Hvordan håndtere manipulerende mor

[AnonymBruker]

Hei! 

dette blir langt, så jeg håper noen snille sjeler gidder å lese dette og komme med meningen sin  

Så;

Jeg har akkurat funnet ut at jeg er gravid, og er veldig glad. Er 10 uker på vei og gleder meg veldig. Problemet mitt er derimot med min mor(jeg har bare en forelder). Hun er en periodedranker, og har vært dette de siste 10 årene. (Hun drikker aldri blant folk lenger da hun tror at hemmeligheten hennes er godt bevart på denne måten, selvom alle veit.) Før dette var hun en «smugdrikker» i så lang tid som jeg ikke vet om, og har vært på avrusning 4 ganger - men mislyktes alle gangene. 
 

Hun er et menneske som kan være veldig hyggelig når hun ikke er full, veldig generøs og flink til å gi bort gaver (sikkert pga dårlig samvittighet?) men til tider også svært manipulerende, eier ikke selvinnsikt og er alt i alt et menneske som bare er «et kaos».

et eksempel kan være at vi snakker i telefonen, også prøver hun å gjøre meg irritert med vilje. Jeg prøver å si at jeg ikke ønsker å snakke om akkurat det temaet, men hun gir seg absolutt ikke og jeg må tilslutt legge på fordi hun nekter å slutte å snakke om det aktuelle temaet. Med en eneste gang det er lagt på så får jeg en melding om at; «Åhh, jeg veit du er psykisk ustabil, så jeg vil gjerne hjelpe deg og vi burde derfor ta en prat. Alle i familien er enig med meg, blablabla» - når sannheten er at alle veit at jeg er en oppegående jente med alt på stell, og at alle i familien min vet sannheten om henne.

 

Et annet eksempel er at hun sier rundt til alle at jeg prioriterer samboers familie ovenfor henne og prøver å få meg til å høres ut som «the bad guy» ovenfor alle som ønsker å høre på. Det stemmer at jeg prioriterer svigers ovenfor henne, men det er jo fordi hun er uforutsigbar og vanskelig å ha med å gjøre. 
 

dette er bare veldig simple og ikke «så ille» eksempler på hva hun steller i stand. Hun har tidligere ringt politiet på døren min fordi hun ikke fikk tak i meg og diverse, så jeg føler virkelig at det også kan bli et helvette om jeg kutter henne totalt ut.

 

Så, hvordan i alle dager skal jeg forholde meg til dette når ungen kommer? Jeg vil ikke at ungen min skal måtte oppleve noe vondt eller bli manipulert når hun/han blir eldre. Burde jeg bare bite det i meg og faktisk kutte all kontakt nå, eller hva hadde du gjort? 

 

kjenner meg rådvill fordi dette er den eneste forelderen jeg har, og sliter med fryktelig dårlig samvittighet når jeg stenger henne ute fordi jeg vet at hun er syk. Samboer har sagt at han ønsker å ta en prat med henne alene når vi skal fortelle om graviditeten etterhvert, så kanskje hun klarer å se noe i et annet perspektiv, men jeg tror virkelig ikke at hun som snart er 60 år kommer til å ta til seg noe som helst av det han kommer til å si..

 

noen som har opplevd noe liknende eller har et menneske i familien som de føler at de «må» håndtere, hvis ikke blir det et helvette? 

 

mvh Rådvill

Anonymkode: 6b536...d71

[AnonymBruker]

Mannen min har en litt manipulerende mor så jeg har ett tips ang telefonsamtaler og det er å spørre henne om noe i hennes liv så fort hun havner i kritikkmodus. Merker ofte at slike folk er litt selvopptatte og kan distraheres på den måten. Når det gjelder det hun sier bak din rygg så må du bare håpe på at de vet at hun drikker og har forståelse for at du prioriterer svigers ❤️.

Barnet kan du la henne se med tilsyn, men ville ikke latt henne passe alene. 

