Hva er et normalt og godt forhold?

[AnonymBruker]

Hei,

Jeg er vokst opp med overgrep, vold, omsorgssvikt og mobbing. En unormal oppvekst hvor jeg i voksen alder måtte lære meg å leve, fungere og tilpasse meg. 

Oppigjennom har jeg ikke hatt så gode forhold. Jeg har alltid følt det er meg det er noe galt med. Så jeg har gått i mye terapi, jobbet med meg selv og lært mye. Men  jeg aner jo ikke hva som er normalt, altså innenfor det normale da jeg vet det er mye ulikt. 

Men så tenker jeg litt.....hva er egentlig et normalt forhold?

Hvordan behandler du partneren din? Hvordan behandler partneren din deg? Hva slags utfordringer har dere? Er det mest godt eller utfordrende? Tviler du noen ganger? Gjør partneren din noe for deg som gjør at du føler deg sett og hørt? Er det normalt å miste seg selv i et forhold? Er det normalt at det er flere dårlige dager enn gode? Hva er limet i forholdet? Er partnere din interessert i deg? Spør deg om ting og vil vite ting om deg? Når du gjør noe bra, validerer partneren din deg og viser at en ser deg? Osv....

Jeg prøver liksom å finne ut av hva jeg kan forvente av en partner og hvordan jeg kan være en god partner. Om det er meg det er noe galt med, eller partneren min som ikke behandler meg bra, og derfor får det verste ut av meg. Hva kommer først, egget eller høna på en måte 😅

Jeg er litt usikker på om jeg utsetter partneren min for psykisk vold eller omvendt 😬 Jeg har jo nesten hele livet blitt behandlet som dritt av andre, så kanskje jeg tillater for mye eller behandler andre dritt? Samtidig er jeg sterk og sier ifra når jeg føler meg dårlig behandlet, men i og med jeg ikke vet hva som er normalt......kanskje jeg bare projiserer mine følelser på han? Jeg er jo veldig var for andres atferd. Jeg vet ikke om jeg kanskje passer best alene.

Kan noen forklare meg hva som er på en måte innafor og hva som ikke er greit uteom det åpenlyst som eks vold. 🙏

Anonymkode: d25c0...875

[Herzebeth]

Det var litt mange ting å svare på som kan variere mye på hva man legger i hver forskjellige kategori.. 

jeg har stått på andre siden av deg å vært den som har fått ganske mye fra en partner som ikke tenkte over nettopp slike spørsmål du tenker over nå, jeg må si det kan påvirke veldig mye. Har du en partner som vet om disse tingene, som du stoler på å motsatt, så kan det fungere veldig fint. Med god kommunikasjon.

Står partner igjen med mange spørsmål, gjerne som ikke blir besvart, fører det fort til det som tilsies psyk vold. Det varierer selvfølgelig på alvorligheten i hva som skjer i evnt episoder. 

at dette er noe du tenker på nå, var bare godt å lese for meg  

At du har blitt klar over ting som dette, er et greit stykke på veien til suksess bare i seg selv. 
Masse lykke til❤️

[AnonymBruker]

Jeg leser om gaslighting og veldig mye stemmer overens med mannen min og mine følelser. Samtidig vet jeg ikke om atferden min gjør at han er slik, men det er vel det han prøver å få meg til å tro? Han gjør og sier ting så indirekte, men samtidig så ødeleggende. Jeg føler meg bare forvirret 🤯 Er det fordi jeg har skyld i at det er slik, eller prøver han å få meg til å tro det? 

For akkurat nå et jeg nedbrutt. Jeg kjenner ikke igjen meg selv. Selvtilliten er på bunn. Jeg føler at jeg aldri kan være i et forhold og han er den beste jeg kan få. Jeg føler meg så ødelagt at ingen kan elske meg og jeg aldri vil fungere i et forhold. Jeg tviler på alt jeg gjør. Er det bra nok? Vil han bli fornøyd? Selv foreldrerollen tviler jeg på. I mitt hodet er han bedre omsorgsperson enn meg. Selv om jeg tar meg mest hånd om barna og det praktiske. 

Jeg har alltid hatt selvtillit i jobbsammenheng og fått masse skryt. Men etter jeg ble sammen med mannen min har jeg ikke engang klart å gjøre en god jobb. Selvtilliten ble borte. Han sa jeg hadde for store ambisjoner, for høye drømmer og utdanningen min var ikke verdt noe. Etter noen år gikk jeg på en smell. Jeg klarte ikke jobben min. Jeg studerte og tok hånd om barn og hjem.  Det gikk ikke. Jeg har ikke kommet meg tilbake i arbeidslivet. Jeg studerte ekstra for å få bedre lønn. Lite visste jeg at mannen min, som styrer økonomien, hadde over 10.000 ekstra pr månede enn det han sa. Så jeg hadde ikke trengt å slite meg ut. 

