henne en sms eller mail hvor han viser til samtalen og hva de ble enige om ang. samvær. Slik bygger han dokumentasjon.

Den som vil tape mest i dette er jenta, så far må manne seg opp og sette igang med dette for å få større formell omsorg for barnet.

Og kom dere i parterapi slik at dere kan få snakket om hvordan dere skal stå sammen i dette. Det hjelper ikke om dere står sammen om far ikke tar ansvar for å gjøre forholdene for jenta bedre...

Anonymkode: 90aa4...744

[AnonymBruker]

Vi kan prøve det dere foreslår med samle bevis ang samvær. Men det vil bli et sirkus det også. Er ikke sånn at vi, eller han, gir opp, men erfaringsmessig har det vært rolige perioder og så blir det lange tak med mye styr hvis vi «prøver» på noe. 
Nå er det jo det at jeg er uforsvarlig, men neste gang hun trenger hjelp er jeg helt sikkert god nok. Og da har jeg stilt opp, for gjør ikke jeg/vi det, blir hun sendt 4 timer med bil til besteforeldrene og skipper skolen osv. vi har forsøkt å bare la henne gjøre det, men ungen blir lei det også. 

Anonymkode: 17609...97d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Her må din samboer på banen!

Av og til er det enkle det beste, og denne setningen sier egentlig alt som trenges å sies om saken...

Anonymkode: be700...bf3

[Purple_Pixiedust]

Spør du meg bør ikke mor ha noe som helst samvær. Har dere vurdert å sende bekymringsmelding til barnevernet? 

[AnonymBruker]

Bare kutt all kontakt.
Din samboer kan avtale ting med henne kun skriftlig. Grov trakassering som «bra du ikke kan få barn!!» skal reageres på og dere kan ikke ha samtaler med en slik person. 
Mannen din kan ha én kanal, what’s app eller lignende, og ikke svare på Moe annet enn rent praktisk.
 Eneste personen hun skal ha kontakt med er din samboer, han må ikke godta noen som helst drittslenging, ha alt på et minimum og skriftlig, eller på familievernkontor. 
Det er mulig at du og din mann trenger noe terapi også, Hvorfor har han satt deg i denne situasjonen, og hvorfor skjermer han deg ikke? Han (og du) skylder på eksen, men det er HAN,  siden hun er grenseoverskridende burde han beskytte deg. Pluss at han må være mye eldre og det høres ut som du har altfor mye ansvar med tanke på din unge alder. 

Anonymkode: 08286...18f

[AnonymBruker]

Den kommentaren hennes om at det er bra du ikke kan få barn - HVORFOR I ALLE DAGER fortalte mannen din det til deg? 

Anonymkode: 73b19...a7f

[AnonymBruker]

Om to år kan dere ha datteren mer eller mindre hundre prosent, og kan blokkere heksa. Far burde skjerme deg for de verste utbruddene. Du burde ikke ha nummeret hennes/du kan blokkere henne slik situasjonen er. 

Anonymkode: dd572...598

[Purple_Pixiedust]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Bare kutt all kontakt.
Din samboer kan avtale ting med henne kun skriftlig. Grov trakassering som «bra du ikke kan få barn!!» skal reageres på og dere kan ikke ha samtaler med en slik person. 
Mannen din kan ha én kanal, what’s app eller lignende, og ikke svare på Moe annet enn rent praktisk.
 Eneste personen hun skal ha kontakt med er din samboer, han må ikke godta noen som helst drittslenging, ha alt på et minimum og skriftlig, eller på familievernkontor. 
Det er mulig at du og din mann trenger noe terapi også, Hvorfor har han satt deg i denne situasjonen, og hvorfor skjermer han deg ikke? Han (og du) skylder på eksen, men det er HAN,  siden hun er grenseoverskridende burde han beskytte deg. Pluss at han må være mye eldre og det høres ut som du har altfor mye ansvar med tanke på din unge alder. 

