Føler meg fastlåst etter vi kjøpte hus

[AnonymBruker]

Kjøpte hus for 3 år siden. Før det leide vi på samboers hjemsted. Jeg likte meg godt her, var egentlig ganske fornøyd. Så kjøpte vi hus, jeg liker huset godt, og har det bra med samboer. 

Men jeg føler meg så fastlåst nå. Bor et par timer unna foreldrene mine og føler mer og mer på at jeg er for langt unna. Skulle ønske jeg bodde nærmere, og med de tankene klarer jeg ikke slå meg til ro her. Føler jeg har kjørt meg litt fast i de tankene. Jeg vil være sammen med samboer, er mer at jeg ikke klarer slutte tenke hvordan livet hadde vært om jeg bodde nærmere. Vil bare klare slå meg til ro her. Andre som har hatt det sånn?

Anonymkode: 20b4e...c1f

[AnonymBruker]

Jeg har bodd over 100 mil fra min nærmeste familie i over 30 år. Slike følelser som du har kommer og går. Tenker det er helt naturlig og noe jeg må leve med. Det er jo best i det hjemmet jeg har med min mann. Ingenting vil bli 100% uansett. 

Anonymkode: 089b0...b1d

[Rosa Gnom]

Jeg har det også sånn avogtil. Tror det er helt naturlig som personen over meg sier. Når det blir for ille ; Hva med å ta en helgetur til familie og venner feks? Det kan jo hjelpe litt på savnet !

[AnonymBruker]

Rosa Gnom skrev (1 minutt siden):

Jeg har det også sånn avogtil. Tror det er helt naturlig som personen over meg sier. Når det blir for ille ; Hva med å ta en helgetur til familie og venner feks? Det kan jo hjelpe litt på savnet !

Jeg gjør det:) er der ganske ofte, min mor sier hun syns jeg er der for ofte med tanke på å skape et liv her jeg bor. Hun har nok rett.. syns det er kjipt når jeg reiser hjem, tenker hele tiden hva hvis jeg var nærmere.. 

Anonymkode: 20b4e...c1f

[Rosa Gnom]

Uff.Det forstår jeg jo. Det er jo ikke så enkelt Man vil jo helst være sammen med alle man er glad i samtidig ! Eller i det minste vite at man har de i nærheten.

[AnonymBruker]

Hva er det som gjør at du savner de slik? Er du redd for å ikke få nok tid med de før de en gang blir borte? 

Anonymkode: 089b0...b1d

[Rødstrupa]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Kjøpte hus for 3 år siden. Før det leide vi på samboers hjemsted. Jeg likte meg godt her, var egentlig ganske fornøyd. Så kjøpte vi hus, jeg liker huset godt, og har det bra med samboer. 

Men jeg føler meg så fastlåst nå. Bor et par timer unna foreldrene mine og føler mer og mer på at jeg er for langt unna. Skulle ønske jeg bodde nærmere, og med de tankene klarer jeg ikke slå meg til ro her. Føler jeg har kjørt meg litt fast i de tankene. Jeg vil være sammen med samboer, er mer at jeg ikke klarer slutte tenke hvordan livet hadde vært om jeg bodde nærmere. Vil bare klare slå meg til ro her. Andre som har hatt det sånn?

Anonymkode: 20b4e...c1f

Det er ikke verre enn at dere selger og flytter nærmere dine foreldre dersom det er drømmen. Det må jo bare passe med jobb, skole for barna mm. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg gjør det:) er der ganske ofte, min mor sier hun syns jeg er der for ofte med tanke på å skape et liv her jeg bor. Hun har nok rett.. syns det er kjipt når jeg reiser hjem, tenker hele tiden hva hvis jeg var nærmere.. 

Anonymkode: 20b4e...c1f

Din mor har jo et poeng, ts. Å være voksen handler om å skape seg et liv uten sine foreldre. De vil jo ikke på noen måte leve evig, ei heller vil de være i den mentale eller fysiske stand de er nå i lang tid. 
Du må skape egne vennskap, egne meninger, du må pleie hobbyer, karriere, vennskap etc. Hva med å starte med å melde seg inn i en gruppe som trener noe du liker - fast? Som en roklubb, en sykkelklubb, en gjeng som jogger hver onsdag, en gruppe som driver med …. bordtennis, for den del. Finn noen folk. Så finner du noen som driver med hobbyene dine: En strikkeklubb, en gjeng som dreier treboller eller smir kniver (hva vet jeg), meld deg inn i et politisk lag eller en dugnadsgjeng. Bygg utover i sosial krets til du har nok å drive med, og søk mening i det du finner på.

