"Barna kommer alltid først" hva betyr det for deg?

[Fremmed fugl]

Er lett å si, men hva betyr det for deg å si:

"Barna kommer alltid først"

Jeg personlig har vanskelig å si det. Da jeg ikke klarer å oversette det til noe nyttig i praksis.

Jeg elsker mine barn. Vil at dem skal være gode medmennesker og samfunnsborgere, som skal vokse som mennesker og utvikles i livene sine. Det syns jeg at jeg kan bruke som en hjelp til å ta beslutninger.

Men "barna kommer alltid først", gir meg ikke mye av hjelp. Men dere som faktisk bruker begrepet og finner mening i det. Dere kan hjelpe meg å se noe som ikke er opplagt for meg.

[Tone83]

Det betyr at jeg setter barnas helse/lykke/trivsel  foran min egen eller andres helse/lykke/trivsel. 
 

jeg dropper da for eks å flytte nærmere min jobb fordi jeg vil unngå at barna får lenger skoleveg og mindre kontakt med naboungene. 
 

 

 

[AnonymBruker]

"Barna kommer alltid først" er et konsept jeg ikke skjønner, det høres selvutslettende ut. Vi tilrettelegger mye for våre barn, men har også egne behov som skal dekkes.

Anonymkode: f2d55...bcb

[AnonymBruker]

Det at barna kommer først betyr for meg at da går min fritid med til dem. Være seg hjelpe dem med lekser, å kjøre dem til og fra treninger, å bruke pengene mine på treningsutstyr og klær til dem mens jeg kjøper mindre til meg selv, at jobben jeg har er kompatibel med familielivet, at bilen jeg har er familievennlig, osv.

Anonymkode: 4d64f...2ce

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

"Barna kommer alltid først" er et konsept jeg ikke skjønner, det høres selvutslettende ut. Vi tilrettelegger mye for våre barn, men har også egne behov som skal dekkes.

Anonymkode: f2d55...bcb

Selvfølgelig så må man som forelder prøve å sette på sin egen oksygenmaske først. Man kan ikke hjelpe andre på en god måte hvis man har det veldig ille selv. 

Samtidig så må vi vite at våre barn valgte ikke oss. Våre barn valgte ikke de begrensningene som vi har satt for dem. Jeg velger f eks å bruke 2 timer, fem kvelder i uken på å kjøre/bidra til mitt ene barns idrett, da det ikke er hen som har valgt at vi skulle bosette oss langt uti gokk.

Anonymkode: 4d64f...2ce

[AnonymBruker]

Det er da ikke et så vanskelig begrep å skjønne. Det handler ikke om å være selvutslettende, men at man i enkelte situasjoner setter barnas behov foran sine egne.

Da jeg ble skilt feks, hadde jeg ikke mye lyst til å bli boende i mannens hjemby. Men jeg ble boende for at barna skulle kunne ha sin far i nærheten. 

Etter et samlivsbrudd er det også mange som godt kunne tenke seg å aldri ha noe med eksen å gjøre i det hele tatt for sitt eget velbefinnende, men som setter barna først og samarbeider likevel. 

Eller at man lytter til barna fremfor å flytte milevis vekk fra alt de kjenner fordi man selv er stormende forelsket f.eks. Det finnes mødre og fedre som setter partner og partners ønsker foran barnas og som ødelegger forholdet til sine barn.

For meg så betyr begrepet "barna kommer først" der hvor deres behov og lykke bør komme før min. De får gå på fritidsaktiviteter, selv om det hadde vært mest behagelig for meg å slippe kjøring og dugnader. Etc etc. 

Det betyr ikke at de skal bestemme alt fra a-å. 

Anonymkode: 25211...e35

[exictence]

 Å ta hensyn til sine barn først, sette dem behov i første rekke.

