Når barnefar gjorde det slutt og man ikke kan si sannheten

[AnonymBruker]

Barnet mitt er den eneste i klassen med skilte foreldre og han er ofte lei seg og bitter for dette flere år etter brudd, som er veldig vondt å bevitne. Jeg sier hver gang at det var en felles enighet men at vi er en familie og at vi er så glad for årene sammen så vi fikk han og at han er høyt elsket. Han gir seg ikke med det og mener at vi burde prøvd mer og at han hater at vi er skilt.

Sannheten er at far systematisk rev ned selvtilliten min og til slutt dumpet meg, så angret han noen år etterpå da han så jeg hadde fått selvtilliten tilbake men jeg sa selvsagt nei. Men hadde ikke far gått hadde vi nok vært sammen enda for jeg planla aldri å gå.

Dette sier jeg selvsagt ikke til barnet (eller til noen egentlig) da det er skadelig for barn å høre slikt, jeg omtaler far med høy respekt og vi har et godt og udramatisk samarbeid. Av og til når sønnen min er sint og lei for at det er slutt og at han ikke fikk søsken får jeg lyst å si at det er far sin feil, men det gjør jeg altså ikke. Det virker som han klandrer meg mer enn faren.

Har dere andre bare bitt i det sure eplet år etter år og så til slutt gikk det over? Det var først i voksen alder jeg fikk vite om at pappa ikke behandlet mamma bra, jeg husker at jeg også klandret mamma og tenkte hun var problemet men ser med helt nye øyne nå at det var hun som holdt oss sammen. Men var liksom 25 år da jeg fikk vite dette.

Anonymkode: afa13...4b1

[Andro]

Du gjør klokt i å holde fast på historien om at dere ikke følte dere som kjærester lenger, og at dere er enige om at det var riktig å ikke bo sammen. Jeg har gjort det samme, selv om årsaken til at jeg ba ham om å flytte var at eksen hadde en uakseptabel adferd overfor meg. Det er ingenting jeg kunne ha gjort for endre forløpet, og vi samarbeider fint i etterkant.

[AnonymBruker]

Just now, Andro said:

Du gjør klokt i å holde fast på historien om at dere ikke følte dere som kjærester lenger, og at dere er enige om at det var riktig å ikke bo sammen. Jeg har gjort det samme, selv om årsaken til at jeg ba ham om å flytte var at eksen hadde en uakseptabel adferd overfor meg. Det er ingenting jeg kunne ha gjort for endre forløpet, og vi samarbeider fint i etterkant.

Takk ❤️

Anonymkode: afa13...4b1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Barnet mitt er den eneste i klassen med skilte foreldre og han er ofte lei seg og bitter for dette flere år etter brudd, som er veldig vondt å bevitne. Jeg sier hver gang at det var en felles enighet men at vi er en familie og at vi er så glad for årene sammen så vi fikk han og at han er høyt elsket. Han gir seg ikke med det og mener at vi burde prøvd mer og at han hater at vi er skilt.

Sannheten er at far systematisk rev ned selvtilliten min og til slutt dumpet meg, så angret han noen år etterpå da han så jeg hadde fått selvtilliten tilbake men jeg sa selvsagt nei. Men hadde ikke far gått hadde vi nok vært sammen enda for jeg planla aldri å gå.

Dette sier jeg selvsagt ikke til barnet (eller til noen egentlig) da det er skadelig for barn å høre slikt, jeg omtaler far med høy respekt og vi har et godt og udramatisk samarbeid. Av og til når sønnen min er sint og lei for at det er slutt og at han ikke fikk søsken får jeg lyst å si at det er far sin feil, men det gjør jeg altså ikke. Det virker som han klandrer meg mer enn faren.

Har dere andre bare bitt i det sure eplet år etter år og så til slutt gikk det over? Det var først i voksen alder jeg fikk vite om at pappa ikke behandlet mamma bra, jeg husker at jeg også klandret mamma og tenkte hun var problemet men ser med helt nye øyne nå at det var hun som holdt oss sammen. Men var liksom 25 år da jeg fikk vite dette.

Anonymkode: afa13...4b1

Med mindre ditt barn går i en klasse med kun 5 elever er det faktisk ikke mulig at han er eneste barn med skilte foreldre.

