Gaminga hans driver meg fra vettet - hva skal jeg gjøre?

[AnonymBruker]

Min mann gamer nå opp mot 70 timer i uka, i stua. Jeg er så sliten at jeg klarer ikke å tenke ut hva jeg skal gjøre og jeg har nesten bare lyst til å hoppe ut av vinduet. 

Det er ikke det at han ikke stopper om jeg ber han. Men da sitter han bare der å venter på klarsignal til å begynne på igjen. Han sitter ikke å roper heller. Men jeg vil spy av den knastinga på stikka og tven som står å blinker hele dagen. 

Vi bor i en liten treroms og jeg må være på soverommet hele kvelden når jeg er hjemme. Jeg har det helt forferdelige. Hjelp meg? 

 

Anonymkode: 9bf83...6e4

[Virrevirrevapp]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Min mann gamer nå opp mot 70 timer i uka, i stua. Jeg er så sliten at jeg klarer ikke å tenke ut hva jeg skal gjøre og jeg har nesten bare lyst til å hoppe ut av vinduet. 

Det er ikke det at han ikke stopper om jeg ber han. Men da sitter han bare der å venter på klarsignal til å begynne på igjen. Han sitter ikke å roper heller. Men jeg vil spy av den knastinga på stikka og tven som står å blinker hele dagen. 

Vi bor i en liten treroms og jeg må være på soverommet hele kvelden når jeg er hjemme. Jeg har det helt forferdelige. Hjelp meg? 

Anonymkode: 9bf83...6e4

Putt ham på soverommet, gangen eller kontoret istedet. La ham styre på der.

Hadde aldri tillatt at én skulle dominere stua med hobbien sin. 

[AnonymBruker]

Skjønner ikke helt hva problemet er. 

Hvorfor må du være på soverommet fordi han gamer? Du irriterer deg over lyden?

Du kan ikke forandre andre mennesker. Du kan bare forandre deg selv, og velge å ikke være i dette forholdet. 

Anonymkode: 8e96e...4c7

[AnonymBruker]

Hva er det han spiller for noe?

Anonymkode: 82fbd...fa3

[anon321]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Min mann gamer nå opp mot 70 timer i uka, i stua. Jeg er så sliten at jeg klarer ikke å tenke ut hva jeg skal gjøre og jeg har nesten bare lyst til å hoppe ut av vinduet. 

Det er ikke det at han ikke stopper om jeg ber han. Men da sitter han bare der å venter på klarsignal til å begynne på igjen. Han sitter ikke å roper heller. Men jeg vil spy av den knastinga på stikka og tven som står å blinker hele dagen. 

Vi bor i en liten treroms og jeg må være på soverommet hele kvelden når jeg er hjemme. Jeg har det helt forferdelige. Hjelp meg? 

 

Anonymkode: 9bf83...6e4

Det er neppe poenget, men det er jo umulig å game 70 timer i uken. Med 8 timer jobb, 6 timer søvn, så gjenstår det 86 timer i uken. Det er faktisk ikke mulig, selv teoretisk.

Og før svaret er at han ikke jobber eller noe sånt, hva plager det deg om h•n gamer når du er på jobb?

Men ja, poenget var vel ikke om det var 50 eller 70 timer.

Alt handler om balanse i livet. Vedkommende kan jo ikke ha gamet like mye når dere møttes, siden dere har fått til å bli samboere. Sett krav om balanse i livet, og si at slik må det være. Det gjelder for barn, og det gjelder også for voksne. 

[AnonymBruker]

En uke har 168 timer.

40 timer går gjerne bort til jobb/reisevei m.m.

Da har uken 128 timer igjen.

Et voksent menneske bør gjerne ha 7 timer søvn pr natt, det blir 49 timer i uken.

Da har uken 58 timer igjen.

Trekker vi fra div. aktiviteter som personlig hygiene, matlaging, husarbeid, handling og annet nødvendig kan man fort trekke fra 20 timer til.

Da har uken 38 timer.

Har dere barn og/eller dyr bør det trekkes fra enda flere timer.

Tar han vare på egen helse med å trene kan du trekke fra enda noen timer.

 

Og da har vi enda ikke begynt å plotte inn din manns 70 timer med gaming, ts...

Selv om han skulle være ufør så går ikke dette opp.

 

Din mann har et avhengighetsproblem, et alvorlig et også.

