Alkoholisert mor /far

[AnonymBruker]

Hei.

Jeg vet ikke hvem andre jeg skal spørre eller henvende meg.

Prøver å gjøre det kort. Men jeg har en mor sol har vært alkoholiker siden jeg ble født. Dette sier også min tante. Siden jeg gikk i bleier har hun skapt problemer og krangling.

 

Jeg er 37 år og har to småsøsken på 31 og 30 år. Hun har skapt mye kvalm og uro for oss barna. Selvom vi ikke bor med henne (jeg eller søster) så skaper hun problemer. Hun syter og klager via sms men skal aldri gå til lege for å sjekke noenting.

 

Hun kjefter og smeller og sender provoserende sms når hun har drukket og føler seg tøff. Epler når hun og pappa krangler aå skriver hun masse dritt om han på sms til oss

 

Hun er 100% en narcissist. Som bruker gaslighting flittig. Hun har sagt og gjort så mye dritt. Vi har hatt politiet på døra fordi hun anklager usannheter om mishandling av pappa når hun og han krangler og hun ikke får det som hun vil.

 

Hun holder seg aldri ansvarlig for noenting og kommer du med bevis ovenfor hva hun har sagt eller gjort så bryr hun seg ikke. Krangler man med henne så prater hun over ting du sier. Hun påstår at hun ikke har sagt ting hun faktisk har sagt selvom man gir henne bevis på det. Hun snur ting over til "jeg gjorde det for DEG" bla bla, klassisk skyldfølelse og du skal tro det er din feil aka gaslighting.

Ting er tatt opp med henne men hun er helt apatisk. Søstern har truet,i fjor med at om det er 1 hendelse til nå så kutter hun kontakten. Hun har pratet om dette med pappa mange ganger.  Han klarer ikke gå fra henne fordi hun er 100% økonomisk avhengig av han. Aldri hatt noe jobb og klarer seg ikke selv. De er i 60 årene snart.

 

Vi har bedt de om å skille seg mange ganger. Jeg har sendt pappa direktelink til seperasjonspapirer. Jeg tror han er psykisk nedbrutt av henne i tillegg til at hun kommer til å lett komme med usanne påstander om han om de går fra hverandre. Hu kommer til å gjøre alt hun kan for å prøve å få verden til å syns synd på henne. Pappa er redd hun skal ta livet sitt (noe hun sendte sms til sin,dengang unge datter at hun hadde planlagt)

Hun har nok psykiske plager men nekter å få hjelp eller oppsøke lege. Hun har ingen traumer fra barndom, hun har vært alkohol avhengig siden hun var ganske ung(fikk meg når hun var 23) begynte å drikke når hun var 17.

Mamma har en eldre far som har et hjem hun kan bo i og som hun arver når han dør. Så hun blir jo ikke hjemløs så lenge separasjon pågår. 

Idag kom vi i en krangel igjen via meldinger og hun gjør som vanlig nekter for ting hun nettopp har skrevet. Prøver å slenge dritt til meg ar jeg er egoistisk osv osv. De som har slike mødre vet åssen det er.

 

Jeg føler ikke jeg har noe annet valg enn å kutte kontakten. Jeg er kronisk syk og må beskytte helse og energien min og kjenner at hun får alltid ta MYE mer energi enn hun er verdt. Hun skaper så mye bråk når hun aldri har selvinnsikt og det aldri er ydmykhet å finne. Hun er også totalt blottet for empati for alle i sitt liv og folk i hennes liv som blir syke, de blir bare belastning for henne og gir henne "nerver."

 

Vi har allerede veldig lite kontakt fordi hun aldri har hatt så mye interesse av hva vi driver med og spør aldri hvordan vi har det (fordi hun ikke bryr seg). Er aldri på besøk.

 

Hun er mer glad i katter enn i egne barn,sa hun til lillesøster når hun var der på besøk (hadde drukket) og dessverre så er alt som kommer ut av den dama sant når hun drikker. Fordi hun er sjenert og introvert ellers.

 

Pappa mener hun er glad i oss og bryr seg men der er og har aldri vært noe som tilsier det.

 

Både tante og bestemor backer meg på dette. Min bestemor har sett og opplevd selv hvor grusom mamma kan være. Mamma har skrevet til sin svigermor aka min bestemor at hun skulle ønske hun var død(elns) er maaaange år siden også sagt i fylla. 