Anonymkode: c0a08...697

[Nymerïa]

Sønnen din har hatt maks uflaks hvis ingen andre i klassen har skilte foreldre. Er du sikker på at dette ikke er sånn barn ofte tenker; "alle andre" viser seg å være noen? Som at i alle andre får spille 18-års grense spill, alle andre får være ute til midnatt, alle andre har siste iPhone?

Hvis det faktisk er sånn at alle andre i klassen lever med begge sine biologiske foreldre så tror jeg heller jeg hadde prøvd å forklare dette med at det slettes ikke er så unormalt at folk går fra hverandre. Det er egentlig ganske rart at han sier sånt som at dere skulle ha prøvd mer flere år etter at dette skjedde. Kan det være at det er far som forer han med disse tankene fordi han er sur på deg?

Uansett så tror jeg ikke du hadde løst dette med å fortelle han mer om hva som skjedde heller, det der klarer han neppe å ta innover seg. Jeg tror heller at jeg hadde prøvd å få fram at familier kommer i alle former og passe på at han får møte veltilpassede barn med skilte foreldre hvis det er sånn at det svir å se kjernefamilier.

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Med mindre ditt barn går i en klasse med kun 5 elever er det faktisk ikke mulig at han er eneste barn med skilte foreldre.

Anonymkode: c0a08...697

Jeg tror vi er sykt uheldig for per dags dato er vi det, det er dog 2 alenemødre i klassen men der har det aldri vært noen far i bildet, hun ene fikk med donor. 

Anonymkode: afa13...4b1

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker said:

Med mindre ditt barn går i en klasse med kun 5 elever er det faktisk ikke mulig at han er eneste barn med skilte foreldre.

Anonymkode: c0a08...697

Det er fullt mulig. Her er de bare 11, men kun 1 som ikke bor med begge foreldrene (tror aldri de har bodd sammen)

Anonymkode: 874a1...093

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Nymerïa said:

Sønnen din har hatt maks uflaks hvis ingen andre i klassen har skilte foreldre. Er du sikker på at dette ikke er sånn barn ofte tenker; "alle andre" viser seg å være noen? Som at i alle andre får spille 18-års grense spill, alle andre får være ute til midnatt, alle andre har siste iPhone?

Hvis det faktisk er sånn at alle andre i klassen lever med begge sine biologiske foreldre så tror jeg heller jeg hadde prøvd å forklare dette med at det slettes ikke er så unormalt at folk går fra hverandre. Det er egentlig ganske rart at han sier sånt som at dere skulle ha prøvd mer flere år etter at dette skjedde. Kan det være at det er far som forer han med disse tankene fordi han er sur på deg?

Uansett så tror jeg ikke du hadde løst dette med å fortelle han mer om hva som skjedde heller, det der klarer han neppe å ta innover seg. Jeg tror heller at jeg hadde prøvd å få fram at familier kommer i alle former og passe på at han får møte veltilpassede barn med skilte foreldre hvis det er sånn at det svir å se kjernefamilier.

Det kan være noen av jenteforeldrene er skilt som jeg ikke har fått med meg, men alle gutteforeldrene vet jeg er skilt. Og det er klassiske kjernefamilier med søsken. En gang hadde han med en kompis med hjem som sa han er så glad han ikke har skilte foreldre og sønnen min ble veldig lei seg, det var vondt  men takk for tips, skal jammen ta en prat om dette med at det er mer uvanlig at så mange holder sammen enn det motsatte 

Anonymkode: afa13...4b1

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Det kan være noen av jenteforeldrene er skilt som jeg ikke har fått med meg, men alle gutteforeldrene vet jeg er skilt. Og det er klassiske kjernefamilier med søsken. En gang hadde han med en kompis med hjem som sa han er så glad han ikke har skilte foreldre og sønnen min ble veldig lei seg, det var vondt  men takk for tips, skal jammen ta en prat om dette med at det er mer uvanlig at så mange holder sammen enn det motsatte 