Jeg kan være veldig hakkete, sarkastisk og direkte. Er jeg usikker eller ukomfortabel blir jeg kald utad. Jeg har slitet psykisk og fysisk. Helsen min er mye dårligere nå enn før. Jeg har noe temperament. Kan furte en del. Vansker med å vise følelser og trekker meg unna. 

Han er super hyggelig og snill når han vil ha sex. 

Arg, jeg er så forvirret 🤯

Ts

Anonymkode: d25c0...875

[MariaIsabel]

Jeg har flere giftige forhold bak meg, med fysisk, psykisk og seksuell vold. 

Da jeg endelig fant den perfekte mannen for bare 3 år siden, var det først veldig skummelt, for jeg bare ventet på at noe skulle gå galt, men så gjorde det ikke det. ❤ Jeg trodde ikke i min villeste fantasi at det fantes menn som ham.

Vi har nå allerede vært gift i litt over et år, eier hus og bil sammen og prøver på barn (jeg har en sønn fra før av).

Han er klippen min, bestevennen min og partneren min. 

Vi krangler aldri, diskuterer sjeldent, snakker masse. Vi er 100 % komfortable med hverandre, og kan fortelle hverandre hva som helst. Jeg føler meg alltid trygg med ham, på alle måter. Jeg vet at jeg alltid kan regne med ham, og han kan regne med meg. Vi vet begge to at om vi ber den andre om å gjøre noe, så gjør den det. Er den ene syk, så er den andre der og steller med den syke. Vi sier/gjør aldri noe for å såre den andre, og om vi sårer hverandre ved et uhell, så gjør vi alt for å ordne opp i det, med én gang. Vi respekterer hverandres grenser, og vi vet hvor hverandres grenser går. Vi jobber hver eneste dag for å gjøre den andre glad. Vi deler på alt ansvar, ut i fra hva som passer best der og da. Hvis mannen jobber ekstra mye, så tar jeg mer på hjemmebane. Hvis jeg jobber ekstra mye, eller organiserer et eller annet, eller har en dårlig periode (jeg er kronisk syk), så tar han mest - vi har aldri diskutert eller kranglet om det - det kommer naturlig. Alt mitt er hans, og alt hans er mitt. Vi har mange, lange, gode samtaler om alt mellom himmel og jord og litt til. Vi vet nesten alltid hva den andre mener om ting før vi spør. Jeg føler meg alltid trygg på hvordan han vil reagere i ulike situasjoner. Vi begge har en del venner, hobbyer og andre ting og mennesker vi bryr oss om, men setter alltid hverandre og sønnen min først. Vi har også stort sett de samme vennene (vi møttes ikke gjennom dem, har bare blitt gode venner med hverandres venner), og foretrekker å dra på fest og slikt sammen (men kan også dra alene uten problemer hvis det er det som passer). Når vi er på fest, er vi begge veldig sosiale, og kan gå en del hver for oss og bli kjent med, og snakke med forskjellige folk, men kommer stadig tilbake til hverandre. Vi er enige om så og si alt, men dersom vi er uenige, så snakker vi rolig sammen om det, lytter til hverandre, og finner en løsning. Vi ler sammen, mye, hver dag. Sexlivet er både spennende og komfortabelt samtidig. Vi inspirerer hverandre til å bli bedre. Vi heier på hverandre. Vi pusher hverandre ut av komfortsonen, men ikke for mye. Vi har det gøy sammen. Vi er lekne sammen. Vi er også seriøse sammen. Vi utfordrer hverandre intellektuelt, på en positiv måte. Vi er alltid stolte av hverandre, og kan alltid være trygge på hverandre i alle slags sosiale settinger. Vi stoler på hverandre 100 %, og er helt trygge på at vi kun har øyne for hverandre. Vi gjør koselige ting for hverandre uten grunn, og uten å forvente noe tilbake. Vi har begge et godt og nært forhold til hverandres familier. Vi tar avgjørelser sammen. Vi er et team, i alt vi gjør, alltid. Han er virkelig min bedre halvdel. ❤

Jeg håper alle finner noen de kan ha et slikt forhold til som jeg har med min mann. ❤

[MariaIsabel]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Jeg leser om gaslighting og veldig mye stemmer overens med mannen min og mine følelser. Samtidig vet jeg ikke om atferden min gjør at han er slik, men det er vel det han prøver å få meg til å tro? Han gjør og sier ting så indirekte, men samtidig så ødeleggende. Jeg føler meg bare forvirret 🤯 Er det fordi jeg har skyld i at det er slik, eller prøver han å få meg til å tro det? 