Dette blir ikke bedre hvis ikke han selv innser avhengigheten OG ønsker å gjøre noe med den OG går i behandling for den slik at han kan slutte å game. De som gamer så mye greier sjelden å slutte, og det vil si at de stadig vil begynne å presse grensene for spilletid igjen...

 

Hvis dette er det livet du ønsker deg, da blir du i forholdet.

Hvis du ønsker deg noe annet av livet enn å støtte hans avhengighet (for det er det du indirekte dessverre gjør når du sikkert tar deg av alt med hus og hjem og han slipper unna, samt at han bor billigere fordi dere deler på alle utgifter) - da setter du ultimatum til ham, eller går.

 

Hva sier han selv til spillingen og det at han bruker nesten samme tid som 200 % fullstilling til å game?

Anonymkode: 2289d...b45

[AnonymBruker]

Min mann er på aap og jobber ikke fulltid. 

Når han gamer fra 15-24 mandag til torsdag er det 27 timer. Fredag, lørdag og søndag gamer han fra 12-18 timer per dag. Det blir minimum 36 timer. 27+36 = 63. Men han jobber sjelden alle dager i uken. Så da blir det flere timer. 

I regnestykket har jeg ikke trukket fra når han tisser, tar en slurk brus og spiser ei brødskive. 

ts

Anonymkode: 9bf83...6e4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Skjønner ikke helt hva problemet er. 

Hvorfor må du være på soverommet fordi han gamer? Du irriterer deg over lyden?

Du kan ikke forandre andre mennesker. Du kan bare forandre deg selv, og velge å ikke være i dette forholdet. 

Anonymkode: 8e96e...4c7

Stua vår er veldig liten og tven dekker hele veggen. Stue og kjøkken er i ett og hele leiligheten er bare 40 kvadrat. 

Så jeg kan aldri se noe på tv uten å måtte be om det. Jeg kan ikke sette på musikk uten å be om det. Han prater ikke til meg. Han gjør ingenting sammen med meg. Han sitter bare der, time etter time. 

Og helst så trekker han for gardinene og slår av lyset også. Og jeg har ikke lyst til å sitte i et mørkt rom med blinking og lyden av stikka. Det har blitt tortur. 

Så jeg går på soverommet fordi jeg blir veldig dårlig, fysisk og psykisk. Jeg har grått, tryglet og bedt i åresvis om han kan vær så snill å finne seg noe å gjøre. 

Det er ikke irritert jeg er lengre. Det er langt forbi det. Jeg vil heller si at jeg har blitt deprimert. 

Jeg kunne ha "gått", men det er min leilighet og jeg er så tappet at jeg vet ikke hvordan jeg skal bryte løs på en skilsmisse. Jeg vil jo bare at han skal gjøre noe annet i blant. 

Ts

Anonymkode: 9bf83...6e4

[AnonymBruker]

anon321 skrev (23 minutter siden):

Og før svaret er at han ikke jobber eller noe sånt, hva plager det deg om h•n gamer når du er på jobb?

Selvsagt plager ikke det meg. Men det plager meg når jeg er på vei hjem, for jeg vet hva som møter meg. Jeg har ikke et hjem lengre, på en måte. Jeg prøver å være mest mulig på trening og hos venner, men jeg må jo hjem til slutt. Så det blir ofte slik som i natt. Jeg døgner for å få være litt alene mens han sover. 

Ts

Anonymkode: 9bf83...6e4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Min mann er på aap og jobber ikke fulltid...

ts

Anonymkode: 9bf83...6e4

Og hvor mye tid pr uke bruker han på nav,  utredning, behandling og rehabilitering da? 

Anonymkode: f95f2...f96

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

En uke har 168 timer.

40 timer går gjerne bort til jobb/reisevei m.m.

Da har uken 128 timer igjen.

Et voksent menneske bør gjerne ha 7 timer søvn pr natt, det blir 49 timer i uken.

Da har uken 58 timer igjen.

Trekker vi fra div. aktiviteter som personlig hygiene, matlaging, husarbeid, handling og annet nødvendig kan man fort trekke fra 20 timer til.

Da har uken 38 timer.

Har dere barn og/eller dyr bør det trekkes fra enda flere timer.

Tar han vare på egen helse med å trene kan du trekke fra enda noen timer.

 

Og da har vi enda ikke begynt å plotte inn din manns 70 timer med gaming, ts...