 

Søstern min har også minst mulig kontakt med henne. 

 

Etter bråket istad så har jeg blokkert henne overalt og kjenner egentlig at nok er nok. Dette var siste strået for min del(jeg kunne skrevet en hel bok om alt hun har sagt å gjort opp igjennom og skaper mye unødvendig bekymringer) 

 

Men jeg vet ikke hvordan man gjør det ? Mange har ikke kontakt med sine foreldre eller en av de. Men jeg har aldri skjønt hvordan man går frem? Hvordan unngår man at personen man bryter med skal reagere ekstremt ? For jeg antar at mamma ikke vil emosjonelt godta det. Jeg frykter at forteller jeg pappa om beslutningen at han kommer til å kjefte på meg og gaslighte meg til at vi ikke kan bryte kontakten fordi sånn eller sånn

Vi har alltid feira jula sammen men jeg er bestemt på at jeg ikke skal det i år. Jeg må prate med søster om dette fordi det er også greia at hun venter barn nå og har planlagt å invitere hele familien til de. Men jeg ønsker ikke å feire mrd spesielt mamma og dessverre går det utover pappa og også kanskje gjør det komplisert for resten av familien.

 

Hvordan gjør man dette i praksis ? Hvordan takler man motgangen evt fra andre da spesielt mamma og pappa ? Fortell meg gjerne hvordan dere gikk frem? Og hvordan det ble mottatt av motparten?!?

 

 

Anonymkode: fd713...e90

[AnonymBruker]

Det blir aldri noen endring om ingen kutter henne ut kun fordi de andre ikke gjør det. Kutt henne ut. Så følger de andre nok etterhvert. Hun er heller ikke økonomisk avhengig av ham. I Norge blir ingen hjemløse. Hun blir fattig men ikke hjemløs. Det er ikke din fars ansvar. Han har bare ett liv og må sørge for å få mer ut av det enn krangling med en alkoholiker. Lukk døren følelsesmessig så hun ikke kan spille på følelsene dine for å få det som hun vil. Kanskje like greit hun blir fattig for da har hun ikke råd til alkohol. 

Anonymkode: be50c...589

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Det blir aldri noen endring om ingen kutter henne ut kun fordi de andre ikke gjør det. Kutt henne ut. Så følger de andre nok etterhvert. Hun er heller ikke økonomisk avhengig av ham. I Norge blir ingen hjemløse. Hun blir fattig men ikke hjemløs. Det er ikke din fars ansvar. Han har bare ett liv og må sørge for å få mer ut av det enn krangling med en alkoholiker. Lukk døren følelsesmessig så hun ikke kan spille på følelsene dine for å få det som hun vil. Kanskje like greit hun blir fattig for da har hun ikke råd til alkohol. 

Anonymkode: be50c...589

Takk for svar! 

Nei hun har en eldre far som hun kan flytte til og som hun arver tomt og hus osv av når han går bort. Hun får nok ikke millioner fordi hun må dele med mine 2 søskenbarn (da broren hennes ikke lever lengre). Ifølge henne har pappa truet med det men hun sier bare "men jeg vil jo ikke det". Han kan jo ikke fysisk dra henne inn i bilen å ta henne som gissel dit heller.

Pappa føler ansvar for at hun KAN hende hun tar livet av seg. Vi bryr oss ikke så mye om det og vil egentlig ikke gå i begravelsen.

 

Han mener han må forsørge henne om han går fra henne i starten. Hjelpe henne evt på nav om hun har krav på hjelp å få henne i gang. Men min mor har sagt til flere familiemedlemmer at hun lager bare et sammenbrudd også gir pappa etter så får hun det som hun vil. Fordi han ikke orket mas og sutring.

 

Emosjonelt er nok pappa ute av det forholdet og forundrer meg ikke om han har partner på si. Vi har sagt nettopp disse tingene her at hvor bra liv han hadde hatt og fått med en  normal partner eller for den del alene. Hun holder han mye tilbake. I tillegg til at det er jo hans penger det går av til all røyken og alkoholen hun skal ha hele tiden. 

