Trist over at fødsel er over

[AnonymBruker]

Dette høres kanskje merkelig ut, men jeg sliter litt med en tristhetsfølelse av at graviditet og fødsel nå er over. Fødte for 6 dager siden og alt er egentlig helt perfekt. Hadde en fin graviditet og enkel fødsel som ble igangsatt. På slutten av graviditeten hadde jeg mye plager og var utålmodig etter å få barnet ut, men nå angrer jeg liksom på at jeg ikke nøt mer tiden som gravid. Savner det å bære barnet i magen og det fokuset man fikk som gravid. 

Jeg føler det også er trist og ikke være på barselavdelingen lenger der vi koste oss i vår lille boble. Er liksom som om det føles leit at det hele nå er over selv om det jo egentlig er nå det begynner. Tenker tilbake hele tiden og ønsker på en måte å gå tilbake til de dagene før fødsel som gravid. Angrer også sånn på at vi ikke fikk tatt flere bilder av den siste tiden og på barsel. Hadde vel tankene helt andre steder, men nå i etterkant føler jeg liksom jeg ikke har fått tatt vare på minnene fra hele barseloppholdet. Ingen bilder fra fødsel eller av meg med barnet eller oss som ny familie. Og nå er det jo for sent. 

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, men lurer vel på om noen kjenner seg igjen i mine følelser og kan si noe om det gikk over eller komme med noen innspill? Vet det hele virket tullete, men klarer ikke gi slipp på denne tristheten

Anonymkode: b7153...e28

[Marimma]

Det går over om noen uker når hormonene har lagt seg, også ser du tilbake på det som noe fint likevel  

[AnonymBruker]

Følte det ikke sånn i forbindelse med fødsel, men jeg kunne plutselig bli veldig lei meg i permisjonen fordi baby ble større. Kunne sitte å hulkegråte fordi tiden gikk så altfor fort. Man er full av følelser og hormoner, det går over. Jeg kan forstå at du føler på det at dere ikke tok bilder, men du får trøste deg med at det sikkert var fordi dere levde i øyeblikket og tok inn alle inntrykkene uten å tenke på mobilen. Og tro meg, det blir nok av bilder 🥰

Anonymkode: e8a4c...6a1

[melatonin]

Jeg følte det likt! Samtidig følte jeg dårlig samvittighet, at jeg ikke gledet meg mer til at barnet skulle komme, men var ikke forbredt på hvor spontant den eksteme kjærligheten til barnet kom. Savnet å kjenne foten hans stikke ut på høgre side av magen titt og stadig. Gruet meg til fødsel, selv om den var lang og endte i KS var jeg stor fornøyd. Tok heller ikke bilder under fødsel, angrer på det. Så kjenner meg veldig igjen!! Men har gått over nå, nå nyter jeg bare hvert sekund med lille gutten. Savner å kjenne han i magen da. Han er 7 uker nå, og har ikke på følelsen av å ha vært gravid på kroppen, annet enn at arret på magen er litt ømt, men av og til når der rumler i magen så husker jeg eksakt hvordan det var. ❤️

[AnonymBruker]

Tusen takk dere som har svart❣️🙏 Det hjelper virkelig å lese deres opplevelser og jeg tror jo også at jeg er full av hormoner nå som spiller inn på alle disse følelsene..

Anonymkode: b7153...e28

[AnonymBruker]

Kjenner meg litt igjen. Seks måneder etter fødsel og kan bli veldig misunnelig på influensere som deler sin opplevelse fra dagene rett før og etter fødsel. Savner spenningen fra tiden rett før, å få møte barnet under fødselen og bli kjent med det rett etterpå. Kanskje litt ekstra trist også fordi det er mitt siste barn. 

Men, når jeg ser/leser om eller snakker med folk som har babyer på over en uke og under en måned så kjenner jeg at jeg er ganske glad for at den perioden er ferdig. Enn så koselig de første tre månedene kan være så synes jeg også at det er mye lettere nå. Mer forutsigbart, begynner å få rutiner/en hverdag og det er gøy å kunne samhandle med barnet, se utviklingen og ikke minst ha fått kroppen litt mer tilbake, ha mer overskudd, trene uten vondter osv. ☺️ Definitivt ting jeg savner også, men synes de positive tingene med at barnet er større veier opp. 