For akkurat nå et jeg nedbrutt. Jeg kjenner ikke igjen meg selv. Selvtilliten er på bunn. Jeg føler at jeg aldri kan være i et forhold og han er den beste jeg kan få. Jeg føler meg så ødelagt at ingen kan elske meg og jeg aldri vil fungere i et forhold. Jeg tviler på alt jeg gjør. Er det bra nok? Vil han bli fornøyd? Selv foreldrerollen tviler jeg på. I mitt hodet er han bedre omsorgsperson enn meg. Selv om jeg tar meg mest hånd om barna og det praktiske. 

Jeg har alltid hatt selvtillit i jobbsammenheng og fått masse skryt. Men etter jeg ble sammen med mannen min har jeg ikke engang klart å gjøre en god jobb. Selvtilliten ble borte. Han sa jeg hadde for store ambisjoner, for høye drømmer og utdanningen min var ikke verdt noe. Etter noen år gikk jeg på en smell. Jeg klarte ikke jobben min. Jeg studerte og tok hånd om barn og hjem.  Det gikk ikke. Jeg har ikke kommet meg tilbake i arbeidslivet. Jeg studerte ekstra for å få bedre lønn. Lite visste jeg at mannen min, som styrer økonomien, hadde over 10.000 ekstra pr månede enn det han sa. Så jeg hadde ikke trengt å slite meg ut. 

Jeg kan være veldig hakkete, sarkastisk og direkte. Er jeg usikker eller ukomfortabel blir jeg kald utad. Jeg har slitet psykisk og fysisk. Helsen min er mye dårligere nå enn før. Jeg har noe temperament. Kan furte en del. Vansker med å vise følelser og trekker meg unna. 

Han er super hyggelig og snill når han vil ha sex. 

Arg, jeg er så forvirret 🤯

Ts

Anonymkode: d25c0...875

Dette høres ikke veldig sunt ut ... Jeg kjenner meg igjen ifht mine tidligere forhold, men kjenner samtidig at mannen jeg har nå, har økt forventingene mine noe voldsomt til menn generelt, og det du beskriver, er ikke en mann som er verdt å bygge en fremtid med. Det finnes bedre, et samliv skal ikke slite deg ut, det skal løfte deg opp! ❤

[AnonymBruker]

MariaIsabel skrev (2 minutter siden):

Jeg har flere giftige forhold bak meg, med fysisk, psykisk og seksuell vold. 

Da jeg endelig fant den perfekte mannen for bare 3 år siden, var det først veldig skummelt, for jeg bare ventet på at noe skulle gå galt, men så gjorde det ikke det. ❤ Jeg trodde ikke i min villeste fantasi at det fantes menn som ham.

Vi har nå allerede vært gift i litt over et år, eier hus og bil sammen og prøver på barn (jeg har en sønn fra før av).

Han er klippen min, bestevennen min og partneren min. 

Vi krangler aldri, diskuterer sjeldent, snakker masse. Vi er 100 % komfortable med hverandre, og kan fortelle hverandre hva som helst. Jeg føler meg alltid trygg med ham, på alle måter. Jeg vet at jeg alltid kan regne med ham, og han kan regne med meg. Vi vet begge to at om vi ber den andre om å gjøre noe, så gjør den det. Er den ene syk, så er den andre der og steller med den syke. Vi sier/gjør aldri noe for å såre den andre, og om vi sårer hverandre ved et uhell, så gjør vi alt for å ordne opp i det, med én gang. Vi respekterer hverandres grenser, og vi vet hvor hverandres grenser går. Vi jobber hver eneste dag for å gjøre den andre glad. Vi deler på alt ansvar, ut i fra hva som passer best der og da. Hvis mannen jobber ekstra mye, så tar jeg mer på hjemmebane. Hvis jeg jobber ekstra mye, eller organiserer et eller annet, eller har en dårlig periode (jeg er kronisk syk), så tar han mest - vi har aldri diskutert eller kranglet om det - det kommer naturlig. Alt mitt er hans, og alt hans er mitt. Vi har mange, lange, gode samtaler om alt mellom himmel og jord og litt til. Vi vet nesten alltid hva den andre mener om ting før vi spør. Jeg føler meg alltid trygg på hvordan han vil reagere i ulike situasjoner. Vi begge har en del venner, hobbyer og andre ting og mennesker vi bryr oss om, men setter alltid hverandre og sønnen min først. Vi har også stort sett de samme vennene (vi møttes ikke gjennom dem, har bare blitt gode venner med hverandres venner), og foretrekker å dra på fest og slikt sammen (men kan også dra alene uten problemer hvis det er det som passer). Når vi er på fest, er vi begge veldig sosiale, og kan gå en del hver for oss og bli kjent med, og snakke med forskjellige folk, men kommer stadig tilbake til hverandre. Vi er enige om så og si alt, men dersom vi er uenige, så snakker vi rolig sammen om det, lytter til hverandre, og finner en løsning. Vi ler sammen, mye, hver dag. Sexlivet er både spennende og komfortabelt samtidig. Vi inspirerer hverandre til å bli bedre. Vi heier på hverandre. Vi pusher hverandre ut av komfortsonen, men ikke for mye. Vi har det gøy sammen. Vi er lekne sammen. Vi er også seriøse sammen. Vi utfordrer hverandre intellektuelt, på en positiv måte. Vi er alltid stolte av hverandre, og kan alltid være trygge på hverandre i alle slags sosiale settinger. Vi stoler på hverandre 100 %, og er helt trygge på at vi kun har øyne for hverandre. Vi gjør koselige ting for hverandre uten grunn, og uten å forvente noe tilbake. Vi har begge et godt og nært forhold til hverandres familier. Vi tar avgjørelser sammen. Vi er et team, i alt vi gjør, alltid. Han er virkelig min bedre halvdel. ❤

