Du som ble mobbet på skolen

[AnonymBruker]

Klarte du å stille spørsmål om undervisningen til lærere i timene? Enten i plenum eller ved å rekke opp hånda?

Jeg opplevde selv å måtte være obs på hva jeg sa og hva jeg gjorde under timene,for å ikke trigge mobberne. Så jeg tok sjelden sjansen på at noen overhørte spørsmål hvis jeg lurte på noe. Sånn var det gjennom hele barneskolen.

Anonymkode: f4aca...982

[AnonymBruker]

Nei, svært sjeldent at jeg sa noe, og det var så ille at jeg fikk fritak fra å snakke i timen i et spesifikt fag på videregående fordi en av mobberne fra grunnskolen begynte på samme skole som meg og også hadde det faget... Fikk ofte høre på konferansetimene at jeg var for stille i timen, at jeg måtte prate mer, men det var lett å si for lærerne som latet som om de ikke så hva som foregikk!

Anonymkode: 282b3...88d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Nei, svært sjeldent at jeg sa noe, og det var så ille at jeg fikk fritak fra å snakke i timen i et spesifikt fag på videregående fordi en av mobberne fra grunnskolen begynte på samme skole som meg og også hadde det faget... Fikk ofte høre på konferansetimene at jeg var for stille i timen, at jeg måtte prate mer, men det var lett å si for lærerne som latet som om de ikke så hva som foregikk!

Anonymkode: 282b3...88d

Det der er fælt! Som om ikke det er nok å bli tvunget inn i et ustabilt miljø, så skal man også miste veiledning i faget samtidig. 

Det er trist å høre. Jeg håper du fikk et bedre miljø etter vgs ❤️

Ts

Anonymkode: f4aca...982

[AnonymBruker]

Det er ganske normalt. Man blir ekstra redd for å dumme seg ut. 

Jeg taklet ikke framføring, nettopp fordi jeg rødmet så ille, og folk lo av meg. Da begynte jeg å skulke de timene jeg skulle ha framføring. 
Man gjør jo alt i den alderen for å ikke tape ansikt sosialt. 
Nå er jeg voksen og jeg holdt tale i konfirmasjonen til barna våre, det er stor seier det. 
Kan fint snakke i større grupper, men hvis jeg tar ordet selv i en diskusjon. 
Det å plinge i glasset og reise seg er uaktuelt. Men trumfet frykten i konfen, barna fortjente en fin tale 

Anonymkode: 246de...1b8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Det er ganske normalt. Man blir ekstra redd for å dumme seg ut. 

Jeg taklet ikke framføring, nettopp fordi jeg rødmet så ille, og folk lo av meg. Da begynte jeg å skulke de timene jeg skulle ha framføring. 
Man gjør jo alt i den alderen for å ikke tape ansikt sosialt. 
Nå er jeg voksen og jeg holdt tale i konfirmasjonen til barna våre, det er stor seier det. 
Kan fint snakke i større grupper, men hvis jeg tar ordet selv i en diskusjon. 
Det å plinge i glasset og reise seg er uaktuelt. Men trumfet frykten i konfen, barna fortjente en fin tale 

Anonymkode: 246de...1b8

Du er jammen en inspirasjon! Godt jobba!

Det er egentlig vanvittig at unger blir trødd inn i en slags underfinansiert dyrehage og mer eller mindre må manøvrere seg gjennom den selv. Det var fritt vilt da jeg gikk på skolen. 

Jeg får se hva jeg gjør med kortene jeg har fått utdelt. Kanskje kortstokken må stokkes på nytt.

Ts

Anonymkode: f4aca...982

[AnonymBruker]

Nei, ble for mye angst til slutt gjennom barne/ungdomskolen.

På videregående fikk jeg stryk i norsk og samfunn pga jeg var for lite aktiv i timene og skrev for kort tydeligvis. 

I tillegg til add fikk jeg heletida høre fra lærerne at jeg var lat og for lite aktiv, så følte mobba meg fra de også. 

