Hvordan skal jeg forholde meg til det. Gamle hendelser som sitter i.

[AnonymBruker]

Kort fortalt så prøvde faren min å misbruke meg ved 2-3 anledninger når jeg var 11-12 år. Hadde jeg ikke sagt fysisk nei med å ikke ble med på det vet jeg ikke hva det hadde endt med. Jeg er redd det hadde blitt det som i dag beskrives som voldtekt av en mindreårig. Dette skjedde i en periode jeg var sårbar og ble mobbet på skolen. Dette forsterker sviket.

Men det ble stoppet av meg, som var et barn. Det jeg har slitt med i hele mitt voksne liv er at jeg er egentlig ikke ble misbrukt fullt ut. Fordi jeg stoppet det. Jeg har holdt kjeft og tenkt at jeg skal gå i graven med min hemmelighet. Jeg har brukt mye krefter i ung alder på å fortrenge dette. Dette resulterte så klart i en destruktiv livsstil jeg har forsøkt å skjule så godt jeg kan. Jeg vet min far angrer og har hatt det tungt etter det som skjedde. Det som gjør det ekstra vanskelig er at med årene har mine foreldre blitt veldig snille og støttende når jeg har møtt på problemer. 
De har tatt i mot meg med åpne armer og fått meg på beina igjen når jeg for eks har rotet meg borti feil mann som ikke var så snill.

Min mor vet ingenting. Hun er er snill av natur. Men min far er nesten enda snillere. Mulig som en forsoning.

Dette gir meg veldig blandede følelser. Fordi jeg er veldig glad i de og setter pris på snillheten. Samtidig så er mine opplevelser mye av grunnen til at jeg har strevd i livet. Jeg opplever at overgrepet er for lite til å dra det frem nå. Voksenlivet mitt ble likevel ødelagt og preget. 
Min energi har gått med til å dekke over det og late som det ikke skjedde. Min far har til gjengjeld dekker over det med å være veldig snill.

 

Anonymkode: d05f1...635

[AnonymBruker]

Dette høres forferdelig ut! Og må ha vært grusomt. Likevel synes jeg at du skal prøve å fokusere på at du satte grenser for deg selv, at du klarte det. Det er faktisk ikke alle som klarer det. Og at du skal se hvor sterk og god den siden er for deg.

Jeg har selv vært veldig flink til å sette slike grenser for meg selv. Har heldigvis aldri trengt å sette slike grenser overfor nær familie av noe slag, men som ung kvinne og som kvinner flest, så opplever man jo enkelte menn og deres adferd. Jeg har bokstavelig talt kjeppjaget menn bort, avverget voldtekter hos andre, og måtte bruke fysisk makt og hevet stemme når jeg har blitt redd og mine grenser har blitt overskredet. Det har jeg aldri vært redd for, og det har hjulpet meg! Jeg har derfor sluppet unna å oppleve overgrep mot min vilje. Så... Jeg har aldri problemer med episodene, fordi jeg klarte å stå opp for meg selv. Og jeg vet hvor mektig og viktig denne ferdigheten er! 

Men det høres også ut som en merkelig adferd fra din far. Når dette skjedde, hadde din far noen problemer med rus eller noe? 

Anonymkode: d3f53...df6

[fru Alving]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Kort fortalt så prøvde faren min å misbruke meg ved 2-3 anledninger når jeg var 11-12 år. Hadde jeg ikke sagt fysisk nei med å ikke ble med på det vet jeg ikke hva det hadde endt med. Jeg er redd det hadde blitt det som i dag beskrives som voldtekt av en mindreårig. Dette skjedde i en periode jeg var sårbar og ble mobbet på skolen. Dette forsterker sviket.

Men det ble stoppet av meg, som var et barn. Det jeg har slitt med i hele mitt voksne liv er at jeg er egentlig ikke ble misbrukt fullt ut. Fordi jeg stoppet det. Jeg har holdt kjeft og tenkt at jeg skal gå i graven med min hemmelighet. Jeg har brukt mye krefter i ung alder på å fortrenge dette. Dette resulterte så klart i en destruktiv livsstil jeg har forsøkt å skjule så godt jeg kan. Jeg vet min far angrer og har hatt det tungt etter det som skjedde. Det som gjør det ekstra vanskelig er at med årene har mine foreldre blitt veldig snille og støttende når jeg har møtt på problemer. 
De har tatt i mot meg med åpne armer og fått meg på beina igjen når jeg for eks har rotet meg borti feil mann som ikke var så snill.

Min mor vet ingenting. Hun er er snill av natur. Men min far er nesten enda snillere. Mulig som en forsoning.

Dette gir meg veldig blandede følelser. Fordi jeg er veldig glad i de og setter pris på snillheten. Samtidig så er mine opplevelser mye av grunnen til at jeg har strevd i livet. Jeg opplever at overgrepet er for lite til å dra det frem nå. Voksenlivet mitt ble likevel ødelagt og preget. 
Min energi har gått med til å dekke over det og late som det ikke skjedde. Min far har til gjengjeld dekker over det med å være veldig snill.

 

Anonymkode: d05f1...635

Jeg er ikke psykolog men jeg tror at du må slutte med å dekke over dette. Det gjør deg syk.

Du skal og klappe deg selv på skulderen for at du klarte å forhindre at noe mer skjedde, tenk for en prestasjon av et barn som du var.

[AnonymBruker]

Trådstarter. Takk for gode svar.

