Er det flere småbarnsforeldre som føler de mister kontroll?

[AnonymBruker]

Jeg er 100% alene med en veldig viljesterk og smart og god 2-åring og ofte går det veldig bra, men ofte føler jeg meg også overvelda og som om jeg mangler kontroll. 

Jeg har besteforeldre til avlastning, en jobb som ikke er altfor overveldende, og rammene er der for at dette skulle gå helt fint. Men jeg syns ofte det er så utrolig mange småsituasjoner i hverdagen som jeg takler dårlig.  

Alle små hverdagslige gjøremål blir en kamp. Å skifte bleie, vaske ansikt, kle på klær, komme seg ut døra..det meste er utrolig utfordrende. Og jeg kan slite med å være konsekvent fordi jeg "soner ut" ganske ofte. Et eksempel: jeg sier til barnet at vi må gå og skifte bleie. Hun roper nei, springer i motsatt retning og finner noe hun starter å leke med. Jeg kan gjenta dette, evt prøve å ta hånda hennes og lede henne, og hun springer unna, og da kan jeg "sone ut" dvs at jeg sitter og stirrer ut i lufta i alt fra 10sek-1min, mens hun gjør noe helt annet. Da blir det jo et brudd i den prosessen det er å skifte bleie, og dette kan skje mange ganger før vi faktisk kommer oss inn på badet. Ca 30-40% av gangene vi skal gå inn på badet må jeg ende opp med å bære henne mens hun protesterer. Men jeg klarer ikke å unngå den der "sone ut"greia, jeg blir liksom helt fjern. Hvis hun prøver å få kontakt med meg så er jeg tilstede, men det er når hun springer unna og unngår å følge mine ordre at jeg soner ut. Kun når vi er hjemme altså, ikke ute eller noe. 

De fleste av de hverdagslige gjøremålene må gjøres med makt iblant. Alt som innebærer at jeg berører henne, som å vaske ansikt, børste hår, blåse nese, motsetter hun seg som regel. 

Jeg gjør alle de pedagogiske triksene jeg kommer på, og lærer henne å gjøre det meste selv. Og på en god dag, får jeg det til å funke. Hvis vi har god tid til at hun kan prøve å kle på seg selv, vaske seg selv, pusse tenner, smøre med bleiekrem selv, så godtar hun også å få litt hjelp så vi får gjort det ordentlig. Men så ofte klarer jeg ikke komme inn i den "pedagogiske" modusen, hun er så vill og urolig i kroppen og jeg føler at alt bare blir totalt kaos. Denne teksten også. 

Et eksempel - vi har et knøttlite bad, så lite at vi må skifte bleie inni dusjen liksom. Om jeg sitter på gulvet og skifter på henne, så er det ikke plass til at hun skal gå forbi meg (det er typ 1x1 kvm). Men når vi er her inne så kan hun bli sykt utålmodig og rastløs i kroppen, prøver å komme seg forbi meg, bruker hele kroppsvekta si og legger den mot meg slik at jeg må holde henne for at hun ikke faller, og hun snurrer og vrir seg løs, og det er veldig lett for henne å falle eller slå hodet i do, dusj eller vasken. Det stresser meg så sykt at hun legger hele kroppsvekta på meg og veldig lett kan slå seg. Dette er en sånn typisk situasjon hvor jeg føler jeg har null kontroll og jeg kompenserer med å prøve å ta kontroll, dvs holde henne fast, og kanskje mer fast enn jeg hadde trengt i blant. 

Pga dette så skifter vi ofte tissebleie i stua isteden, men da føler jeg at situasjonen bare blir enda mer kaotisk. At hun hadde trengt et fast sted hvor vi skifter bleie og så er vi ferdig. I stua må jeg ofte springe etter henne og bruke enda mer tvang enn jeg gjør på badet. Jeg må så å si alltid holde henne fast under bleieskift på stua. 

Så jeg tenker at mer faste rutiner vil gjøre ting bedre for at hun skal bli litt mindre "kaotisk" og "overalt" i kroppen, men jeg klarer jo ikke gjennomføre slike rutiner... vi har noen rutiner som funker veldig bra, slik som kveldsrutiner. Da blir det sjelden noe krangling når hun skal gå inn i senga, fordi vi gjør nøyaktig det samme hver kveld. 