Anonymkode: 08286...18f

27 er jo ikke ungt mtp å ha ansvar for barn da. Selv fikk jeg barn 20 år gammel og er ikke akkurat alene om det. Men ellers enig med deg i hva du skriver. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Vi kan prøve det dere foreslår med samle bevis ang samvær. Men det vil bli et sirkus det også. Er ikke sånn at vi, eller han, gir opp, men erfaringsmessig har det vært rolige perioder og så blir det lange tak med mye styr hvis vi «prøver» på noe. 
Nå er det jo det at jeg er uforsvarlig, men neste gang hun trenger hjelp er jeg helt sikkert god nok. Og da har jeg stilt opp, for gjør ikke jeg/vi det, blir hun sendt 4 timer med bil til besteforeldrene og skipper skolen osv. vi har forsøkt å bare la henne gjøre det, men ungen blir lei det også. 

Anonymkode: 17609...97d

Ikke vi. Han. Han må ha all kontakt. Han må sette grenser. Han skal selvsagt stille opp for eget barn, og du kan også det, men du skal ikke ha noe med dette mennesket å gjøre. 

Anonymkode: 08286...18f

[AnonymBruker]

Purple_Pixiedust skrev (1 minutt siden):

27 er jo ikke ungt mtp å ha ansvar for barn da. Selv fikk jeg barn 20 år gammel og er ikke akkurat alene om det. Men ellers enig med deg i hva du skriver. 

En tiåring, jo, det forekommer, men er uvanlig ungt. Mannen er sikkert nærmere 40, siden eksen er det. 
De bruker henne som barnevakt, helt ok at hun ønsker ta ansvar for bonusbarn i eget hjem, men moren kan ikke bruke henne som det, og mannen må selvfølgelig ta alt av kommunikasjon og problemer. Ts er også en bonus, ikke ansvarlig.

Anonymkode: 08286...18f

[Purple_Pixiedust]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

En tiåring, jo, det forekommer, men er uvanlig ungt. Mannen er sikkert nærmere 40, siden eksen er det. 
De bruker henne som barnevakt, helt ok at hun ønsker ta ansvar for bonusbarn i eget hjem, men moren kan ikke bruke henne som det, og mannen må selvfølgelig ta alt av kommunikasjon og problemer. Ts er også en bonus, ikke ansvarlig.

Anonymkode: 08286...18f

Enig i det. Hvis jeg noen gang får en kjæreste igjen og han har barn så kommer ikke jeg til å gå inn i rollen som forelder. Jeg kommer til å være tilstedeværende vil jeg anta, men jeg vil da forvente at kjæresten er den som i hovedsak tar seg av barnet og også er den som har kontakt med barnets mor. Sånn burde kanskje TS og mannen ha det også. 

Aldersforskjell mellom TS og mannen er nå ikke så stor da. Kanskje sånn ti år. Helt normalt. 

[AnonymBruker]

Mannem din må slutte å fortelle deg alt det stygge hun sier. Så må han selv filtrere, og kun svare på det som omhandler avtaler rundt barnet.

Jeg hadde også kjørt på med økt bidrag bare for å vise at dere tar ikke pisset hennes, det straffer seg å oppføre seg dårlig. Kanskje blir hun verre en stund, men roer seg så.

Og på høy tid med samtale hos familievernkontor om hvordan man oppdrar barn, og hvor mye involvere barn i voksne tema. Kanskje diskutere med barnevernet også.

Uhell gir iblant armbrudd. Sånt skjer. Det er hun som er en dårlig forelder! 

Jeg tror din psykiske helse vil få det bedre om du skjermes bedre fra dritten + du føler du står opp for deg selv. Det er vondt å måtte bare ta imot som et offer. 

Anonymkode: 83a18...76b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Hei 

Når jeg skriver dette er det på bakgrunn av forholdet mellom meg og mammaen til bonusdattra min på 10.

Mammaen har ikke stilt opp for dattera på de årene jeg har vært involvert (4 år). Med tanke på fritidsaktiviteter - hvor hun ikke har orket å kjøre/bringe, hvis hun trenger noe klær/utstyr - jeg og far som har stilt opp og handlet inn, hun reiser kun på ferie uten barnet - jeg og far tar henne med. 
 

I tillegg velger hun bort samvær, for å reise, ellers sier hun er syk og ikke kan - men drar bort på besøk heller. 
 

I utgangspunktet er det 50/50 deling, men er mer som 70/30 der hun er mesteparten hos oss pga. uplanlagte hendelser som skrevet overfor. 
 

For en uke siden var barnet involvert i et uhell som resulterte i brekt hånd. Barnet var sammen med meg i forbindelse med en tur vi gikk. 
 