Anonymkode: 0d890...a0c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Mannen min har en litt manipulerende mor så jeg har ett tips ang telefonsamtaler og det er å spørre henne om noe i hennes liv så fort hun havner i kritikkmodus. Merker ofte at slike folk er litt selvopptatte og kan distraheres på den måten. Når det gjelder det hun sier bak din rygg så må du bare håpe på at de vet at hun drikker og har forståelse for at du prioriterer svigers ❤️.

Barnet kan du la henne se med tilsyn, men ville ikke latt henne passe alene. 

Anonymkode: 0d890...a0c

Ja, det er kanskje noe å prøve ut. Men hun er så utrolig sta, så det er ikke sikkert det kommer til å virke i det hele tatt. Har prøvd å si at vi kan snakke om noe annet eller spørre om noe helt random, men hun bytter alltid tilbake til samme tema. Blir skikkelig frustrert hver gang, for hun gir seg ikke uansett hvordan man prater til henne..

Ja, det var aldri i mine villeste fantasier en tanke om at hun noen gang kommer til å få passe uten tilsyn. Heldigvis har jeg en fin svigerfamilie og søsken som kan passe når den tid kommer, så det kommer aldri til å være noe problem sånn sett❤️

Anonymkode: 6b536...d71

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Ja, det er kanskje noe å prøve ut. Men hun er så utrolig sta, så det er ikke sikkert det kommer til å virke i det hele tatt. Har prøvd å si at vi kan snakke om noe annet eller spørre om noe helt random, men hun bytter alltid tilbake til samme tema. Blir skikkelig frustrert hver gang, for hun gir seg ikke uansett hvordan man prater til henne..

Ja, det var aldri i mine villeste fantasier en tanke om at hun noen gang kommer til å få passe uten tilsyn. Heldigvis har jeg en fin svigerfamilie og søsken som kan passe når den tid kommer, så det kommer aldri til å være noe problem sånn sett❤️

Anonymkode: 6b536...d71

Akkurat som hun ignorerer deg og går tilbake på tema så kan du gjøre det samme. Mannen og han mor snakker ofte om to forskjellige ting og man kan vel knapt kalle det en samtale enkelte ganger, men det beskytter han i det minste for den verste kritikken. Så bra du ellers har et fint nettverk ❤️

Anonymkode: 0d890...a0c

[Kullsyrevann]

Har et vennepar hvor den ene har en sånn mor. Kontakten ble kuttet en uke etter de fikk sitt første barn. Svigers var mer enn nok  Og de har aldri hatt en så fredelig tilværelse før. Hvis hun skal være i livet deres bør det komme med klare krav. 

[AnonymBruker]

Jeg ville nok ha lagt vekt på å bygge mestringsstrategier. Skriv ned helt konkret hvilke utfordringer dere har i dialogen og kom frem til strategier, kanskje sammen med samboeren din eller alene. Gjør det om til et spill og gjør det du kan for å dempe samvittigheten din. Vær strategisk, rett og slett.

Vil også anbefale den å lese boken adult children of emotionally immature parents. Den hjelper med å sette tanker og opplevelser i system. 

Anonymkode: c124a...2d3

[Andro]

Har også hatt en slik mor. Umoden og manipulerende, og ekstra ille overfor meg, kanskje fordi jeg er den sterkeste, og dermed mest provoserende. Hver gang hun prøvde å kverulere og starte telefondrama la jeg bare på, og tok ikke telefonen mer den dagen om hun ringte opp igjen. Var jeg på besøk hos henne reiste jeg meg og gikk uten forklaring.

Hun høres ut som en borderline eller narsissitisk personlighet, og rusbruk er ikke uvanlig i noen av tilfellene.
Typiske tegn å være oppmerksom på favorittbarn vs "sort får", bagatellisering/latterliggjøring av barns (dine) følelser, å sette grenser for deg selv oppfattes som en provokasjon, lite respekt for privatlivet ditt, forsøk på å "gaslighte" deg - snu om på din virkelighetsoppfatning (eksempelvis påstanden om at du er syk). Søk narcisstic parent på tiktok... Les om tegn på BPD.
Sjekk hva du kjenner igjen, og søk gjerne råd hos fagfolk for å lage motstrategier. Du har ikke plikt til å stå på pinne for henne.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Ja, det er kanskje noe å prøve ut. Men hun er så utrolig sta, så det er ikke sikkert det kommer til å virke i det hele tatt. Har prøvd å si at vi kan snakke om noe annet eller spørre om noe helt random, men hun bytter alltid tilbake til samme tema. Blir skikkelig frustrert hver gang, for hun gir seg ikke uansett hvordan man prater til henne..