Selv om han skulle være ufør så går ikke dette opp.

 

Din mann har et avhengighetsproblem, et alvorlig et også.

Dette blir ikke bedre hvis ikke han selv innser avhengigheten OG ønsker å gjøre noe med den OG går i behandling for den slik at han kan slutte å game. De som gamer så mye greier sjelden å slutte, og det vil si at de stadig vil begynne å presse grensene for spilletid igjen...

 

Hvis dette er det livet du ønsker deg, da blir du i forholdet.

Hvis du ønsker deg noe annet av livet enn å støtte hans avhengighet (for det er det du indirekte dessverre gjør når du sikkert tar deg av alt med hus og hjem og han slipper unna, samt at han bor billigere fordi dere deler på alle utgifter) - da setter du ultimatum til ham, eller går.

 

Hva sier han selv til spillingen og det at han bruker nesten samme tid som 200 % fullstilling til å game?

Anonymkode: 2289d...b45

Takk for ditt svar. 

Jeg forsørger han. Og jeg gjør 100% av husarbeidet. Det er nok av redsel. Jeg har en snill og grei MS, enda, og jeg er litt gammel. Så ja, du skjønner sikkert. 

Jeg har faktisk ikke klart å tenke at dette er ei avhengighet for det har kommet gradvis. De første åra var han aktiv og veldig sosial. Men så fikk han en fysisk sykdom som verken han eller arbeidsgiver har håndtert godt. Og da begynte han å spille. 

I dag sa jeg til han at jeg vurderte seriøst å ta en hammer å knuse tven med. Jeg sa også at jeg drømte om å flytte ut i skogen for å slippe unna han og tven. Jeg gråter, kjefter og truer nesten hver dag. Og sant, da skyver jeg han enda lengre inn i elendigheta. Det er en ond sirkel som jeg ikke kommer meg ut av. 

Det hjalp at du skreiv såpass godt og mye til meg. Nå ser jeg litt klarere. Så jeg får ta meg selv i nakkeskinnet og si at det ikke blir noe tv i dag. Og at han f.eks kan male ferdig kjøkkenet. 

Og du spør hva han sier selv: han sier at det er det eneste han liker og ingen andre aktiviteter frister. Og så spør han meg om jeg har foslag til hva han kan finne på!? 

Det er jo sånn jeg blir ko-ko av han. 

Ts

Anonymkode: 9bf83...6e4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Og hvor mye tid pr uke bruker han på nav,  utredning, behandling og rehabilitering da? 

Anonymkode: f95f2...f96

Ikke så mye. Null i praksis. Det er andre gang han er på aap pga samme sykdom så NAV venter vel mest på helsevesenet så det er jo bare meldekort. Og behandlinga i helsevesenet er ett steg om gangen og det tar måneder mellom hvert steg. Både han og jeg, og fastlege, vet at siste steg hadde vært best. Men de billigste alternativene må prøves først. Og rehabilitering er det nylig søkt om fra fastlege. På en måte har han vært under utredning i over tyve år. 

Det er både bra og dårlig at nav ikke gir han opp. Jeg tror nok han er veldig lei seg. Han likte veldig godt jobben sin. Han strålte og var sunn og slank. 

Jeg blir lei meg av å skrive om det. Men det hjelper da. Jeg føler meg ikke så desperat lengre. Jeg tenker bedre nå. Og ser sammenhenger. 

Ts

Anonymkode: 9bf83...6e4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Ikke så mye. Null i praksis. Det er andre gang han er på aap pga samme sykdom så NAV venter vel mest på helsevesenet så det er jo bare meldekort. Og behandlinga i helsevesenet er ett steg om gangen og det tar måneder mellom hvert steg. Både han og jeg, og fastlege, vet at siste steg hadde vært best. Men de billigste alternativene må prøves først. Og rehabilitering er det nylig søkt om fra fastlege. På en måte har han vært under utredning i over tyve år. 

Det er både bra og dårlig at nav ikke gir han opp. Jeg tror nok han er veldig lei seg. Han likte veldig godt jobben sin. Han strålte og var sunn og slank. 

Jeg blir lei meg av å skrive om det. Men det hjelper da. Jeg føler meg ikke så desperat lengre. Jeg tenker bedre nå. Og ser sammenhenger. 