 

Jeg tror han er drittlei men han plages vel med et snev av empati også fordi han sier "hun er mor til hans barn(oss) og han er glad i henne". Men han sa i fjor når det skjedde en hendelse at han hadde sagt at baggen var pakket og separasjonspapirer underskrevet. Men for mamma blir dette bare en gjeng av tomme trusler hun har hørt i alle år. 

Jeg tror egentlig ikke hun bryr seg om meg i den grad at hun vil savne meg fordi som kronisk syk er jeg nok bare til stress å bry for henne. Men hun vil ta en offerrollen og terrorisere pappa er derfor jeg er redd pappa vil ta irritasjonen over henne på meg fordi jeg skaper mas for han.

Men du har absolutt rett uansett! 

Anonymkode: fd713...e90

[AnonymBruker]

Jeg har noe erfaring med dette og når det gjelder hvordan du gjør det i praksis så er det en ting som slår meg; du må slutte å ta ansvar for faren din. For dette er ganske typisk for barn som har vokst opp med alkoholikere, de tar et voldsomt ansvar for de voksne og også den medavhengige. Faren din har rett og plikt til å avgjøre selv hva han vil. Hvis han vil bo med moren din så er det hans valg. Jeg ville ikke under noen omstendighet ha lagt meg bort i dette eller brukt krefter på å overtale han. Det høres ut som om du har nok å stri med. Akkurat dette synes jeg du skal øve deg på å legge bort.

Ellers er det bare å si til de andre at nå har du fått nok, for din egen sjelefred vil du ikke ha noe med moren din å gjøre nå. Og du trenger ikke hennes aksept.

Når det gjelder jula så ville jeg sagt fra til søster så fort som mulig for å avtale noe hyggelig med henne en annen dag. Og jeg vil tro at du kan ha godt av en rolig jul bare med kjernefamilien.

Og hvis far ikke vil snakke med deg uten at mor får være med så kommer han rett og slett til kort som forelder. Eller om han bruker alle samtaler på å prøve å få deg til å ta kontakt med mor eller gi deg dårlig samvittighet. Jeg har vært borti den typen også.

Anonymkode: ee657...12f

[Tingelling]

Jeg måtte kutte mamma ut etter en hendelse hvor begeret ble fullt. Skiftet til hemmelig telefonnr og vi hadde ikke kontakt på ett par år.

 

for meg var det essensielt for å overleve selv, for etter siste gangen på jeg i dusjen med klær på og bare skrek. 
 

etter de årene fant jeg meg selv på ett vis, og klarte ha sporadisk kontakt med henne de siste årene. Spesielt når hun ble bestemor før hun døde. 

prøvde å «redde» mamma en gang hun nesten døde av alkoholen, men hun ville ikke ha hjelp av instansene. Da hadde jeg gjort alt jeg kunne og tenkte det var godt nok. 
 

Det er som du sier ikke enkelt å være medavhengig som barn av alkoholikere, og der du er nå, ville jeg kuttet kontakten. Ikke bry deg om hva far eller søster gjør. Du må tenke på deg selv. 
 

Det finnes ordninger som kan være nyttig, og at du kjenner du ikke står helt alene. 

https://www.barnavrus.no

https://al-anon.no/er-al-anon-noe-for-meg/

https://www.blakors.no/fagside/barn-og-unge-som-er-parorende/

 

vet ikke om det er noe trøst, men nå har min mamma vært død noen år (hun døde av altfor mye alkohol i mange år). Etter jeg fikk barn, ser jeg at hun gjorde så godt hun kunne med de utfordringene og utgangspunktet hennes. Hun var glad i oss, selv om det ikke hørtes sånn ut i meldinger og fyllesamtaler. Skulle jeg ønsker at jeg ikke hadde en sånn oppvekst? Jepp! for det var urettferdig og veldig tungt i veldig mange år. 

Men det formet meg til å bli den personen jeg er i dag. De erfaringene har fått meg til å gjennomføre utfordringer med glans. Som kanskje andre ville gitt seg på. Jeg vet at jeg er sterk i hodet, og hvilke ressurser jeg har. Der og da, hadde jeg ikke den tanken. Men nå er jeg takknemlig. For jeg lot det ikke knekke meg. Men jeg brukte den erfaringen som en læring og ressurs.
 