Ja, det var aldri i mine villeste fantasier en tanke om at hun noen gang kommer til å få passe uten tilsyn. Heldigvis har jeg en fin svigerfamilie og søsken som kan passe når den tid kommer, så det kommer aldri til å være noe problem sånn sett❤️

Anonymkode: 6b536...d71

Moren din høres ut som min mor, etter hun fikk kreft og de giftene hun måtte innta for å kjempe mot kreften brøt ned hjernen og hjertet og kroppen hennes. Hun ble veldig kjølig, manipulerende, irritabel og slem. Satte familien opp mot meg og søsken mot hverandre før vi skulle stå i sorgen sammen. Det kan kanskje være at din mor drikker for å håndtere en psykisk sykdom ( bordnerline, bipolar ) og alkohol lager også hjerneskade, sånn at hun kan bli "som et barn" eller manipulerende. 

Jeg tenker at du må lage litt avstand og se på det som at hun ikke greier å være en omsorgsfull mor. Det er en sorg for en datter å tenke sånn, og jeg forstår deg veldig godt. Jeg måtte også det, og jeg følte at jeg mistet moren min til kreft årevis før hun døde. Med behandlingen forsvant hun liksom og hun kunne ikke være moren min. Det ble for slitsomt for henne. 

Og tenker at du er voksen nå, og må på en måte akseptere at din mor er som hun er, hun kan ikke gi deg kjærlighet som er type grenseløs. Men hun er dessverre syk og er den hun er mot deg. Kan jo være hun har vanskelige følelser rundt deres relasjon og hvordan hun er som mor, og skyver skyld over på deg for å greie å stå i det. Jeg vet ikke. 

Men om du greier å holde en overfladisk kontakt og ikke gi henne informasjon om hva du synes er vanskelig, så har hun ikke noe å "bryte deg ned" med. 

Feks om hun vet at temaet "ny jobb" da, trigger deg. Når hun spør om "ja hvor mange søknader har du sendt nå da" - "mange" kan du si. "hvor mange." "husker ikke, kjempemange."

"er du bekymret for xx fortsatt da?" "nei, det har jeg ikke tenkt på" "ikke?? du som var så bekymret for xx?" "Neida, det går fint det."

Om du forstår hva jeg mener..holdt tilbake på det som er vanskelig. Holdt korta dine nært til brystet.  

Anonymkode: 4cf22...af6

[AnonymBruker]

Hatt en far som var litt slik, tok en ordentlig prat med han og sa at jeg ikke ønsker å bli kontaktet når han var ruset/full. Deretter har jeg bare ignorert han om han har prøvd å ta kontakt, og sagt fra at hvis det ikke roer seg så vil jeg kutte han helt ut. Det har hjulpet mye, nå er vi i en posisjon der jeg kan si fra hvis det er noe, og da tar han hensyn. Jeg personlig har ikke involvert barna mine veldig mye i han, jeg inviterte pappa hjem til oss når ungene var små, nå som de er store tenåringer så har han nesten ikke kontakt med de. Og det er hans egen feil, for han er mest opptatt og glad i seg selv. Engasjerer seg ikke i familie sånn normale folk gjør. 

Anonymkode: 63e56...3f5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

noen som har opplevd noe liknende eller har et menneske i familien som de føler at de «må» håndtere, hvis ikke blir det et helvette? 

JA! Nå driver ikke min med alkohol så det blir litt annerledes. Man må jo beskytte barna mot rusende personer. Men selv om jeg har et vanskelig forhold til min mor, så har ikke barna det. De har nok ikke et nært og varmt forhold til bestemor, fordi bestemor er ikke nær og varm. Men de har helt greit forhold. Bestemor- barnebarn forhold er helt annerledes, og kan bli bra selv om mor-barn forholdet er dårlig. Hos oss er det fordi bestemor forventer at datter er en slags selvutslettende venninne, mens hun holder barnebarn litt på avstand, sees bare i bursdager og andre selskaper og er da overfladisk og hyggelig.