Anonymkode: 4eb90...fd8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Kjenner meg litt igjen. Seks måneder etter fødsel og kan bli veldig misunnelig på influensere som deler sin opplevelse fra dagene rett før og etter fødsel. Savner spenningen fra tiden rett før, å få møte barnet under fødselen og bli kjent med det rett etterpå. Kanskje litt ekstra trist også fordi det er mitt siste barn. 

Men, når jeg ser/leser om eller snakker med folk som har babyer på over en uke og under en måned så kjenner jeg at jeg er ganske glad for at den perioden er ferdig. Enn så koselig de første tre månedene kan være så synes jeg også at det er mye lettere nå. Mer forutsigbart, begynner å få rutiner/en hverdag og det er gøy å kunne samhandle med barnet, se utviklingen og ikke minst ha fått kroppen litt mer tilbake, ha mer overskudd, trene uten vondter osv. ☺️ Definitivt ting jeg savner også, men synes de positive tingene med at barnet er større veier opp. 

Anonymkode: 4eb90...fd8

Ja er mitt siste barn også så det kan nok helt klart spille inn. Har ikke tenkt så mye på det før nå egentlig, men det gjør nok følelsen ekstra sterke 🥰

Anonymkode: b7153...e28

[AnonymBruker]

Jeg har to barn hvorav minste er snart 3 mnd., og har slitt med det samme som deg. Det var verst i starten, begynner å gå seg til men misunner fortsatt folk som er gravide😅 jeg ønsker meg et barn til og kommer til å kjenne på denne følelsen helt til jeg får hen, og en del av meg vil nok alltid savne graviditet/barseltiden🥰 men når barnet ditt blir større og du ser mer personlighet vil det nok bli lettere å nyte tiden som er nå og ikke lengte tilbake til graviditeten❤️

Anonymkode: 31132...9d5

[BobbySocks]

Husker jeg var lik, men det var mest fordi jeg synes det var så slitsomt å de på utsiden. Savner tiden jeg var gravid fordi jeg da bare kunne nyte å være gravid, mens etterpå var alt bare slitsomt. 
 

Det ironiske var jo at jeg hatet å være gravid på slutten, men det hadde jeg vist glemt da.

[AnonymBruker]

Jeg følte det også slik, sterkest de første ukene etter fødsel. Men begge barna. Da var nok dette vemodet forsterket av hormonendringene etter svangerskapet.

Videre hadde jeg noe av den samme følelsen for hver måned som gikk, "ikke mere spedbarn, ikke mere liten baby, åj, nå kan hun gå, da er hun kanskje ikke baby mer i det hele tatt". 

Det som har hjulpet best, er å prøve å sende disse tankene bort, og fokusere på det som er her og nå. Hvor heldig jeg er. Hvor søt babyen på 1 mnd., 3 mnd., 9 mnd osv. er. Ellers risikerer en jo alltid å leve i en lengsel etter det som var og tristhet over det som er forbi, og fortsette å ha følelsen av å ikke ha nytt tiden nok. Det vil nok alltid være vemodig ved overganger. Min eldste begynner på skole neste høst, det blir rart det.

Og når dette er sagt, så klarte jeg ikke å sende av gårde noen som helst av følelser, eller fokusere på det som var lurt å fokusere på akkurat da babyene var 1-2 uker gamle. Da var jeg et slags hormonelt vrak, tror jeg. Nå begynner altså mine barn å bli litt store, og disse følelsene har gradvis avtatt mer og mer. Tårene jeg kommer til å felle på første skoledag vil være et mer godt vemod enn den tristheten jeg husker fra starten av babytiden. 

Gratulerer med den lille ❤️ 

Anonymkode: f6164...22f

[AnonymBruker]

Åww, takk for alle fine svar og refleksjoner🙏❣️ Blir jo helt rørt av å lese. Prøver å legge av meg tristhet og bare nyte tiden og føle takknemlighet for det som skjer her og nå og ikke dvele for mye ved det som har vært og er forbi ❤️

Anonymkode: b7153...e28

[Snabeltann]

Jeg savnet følelsen av å bli tatt hånd om av noen andre, å være spesiell liksom. 🙈

[flusa]

AnonymBruker skrev (På 5.9.2023 den 21.47):

Dette høres kanskje merkelig ut, men jeg sliter litt med en tristhetsfølelse av at graviditet og fødsel nå er over. Fødte for 6 dager siden og alt er egentlig helt perfekt. Hadde en fin graviditet og enkel fødsel som ble igangsatt. På slutten av graviditeten hadde jeg mye plager og var utålmodig etter å få barnet ut, men nå angrer jeg liksom på at jeg ikke nøt mer tiden som gravid. Savner det å bære barnet i magen og det fokuset man fikk som gravid. 