Ts

Anonymkode: 9bf83...6e4

Da jeg gikk på aap var det ørti runder med nav, tiltaksbedrift, lege, spesialister, trening, ernæring, psykolog og gudene vet hva... og møter med mange tilstede osv. Jeg hadde ikke hatt tid til å game. Jeg hadde jo plikt til aktiv tiltaksplan hos nav, og oppdatert 3-mndplan hos tiltaket osv.

Hva mener du med at han har vært i rehabilitering i 20 år?

Anonymkode: f95f2...f96

[AnonymBruker]

Valget er klar, enten flytter dere til en større bolig eller du går i fra han. Det er ikke selve spillinga som er problemet, men at han har null respekt for deg.

Anonymkode: 0070b...eef

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Da jeg gikk på aap var det ørti runder med nav, tiltaksbedrift, lege, spesialister, trening, ernæring, psykolog og gudene vet hva... og møter med mange tilstede osv. Jeg hadde ikke hatt tid til å game. Jeg hadde jo plikt til aktiv tiltaksplan hos nav, og oppdatert 3-mndplan hos tiltaket osv.

Hva mener du med at han har vært i rehabilitering i 20 år?

Anonymkode: f95f2...f96

Javel? Jeg ser ikke hva din avklaring har med min manns å gjøre? 

Jeg sa heller ikke at han har vært under rehabilitering i tyve år. Jeg sa utredning. 

Dette er ikke en tråd om NAV. 

Ts

 

 

Anonymkode: 9bf83...6e4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Valget er klar, enten flytter dere til en større bolig eller du går i fra han. Det er ikke selve spillinga som er problemet, men at han har null respekt for deg.

Anonymkode: 0070b...eef

Jeg får ikke så mye ut av svaret ditt da. Var det du sjøl som ga deg pokal? 

Er det bedre å ikke bli respektert i en større bolig? 

Det var litt godt å le av et typisk kg-svar. Takktakk. 

Nå holder det med internett for i dag. Jeg ser innom i morgen om tråden enda lever. 

 

Ts

Anonymkode: 9bf83...6e4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Jeg får ikke så mye ut av svaret ditt da. Var det du sjøl som ga deg pokal? 

Er det bedre å ikke bli respektert i en større bolig? 

Det var litt godt å le av et typisk kg-svar. Takktakk. 

Nå holder det med internett for i dag. Jeg ser innom i morgen om tråden enda lever. 

 

Ts

Anonymkode: 9bf83...6e4

Hva var problemet med svaret? Med en større bolig kan han sitte å game uten å forstyrre deg å du kan leve ditt liv. Men om du har slike holdninger så begynner jeg å skjønne den andre siden av problemet.

Anonymkode: 0070b...eef

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (57 minutter siden):

Takk for ditt svar. 

Jeg forsørger han. Og jeg gjør 100% av husarbeidet. Det er nok av redsel. Jeg har en snill og grei MS, enda, og jeg er litt gammel. Så ja, du skjønner sikkert. 

Jeg har faktisk ikke klart å tenke at dette er ei avhengighet for det har kommet gradvis. De første åra var han aktiv og veldig sosial. Men så fikk han en fysisk sykdom som verken han eller arbeidsgiver har håndtert godt. Og da begynte han å spille. 

I dag sa jeg til han at jeg vurderte seriøst å ta en hammer å knuse tven med. Jeg sa også at jeg drømte om å flytte ut i skogen for å slippe unna han og tven. Jeg gråter, kjefter og truer nesten hver dag. Og sant, da skyver jeg han enda lengre inn i elendigheta. Det er en ond sirkel som jeg ikke kommer meg ut av. 

Det hjalp at du skreiv såpass godt og mye til meg. Nå ser jeg litt klarere. Så jeg får ta meg selv i nakkeskinnet og si at det ikke blir noe tv i dag. Og at han f.eks kan male ferdig kjøkkenet. 

Og du spør hva han sier selv: han sier at det er det eneste han liker og ingen andre aktiviteter frister. Og så spør han meg om jeg har foslag til hva han kan finne på!? 

Det er jo sånn jeg blir ko-ko av han. 

Ts

Anonymkode: 9bf83...6e4

Jeg er glad om svaret mitt fikk deg til å se ting litt klarere.

Men det er ikke nok.