Jeg håper alle finner noen de kan ha et slikt forhold til som jeg har med min mann. ❤

Åhh, det høres fantastisk ut ❤️ Så glad på dine og deres veier. Og takk for at du tok deg tid til å lese og svare. 

Jeg tror og tenker jeg aldri får noe slikt. At jeg må leve alene hvis jeg skal fungere eller i et dysfunksjonelt forhold hvor kun noe er bra. Jeg tror aldri en mann ville kunne holde ut med meg og samtidig være snill og god. Jeg tror ikke jeg er snill nok og er nok for skadet til å bli behandlet så godt. 

Ts

Anonymkode: d25c0...875

[AnonymBruker]

MariaIsabel skrev (3 minutter siden):

Dette høres ikke veldig sunt ut ... Jeg kjenner meg igjen ifht mine tidligere forhold, men kjenner samtidig at mannen jeg har nå, har økt forventingene mine noe voldsomt til menn generelt, og det du beskriver, er ikke en mann som er verdt å bygge en fremtid med. Det finnes bedre, et samliv skal ikke slite deg ut, det skal løfte deg opp! ❤

Er bare så forvirra. Er det meg eller han 😔 Er jeg bare en dårlig person med alt for mye problemer? 

Jeg kommer aldri til å tørre å gå inn i et forhold igjen. 💔

Ts

 

Anonymkode: d25c0...875

[AnonymBruker]

Skjønner at det er vanskelig ❤️går du i terapi for å bearbeide traumene dine? Jeg ville anbefale deg det. 

Ikke rush inn i noe du ikke føler er bra. Siden du har et barn fra før burde kansje heller fokus være på at barnet ditt skal ha det bra? For at han skal ha det bra må mamma ha det bra ❤️

Anonymkode: f9218...c4e

[MariaIsabel]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Åhh, det høres fantastisk ut ❤️ Så glad på dine og deres veier. Og takk for at du tok deg tid til å lese og svare. 

Jeg tror og tenker jeg aldri får noe slikt. At jeg må leve alene hvis jeg skal fungere eller i et dysfunksjonelt forhold hvor kun noe er bra. Jeg tror aldri en mann ville kunne holde ut med meg og samtidig være snill og god. Jeg tror ikke jeg er snill nok og er nok for skadet til å bli behandlet så godt. 

Ts

Anonymkode: d25c0...875

Jeg trodde aldri jeg kunne få noe slikt jeg heller, og må stadig klype meg selv i armen. Etter å ha vært vant til å bli behandlet verre enn søppel, hadde jeg gitt opp å finne en god mann. Jeg trodde jeg måtte godta å enten bli banket opp, jevnlig voldtatt, oppleve utroskap igjen og igjen, eller bli prioritert etter alkohol og kokain. 

Er det mulig for meg, så er det mulig for deg også. ❤ Du må "bare" slutte å godta mishandling.

Jeg var ganske "skadet" jeg også, da jeg møtte drømmemannen, men han holdt ut med meg igjennom mine traumereaksjoner og selvdestruktive atferd, og hjalp meg til å finne meg selv. 🥰 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Skjønner at det er vanskelig ❤️går du i terapi for å bearbeide traumene dine? Jeg ville anbefale deg det. 

Ikke rush inn i noe du ikke føler er bra. Siden du har et barn fra før burde kansje heller fokus være på at barnet ditt skal ha det bra? For at han skal ha det bra må mamma ha det bra ❤️

Anonymkode: f9218...c4e

Jeg har bearbeidet tidligere traumer. Jeg husker psykologen min synes det var veldig rart at jeg ble bedre, så verre. Hun hadde ikke erfart det før i den situasjonen. Både psykologen min og legen min prøvde å finne ut hva det var med meg og at jeg hadde uforklarlige symptomer. De fant ingenting som kunne forklare hvorfor jeg slet så mye. 

