Pappa behandler meg ikke lenger som sin datter etter jeg ble voksen

[AnonymBruker]

Det er vanskelig å forklare, på en måte skal foreldre ta avstand fra sine barn når de blir store, men kjærligheten skal alltid forbli der. Mamma er fremdeles den samme. Det rare var at Pappa var den jeg var mest fortrolig med i oppveksten, den jeg henvendte meg til når meg og Mamma kranglet. Men nå føler jeg han oppfører seg rart. Jeg har nå flyttet ut og giftet meg, og han sier ting som "Det kan mannen din ordne", "Du har en mann for sånt", "du trenger ikke fortelle sånt til meg" osv osv, ting jeg vanligvis alltid kunne fortelle. Han ga meg klemmer før, kilte og fant på gøye ting. Jeg føler nesten han er en imposter, en tøysete tullete far som alltid var der, men nå tuller han ikke engang lengre. Jeg aner ikke, det gjør vondt og jeg forstår ikke.. Jeg ville heller hatt en kjedelig far enn en som plutselig ikke er der.

Anonymkode: 3c1a4...331

[Sofakona]

Regner med at du rundt 18-25 år? Kan være at din far rett og slett sørger litt..og ikke helt vet hvordan han skal "behandle" deg... nå som du er flyttet hjemmefra og har en mann... Du forsatt hans datter...men ikke hans 13 år gamle datter lenger. 

Har han det bra? Har det skjedd noe i hans liv?

[AnonymBruker]

Sofakona skrev (Akkurat nå):

Regner med at du rundt 18-25 år? Kan være at din far rett og slett sørger litt..og ikke helt vet hvordan han skal "behandle" deg... nå som du er flyttet hjemmefra og har en mann... Du forsatt hans datter...men ikke hans 13 år gamle datter lenger. 

Har han det bra? Har det skjedd noe i hans liv?

Ikke så mye, han jobber ganske mye, jeg har to yngre søsken som fremdeles bor hjemme som han har hendene fulle med. Disse er gutter da en på 12 og en på 17. Han fortalte meg en gang at han ikke ville være kontrollerende slik som sine foreldre. men det blir bare gjort på helt feil måte! Han er jo egentlig mer fraværende, som en lærer eller en du kan diskutere med, nei jeg aner ikke. - TS

Anonymkode: 3c1a4...331

[Sofakona]

Snakk med han... kanskje han er sliten.. kanskje han sliter med noe du ikke ser. Du kommer iallefall ikke noe sted om du ikke snakker med han

[AnonymBruker]

Forstår tankegangen hans godt. Han har stilt opp gjennom hele din oppvekst, nå er det på tide at du skal stå på egne bein, sammen med din partner. 

Du, og din partner må finne deres dynamikk - hvordan dere skal løse hverdagsutfordringer og de litt mer alvorlige konfliktene. 

Skulle livet ikke fungere så står han nok ved din side igjen, men han ønsker  at du skal finne din vei i livet uten at han skal ha en for stor innvirkning på dine beslutninger. 

Anonymkode: f1389...8c3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Forstår tankegangen hans godt. Han har stilt opp gjennom hele din oppvekst, nå er det på tide at du skal stå på egne bein, sammen med din partner. 

Du, og din partner må finne deres dynamikk - hvordan dere skal løse hverdagsutfordringer og de litt mer alvorlige konfliktene. 

Skulle livet ikke fungere så står han nok ved din side igjen, men han ønsker  at du skal finne din vei i livet uten at han skal ha en for stor innvirkning på dine beslutninger. 

Anonymkode: f1389...8c3

Jeg tenker det samme; nå er du gift, og du og din mann er nå en egen familie. Han er nok fortsatt veldig glad i deg, absolutt, samtidig er det mannen din du skal leve resten av livet sammen med.

 

Jeg har en svigermor som fortsatt, etter 11 år(!) passer på å flette inn i samtalen når søppelbilen kommer, f.eks. (Vi har henting på samme dag som henne, det er den eneste grunnen til at hun har så god kontroll på akkurat det. Og jeg hadde klikket på min egen mor hvis hun hadee gjort det samme.) Når hun er sammen med oss, er det hun som er MOR med oversikt, kontroll og "omsorg".  Jeg føler at jeg mister mann og datter, og i stedet får en storebror, lillesøster og mor. Det er ingen god følelse. Så hvis din fars foreldre var slik, skjønner jeg godt at han ikke vil risikere å bli slik selv.