Anonymkode: bbb37...9df

[AnonymBruker]

Andro skrev (3 timer siden):

Har også hatt en slik mor. Umoden og manipulerende, og ekstra ille overfor meg, kanskje fordi jeg er den sterkeste, og dermed mest provoserende. Hver gang hun prøvde å kverulere og starte telefondrama la jeg bare på, og tok ikke telefonen mer den dagen om hun ringte opp igjen. Var jeg på besøk hos henne reiste jeg meg og gikk uten forklaring.

Hun høres ut som en borderline eller narsissitisk personlighet, og rusbruk er ikke uvanlig i noen av tilfellene.
Typiske tegn å være oppmerksom på favorittbarn vs "sort får", bagatellisering/latterliggjøring av barns (dine) følelser, å sette grenser for deg selv oppfattes som en provokasjon, lite respekt for privatlivet ditt, forsøk på å "gaslighte" deg - snu om på din virkelighetsoppfatning (eksempelvis påstanden om at du er syk). Søk narcisstic parent på tiktok... Les om tegn på BPD.
Sjekk hva du kjenner igjen, og søk gjerne råd hos fagfolk for å lage motstrategier. Du har ikke plikt til å stå på pinne for henne.

Dette! 

Min mor hadde i alle fall tendenser til dette. Mitt søsken har aldri forstått meg, for alt gikk utover meg. Det gjør det også vanskelig for meg og av og til føler jeg meg litt "gal" siden det for andre kan virke oppspinn siden ingen andre har sett/merket dette. 

Mitt søsken fikk alltid velge først. Jeg fikk alltid kjeft om vi kranglet selv om det var mitt søsken som startet / var verst i oppførsel (f.eks slå). Jeg fikk alltid ekstra oppgaver hjemme. Ble snakket ned til. F.eks "Mona hjelper ikke til" eller "Mona er så vanskelig". Dette ble ofte sagt foran andre. Jeg ble ikke spurt hvordan jeg hadde det. Jeg fikk aldri forklare meg. F.eks var toalettet tett en gang. Jeg hadde ikke vært på do, men hadde vært på badet for å hente noe. Jeg fikk skylden og min mor drev silent treatment. 

I dag sliter jeg med "ingen liker meg", "jeg er ikke snill", "alle tror jeg er sint" (min mor sa ofte så andre hørte "du er så sint", egentlig følte jeg meg ikke sett eller forstått).

I tillegg hadde min mor stort behov for å bestemme ting som hadde med meg og gjøre selv om jeg var tenåring. Det kunne f.eks være valg av klær. 

Vi har et anspent forhold, men tror hun "overser" det og later som ingenting. Jeg har holdt meg borte i lengre perioder. Har svart sent på meldinger og ofte utsatt å ringe opp igjen. Dette har jeg gjort fordi jeg må "eie" relasjonen, og slik hun ikke får lov til å bestemme at akkurat nå vik hun ha kontakt/svar. 

Jeg har et høflig forhold til henne nå, men det sitter i enda. Hun er ikke slik nå. Men det hender hun trekker frem historier fra barndommen som kan få meg i et dårlig lys. Hun ler gjerne. F.eks forteller hun er historie om da jeg låste meg inne på et rom, kom borti lysbryter og fant den ikke igjen. Jeg ble redd og gråt. Min mor lo og sa at jeg stresset sånn. Jeg var 8år. 

Noen ganger har hun sagt ting som ikke stemmer. Hun liker å overdrive eller mistolke situasjoner. Da er jeg direkte og sier "Nå overdriver du, historien var ikke slik", "jeg legger på om du ikke slutter". Jeg syns det er viktig å ta henne på det. Det handler om å beskytte meg også. Jeg vil ikke bare legge på. Jeg vil hun skal vite at jeg har oppdaget at hun overdriver/mistolker. Har hun snakket om andre som sier jeg "men da kan jeg vel ringe ..... og fortelle det du sa, så får vi se om der stemmer". Da begynner hun ofte å bortforklare.