Men jeg tror jeg nå vet svaret. For jeg reiser meg, kjemper forså føler at mannen min psykisk slår meg ned igjen. Små nedlatende indirekte kommentarer/ord/kroppspråk og atferd. 😬 

Nei, jeg tror jeg holder meg unna menn. Jeg tror ikke det finnes noen der ute for meg. Jeg er for ødelagt. Jeg må bygge meg selv opp og være en god mor for barna mine. 

Ts 

Anonymkode: d25c0...875

[MariaIsabel]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Er bare så forvirra. Er det meg eller han 😔 Er jeg bare en dårlig person med alt for mye problemer? 

Jeg kommer aldri til å tørre å gå inn i et forhold igjen. 💔

Ts

 

Anonymkode: d25c0...875

Slik du beskriver det, så er det ham. 

Problemet er bare det at ofte, så havner man i flere relasjoner med mishandling dersom man har opplevd det én gang ... Man blir liksom en magnet for slike menn. Det er vanskelig å bryte mønsteret ...

Det viktigste du kan gjøre, er å sette en ny standard for hvordan du skal bli behandlet, og holde deg til den. Legg fra deg tanken om at du ikke fortjener den nye standarden. Kutt ut de som ikke klarer å leve opp til standarden. Jobb med å bygge deg selv opp. Hvis du føler at du ikke er bra nok, tenk igjennom hva slags person du føler ville vært bra nok, og deretter jobb med deg selv for å bli en slik person. ❤

Jeg vet det er mye lettere sagt enn gjort, men det er så verdt det! 

[AnonymBruker]

MariaIsabel skrev (4 minutter siden):

Slik du beskriver det, så er det ham. 

Problemet er bare det at ofte, så havner man i flere relasjoner med mishandling dersom man har opplevd det én gang ... Man blir liksom en magnet for slike menn. Det er vanskelig å bryte mønsteret ...

Det viktigste du kan gjøre, er å sette en ny standard for hvordan du skal bli behandlet, og holde deg til den. Legg fra deg tanken om at du ikke fortjener den nye standarden. Kutt ut de som ikke klarer å leve opp til standarden. Jobb med å bygge deg selv opp. Hvis du føler at du ikke er bra nok, tenk igjennom hva slags person du føler ville vært bra nok, og deretter jobb med deg selv for å bli en slik person. ❤

Jeg vet det er mye lettere sagt enn gjort, men det er så verdt det! 

Når jeg møtte han så var jeg så glad. For han var så anerledes enn andre jeg har vært sammen med. Jeg tenkte at endelig hadde jeg funnet en bra kar. Men det var masse røde flagg fra starten av som jeg overså. 

Ting virker klarer nå. Men jeg gruer meg til tiden fremover. For han kommer til å prøve å overtale meg til å bli. Bryte meg ned forså å trøste meg. Det blir en tøff tid fremover, og når selvtilliten er på bunn blir det ekstra tøft. 

Takk for gode råd ❤️ kanskje jeg kommer dit en dag. Men nå føles alt mørkt ut. 

Ts

Anonymkode: d25c0...875

[AnonymBruker]

MariaIsabel skrev (24 minutter siden):

Jeg trodde aldri jeg kunne få noe slikt jeg heller, og må stadig klype meg selv i armen. Etter å ha vært vant til å bli behandlet verre enn søppel, hadde jeg gitt opp å finne en god mann. Jeg trodde jeg måtte godta å enten bli banket opp, jevnlig voldtatt, oppleve utroskap igjen og igjen, eller bli prioritert etter alkohol og kokain. 

Er det mulig for meg, så er det mulig for deg også. ❤ Du må "bare" slutte å godta mishandling.

Jeg var ganske "skadet" jeg også, da jeg møtte drømmemannen, men han holdt ut med meg igjennom mine traumereaksjoner og selvdestruktive atferd, og hjalp meg til å finne meg selv. 🥰 

Fantastisk 🤗❤️ 

Ts

Anonymkode: d25c0...875

[AnonymBruker]

Hvor lenge har dere vært sammen? 
 

For å finne svaret på om det er deg, eller han så kan du spørre deg selv hvem av dere som pleier å gå over den andres grenser. Du er sikkert ikke en «perfekt» partner, det trenger du ikke være heller. Og med dine opplevelser, så kan det være vanskelig å vite hva som er rett og galt. Sliter med det samme selv. 
Men, grenser, hva er grensene dine i mellom dere og er det ofte slik at han tråkker over disse? Og gjør du med han? Og bryr han seg om hvor grensene dine går? Vet han om de? Og motsatt

Anonymkode: 44d04...5bc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Hvor lenge har dere vært sammen? 
 