Anonymkode: afa13...4b1

Ikke er skilt*

Anonymkode: afa13...4b1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Det kan være noen av jenteforeldrene er skilt som jeg ikke har fått med meg, men alle gutteforeldrene vet jeg er skilt. Og det er klassiske kjernefamilier med søsken. En gang hadde han med en kompis med hjem som sa han er så glad han ikke har skilte foreldre og sønnen min ble veldig lei seg, det var vondt  men takk for tips, skal jammen ta en prat om dette med at det er mer uvanlig at så mange holder sammen enn det motsatte 

Anonymkode: afa13...4b1

Jeg var den eneste i klassen med skilte foreldre da mine gikk fra hverandre (4. klasse). Et år etter hadde halvparten av klassen skilte foreldre så det er bare å gi det litt tid 😅.

Når det kommer til historien ville jeg holdt på den. Skån han mens han er barn i det minste ❤️

Anonymkode: acf0c...0b4

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker said:

Med mindre ditt barn går i en klasse med kun 5 elever er det faktisk ikke mulig at han er eneste barn med skilte foreldre.

Anonymkode: c0a08...697

Er det? Vi fikk kontaktinfo for foreldre til alle 70 barn på trinnet, og det er kun 2 barn som ikke har 2 foreldre som bor på samme adresse.  Det er få boliger i området her som aleneforeldre har råd til.

Anonymkode: 85d3b...2ce

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg var den eneste i klassen med skilte foreldre da mine gikk fra hverandre (4. klasse). Et år etter hadde halvparten av klassen skilte foreldre så det er bare å gi det litt tid 😅.

Når det kommer til historien ville jeg holdt på den. Skån han mens han er barn i det minste ❤️

Anonymkode: acf0c...0b4

Takk ❤️

Anonymkode: afa13...4b1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Er det? Vi fikk kontaktinfo for foreldre til alle 70 barn på trinnet, og det er kun 2 barn som ikke har 2 foreldre som bor på samme adresse.  Det er få boliger i området her som aleneforeldre har råd til.

Anonymkode: 85d3b...2ce

Da holder de sammen pga økonomi da, smart!👎🏻

Anonymkode: f2bdf...c83

[Daria]

Ikke legg på ham voksnes problemer - han skal ikke trenge å ta stilling til eller forholde seg til deres uenigheter, eller la det farge forholdet hans til noen av foreldrene. For et barn går verden i stykker ved en skilsmisse, uansett hvor åpenbart riktig valget er for de voksne. At han gir uttrykk for å klandre deg mer enn far kan like gjerne være en tillitserklæring (selv om det ikke føles sånn) - han tør å gi uttrykk for vonde følelser til deg.

Foreldrene mine skilte seg da jeg var 10. Nå er jeg 43 og har fortsatt ikke helt grep om hvorfor de gikk fra hverandre, selv om det har blitt litt klarere med årene, og jeg har heller ikke noe ønske om eller behov for å vite det. Det er deres sak, ikke min.

[AnonymBruker]

47 minutter siden, Daria said:

Ikke legg på ham voksnes problemer - han skal ikke trenge å ta stilling til eller forholde seg til deres uenigheter, eller la det farge forholdet hans til noen av foreldrene. For et barn går verden i stykker ved en skilsmisse, uansett hvor åpenbart riktig valget er for de voksne. At han gir uttrykk for å klandre deg mer enn far kan like gjerne være en tillitserklæring (selv om det ikke føles sånn) - han tør å gi uttrykk for vonde følelser til deg.

Foreldrene mine skilte seg da jeg var 10. Nå er jeg 43 og har fortsatt ikke helt grep om hvorfor de gikk fra hverandre, selv om det har blitt litt klarere med årene, og jeg har heller ikke noe ønske om eller behov for å vite det. Det er deres sak, ikke min.

Nei, jeg har aldri tenkt å si noe til han, jeg lurte mer på hvordan andre i samme situasjon har taklet å holde det for seg selv i alle år

Anonymkode: afa13...4b1

[AnonymBruker]

Fortsett å si det du sier. Sannheten kan han få hvis nødvendig når han er voksen.

Og bare vent, det blir flere skilte etter hvert. 

Anonymkode: bc022...99c

[AnonymBruker]

Jeg holdt fasaden til jenta var 16 og begynte å stille spørsmål rundt mye hun opplevde hos far. Da tenkte jeg det var best å bekrefte at det var ting jeg kjente igjen og validere hennes følelser. 