Før denne hendelsen har barnemor vært veldig frekk mot meg, men alltid belaget seg på at jeg skal stille opp likevel. 
 

Etter denne hendelsen, har hun vært ustyrlig. Hun kaller meg uansvarlig for å ha tatt med barnet på den turen, jeg skulle visst bedre, hun skjemmes over meg og hun sender melding til barnefar og lurer på hvor vurderingsevnen hans er siden han er sammen med meg. 
 

Skal nevnes at hun snart er førti år, og er gravid med ny mann. 
 

Jeg sliter litt psykisk fra før av, etter ett forhold som nesten tok knekken på meg. Da jeg ble sammen med mannen min, ble det mye bedre, og jeg klarte å håndtere slike ting greit. Men jeg kjenner det går skikkelig inn på meg, og jeg vet ikke om jeg klarer mer. 
 

Jeg elsker barnet over alt på jord. Men ALT jeg gjør er galt i følge mammaen! Og hun sparer ikke på noe når hun forteller hva hun synes om meg til barnet. Heldigvis har jeg «vunnet» på det med at jeg faktisk har vært der for barnet, noe ikke hun kan skrive stort under på. 
 

Spesielt en kommentar hvor hun sa til mannen at han skal være glad jeg ikke kan få barn, for det hadde endt i tragedie. Jeg er skikkelig lei meg, selvom jeg prøver å tenke at det ikke er noe holdt i det hun sier. 
 

Det jeg tenker mest på, er hvordan hun ikke eier filter når hun snakker med barnet om meg. 
 

Finnes det håp, eller må jeg tenke på meg selv og gå? Jeg elsker barnet og mannen men føler jeg bare går rundt i en vond spiral og venter på neste mulighet hun får til å hakke meg ned i fillebiter. 
 

J27

Anonymkode: 17609...97d

Her må du bare bestemme deg for at hun ikke skal komme innunder huden på deg. Dama er jo urimelig og delvis gal. Selv om hun sier ting så vet du jo hva som er sant. 

Har vært der selv, og vi lot henne bare få vite minst mulig, også tenkte heg at jeg hører ikke på folk som er mer opptatt av store bokstaver enn normal komunikasjon. Så hun kom ikke under huden min. 

Det henne det er noe galt med og ikke deg. Hvorfor skulle du ikke ta med bonus på tur? Turen i seg selv var ikke feil, og ikke unormalt at uhell kan skje overalt. 

Har jenta god tiltro til deg, så har du gjort en veldig bra jobb, siden mora oppfører seg så dårlig.  Og det er det du skal huske på. Ikke hva hun prøver å gjøre deg til. Du skal vite at det å ha god relasjon til et barn med en forelder som overøser barnet sitt med dritt om deg, er nesten umulig.  Så vær heller stolt av den jobben du har gjort.

Anonymkode: 8bb24...4d2

[AnonymBruker]

Det kan virke som en evighet nå, men a)når mor får nytt barn kan det nok bære hun holder seg mer unna siden interessen virker å være så lite tilstedeværende fra før. B) snart har barnet mer medbestemmelsesrett og kan påvirke delingen selv

Man kan ikke velge hvem andre skal være, men du kan velge hvem du skal være. Det er bare å spille det på repeat når ting går bananas.

Anonymkode: c89bf...438

[GammelKaktus]

Hadde overlatt kontakten med mor til far er tross alt hans hovedansvar, spiller ingen rolle om han er sliten og lei, ansvaret forsvinner ikke av den grunn. Du skal ikke ta dette iallfall når du blir påvirket av det hun spyr ut.

Kritikken til mor skal du selvsagt drite i, er ikke uvanlig at barn brekker en arm eller bein et eller annet sted så hun er bare glad hun endelig kunne finne noe å ta deg på. Hun burde jo bare være takknemlig for at du gidder å ta deg av barnet hennes, at du gir barnet opplevelser som hun ikke får hos mor.

Tenker at ting forhåpentligvis roer seg når hun får dette barnet hun venter, håper det. Hun virker ustabil og jeg tror nok eldstebarnet har det bedre hos dere enn hos mor som ikke har kontroll på seg selv. Ville notert ned (om dere ikke allerede gjør det) alt som skjer i forhold til barnet og mor for jeg har en følelse av at ting ikke er så greit i huset hos mor, virker ustabilt.