For å finne svaret på om det er deg, eller han så kan du spørre deg selv hvem av dere som pleier å gå over den andres grenser. Du er sikkert ikke en «perfekt» partner, det trenger du ikke være heller. Og med dine opplevelser, så kan det være vanskelig å vite hva som er rett og galt. Sliter med det samme selv. 
Men, grenser, hva er grensene dine i mellom dere og er det ofte slik at han tråkker over disse? Og gjør du med han? Og bryr han seg om hvor grensene dine går? Vet han om de? Og motsatt

Anonymkode: 44d04...5bc

Vi har vært sammen i 15 år.

Han går over grensen  min nærmes daglig, men  veldig skjult. Eks stopper meg i døra for å gi meg en klem, det høres ikke akkurat så ille ut, men da går hodet mitt i fight/flight modus. Og dette vet han veldig godt og fått nøye forklart av en terapeut. 

Eller så er han mye sint og aggresiv. Noe som også er triggende og ødeleggende. Gjør små ting som viser at han ikke respekterer meg. 

Jeg vet ikke hvor grensa hans går. Han vil ikke svare meg eller si noe om det. Egentlig vet jeg veldig lite om han. 

Ts

Anonymkode: d25c0...875

[AnonymBruker]

Det KAN være at du oppfatter han sintere enn han faktisk er, pga at du er vant til å være oppmerksom på andres humør, blikk, tonefall etc for å ikke trå feil om de har en dårlig dag. Jeg merker selv at når jeg er vant fra forrige forhold å gå på nåler, så klarer jeg ikke helt å slutte med det nå selv om jeg er i et trygt og fint forhold. Jeg merker at jeg overanalyserer når jeg leser andre. Og spesielt når jeg har PMS og er nedfor, så er jeg helt på jordet når det gjelder å lese andre. Og jeg lurer på om andre er i dårlig humør, eller om jeg har gjort noe galt, og så prøver jeg gjerne å "gjøre det godt igjen". Dette helt uten at den andre aner hva som foregår inni hodet mitt. Kanskje han var konsentrert mens han tenkte på jobb, og så trodde jeg kanskje at jeg hadde gjort noe galt og at han var sur. Når jeg har PMS så er heller ingen glad i meg. Jeg er heldigvis obs på dette, og kjenner hver gang PMS er over at jeg er elsket og at ingen er sur på meg.

Men konkrete ting som at han rakker ned på deg med ord, det kan ikke feiltolkes, og det er overhodet ikke greit! Det kan selvsagt gjøre at du pga det sliter mer psykisk og ikke greier jobb.

Anonymkode: 536de...704

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Det KAN være at du oppfatter han sintere enn han faktisk er, pga at du er vant til å være oppmerksom på andres humør, blikk, tonefall etc for å ikke trå feil om de har en dårlig dag. Jeg merker selv at når jeg er vant fra forrige forhold å gå på nåler, så klarer jeg ikke helt å slutte med det nå selv om jeg er i et trygt og fint forhold. Jeg merker at jeg overanalyserer når jeg leser andre. Og spesielt når jeg har PMS og er nedfor, så er jeg helt på jordet når det gjelder å lese andre. Og jeg lurer på om andre er i dårlig humør, eller om jeg har gjort noe galt, og så prøver jeg gjerne å "gjøre det godt igjen". Dette helt uten at den andre aner hva som foregår inni hodet mitt. Kanskje han var konsentrert mens han tenkte på jobb, og så trodde jeg kanskje at jeg hadde gjort noe galt og at han var sur. Når jeg har PMS så er heller ingen glad i meg. Jeg er heldigvis obs på dette, og kjenner hver gang PMS er over at jeg er elsket og at ingen er sur på meg.

Men konkrete ting som at han rakker ned på deg med ord, det kan ikke feiltolkes, og det er overhodet ikke greit! Det kan selvsagt gjøre at du pga det sliter mer psykisk og ikke greier jobb.

Anonymkode: 536de...704

Ja, jeg er nok var for andres oppførsel/humør. Men at han er mye sint vet jeg og det opplever andre nær han også. 😔

Ts

Anonymkode: d25c0...875

[AnonymBruker]

Min egen erfaring tilsier at det som er gode forhold rett og slett ikke er normalt.