Hvis man som foreldre utsletter seg selv, er det ikke å sette barna i første rekke. Men det at barna trives, sette det i første rekke

[AnonymBruker]

Betyr jo ikke bare at man setter sine egne behov til side, men at man også setter andres behov til side. 
Jeg har hatt barn og gamle foreldre. Jeg satte barna mine først. Så kunne jeg hjelpe mine foreldre. 
En periode hadde jeg en tendens til å sette jobben først. Jeg gikk på jobb, selv om jeg i ettertid lett kan se at jeg burde prioritert annerledes, tatt mer permisjon og sykt-barnedager. 
Så fikk jeg et barn med spesielle behov. Han går nå før jobben min (dette har også sammenheng med at jeg nå er senior på jobb og tør å prioritere slik)

Anonymkode: 4a9e3...3ff

[ESFP]

Jeg mener at alt for mange foreldre setter barna sine ønsker og behov først i alt for mange sammenhenger. De første årene er det vikitg at barnets behov blir møtt, men så må de gradvis lære seg å være en del av en gruppe. Det er ikke sunt for et barn å bli opplært til å være i sentrum av universet med foreldre som setter til side egne behov for å gjøre livet mest mulig behagelig for barnet. Det vil for barnet skape vansker i relasjoner med andre, i skole og senere arbeidsliv. Barn må lære seg å tåle livet og at andres behov ofte er vikitgere enn deres. 

[AnonymBruker]

For meg betyr det at jeg prioriterer barnet og det barnet trenger. Kjøper klær til barnet før meg selv, planlegger dagen ut i fra at barnet skal ha en fin dag. Samtidig så anerkjenner jeg meg selv og mine behov, fordi jet blir ikke en god mor om jeg er en martyr. Så noen dager kan det bety at vi f.eks drar på kafé med venner selv om barnet kanskje helst skulle vært på lekeplassen.

Anonymkode: ae4cf...6df

[AnonymBruker]

For meg så betyr det at jeg vurderer hva som er riktig for barna i de store tingene. Jeg har jobbet for å ha et veldig godt forhold til eksen, så vi alle sammen kan ha det hyggelig sammen. Jeg flytter ikke sammen med kjæresten fordi barnet skal slippe å bytte skolekrets og få nye stesøsken.

Men det betyr ikke at deres behov er viktigst på alle områder. Jeg velger feirer ut i fra hva både de og jeg vil, jeg kan godt prioritere noe jeg har lyst til å gjøre før hva barna ønsker å gjøre. I hverdagen så syns jeg det er viktigere at de lærer at alle har behov, og at vi må ta hensyn til allés ønsker og behov…

Anonymkode: 66e9a...ded

[Isambard]

Ikke misforstå, men jeg ser på det litt som en floskel som man verken kan eller bør leve opp til. Jeg mener at barna må lære å ta hensyn til andre.

La oss si at barna vil på Tivoli mens foreldrene er utslitt.

Man kan gjøre som mange gjør og late som om man sier nei for barnas skyld: "Dere vil bli for slitne til å dra på stranden i morgen" eller annet bs som barna ikke forstår og som ikke er sant.

Eller man kan være ærlig: "Nå trenger mamma og pappa en rolig kveld så ikke vi blir for slitne".

Jeg foretrekker den siste. Den vil barna forstå.

[AnonymBruker]

Med den setningen så mener jeg personlig at jeg ikke setter noen andre mennesker rundt meg høyere enn barna, det er alltid også dems ve og vel som kommer først. Jeg prioriterer ting dem trenger før meg selv og gjør valg basert på det som er best for barna mine. 

Anonymkode: 13902...35c

[AnonymBruker]

Meningen med den setningen for min del er at ingenting annet trumfer barnets velferd. 

Det inkluderer også egenomsorg. Jeg har gått med psykiske plager i årevis og nektet å ta imot behandling fordi jeg ville greie meg selv. Nå har jeg et lite barn som trenger at jeg fungerer - nå har jeg søkt hjelp og begynt i behandling.

Anonymkode: 38462...88c

[MariaIsabel]

Det er da ikke vanskelig å forstå.

Sønnen min kommer alltid først, betyr f.eks at skoledistriktet var avgjørende da vi skulle kjøpe hus. Jeg sjekket de ulike skolene før jeg sjekket boligmarkedet. 

Det betyr også at hvis han er syk, så må jeg droppe mine planer. 

Hvis han trenger å prate om noe, så må venninna mi som går igjennom samlivsbrudd vente.

Hvis han ikke hadde likt mannen min da de møttes, ville jeg ikke giftet meg med ham.

Hvis jeg er sliten, så presser jeg meg likevel lenger for ham, f.eks ved å være med på fritidsaktiviteter. 

Hvis han trenger noe og vi ikke har råd, så nedprioriterer jeg ting til meg selv så han får det.