Har lyst å ta med at jeg var ikke et spesielt modig barn . Jeg var redd og usikker. Jeg vil på ingen måte fremheve en styrke hos meg på dette som om jeg er bedre enn andre misbrukte barn. Det er viktig for meg å få fram. 
Jeg fikk alle symptomene etterpå. Alle tror jeg er er glad og har det bra. Men jeg har vært en peoplepleacer hele livet. Hadde jeg stått fram med dette hadde jeg ødelagt  forholdet til hele familien min. Jeg hadde ikke vært velkommen hjem. Jeg har sett hvor mye fornektelse det kan være i enkelte familier. 

Anonymkode: d05f1...635

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Kort fortalt så prøvde faren min å misbruke meg ved 2-3 anledninger når jeg var 11-12 år. Hadde jeg ikke sagt fysisk nei med å ikke ble med på det vet jeg ikke hva det hadde endt med. Jeg er redd det hadde blitt det som i dag beskrives som voldtekt av en mindreårig. Dette skjedde i en periode jeg var sårbar og ble mobbet på skolen. Dette forsterker sviket.

Men det ble stoppet av meg, som var et barn. Det jeg har slitt med i hele mitt voksne liv er at jeg er egentlig ikke ble misbrukt fullt ut. Fordi jeg stoppet det. Jeg har holdt kjeft og tenkt at jeg skal gå i graven med min hemmelighet. Jeg har brukt mye krefter i ung alder på å fortrenge dette. Dette resulterte så klart i en destruktiv livsstil jeg har forsøkt å skjule så godt jeg kan. Jeg vet min far angrer og har hatt det tungt etter det som skjedde. Det som gjør det ekstra vanskelig er at med årene har mine foreldre blitt veldig snille og støttende når jeg har møtt på problemer. 
De har tatt i mot meg med åpne armer og fått meg på beina igjen når jeg for eks har rotet meg borti feil mann som ikke var så snill.

Min mor vet ingenting. Hun er er snill av natur. Men min far er nesten enda snillere. Mulig som en forsoning.

Dette gir meg veldig blandede følelser. Fordi jeg er veldig glad i de og setter pris på snillheten. Samtidig så er mine opplevelser mye av grunnen til at jeg har strevd i livet. Jeg opplever at overgrepet er for lite til å dra det frem nå. Voksenlivet mitt ble likevel ødelagt og preget. 
Min energi har gått med til å dekke over det og late som det ikke skjedde. Min far har til gjengjeld dekker over det med å være veldig snill.

 

Anonymkode: d05f1...635

Slutt p dekk over det, søk hjelp. Jobb med traume, det blir verre med årene, mulig enda verre etter du selv får barn. Jobb med det no  Og for all del, ikke la han være alene med barna dine!  Anmeld? snakk med din mor.. 

Anonymkode: 66a32...b56

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Trådstarter. Takk for gode svar.

Har lyst å ta med at jeg var ikke et spesielt modig barn . Jeg var redd og usikker. Jeg vil på ingen måte fremheve en styrke hos meg på dette som om jeg er bedre enn andre misbrukte barn. Det er viktig for meg å få fram. 
Jeg fikk alle symptomene etterpå. Alle tror jeg er er glad og har det bra. Men jeg har vært en peoplepleacer hele livet. Hadde jeg stått fram med dette hadde jeg ødelagt  forholdet til hele familien min. Jeg hadde ikke vært velkommen hjem. Jeg har sett hvor mye fornektelse det kan være i enkelte familier. 

Anonymkode: d05f1...635

Det er jo ikke du som hadde ødelagt noe. Det er din far. KUN han som er ansvarlig!

Anonymkode: 57aac...42c

[17.11]

Jeg ville oppsøkt traumeterapi om det var mulig, og samtidig lest meg opp på barndomstraumer og hvordan jobbe med dem på egen hånd. Det er synd å si det, men følelsene du sliter med nå kommer ikke til å forsvinne av seg selv. 

[AnonymBruker]

Du sier at du ikke var et modig barn, men du klarte i alle fall å sette grenser og vise deg selv den respekten og omsorgen den gang. Dette betyr ikke at andre overgrepsofre har gjort noe feil, det er det overgriperne som har gjort. Du har lov å ta innover deg at du gjorde noe godt for deg selv, selv om overgripere i andre situasjoner har gjort noe jævlig med andre ofre/overlevere. 

Hadde du turt å ta dette opp med din far? Hadde det hjulpet deg? Jeg skjønner at du ikke vil miste all kontakt med familien, og kanskje er det best å starte med den ene andre som allerede vet dette. Dette er tross alt hans skam å bære. Kan det å fortelle han hvordan dette har preget deg, gjøre at du kan starte å slippe dette tunge du bærer på? Og så ikke ha noen forventning om hans reaksjon, at dere skal forsones eller at dere skal ha en samtale om det i det hele tatt. Kanskje benekter han det, men dere vet jo begge sannheten. Da har du i det minste lesset det over på ham. Og kanskje er det bra for ham å få det ansvaret etter alle årene med denne usagte hemmeligheten.

Uansett ville jeg vurdert å ta kontakt med psykolog. Enten for å vurdere om du skal snakke med faren din, eller å legge en plan for dette, eller, hvis dette ikke føles som rett løsning; å snakke ut uansett.

Og selv om du ikke virker der: Du er i din fulle rett i å anmelde ham. I tilfelle du trenger å høre det.

Anonymkode: b0bb3...d8a