Tenker du som forelder på at barna skal bli robuste?

[AnonymBruker]

Som overskriften sier, er du opptatt av å oppdra robuste barn? Tenker du på at barnet skal lære seg å håndtere motgang i livet, og trenger strategier for det? Er det noen konkrete ting du gjør for å nå dette målet?

Anonymkode: f10e0...ff6

[AnonymBruker]

Ja, dette er viktig for oss. At barna våre skal kunne tåle å føle dårlige følelser, stå i dem og så erfare at det går over, eller går seg til. De bærer sekken sin til skolen selv, selv om den er tung. De hjelper til med å rydde og vaske etter seg, selv om det er kjedelig. De må invitere hjem barn som de kanskje ikke ville valgt selv, for å lære seg å inkludere. De må gå blakke en måned når de bruker opp hele månedslønnen første dag, fordi de trenger å føle på kroppen hva det vil si å være ufornuftig. Vi gjør ikke narr av følelsene deres, men lar dem ikke bade i det negative heller.  Vi okker og aier oss heller ikke bare fordi de mistet pennalet eller knuser en favorittleke. Vi lar dem få lov til å fryse litt hvis de ikke vil ha på den varme jakka. (Gjelder større barn). De må erfare verden selv, men vi er der for å hjelpe dem å tåle vonde ting. 

Anonymkode: 5b7fe...961

[AnonymBruker]

Tenker at det er en av hovedoppgavene som forelder. Lære barna å takle livet på godt og vondt. 
 

Nå er barna mine enda ganske små, men noe så enkelt (og så vanskelig…) som å lære seg at nei betyr nei. At en ikke alltid får det som en vil. Ikke alltid er først og best. 
 

Lære dem å ta hensyn til andre, se andre folk rundt seg og normal folkeskikk. 

Anonymkode: 01cb9...af4

[AnonymBruker]

Det er viktig å gjøre barna robuste. 
Våre ungdommer er robuste. Dette er jo såkalte personavhengig også. 
Men de lærer ofte av det de ser og ikke hva vi sier. Vi må vise barna at filleting er noe vi blåser i. Ikke lag stort nummer av småting. La de lære å takle motgang selv. Stå sammen med de, støtt, men ikke dulle for mye. 
de trenger ikke trøst om de faller hvis de ikke skriker. Trøster du de hver gang du faller og dulller lenge tror de at fallet er skummelt. 
gi de oppgaver i huset. Lær de å ta ansvar. 

Anonymkode: 10ce5...c60

[AnonymBruker]

On 9/6/2023 at 10:18 PM, AnonymBruker said:

Ja, dette er viktig for oss. At barna våre skal kunne tåle å føle dårlige følelser, stå i dem og så erfare at det går over, eller går seg til. De bærer sekken sin til skolen selv, selv om den er tung. De hjelper til med å rydde og vaske etter seg, selv om det er kjedelig. De må invitere hjem barn som de kanskje ikke ville valgt selv, for å lære seg å inkludere. De må gå blakke en måned når de bruker opp hele månedslønnen første dag, fordi de trenger å føle på kroppen hva det vil si å være ufornuftig. Vi gjør ikke narr av følelsene deres, men lar dem ikke bade i det negative heller.  Vi okker og aier oss heller ikke bare fordi de mistet pennalet eller knuser en favorittleke. Vi lar dem få lov til å fryse litt hvis de ikke vil ha på den varme jakka. (Gjelder større barn). De må erfare verden selv, men vi er der for å hjelpe dem å tåle vonde ting. 

Anonymkode: 5b7fe...961

Dette er fin lesning!

Anonymkode: f10e0...ff6

[AnonymBruker]

Jeg tror vel de fleste både tenker og håper at de oppdrar robuste barn. Det er forhåpentligvis de færreste som bevisst prøver oppdra sårbare barn. Når det er sagt, tror jeg mange gjør barna store bjørnetjenester uten å tenke på at det er det man gjør, og dermed gjør de mer avhengig av foreldre og andre enn de trenger være. Min sønn er ganske robust tenåring, tør feks å stå opp for seg selv og sine meninger, men ser jo at jeg kunne gjort ting anderledes med feks lære seg holde rommet ryddig osv. Men, det kommer forhåpentligvis når han flytter hjemmefra. 

Anonymkode: da550...a27

[AnonymBruker]

On 9/8/2023 at 7:23 AM, AnonymBruker said:

Jeg tror vel de fleste både tenker og håper at de oppdrar robuste barn. Det er forhåpentligvis de færreste som bevisst prøver oppdra sårbare barn. Når det er sagt, tror jeg mange gjør barna store bjørnetjenester uten å tenke på at det er det man gjør, og dermed gjør de mer avhengig av foreldre og andre enn de trenger være. Min sønn er ganske robust tenåring, tør feks å stå opp for seg selv og sine meninger, men ser jo at jeg kunne gjort ting anderledes med feks lære seg holde rommet ryddig osv. Men, det kommer forhåpentligvis når han flytter hjemmefra. 