Men jeg føler ikke jeg har kontroll over de andre situasjonene.

Noen dager er hodet mitt altså helt borte. I det siste har jeg bl.a. glemt nøkkelen i døra gjentatte ganger, og det toppa seg da vi kom i bhg i dag og jeg ikke ante at det var planleggingsdag. Da måtte jeg gråte en skvett, for hele morgenen hadde vært total følelse av kaos, masse maktbruk og jeg som føler meg som verdens verste mamma. Holdt på å gråte gjentatte ganger hele morgenen fordi jeg hater at jeg ikke klarer å være mer tålmodig og gjøre ting riktigere.

Huff, veldig kaotisk innlegg. Men det er så utrolig krevende å være helt alene med en 2åring. Er disse følelsene normale?

Anonymkode: 7f7d3...420

[AnonymBruker]

Jeg har en på 19 mnd og jeg kjenner meg iallfall veldig igjen. Jeg blir også så utrolig overstimulert av at hun er så høylydt og urolig og "mye" på en måte. Det er kanskje det du også blir og derfor du "soner ut"? Jeg er også sliten pga lite søvn og det er vanskelig å være tålmodig og pedagogisk og iallfall når det føles som at det bare ikke funker. Sliter også med hukommelsen, tror det er pga lite søvn og at det er så mye å holde styr på og tenke på. Jeg pleier å ta noen skikkelig dype pust og bare stå i at barnet er urolig og det hjelper litt iblant. Og så er det fint de gangene jeg føler at noe funker, tror det er viktig å anerkjenne det og forsøke å fokusere på det som gikk bra og det vi fikk til og det barnet gjør som er bra. Feks høres det jo ut som at hun får til mye selv Jeg er ikke aleneforelder men andre forelder jobber mye så jeg gjør mest med barnet og har vært i ulønnet perm med henne (startet i barnehage 1. august). Men ville nok følt ennå mer på det og vært ennå mer sliten om jeg var helt alene så jeg skjønner deg.

Anonymkode: b4cbe...37d

[AnonymBruker]

Har en bestemt to åring selv, er i trass til absolutt alt. Kle på seg, skifte bleie, dusje/bade osv. Er mye alene også, da mannfolket jobber mye for tiden. Det ER kjempeslitsomt, går jo i ett og i kombo med jobb blir det jo sånn at man bruker alt av energi opp. Jeg har vel bare lært meg å senke skuldrene. Han får bare trasse, og til slutt får vi det til. Føler det blir mindre motstand når jeg responderer med et: nei vel så du vil ikke bade. Du vil ikke skifte bleie. Osv

Kan prøve meg 2-3 ganger og få et kontakt NEI! Men så alltid, til slutt vil han likevel. Føler psykologien bak det er at han skal bestemme, og det er visst veldig viktig i den alderen at de får bestemme litt. Det blir ikke dratt for langt altså, legger han ikke med skitten bleie og uvasket, men føler alltid han gir seg i rimelig tid. 
 

De er bare sånn i den alderen. Noen mer enn andre. Egentlig liker jeg at han er bestemt, og føler seg trygg nok til å markere seg. Naboungene har ingen vilje, de sitter med tomme blikk og gjør alt mor sier. Men jeg vet hun har vært hard med dem. Synes det er litt uhyggelig, de virker apatiske. Og toåringen der virker understimulert. Min to åring klarer ikke leke med han, de er for langt unna hverandre. Så vær litt glad for at ungen din har litt guts og vilje. Det er faktisk et sunnhetstegn og hun klarer seg sikkert bra i livet som allerede nå vet veldig godt hva hun vil! Det er bare en fase, trassalderen. Senk skuldrene og gjør ditt beste. Jeg pleier sette på en fin sang før jeg tar neste forsøk på å få til et bad, et klesskift eller noe annet. Viktig å forholde seg rolig, ellers blir det ti ganger verre. Og prøv å le, tull, le masse! Le av at de ikke vil, gjør det til noe humoristisk. Det setter dem i et annet modus og de blir mer villige, kile dem litt, klem, kos. Ordner seg dette. 

Anonymkode: abd2b...f46