Anonymkode: 4afd0...ac9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Barnet mitt er den eneste i klassen med skilte foreldre og han er ofte lei seg og bitter for dette flere år etter brudd, som er veldig vondt å bevitne. Jeg sier hver gang at det var en felles enighet men at vi er en familie og at vi er så glad for årene sammen så vi fikk han og at han er høyt elsket. Han gir seg ikke med det og mener at vi burde prøvd mer og at han hater at vi er skilt.

Sannheten er at far systematisk rev ned selvtilliten min og til slutt dumpet meg, så angret han noen år etterpå da han så jeg hadde fått selvtilliten tilbake men jeg sa selvsagt nei. Men hadde ikke far gått hadde vi nok vært sammen enda for jeg planla aldri å gå.

Dette sier jeg selvsagt ikke til barnet (eller til noen egentlig) da det er skadelig for barn å høre slikt, jeg omtaler far med høy respekt og vi har et godt og udramatisk samarbeid. Av og til når sønnen min er sint og lei for at det er slutt og at han ikke fikk søsken får jeg lyst å si at det er far sin feil, men det gjør jeg altså ikke. Det virker som han klandrer meg mer enn faren.

Har dere andre bare bitt i det sure eplet år etter år og så til slutt gikk det over? Det var først i voksen alder jeg fikk vite om at pappa ikke behandlet mamma bra, jeg husker at jeg også klandret mamma og tenkte hun var problemet men ser med helt nye øyne nå at det var hun som holdt oss sammen. Men var liksom 25 år da jeg fikk vite dette.

Anonymkode: afa13...4b1

føler med deg og forstår deg. ❤️ Tror det beste du kan gjøre er å møte barnet på følelsene. Feks når han sier at han er lei seg over at dere er skilt, så tar du armene rundt han og sier at du forstår at han er lei seg og at du er glad i han. Og at du er glad for at han forteller det for da kan du gi han en god klem. 

Om han sier at han vil at dere skal bli sammen igjen så kan du si at mamma og pappa er ikke kjærester lengre så vi bestemt oss for å bo hver for oss. Og at du forstår han er lei seg for det. Men det er ikke noe vi kan forandre på fordi mamma og pappa ikke er kjærester mer. 

Vil også bare si at jeg vet hvor tungt og vanskelig det er å ha en eks som er som din. Min eks rev meg også ned, og i hans verden er jeg håpløs og har "problemer" mens han er den som begraver seg i arbeid. Jeg er den som drar ut å finner på gøye ting med barnet, som kjøper egen bolig og pusser opp rom til barnet. Han bryr seg ikke om å lage et hjem til barnet, og distanserer seg fra følelser, er kald og kjølig mot barnet. 

Han er opptatt av sitt eget image mot mitt og prøver fortsatt å rive meg ned psykisk ved å få andre med på "bildet" han har av meg. Han trenger liksom å tenke at jeg er "håpløs" 

Vet ikke om din er sånn men det hjelper å få han på avstand slik at han ikke får så mye innsikt..det han får bruker han mot meg. 😰 

Anonymkode: b1b29...cbd

[Gjest WhisperingWind]

Han vil nok ikke forstå dette før han blir eldre og innser at følelser er kompliserte greier.

At mor og far også bare en gutt og jente og at følelser dessverre kan ta slutt.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det kan være noen av jenteforeldrene er skilt som jeg ikke har fått med meg, men alle gutteforeldrene vet jeg er skilt. Og det er klassiske kjernefamilier med søsken. En gang hadde han med en kompis med hjem som sa han er så glad han ikke har skilte foreldre og sønnen min ble veldig lei seg, det var vondt  men takk for tips, skal jammen ta en prat om dette med at det er mer uvanlig at så mange holder sammen enn det motsatte 

Anonymkode: afa13...4b1

Stemmer ikke. Det er mer vanlig å bo sammen med begge foreldre enn å ikke gjøre det. 63% av 17-åringer bor sammen med begge foreldre. For yngre barn er prosenten høyere. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2019-20/id2678371/?ch=4

Anonymkode: a1c03...9e7