Det gjelder både egenopplevd erfaring og erfaringene til dem jeg møter, som forteller om opplevelsene sine.
Jeg har bare hatt ett godt forhold, men det var langt, og til slutt ble ikke det godt heller.... men våre gode år danner malen for hva jeg ville forventet av en eventuelt ny partner. Det gode var at vi samarbeidet om det meste hjemme, og delte likt på alt fra klesvask og renhold til vedhogst og omsorg for ungene. - Og noen ting var solo-oppgaver fordi bare en av oss mestret det bra, som at jeg lagde mest mat, mens han var den som oftest vedlikeholdt traktoren. En logisk deling: Kompetanse.
Vi var åpne om våre grenser, våre preferanser, hva vi likte, mislikte og fryktet, og respekterte hverandre som personer. Ingen av oss pushet hverandres grenser, eller latterliggjorde hverandres interesser eller vegringer på noe vis.
Det fantes ingen kontrollbehov, mistillit eller forsøk på å begrense hverandre. Vi unte hverandre å lykkes mtp. utdanning, jobb, vennskap, fritidsinteresser osv. og la oss i sælen for å få kabalen til å gå opp med tid og oppgaver. La til rette for hverandre rett og slett.
Jeg opplevde det som en stor fordel at vi hadde likt livssyn, like verdier, noenlunde like standpunkt politisk, men at vi også kunne snakke saklig om uenigheter.

På et tidspunkt opplevde jeg at mannen min rett og slett endret personlighet, og at endringen skjedde ganske raskt. At det ikke var noe jeg kunne gjøre for å skjønne eller endre dette, og at jeg måtte forlate ham for å berge meg og ungene. 18-19 gode år, og 2-3 riktig dårlige. Han fungerer bedre nå, og vi samarbeider bra. Det er en lettelse for meg, og bra for ungene.

Jeg ville aldri akseptert at noen utsatte meg for manipulering, roping, vold eller på annen måte prøvde å undergrave min verdi eller selvstendighet. Forhold er til for å gjøre hverandre godt, ikke for å bruke den andre til egen vinning. Mitt inntrykk er at folk holder ut for lenge, og tenker at det er idioti å ikke forlate folk med dårlig oppførsel med en gang.

Har ingen illusjoner om å oppleve noe forhold igjen. Kravene mine er steile, og det er uaktuelt å gå inn i en relasjon som ikke svarer til mine forventninger til det gode liv. I løpet av tolv år som enslig har jeg ikke falt for en eneste person som er kjærestemateriale. Noen ganger har jeg falt for en flørt som har lokket meg til å bli bedre kjent, men vi har ikke hatt samme forventninger til hva livet skal være. Da takker jeg heller nei.

Anonymkode: baa9a...8f9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (46 minutter siden):

Ja, jeg er nok var for andres oppførsel/humør. Men at han er mye sint vet jeg og det opplever andre nær han også. 😔

Ts

Anonymkode: d25c0...875

Det er godt at du skal komme deg unna. Så kan du bygge deg selv opp igjen ❤️

Anonymkode: 536de...704

[AnonymBruker]

Sorry for langt innlegg 🙈

Ting og hendelser jeg stusser veldig over og aner ikke om det er innafor det normale eller ikke: 

Har et behov for å rakke meg ned foran andre. Sier unnskyld når vi er alene igjen.

Forsvarer meg ikke foran andre, tar oftere andres parti eller blir fraværende, men sier det motsatte når vi er alene. 

Ble venner med noen som mobbet meg som barn. Jeg sa ifra, men han tok ikke avstand fra disse og har de enda på fb fordi de har felles hobby.

Veldig sjalu selv om jeg aldri har gjort noe mot han. Mens han har vært utro. Han er glad i å flørte og virker som han skjuler mye. Han har tidligere påpekt gang på gang hvor mye han hater bimboer. Men av handlingene hans å lese så er det disse han tiltrekkes. Han kan fint gi enkelte damer ekstra oppmerksomhet, men det får ikke jeg. Noe jeg tror har resultert i et enda mer ødelagt selvbilde. 

I og med jeg har blitt seksuelt misbrukt har jeg to ting jeg ikke takler. Å bli slikket eller å bli stoppet der jeg ikke har noen vei ut. Dette gjør han ofte eller prøver på. En annen ting er at han ofte lister seg bak meg slik at jeg skvetter. Skikkelig ubehagelig og hodet mitt aktiveres negativt. 

Han blir sint hvis jeg spør om økonomi. 

Han har brukt store deler av forholdet med å være borte pga hobbyer. Sier han gjør det fordi han håper å tjene penger på det og at det er for oss. Selv om jeg har tydelig sagt at dette ødelegger forholdet og meg, har han ikke klart å legge det bort. Han tjener fortsatt ikke noe på det etter 8 år. 

Vanskelig å si noe positivt om meg. Kan ikke si hvorfor han elsker meg. Det har han aldri gjort. Selv ikke når vi giftet oss. 