Sett grenser!

Anonymkode: ff913...1c0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Hei! 

dette blir langt, så jeg håper noen snille sjeler gidder å lese dette og komme med meningen sin  

Så;

Jeg har akkurat funnet ut at jeg er gravid, og er veldig glad. Er 10 uker på vei og gleder meg veldig. Problemet mitt er derimot med min mor(jeg har bare en forelder). Hun er en periodedranker, og har vært dette de siste 10 årene. (Hun drikker aldri blant folk lenger da hun tror at hemmeligheten hennes er godt bevart på denne måten, selvom alle veit.) Før dette var hun en «smugdrikker» i så lang tid som jeg ikke vet om, og har vært på avrusning 4 ganger - men mislyktes alle gangene. 
 

Hun er et menneske som kan være veldig hyggelig når hun ikke er full, veldig generøs og flink til å gi bort gaver (sikkert pga dårlig samvittighet?) men til tider også svært manipulerende, eier ikke selvinnsikt og er alt i alt et menneske som bare er «et kaos».

et eksempel kan være at vi snakker i telefonen, også prøver hun å gjøre meg irritert med vilje. Jeg prøver å si at jeg ikke ønsker å snakke om akkurat det temaet, men hun gir seg absolutt ikke og jeg må tilslutt legge på fordi hun nekter å slutte å snakke om det aktuelle temaet. Med en eneste gang det er lagt på så får jeg en melding om at; «Åhh, jeg veit du er psykisk ustabil, så jeg vil gjerne hjelpe deg og vi burde derfor ta en prat. Alle i familien er enig med meg, blablabla» - når sannheten er at alle veit at jeg er en oppegående jente med alt på stell, og at alle i familien min vet sannheten om henne.

 

Et annet eksempel er at hun sier rundt til alle at jeg prioriterer samboers familie ovenfor henne og prøver å få meg til å høres ut som «the bad guy» ovenfor alle som ønsker å høre på. Det stemmer at jeg prioriterer svigers ovenfor henne, men det er jo fordi hun er uforutsigbar og vanskelig å ha med å gjøre. 
 

dette er bare veldig simple og ikke «så ille» eksempler på hva hun steller i stand. Hun har tidligere ringt politiet på døren min fordi hun ikke fikk tak i meg og diverse, så jeg føler virkelig at det også kan bli et helvette om jeg kutter henne totalt ut.

 

Så, hvordan i alle dager skal jeg forholde meg til dette når ungen kommer? Jeg vil ikke at ungen min skal måtte oppleve noe vondt eller bli manipulert når hun/han blir eldre. Burde jeg bare bite det i meg og faktisk kutte all kontakt nå, eller hva hadde du gjort? 

 

kjenner meg rådvill fordi dette er den eneste forelderen jeg har, og sliter med fryktelig dårlig samvittighet når jeg stenger henne ute fordi jeg vet at hun er syk. Samboer har sagt at han ønsker å ta en prat med henne alene når vi skal fortelle om graviditeten etterhvert, så kanskje hun klarer å se noe i et annet perspektiv, men jeg tror virkelig ikke at hun som snart er 60 år kommer til å ta til seg noe som helst av det han kommer til å si..

 

noen som har opplevd noe liknende eller har et menneske i familien som de føler at de «må» håndtere, hvis ikke blir det et helvette? 

 

mvh Rådvill

Anonymkode: 6b536...d71

Jeg har lignende erfaring som dette. Jeg har kuttet mine foreldre ut. Det er bedre dess tidligere du starter. Sett grenser, lag avstand, bli lykkelig.

Ikke nøl. Kutt.

Du kommer aldri til å angre. Hvis din mor skjerper seg og slutter med alkohol, kan du jo vurdere å ta henne inn igjen i varmen. Mine foreldre har ikke noe alkoholproblem. De er bare lost cases og drittsekker. Dette gjør deg kanskje mer priviligert enn meg. Om du stiller et ultimatum, og sier at nå er det barnebarnet eller alkoholen, og hun må velge. Tror du da at hun ville kommet til neste nivå, og blitt en bedre støtte for deg? 