For om du velger å ha kun din mann og dine foreldre å støtte deg på så er det for lite den dagen du trenger støtte. Og hvem som helst av de tre kan jo, når som helst, falle fra.

Å flytte når ere tror jeg bare blir krøll. Da tillater du deg selv å ignorere symptomene du nå føler. Som ikke handler om avstand til foreldre, men om mangel på fyllstoff i livet. Du må heller ta tomheten på alvor. Tørre å stå i den. Og fylle den med nye ting, folk og gjøremål.

Anonymkode: 74bde...552

[lillevill]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Kjøpte hus for 3 år siden. Før det leide vi på samboers hjemsted. Jeg likte meg godt her, var egentlig ganske fornøyd. Så kjøpte vi hus, jeg liker huset godt, og har det bra med samboer. 

Men jeg føler meg så fastlåst nå. Bor et par timer unna foreldrene mine og føler mer og mer på at jeg er for langt unna. Skulle ønske jeg bodde nærmere, og med de tankene klarer jeg ikke slå meg til ro her. Føler jeg har kjørt meg litt fast i de tankene. Jeg vil være sammen med samboer, er mer at jeg ikke klarer slutte tenke hvordan livet hadde vært om jeg bodde nærmere. Vil bare klare slå meg til ro her. Andre som har hatt det sånn?

Anonymkode: 20b4e...c1f

 Har du egen bil og kjører du selv?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Din mor har jo et poeng, ts. Å være voksen handler om å skape seg et liv uten sine foreldre. De vil jo ikke på noen måte leve evig, ei heller vil de være i den mentale eller fysiske stand de er nå i lang tid. 
Du må skape egne vennskap, egne meninger, du må pleie hobbyer, karriere, vennskap etc. Hva med å starte med å melde seg inn i en gruppe som trener noe du liker - fast? Som en roklubb, en sykkelklubb, en gjeng som jogger hver onsdag, en gruppe som driver med …. bordtennis, for den del. Finn noen folk. Så finner du noen som driver med hobbyene dine: En strikkeklubb, en gjeng som dreier treboller eller smir kniver (hva vet jeg), meld deg inn i et politisk lag eller en dugnadsgjeng. Bygg utover i sosial krets til du har nok å drive med, og søk mening i det du finner på.

For om du velger å ha kun din mann og dine foreldre å støtte deg på så er det for lite den dagen du trenger støtte. Og hvem som helst av de tre kan jo, når som helst, falle fra.

Å flytte når ere tror jeg bare blir krøll. Da tillater du deg selv å ignorere symptomene du nå føler. Som ikke handler om avstand til foreldre, men om mangel på fyllstoff i livet. Du må heller ta tomheten på alvor. Tørre å stå i den. Og fylle den med nye ting, folk og gjøremål.

Anonymkode: 74bde...552

Det er helt sant. Min mor sier akkurat det samme som du skriver. At jeg må skape meg mitt eget liv. Er jo det jeg har gjort på en måte. Syns det er veldig vanskelig egentlig  å løsrive meg.

Anonymkode: 20b4e...c1f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Hva er det som gjør at du savner de slik? Er du redd for å ikke få nok tid med de før de en gang blir borte? 

Anonymkode: 089b0...b1d

Jeg vet ikke hva som gjør det. Føler på mye dårlig samvittighet sidennjeg vet de sitter mye alene. Så sitter jeg ofte hjemme og ser for meg hvordan ting kunne vært hvis jeg var nærmere. Og lever liksom ikke livet mitt her, bare tenker hvordan det kunne vært.. jeg får jo tid med de, men savner den hverdagskontakten. Mye er dårlig samvittighet..

Anonymkode: 20b4e...c1f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Jeg vet ikke hva som gjør det. Føler på mye dårlig samvittighet sidennjeg vet de sitter mye alene. Så sitter jeg ofte hjemme og ser for meg hvordan ting kunne vært hvis jeg var nærmere. Og lever liksom ikke livet mitt her, bare tenker hvordan det kunne vært.. jeg får jo tid med de, men savner den hverdagskontakten. Mye er dårlig samvittighet..

Anonymkode: 20b4e...c1f

Men trenger de deg? De har jo hverandre? Og hva skulle du ha gjort for de? Du har jo laget de ei innbilt ensomhet som du er den riktige til å redde de fra. 

Har dine foreldre vært emosjonelt utilgjengelige for de i oppveksten siden de har et slikt grep på deg? 

Du må grave litt i hvorfor du har det slik. Hva er reelt og hva er falske indre følelser. 

Anonymkode: 089b0...b1d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Kjøpte hus for 3 år siden. Før det leide vi på samboers hjemsted. Jeg likte meg godt her, var egentlig ganske fornøyd. Så kjøpte vi hus, jeg liker huset godt, og har det bra med samboer. 