Når du sier at du må ta deg selv i nakkeskinnet og si at det ikke blir noe tv i dag, eller at han kan gjøre annet i leiligheten - så er det noe du kaster bort enormt mye energi på... for at han, sannsynligvis surmulende, aller nådigst gjør det den ene dagen. Så blir det på'an igjen dagen etterpå, med "du er urimelig som nekter meg å spille, se på tv" og lignende.

Han er helt sikkert syk, og han er helt sikkert deprimert, og han er helt sikker veldig avhengig av spillingen.

Det gir ham imidlertid absolutt INGEN rett til å behandle deg som dritt. For det er det han gjør. Han tar deg for gitt. Han utnytter deg grovt og gjør ditt hjem ulevelig for deg. Han lar deg forsørge ham og være hushjelp for ham. Og han mener du skal ta ansvar for at han skal finne på noe annet enn å spille.

Dette er en mann som på ingen måte tar ansvar for sitt eget liv og helse.

Her er den brutale sannheten, Ts: Enten blir du med ham ned i dragsuget av elendighet, ikke levd liv, mer sykdom, ingen fremtid... eller du avslutter forholdet med ham og tar ansvar for ditt eget liv, din egen helse.

Den brutale sannheten er også dette, Ts: Når du velger å leve med en mann som behandler deg slik, så lever du konstant med et enormt stress. Dette stresset har nå begynt å gjøre deg deprimert. Men depresjonen er bare ett symptom. Det du ikke ser, det er at stresset også svekker ditt immunforsvar. Hva tror du det på sikt vil gjøre med din MS? Tør du satse på det?

Du ødelegger din helse med å fortsette å bo med denne mannen.

Realiteten er at du og han faktisk ikke har et liv sammen. Du har en uansvarlig husokkupant boende hos deg, som utnytter deg grovt, behandler deg som dritt og knapt lar deg eksistere i din egen leilighet. Du gruer deg til å komme hjem, fordi du og han ikke er en enhet lenger, dere er ikke et par. Det er mange år siden han meldte seg ut av forholdet og heller spiller bort livet sitt.

Du er medavhengig hans spillavhengighet! For det at du forsørger ham og gjør absolutt alt av husarbeid og lignende, det gjør at han ikke trenger å gjøre noe som helst. Og det er akkurat det han vil nå, for å ta ansvar for sin helse og sitt liv, det er greier han ikke, og derfor bare spiller han bort eget liv og ditt liv. Og det kan han gjøre fordi du forsørger ham og legger alt tilrette for ham.

Men å stille krav til ham nå, det har ikke noen hensikt. Denne mannen har så store problemer han må ta tak i, og det er liten sjanse for at han vil lykkes så lenge dere er sammen og du tilrettelegger for at han slipper ta tak i livet sitt. Det startet fra din side helt sikkert som kjærlighet og omtanke - men han utnytter deg grovt! Han har så lite tiltak i seg og så lite lyst på endring at dette har gått så langt nå at det er for sent, du kan ikke snu denne mannen - det vil koste deg flere år av ditt liv, og kanskje resten av helsen din.

Måten han behandler deg på, men å okkupere stuen, ville ha det mørkt, ikke bidra, bli sur på deg, legger ansvaret på deg for at han skal finne noe han liker å gjøre... alt dette gjør at jeg synes du bør kontakte legen din og fortelle alt. Ta gjerne kontakt med Krisesenteret også og be om råd der, for du synes å ha samme problematikk med å bryte med en som skader deg som de som utsettes for annen vold. Du må sette grenser for deg selv nå, ingen andre kan gjøre det for deg!

Du har gjort nok, du kan ikke endre denne mannen.

Men du kan endre deg selv. Du kan nekte å la deg utnytte. Og du kan nekte å leve med en mann som ikke tar ansvar for noe som helst i livet sitt, hverken eget liv, helse, økonomi, forholdet til deg. Og nekter han å flytte ut - da er det hjelp å få for deg med det!

Du må begynne å respektere deg selv, Ts! Og skal du respektere deg selv, så kan du ikke bo med en som overhodet ikke respekterer deg, men som heller utnytter deg og ødelegger livet ditt.

Ikke ta sjansen på at du får din egen helse mer ødelagt nå, det at du er blitt deprimert av forholdet og måten mannen behandler deg på, det er et tegn du med MS bør ta høyst alvorlig, for du har virkelig ikke råd til å bli fysisk dårligere bare fordi du lar deg behandle så dårlig.