Anonymkode: da550...a27

Jeg tror mange foreldre dessverre har et altfor lite bevisst forhold til det. De tenker ikke gjennom konsekvensene av å la barna slippe unna ting som er ubehagelige, eller av å gjøre alt for dem. Mange ringer lærerne over bagateller, framfor å oppfordre barna til å ordne opp selv. Små ting vokser seg store, og det er ikke måte på hvor synd det er på barna. 

Jeg synes det er hakket mer skremmende med foreldre som fortelles at barnet trenger å bli mer robust, og så blir sinte. Det har jeg også opplevd via jobben, og det skal noe til for at vi tar opp sånne problemstillinger.

Anonymkode: f10e0...ff6

[AnonymBruker]

Jeg tenker masse på det, og ser med bekymring på dagens barn som vokser opp - hvor vi foreldre rett og slett skaper trøbbel for dem ved å ikke tåle at de har det ubehagelig. 

Men, det er vanskelig - det er det! 

Hovedproblemet er at vi lager individfokuserte barn, som forventer at fellesskapet skal tilpasse seg dem, men at de ikke skal tilpasse seg noen. Og den ligningen går ikke opp.. 

Anonymkode: c8ff2...a10

[AnonymBruker]

Ja, gjør ikke alle foreldre det? Det er alltid snakk om at "noen andre" foreldre gjør alt som er feil. Men hvor er alle disse foreldrene som blir så hånliggjort?

Anonymkode: 0c5f4...49c

[fru Alving]

Ja jeg tror jeg har oppdratt ganske robuste barn. Barn som tror på seg selv og har et avslappet forhold til mye.

Noe jeg tror vi har gjort rett er å ikke hausse opp alt mulig som skjer av konflikter, uenigheter og "urettferdighet"

La barna dra alene på ting, bursdager, aktiviteter og turer.(Vi har selvsagt kjørt og fulgt opp der det er naturlig, de led ingen nød)

La de ordne opp selv, så sant det er mulig.

Ikke snakke stygt om folks kropper og utseende. egen inkludert. 

Spise all slags mat hjemme, ikke gå på dietter. Vanlig sunn mat, godteri er lov men ikke ubegrenset.

 

Men det er en balansegang dette, og det å oppdra barn er ikke det samme som da jeg var barn. Det forventes også mer involvering av foreldre i dag. En del av det som foregikk i min barndom ville vært omsorgssvikt i dag.

Jeg hadde for eksempel en klassevenninne som var alene hjemme en uke siste året på barneskolen, noe sånt hadde aldri skjedd i dag.

 

[AnonymBruker]

On 9/6/2023 at 10:06 PM, AnonymBruker said:

Som overskriften sier, er du opptatt av å oppdra robuste barn? Tenker du på at barnet skal lære seg å håndtere motgang i livet, og trenger strategier for det? Er det noen konkrete ting du gjør for å nå dette målet?

Anonymkode: f10e0...ff6

Det er viktig for meg. Allt i forhold til alder. Barna bør være selvstendige, hjelpe til, finne løsninger. De bør få akkurat dose fall slik at de lærer av feil og lærer å stå opp. Det er bedre at de lærer det nå på små fall, enn senere på større. Da gjelder det å overleve, ikke lære.

De må SE at noen trenger hjelp. Da lærte jeg dem å hjelpe morfaren stå opp (han har parkinson), minsten bringer ham et glass vann. De påminner bestemoren å ta sin dose legemidler. Når de er hos dem, lager de kaffe til bestemoren om morgenen og låser døra om natten. Går på butikken. Hjelper morfaren gå tur. 

Hjemme hjelper de til med vaskemaskinen,støvsuger, rydder på sitt rom og ellers i huset. De har lært at når de får dårlig karakter, er det bare å sette seg ned og rette opp. 

 

Anonymkode: 42cc3...aaf

[AnonymBruker]

11 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg tenker masse på det, og ser med bekymring på dagens barn som vokser opp - hvor vi foreldre rett og slett skaper trøbbel for dem ved å ikke tåle at de har det ubehagelig. 

Men, det er vanskelig - det er det! 

Hovedproblemet er at vi lager individfokuserte barn, som forventer at fellesskapet skal tilpasse seg dem, men at de ikke skal tilpasse seg noen. Og den ligningen går ikke opp.. 

Anonymkode: c8ff2...a10

Alt dette er bare så vanvittig sant!

Anonymkode: f10e0...ff6

[AnonymBruker]

Absolutt. 

I tillegg til det over, må jeg slå et slag for lagidrett. Kanskje den eneste arenaen som står igjen der det fortsatt ikke blir tilpasset individuelt, og der spillet går videre selv om Ella har vanskelige følelser akkurat nå. 

Anonymkode: 4a3c5...f30