Spør meg ikke om min fortid og snakker veldig sjeldent om sin egen. Selv når jeg har trygget han at ingen spørsmål er dumme. 

Har jeg utfordringer, vansker eller problemer utenfir forholdet er han ikke interessert å snakke om de. Men jeg lytter og snakker med han om hans problemer. 

Blir aggresiv ved krangling, slik at jeg til tider blir redd eller taus. 

Forteller jeg om noe vanskelig og tøft hvor jeg enten er veldig emosjonell eller gråter vrir han det om til han selv og det ender med at jeg sitter å trøster han.

Han truer med selvmord hvis jeg gjør det slutt. 

Litt ovenfra og ned holdning fordi jeg ikke jobber og er syk. 

Vil ikke prate om ting jeg synes er vanskelig i forholdet. Går ofte i diskusjoner og blir borte. Når han kommet tilbake gir han meg en klem å sier at han ikke vil krangle mer og forventer at alt er bra igjen. Hvis jeg ikke da er i godt humør blir han sint på meg. Selv om krangling i utgangspunktet var pga han. 

Han kan si stygge ting til meg i krangel og påpeke at jeg ikke er helt frisk i hodet. 

Handling og ord henger ikke sammen i det heletatt. Han lyver mye om åpenbare ting, men vrir det til at det er meg det er noe galt med, sier at han tulla eller jeg misforsto. 

Jeg kan spørre han om eks å ta oppvasken, henge opp en ting eller andre gjøremål som bør gjøres Han svarer ja, men gjør det ikke og setter seg i sofaen. Det kan ha gått et døgn, så tar jeg tak i det selv. Da blir han sint å sier han skulle ta det. 

Han har frarøvet meg alle gleder jeg hadde med mine hobbyer og oppnåelser.

Alt er en konkurranse hvor han alltid skal være best. 

Jeg kan feks shinet hele huset og bruke dagen min på det. Han kommer hjem, går da inn med sko og sier ingenting. Jeg spør etter en stund, er det ikke fint her? Får som svar, irritert, at la meg ihvertfall få landet litt da. Mens når han gjør husarbeid skal han ramse opp alt han har gjort og fisker etter skryt. 

Hver gang vi skal gjøre noe koselig endrer han humør og blir sint. Nekter for det. Både jeg og barna blir sittende stille i bilen og den gode stemningen er borte. Alle koselige ting blir negativt, noe som har resultert i at jeg ikke vil finne på så mye med han. Han blir sint på meg. 

Når jeg setter ned foten blir han snill som et lam. 

 

 

Ting jeg ikke klarer å forklare hvorfor jeg føler:

Jeg blir fort sliten av han. Det føles ut som han konstant overvåker meg og higer etter oppmerksomhet. Jeg føler jeg aldri klarer å mette hans behov. Noen ganger kjører jeg meg en tur for å komme bort, og ønsker ikke å dra hjem. 

Jeg føler meg stygg, ekkel og mislykket. 

Jeg føler mye sinne mot han. Men som tidligere nevnt, han vil ikke snakke om ting. 

Jeg føler meg mislykket som mamma, partner og menneske. 

Jeg stoler ikke lengre på mine egne handlinger. Jeg er livredd for å røre tingene hans, henge opp bilder, male etc. For at det blir aldri bra nok. Han sier det ikke direkte, men indirekte. Han er veldig rotete, men rører jeg tingene hans blir han sint og beskylder meg for å rote bort ting eller kaste ting.

Jeg gråter mye, er mye nedfor og humøret mitt kan gå fra å ha en god dag til å være helt knekt pga han (eller meg selv som jeg alltid har trodd). 

Samtidig har han mange gode sider. Han sier han føler det samme som meg, men at han er så tålmodig, snill og setter seg selv til side. Og det er derfor vi fortsatt er sammen. 

Jeg føler jeg ikke kjenner han. Han sier det samme, at han ikke kjenner meg. Men jeg er en åpen bok. Han er lukket. 

 

Hele tiden har jeg trodd og tenkt at jeg er så vanskelig å ha med å gjøre at jeg skal bare sette pris på at mannen min er så tålmodig med meg og holder ut. Det er en evig kamp i hodet mitt da handlinger ikke stemmer med ord. 

Sorry, mye tanker, følelser og forvirring. Jeg har heletiden tenkt at det er jeg som er problemet. Bare jeg blir mer sexy, tynnere, bedre trent, mer interessant, snillere, flinkere, ser han mer, mestrer alle sider av livet, får mer selvtillit etc så blir alt bra. Men jeg føler det nærmest er umulig å bli bedre når jeg heletiden blir indirekte påminnet hvor dårlig jeg er. 

Ts

Anonymkode: d25c0...875