Masse lykke til, og god klem. Ta vare på deg selv. 

[AnonymBruker]

Tingelling skrev (4 timer siden):

Jeg måtte kutte mamma ut etter en hendelse hvor begeret ble fullt. Skiftet til hemmelig telefonnr og vi hadde ikke kontakt på ett par år.

 

for meg var det essensielt for å overleve selv, for etter siste gangen på jeg i dusjen med klær på og bare skrek. 
 

etter de årene fant jeg meg selv på ett vis, og klarte ha sporadisk kontakt med henne de siste årene. Spesielt når hun ble bestemor før hun døde. 

prøvde å «redde» mamma en gang hun nesten døde av alkoholen, men hun ville ikke ha hjelp av instansene. Da hadde jeg gjort alt jeg kunne og tenkte det var godt nok. 
 

Det er som du sier ikke enkelt å være medavhengig som barn av alkoholikere, og der du er nå, ville jeg kuttet kontakten. Ikke bry deg om hva far eller søster gjør. Du må tenke på deg selv. 
 

Det finnes ordninger som kan være nyttig, og at du kjenner du ikke står helt alene. 

https://www.barnavrus.no

https://al-anon.no/er-al-anon-noe-for-meg/

https://www.blakors.no/fagside/barn-og-unge-som-er-parorende/

 

vet ikke om det er noe trøst, men nå har min mamma vært død noen år (hun døde av altfor mye alkohol i mange år). Etter jeg fikk barn, ser jeg at hun gjorde så godt hun kunne med de utfordringene og utgangspunktet hennes. Hun var glad i oss, selv om det ikke hørtes sånn ut i meldinger og fyllesamtaler. Skulle jeg ønsker at jeg ikke hadde en sånn oppvekst? Jepp! for det var urettferdig og veldig tungt i veldig mange år. 

Men det formet meg til å bli den personen jeg er i dag. De erfaringene har fått meg til å gjennomføre utfordringer med glans. Som kanskje andre ville gitt seg på. Jeg vet at jeg er sterk i hodet, og hvilke ressurser jeg har. Der og da, hadde jeg ikke den tanken. Men nå er jeg takknemlig. For jeg lot det ikke knekke meg. Men jeg brukte den erfaringen som en læring og ressurs.
 

Masse lykke til, og god klem. Ta vare på deg selv. 

Tusen takk for lang og hyggelig melding. Jeg så den når jeg pratet med søster og hun syns det var veldig hyggelig sagt og skrevet. Hun ble nesten rørt som hun sa 🥰

 

Takk for tips til linker!😍

Anonymkode: fd713...e90

[AnonymBruker]

Jeg har erfaring med slike ting som dette. Tror kanskje at du må innse at du heller aldri vil få den faren du ønsket deg. Han velger å støtte din mor, og kanskje han velger å ødelegge seg selv med prosjektet sitt. Du må bryte med begge to. Dette bør du gjøre for at du skal kunne få det lettere med deg selv.

Jeg var selv over 30 da jeg brøt med mine foreldre. Jeg angrer på at jeg ikke gjorde det tidligere. Du må ta et valg, og stå i det bråket som oppstår.  Bare sett på sperret anrop, lås dørene og la det brenne ut. Det å bryte slike relasjoner som dette er en god investering i egen helse og velvære.

Du burde tenke at du endelig skal gi deg selv noe av den beskyttelsen og omsorgen som du aldri fikk som barn. Gjør det gjerne til et prosjekt i egenpleie. Lag det hyggelig hjemme hos deg selv. Gi deg selv sunn og næringsrik mat, og ta deg selv med ut på trening eller fritidsaktiviteter som du ikke fikk delta på som barn. Finn fram til gode venner, ig tillat deg å la de ta plass i livet ditt, framfor foreldre og drama.

Fordi du fortjener det!

Anonymkode: 89253...43e

[Tingelling]

Dere er veldig veldig at dere har hverandre. Samme søskenflokk har samme erfaring. 
 

bare være oppmerksom at selv om dere har samme oppvekst, kan du har andre opplevelser enn søsknene dine har. Det er ikke noe galt i det. 

 

Selv om det ikke kjennes sånn ut; så vil det gå bra. Men det kommer til å bli tøffe tak.