20 år senere er angsten fortsatt så sterk at jeg ikke klarer å snakke i grupper. 

Anonymkode: e2639...acb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Klarte du å stille spørsmål om undervisningen til lærere i timene? Enten i plenum eller ved å rekke opp hånda?

Jeg opplevde selv å måtte være obs på hva jeg sa og hva jeg gjorde under timene,for å ikke trigge mobberne. Så jeg tok sjelden sjansen på at noen overhørte spørsmål hvis jeg lurte på noe. Sånn var det gjennom hele barneskolen.

Anonymkode: f4aca...982

Ja. Men jeg ble veldig aggressiv av mobbingen, skulle alltid slåss og ta igjen, selv om jeg aldri kunne vinne og det selvsagt ble ekstra gøy å mobbe meg da. 

Jeg har i dag et yrke hvor jeg snakker foran forsamlinger hele dagen hver dag. 

Anonymkode: 16ef9...370

[AnonymBruker]

Aldri noe problem med å rekke opp handa i timen. Nå var jeg ikke spesielt redd heller da. Jeg klarte, selv på den alderen, å forstå at det var mobberne det var noe galt med

Anonymkode: 34579...d86

[AnonymBruker]

Jeg husker veldig, veldig lite fra den tiden, men jeg husker at sløydlæreren var bekymret over at jeg nesten ikke snakket og var det han kalte "ekstremt forsiktig" i sosiale situasjoner. Jeg husker at foreldrene mine snakket om det etter konferansetime og lurte på hva han mente.

Nå som voksen har jeg ikke problemer med å snakke foran folk.

Anonymkode: 1dab6...691

[AnonymBruker]

Svært sjelden at jeg sa noe i timene gjennom hele grunnskolen. 

Husker jeg stilte et spørsmål i naturfagtimen da jeg begynte på ungdomskolen og fikk da beskjed av læreren at jeg bare stilte spørsmål for å virke interessant. Etter det sa jeg ikke noe på ungdomskolen. Fikk senere vite av min mor at den læreren ikke hadde vært noe snill med mine eldre brødre heller. Han hadde gått i klasse med min far. Pappa hadde dysleksi og på den tiden så ble de stemplet som idioter. 

Har fått diagnose Kptsd i voksen alder og går til behandling hos dps blant annet pgs mobbing i barndommen 

 

Anonymkode: e9508...e70

[Sunnys]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Du er jammen en inspirasjon! Godt jobba!

Det er egentlig vanvittig at unger blir trødd inn i en slags underfinansiert dyrehage og mer eller mindre må manøvrere seg gjennom den selv. Det var fritt vilt da jeg gikk på skolen. 

Jeg får se hva jeg gjør med kortene jeg har fått utdelt. Kanskje kortstokken må stokkes på nytt.

Ts

Anonymkode: f4aca...982

I skoletiden var jeg en klovn i klassen. Laget alltid mye styr og pratet for mye med sidemannen. Forstyrret undervisningen. Alltid makk i rumpa og tøff i trynet. Alle såg på meg som den tøffe. Men å framføre eller lese høyt var å miste ansikt for meg. 

Når det gjelder mobbing, både for barn og voksne så må man ta igjen. Ikke ved å legge seg på samme nivå. Men å drite ut vedkommende på den måten at de taper ansikt. Når folk taper ansikt setter de seg ikke i samme situasjon igjen.

Jeg ble baksnakket på jobb av en kollega jeg har et godt forhold til. Ble meget skuffet. 
Tok det opp på et personalmøte foran alle sammen, og fortalte hvor skuffet jeg var. Dette hadde de ikke forventet. 
Hun ble sykmeldt uka etter og var borte i flere mnd. Hun ba om unnskyldning flere ganger. Jeg tok det i mot og var ferdig med det. Dette plaget henne veldig. 
Men da skjerper hun seg kanskje.