Jeg legger fra meg tlf eller hva enn jeg holdt på med når han vil ha oppmerksomhet. 

Både jeg og mannen har gjort absolutt ALT vi kan for å ha et godt samarbeid med barnefar. Ting vi aldri ville gjort for oss selv, hverandre eller noen andre. Nå er det dessverre slik at et samarbeid må gå begge veier, og han har ikke samme tankegang, men det er en annen sak ... 

Vi samarbeider med eksens ekser for at søsknene skal ha et godt forhold.

Jeg mener generelt at voksne mennesker skal legge egne meninger om hverandre og uenigheter på hylla, og ha en (om så påtvunget) god relasjon for barna.

Jeg ville drept for sønnen min, uten å nøle. 

Samtidig, skal han lære å fungere sammen med andre og ta hensyn til andres behov. Det kan f.eks bety at vi alle bytter på å velge middag eller film, eller at "nå vil mamma prøve den andre berg og dalbanen". Vi er også konsekvente på at dersom han avbryter de voksnes samtale, så sier vi at "nå ser du at vi er midt i en samtale, da må du vente, skatt". 

[missLynch]

For meg er det sånne banale ting som å velge mellom å ut og spise med gode venner eller kolleagaer, versus å se barnet spille en konsert med skoleskorpset som de har øvd til i et halvt år. 
Velger helt klart konserten. Tiden med barna får jeg aldri igjen, mens middag med venner kan jeg spise til jeg blir 90. 
 

Har også hørt det argumentet om at mor eller far må få masse tid til å trene f. eks, for da får man bedre overskudd til barna. Stemmer nok til en viss grad, for all del- men synes dette argumentet faller litt i grus når man ser enkelte bruker ettermiddagene og helgene på å løpe opp på fjelltopper og barna alltid og uten unntak er plassert hos besteforeldre. Da har man vel egentlig ikke tid til å ha barn, da, hvis hobbyen tar all tid. Burde tenkt på det før man satte de til verden 🤷‍♀️

Endret 2. september 2023 av missLynch

[AnonymBruker]

Jeg liker tatoveringer for eksempel, kunne ikke ta de når barna bodde hjemme da alt til overs av penger gikk til de. 

Jeg kunne ikke reise like mye som jeg trenger når barna bodde hjemme, for da skulle vi alle reise sammen. Hadde ikke reist fra de uansett.

Egne behov blir prioritert vekk pga barn, det er å sette de først.

Anonymkode: 1e71d...23a

[AnonymBruker]

Barnets sikkerhet og trygghet kommer før alt annet. Men ønsker osv kommer på lik linje med andre. F.eks om barnet vil til legoland, mens vi voksne vil til Italia, vinner mest sannsynlig ikke barnet den kampen. Men jeg hadde reddet barnet fra et brennende hus før alle andre. 
Men jeg kan finne på å mate katten før jeg mater baby f.eks, fordi det tar kortest tid. Eller slippe ut katten før jeg tar opp gråtende baby. Så om barnet kommer først, avhenger litt hvor akutt det er og hva alternativet er. Jeg skifter på ungen før jeg later inn katten liksom. 

Anonymkode: efb6d...c2e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Barnets sikkerhet og trygghet kommer før alt annet. Men ønsker osv kommer på lik linje med andre. F.eks om barnet vil til legoland, mens vi voksne vil til Italia, vinner mest sannsynlig ikke barnet den kampen. Men jeg hadde reddet barnet fra et brennende hus før alle andre. 
Men jeg kan finne på å mate katten før jeg mater baby f.eks, fordi det tar kortest tid. Eller slippe ut katten før jeg tar opp gråtende baby. Så om barnet kommer først, avhenger litt hvor akutt det er og hva alternativet er. Jeg skifter på ungen før jeg later inn katten liksom. 

Anonymkode: efb6d...c2e

Og som andre over her bruker som eksempler: barnets avslutning på skolen kommer selvsagt før jobbfest. Barnets bursdag kommer før venninnemiddag. 

Anonymkode: efb6d...c2e

[AnonymBruker]

Jeg dater ikke alenemødre, men forstår at barna kommer først. Selvfølgelig! 

Barnløse menn generelt vil ikke date alenemødre. 

Anonymkode: 6998c...39f