 

Ett annet tips er å søke hjelp. Jeg gikk ett år til kognitiv terapeut, og det trur jeg reddet meg. Det hjalp å sette ting i system.  
 

 

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Tusen takk for lang og hyggelig melding. Jeg så den når jeg pratet med søster og hun syns det var veldig hyggelig sagt og skrevet. Hun ble nesten rørt som hun sa 🥰

 

Takk for tips til linker!😍

Anonymkode: fd713...e90

 

[AnonymBruker]

Tingelling skrev (26 minutter siden):

Dere er veldig veldig at dere har hverandre. Samme søskenflokk har samme erfaring. 
 

bare være oppmerksom at selv om dere har samme oppvekst, kan du har andre opplevelser enn søsknene dine har. Det er ikke noe galt i det. 

 

Selv om det ikke kjennes sånn ut; så vil det gå bra. Men det kommer til å bli tøffe tak.

 

Ett annet tips er å søke hjelp. Jeg gikk ett år til kognitiv terapeut, og det trur jeg reddet meg. Det hjalp å sette ting i system.  
 

 

 

Takk! Absolutt jeg har 6 år som alenebarn  før min bror ble født. Så er det jo fort et par år eller 3 før han er stor nok til å påvirkes ordentlig av hva som foregår. Og et år etterpå kom min lillesøster. Så jeg har vært alene i mange år og blitt gaslightet hardt til å tro at det var min psyke det var noe galt med som reagerte på ting. At "alle" foreldre drikker og masse andre unnskyldninger. 

Barnevernet ble kontaktet fordi jeg var på internat ifb med skolen og jeg ville ikke hjem i helgene(vgs) men vi fikk ikke lov til å være der i helgene dermed så heiste det rød flagg for veileder og helsesøster på skolen og jeg har alltid vært en ærlig sjel som ikke har lagt lokk på ting.

Når mine søsken ble gamle nok til å plages av krangling,støy/festing inhelgene osv og enda mer ble gamle nok til å si ifra selv så var det også min feil. Jeg hadde hjernevasket de og satt griller i hodet på de.

 

Jeg har aldri bedt de om å si ifra eller noenting. Det har de gjort av eget ønske. Jeg flyttet ut hjemmefra når jeg var 20 år, søsknene mine var tenåringer. De har heldigvis hatt hverandre. Men jeg har ikke vært spart. Jeg har fått med meg når det skjer ting hjemme spesielt når jeg etterhvert begynte på skole i utlandet og tok deretter første kontakten med pappa og fikk da for første gang en innrømmelse på at ting ikke var greit men som vanlig tar han ofte hele skylden for mamma sin oppførsel. Han beskytter henne.

 

Nå er vi såpass jevngamle. Er mest min søster jeg prater og har kontakt med. Min bror holder seg mest for seg selv og bor hjemme enda. Vi har pratet masse min søster og jeg. Der er hendelser som skjer og skjedd når jeg ikke har vært der men det påvirker, som hun sier begge to. Hun mener at eneste vi har er hverandre for er ingen vi kjenner som kan relatere. Hun har prøvd å bearbeide sine ting via DPs sin ruskoordinator eller psykolog. Hun syns det var fint.

 

Jeg prøvde å ta det opp med dps en gang men jeg ble avfeid at moren min sitt alkoholproblem var noe bagatellmessig som tilhørte fortiden. Jeg skulle bare ikke tenke på det. (Var ikke derfor jeg var der. Var der for utredning /ekskludering av psykisk sykdom nårnjeg ble utredet for fysisk sykdom)

 

Heldigvis så har vi søsken samme oppfatning av vår mor, og tante sa i helgen at det hadde holdt på siden jeg gikk I bleier og at hun hadde ofte prøvd å redde oss ut av situasjonen om hun var nær den.

Jeg vurderer å få hjelp av proffe ja. Selvom jeg har pratet med alle som gidder å høre opp igjennom, mye venninner.

Jeg har brukt barn av rus linken, så får jeg se om det kan være noe gode tips der.

Jeg har hatt kognitiv terapi selv, dog igjennom mestring for fysisk sykdom. Kalt ACT. Acceptance commitment therapy er det vel det står for. Men det var i 2018. Det var interessant! 

 

Anonymkode: fd713...e90