Du fortjener langt bedre! ❤️

 

Anonymkode: 2289d...b45

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Hva var problemet med svaret? Med en større bolig kan han sitte å game uten å forstyrre deg å du kan leve ditt liv. Men om du har slike holdninger så begynner jeg å skjønne den andre siden av problemet.

Anonymkode: 0070b...eef

Spillingen er bare noe av problemet i det forholdet deres. At han utnytter henne grovt, har meldt seg ut av forholdet, overhodet ikke respekterer henne, at han ikke tar noe ansvar for sitt eget liv og helse og forhold - det er langt mer alvorlig.

Å kjøpe en større bolig er dessuten helt urealistisk, da hun allerede forsørger ham, han ikke gjør noe som helst for egen helse eller økonomi og han heller ikke bidrar på noen måte med husarbeid. Forslaget om større bolig hadde vært ok det, hvis dette ellers var et ok forhold hvor begge tjente penger, begge bidro i huset, behandlet hverandre med respekt og hadde et fellesskap. Men med Ts og mannen har han valg avhengigheten til gaming for å rømme fra eget liv, og han utnytter henne grovt for å kunne gjøre det. Å da foreslå at de bør skaffe seg en større bolig blir malplassert slik situasjonen til Ts er.

Ts trenger å finne sin egen stemme, få selvrespekt slik at hun kan få mannen ut av livet sitt, for hun kan ikke redde ham når han ikke vil redde seg selv. Hun er i ferd med å bli syk selv av måten mannen behandler henne på og oppfører seg og utnytter henne. Da tenker jeg at man skal være svært forsiktig med å si at man skjønner mannen i denne situasjonen. For det Ts beskriver er helt uholdbart, og det vil gjøre henne sykere om hun fortsetter dette forholdet! Da trenger Ts hjelp og støtte for å komme seg ut av dette destruktive forholdet. Hun har forsøkt i årevis, nå må hun sette seg selv først og redde seg selv!

Anonymkode: 2289d...b45

[AnonymBruker]

Jeg skjønner deg, TS.

Jeg har alltid vært pro-gaming, og irriterer meg når gaming som fritidsaktivitet blir snakket ned.

MEN jeg har også opplevd når den tar overhånd, og sett de negative sideeffektene av det. Og det høres det ut som om det har gjort hos dere.

Det handler jo om gjensidig respekt, og et ønske om å ha et hyggelig liv sammen.

Vi hadde en periode i våres, hvor spillinga tok overhånd. Han har endel spill han spiller på pc og tv, og det går helt fint. Det er casual avkobling og tar ikke over rommet slik spillinga til din mann gjør. Så kjøpte han ny PC og begynte å spille CS, det var et lite helvete.

 

På et par uker gikk han fra sitt varme, morsomme, inkluderende, aktive og ansvarlige selv til å bli en stinkende, sint, utålmodig, unnvikende og irritabel fyr som avlyste alt sosialt, fant noe feil med alt og alle, og som ikke møtte opp på trening e.l. 

Vi har jo heldigvis et ønske om å være sammen, og å ha et godt samliv så jeg ble etterhvert tatt på alvor når jeg sa at hei, jeg elsker deg og har ikke noe imot spilling i utgangspunktet men situasjonen slik den er nå hvor jeg føler meg uvelkommen i eget hjem og ikke lengre kjenner deg igjen er uholdbar. 

Den der følelsen av å være rundt så mye aggressivitet og forfall gjør deg sliten, selv om der ikke er retta mot deg direkte. Det å alltid ha noen som er sint i sidesynet, eller være redd for å snakke til kjæresten sin fordi det blir dårlig stemning, ikke føle seg sett fordi han ikke har kapasitet til å følge opp deg og dere fordi all tid og emosjonell energi går inn i den skjermen. Man lever jo i en konstant silent treatment, og det stripper deg for verdi og selvfølelse og er usunt. 

Peraonlig kunne jeg nok ikke bedt noen slutte og spille, men det er jo i vår felles interesse å sette rammer rundt som gjør at begge har det bra. Hvordan hadde det funka hos dere? Hos oss ble det slik at han spiller, men nesten ikke cs og vi er enige om at det ikke får gå foran trening og jobb. Vi er også enig om at jeg kan si ifra og blir tatt på alvor om jeg synes det tar over igjen, men samtidig så "misbruker" jeg jo ikke det.

Anonymkode: c51ab...9f4