Men jeg føler meg så fastlåst nå. Bor et par timer unna foreldrene mine og føler mer og mer på at jeg er for langt unna. Skulle ønske jeg bodde nærmere, og med de tankene klarer jeg ikke slå meg til ro her. Føler jeg har kjørt meg litt fast i de tankene. Jeg vil være sammen med samboer, er mer at jeg ikke klarer slutte tenke hvordan livet hadde vært om jeg bodde nærmere. Vil bare klare slå meg til ro her. Andre som har hatt det sånn?

Anonymkode: 20b4e...c1f

Du får gjøre det slutt med samboer hvis du ikke klarer å slå de tankene fra deg da. 

 

Anonymkode: 14fe4...bb1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Du får gjøre det slutt med samboer hvis du ikke klarer å slå de tankene fra deg da. 

 

Anonymkode: 14fe4...bb1

Hvorfor skal hun gjøre det slutt? Samboerskapet er jo ikke problemet.

Anonymkode: e746b...ab1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Men trenger de deg? De har jo hverandre? Og hva skulle du ha gjort for de? Du har jo laget de ei innbilt ensomhet som du er den riktige til å redde de fra. 

Har dine foreldre vært emosjonelt utilgjengelige for de i oppveksten siden de har et slikt grep på deg? 

Du må grave litt i hvorfor du har det slik. Hva er reelt og hva er falske indre følelser. 

Anonymkode: 089b0...b1d

De er skilt, og alene begge to. Vel trenger og trenger.. jeg vet de er mye alene, mamma sier det hadde vært hyggelig om jeg var nærmere, men vil jeg skal skape livet mitt der jeg ønsker. Min far er mye ensom vet jeg, men han har jo søster i nærheten. 

Nei, de har jo ikke det. Jeg vet ikke hvorfor jeg føler det sånn. Føler jeg ikke klarer kose meg her når jeg tenker på at de sitter alene der.. jeg liker å bake, men får så dårlig samvittighet av å bake en kake og be svigers, og ikke foreldrene mine. Så der gjør jeg ekstremt sjelden. Tenker hele tiden hva hvis.. 

Går til psykolog, men har ikke helt kommet til bunns i det.. føler livet hadde vært bedre om jeg var nærmere dem, men jeg skjønner jo at jeg aldri vil bli lykkelig her om jeg ikke slipper disse tankene.

Samboer vil ikke flytte, så det er ikke et alternativ. Men jeg liker jo huset og alt, bare så dårlig samvittighet hele tia

Anonymkode: 20b4e...c1f

[AnonymBruker]

Jeg har det også sånn. Bor halvannen time med bil fra hjembyen med foreldre og søsken. Men samboeren min vil ikke flytte dit. Nå har vi fått barn her. Men jeg savnet å ha familien i nærheten og det savnet blir liksom ikke mindre med årene. 

Anonymkode: bc763...df2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Hvorfor skal hun gjøre det slutt? Samboerskapet er jo ikke problemet.

Anonymkode: e746b...ab1

Det vil det bli. Er nok av tråder på Kvinneguiden hvor kvinnen forlater mannen sin fordi de har så stort savn til familie og venner. TS sier det selv, hun klarer ikke slå tankene fra seg. 

Jeg tipper dette problemet kommer til å vokse, innen påske neste år har hun pakket kofferten

Anonymkode: 14fe4...bb1

[AnonymBruker]

Kjenner følelsen☺️ Ikke på grunn av foreldrene mine, men den litt kvelende følelsen av å eie. Føler meg så fastlåst og lite fri. Savner faktisk å leie😊 

Anonymkode: e7a03...a52

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Det vil det bli. Er nok av tråder på Kvinneguiden hvor kvinnen forlater mannen sin fordi de har så stort savn til familie og venner. TS sier det selv, hun klarer ikke slå tankene fra seg. 

Jeg tipper dette problemet kommer til å vokse, innen påske neste år har hun pakket kofferten

Anonymkode: 14fe4...bb1

Det er litt sant faktisk. Det gjør at jeg ikke trives her. Og leker med tanken om å finne noe nærmere. Men jeg vil jo ikke gjøre det slutt. Leve uten han, det vil jeg ikke. Bare klarer ikke slå meg til ro her. Blir litt trist når jeg tenker at det er her jeg skal bli.. men det har ikke noe med samboer å gjøre egentlig 

Anonymkode: 20b4e...c1f

[Ryzorman]

Spør deg dette spørsmålet et par ganger:

1. Hvor ofte ringer familien din deg?
2. Hvor ofte besøker dem deg? Og hvor ofte besøker du dem?
3. Er det noe forskjell fra der du bor nå og da?