Anonymkode: 33e42...f1e

[AnonymBruker]

Jeg synes du og samboer sammen skal ta en prat med henne, si at dere ønsker henne i livene deres, at dere ønsker at barnebarnet skal få oppleve de gode sidene hun også har, MEN at dette ikke vil fungere hvis hun fortsetter å drikke og behandle deg negativt/stygt slik hun altfor ofte bruker gjøre.

Jeg ville vist til hennes fire tidligere avrusninger, sagt at om hun nå ikke går i behandling for hva det enn er hun forsøker å døyve med alkoholen og blir avholds, så er det dessverre stor risiko for at hun vil miste den familien hun har, inkl. det barnebarnet som hun nå får om 7 måneder.

Jeg ville tilbydt meg å bli med til legen hennes, om hun synes det er vanskelig å ta det opp selv, og sagt meg villig til å støtte henne så lenge hun viser at hun holder seg unna rus og at hun følger opp behandling og hun oppfører seg.

I tillegg ville jeg sagt at dere ikke tar opp dette for å være stygge mot henne, men fordi dere oppriktig ønsker at hun skal være en positiv del av familien, at hun kan være en god bestemor for sitt barnebarn - og at det dessverre ikke er mulig så lenge hun fortsetter å drikke og ikke går i behandling, fordi dere må beskytte barnet deres for den skadelige negativiteten som hun stadig har ut av seg i fyll/abstinenser. Og at dere er helt sikker på at hun egentlig ønsker å være en god bestemor for det lille barnet som snart kommer. For hun tror vel ikke at det er bra for et lite barn med en bestemor som stadig drikker/har abstinenser og som er stygg mot barnets mor?

Jeg ville dessuten ha kontaktet hennes fastlege og tatt opp problemet, at hun fremdeles drikker, fremdeles tydeligvis sliter psykisk og at hun nå står i fare for å miste familien sin om hun ikke en gang for alle får ryddet opp i årsakene til at hun drikker og slutter å drikke.

Slik du beskriver henne er det kanskje ikke så stor sjanse for at hun kommer til å gjøre noe med det. Men da vet dere i det minste at dere har sagt ting som de er, dere har tilbydt henne hjelp, og dere har vært tydelige på hva hun selv må gjøre om hun vil ha et godt forhold til familien og det kommende barnebarnet. Jeg tror det da blir lettere i ettertid for spesielt deg, ts, hvis dere da kommer til et punkt hvor dere må kutte henne ut.

Ved å ta det opp nå så kanskje hun ser på det som en motivasjonsfaktor også, å starte egen behandling før barnebarnet blir født.

Anbefaler også at du for egen del snakker med en fagperson om dette, for det kan være tøft å kutte ut en forelder, selv om du tydeligvis også har en god og stødig mann som bryr seg.

Gratulerer med svangerskapet og lykke til videre, også med din mor

 

Anonymkode: 20e90...f3c

[AnonymBruker]

Ts her!

Tusen takk til alle som har tatt seg tid til å svare meg. Jeg setter virkelig pris på det, og jeg unner virkelig ingen å gå igjennom dette eller kjenne seg igjen i det jeg skriver, men det føles dog godt at det finnes andre og slik at jeg ikke føler meg helt alene oppi dette.. at det finnes mennesker der ute som vet hvordan det føles og som også har funnet sine strategier. Tusen takk!

Slik jeg ser det etter å ha lest alt dere har skrevet og etter å ha tenkt litt, så vil nok den beste løsningen være å i første omgang sette seg med henne etter den første ultralyden å legge frem klare forventninger til når barnet kommer. Rett og slett legge frem mine grenser og hva jeg forventer, og at hun får en sjangse til å vise at hun kan holde dette; hvis ikke må jeg kutte henne ut for mitt eget beste frem til hun kan vise noe annet. Jeg er så sliten av henne, og jeg kjenner allerede hvor sliten jeg er i både kropp og sinn, så det er vel egentlig den beste løsningen. 
 

❤️

Anonymkode: 6b536...d71