Anonymkode: 4fea6...d75

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Jeg tenker det samme; nå er du gift, og du og din mann er nå en egen familie. Han er nok fortsatt veldig glad i deg, absolutt, samtidig er det mannen din du skal leve resten av livet sammen med.

 

Jeg har en svigermor som fortsatt, etter 11 år(!) passer på å flette inn i samtalen når søppelbilen kommer, f.eks. (Vi har henting på samme dag som henne, det er den eneste grunnen til at hun har så god kontroll på akkurat det. Og jeg hadde klikket på min egen mor hvis hun hadee gjort det samme.) Når hun er sammen med oss, er det hun som er MOR med oversikt, kontroll og "omsorg".  Jeg føler at jeg mister mann og datter, og i stedet får en storebror, lillesøster og mor. Det er ingen god følelse. Så hvis din fars foreldre var slik, skjønner jeg godt at han ikke vil risikere å bli slik selv.

Anonymkode: 4fea6...d75

Ja❤️ jeg må bare tro at han fremdeles bryr seg, og jeg har sagt til han at jeg setter pris på hans ståsted, men at jeg vil fremdeles ha min gode snille Pappa som kan tulle litt innimellom❤️  så jeg tipper nok at en god balanse tar nok litt tid.. så jeg respekterer valget hans, er bare litt sårt når eks Mamma ikke gjør det samme. Det er unaturlig, spesielt når han oppfører seg som han gjorde med meg som liten, med mine brødre. Skulle ønske overgangen var mer smooth, kommer til å huske dette til mine egne barn igjen❤️😅 en god grense mellom voksen og kjærlighet😕✨️

Anonymkode: 3c1a4...331

[AnonymBruker]

Noen er så heldige å ha foreldre som blir venner når man er voksen. Noen har foreldre som er "ferdige med jobben" når man fyller atten.

Anonymkode: d280a...c42

[AnonymBruker]

Jeg anbefaler deg å dele følelsene dine med han. Pappaen min er veldig flink til å hjelpe med praktiske ting og forklare meg hvordan jeg skal gjøre ting over telefon og sånt, men kan være litt verre på det med å møte meg med følelsene mine når jeg vil snakke med han om ting som er litt vanskelig for meg og sånt, og jeg snakker med han om det, at jeg føler det kan være litt vanskelig pga (og så et konkret eksempel der han ikke møtte meg på følelsene mine, men heller sa noe som gjorde meg irritert for eksempel). Så sier han at han jo gjerne vil være en jeg kan snakke med om vanskelige ting og så prøver han å si noe annet neste gang.

Jeg er 28 og vet ikke hva jeg skulle gjort uten pappa selv om jeg har en mann 😅

Anonymkode: 2b6a3...e46

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

er bare litt sårt når eks Mamma ikke gjør det samme. Det er unaturlig, spesielt når han oppfører seg som han gjorde med meg som liten, med mine brødre. Skulle ønske overgangen var mer smooth,

Ja, det skjønner jeg godt. Jeg håper dere finner en balanse med tiden som er/blir naturlig for begge parter. 🥰 

Anonymkode: 4fea6...d75

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Det er vanskelig å forklare, på en måte skal foreldre ta avstand fra sine barn når de blir store, men kjærligheten skal alltid forbli der. Mamma er fremdeles den samme. Det rare var at Pappa var den jeg var mest fortrolig med i oppveksten, den jeg henvendte meg til når meg og Mamma kranglet. Men nå føler jeg han oppfører seg rart. Jeg har nå flyttet ut og giftet meg, og han sier ting som "Det kan mannen din ordne", "Du har en mann for sånt", "du trenger ikke fortelle sånt til meg" osv osv, ting jeg vanligvis alltid kunne fortelle. Han ga meg klemmer før, kilte og fant på gøye ting. Jeg føler nesten han er en imposter, en tøysete tullete far som alltid var der, men nå tuller han ikke engang lengre. Jeg aner ikke, det gjør vondt og jeg forstår ikke.. Jeg ville heller hatt en kjedelig far enn en som plutselig ikke er der.

Anonymkode: 3c1a4...331

kanskje han ikke helt vet hvilken rolle han har i livet ditt lenger. Han var jo den som fikset alt for deg. Nå har du en mann som kan gjøre alt det. 

Anonymkode: 671c6...0f9

[Aristoteles]

Kan det hende han føler på at han ikke lenger er nummer en (mann) i livet ditt?