Jeg føler det også er trist og ikke være på barselavdelingen lenger der vi koste oss i vår lille boble. Er liksom som om det føles leit at det hele nå er over selv om det jo egentlig er nå det begynner. Tenker tilbake hele tiden og ønsker på en måte å gå tilbake til de dagene før fødsel som gravid. Angrer også sånn på at vi ikke fikk tatt flere bilder av den siste tiden og på barsel. Hadde vel tankene helt andre steder, men nå i etterkant føler jeg liksom jeg ikke har fått tatt vare på minnene fra hele barseloppholdet. Ingen bilder fra fødsel eller av meg med barnet eller oss som ny familie. Og nå er det jo for sent. 

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, men lurer vel på om noen kjenner seg igjen i mine følelser og kan si noe om det gikk over eller komme med noen innspill? Vet det hele virket tullete, men klarer ikke gi slipp på denne tristheten

Anonymkode: b7153...e28

Skjønner deg veldig godt,jeg❤️

Gikk igjennom graviditeten alene(selv om jeg hadde mann),jeg måtte takle alt alene og fikk ikke nyte tiden som gravid fullstendig.

Hadde også en tøff fødsel, også med en mann som ikke bidro noe særlig.

Har heller ikke noe særlig bilder fra graviditeten,noe jeg syns er veldig trist🥹

Dette er noe som plaget meg i lang tid,men er nå 16(!!)år siden jeg fødte jenta mi,og tenker ikke noe særlig på det lenger.

Så det går over,men ja,det er tøft.

Så jeg sender deg en god klem❤️

[AnonymBruker]

Jeg følte (føler?) det akkurat som deg. Vi skal bare ha ett barn, og jeg hadde en fantastisk graviditet og fødsel (til tross for at det endte i ks). Jeg er kjempetrist over å ikke få oppleve hele prosessen igjen. Jenta mi er nå 11 mnd, og det er selvsagt spennende å se henne vokse, men jeg skulle gjerne opplevd alt på nytt igjen. 

Anonymkode: 6bac4...a63

[AnonymBruker]

Snabeltann skrev (På 6.9.2023 den 22.31):

Jeg savnet følelsen av å bli tatt hånd om av noen andre, å være spesiell liksom. 🙈

Ja det er akkurat sånn jeg føler også! Savner den ekstra oppmerksomheten som følger en graviditet, og akkurat det med at man er litt spesiell. Og spenningen med å være i den situasjonen utenom det vanlige.

Anonymkode: b7153...e28

[AnonymBruker]

Snabeltann skrev (På 6.9.2023 den 21.31):

Jeg savnet følelsen av å bli tatt hånd om av noen andre, å være spesiell liksom. 🙈

Sånn var det for meg og. Jeg hadde en hard graviditet og likte ikke spesielt godt å gå gravid. Men jeg likte liksom at andre kunne se at jeg var gravid og tanken på at jeg skulle få et barn. 

Men det jeg savnet mest var de koselige jordmødrene og det å føle meg ivaretatt på sykehuset. Jeg var på kontroll tre ganger i uken de siste 12 ukene og det føltes så trygt og godt. Ble kjent med mange av de som jobbet på sykehuset osv, og så når vi forlot barselavdelingen fem dager etter fødsel var det liksom over. Var selvfølgelig glad for at alt hadde gått bra med oss, men jeg savnet liksom det sosiale. 

Anonymkode: 04a6a...a37

[myMa]

Skjønner deg godt. Hadde det likt med førstemann. Fødselen gikk ikke helt som jeg hadde sett for meg så det var kanskje noe av grunnen også. Savnet gravidmage og følte meg litt alene på en måte, uten baby i magen.

Videre ble jeg veldig emosjonell for alle faser som var over, tøy som ble for lite osv. Kunne også reagere mye sterkere på triste ting.

Generelt mer emosjonell rett og slett. Roet seg etterhvert. Ble ikke sånn etter jeg fikk nr 2.