Hvorfor pusher NAV mye på noen ut i jobb, mens andre får ligge hjemme flere år?

[William_S]

Hørt om usynlige sykdommer? Det er ikke sånn at alle sykdommer kan ses på en slik som man kan se på en person har brukket beinet feks. Det er strenge krav for å få AAP og man får ikke dette uten at tilstanden er grundig dokumentert fra lege og selv da kan NAV finne på å legge frem saken for en av sine egne leger (rådgivende overlege).  Og er man på AAP er det lovfestet at man skal ha en aktivitetsplan som kan være arbeidsrettede aktiviteter eller behandling. Arbeidsrettede aktiviteter innebærer ofte et tiltak hos en ekstern arrangør. Det kan også være kurs, utdanning etc. 

Endret 5. september 2023 av William_S

[AnonymBruker]

Jeg tror de på Nav skjønner forskjell på de som virkelig ønsker å komme i jobb, men klarer dette ikke.  Og de som hele tiden vil bli uføretrygdet. 

Jeg sa flere ganger at jeg vil i jobb og prøvde, men det gikk ikke. Slik holdt jeg på i 14 år. Da kom Nav og uføretrygdet meg tilslutt. Jeg skrev ikke et ark for å bli det. Men de hadde helt rett. Det var ikke håp. 

Anonymkode: 49c0c...2ef

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (55 minutter siden):

Har selv ikke ME, men helt enig i det du skriver. Men kjenner både dem som har det, og noen som har fatigue etter kreft. Hadde dem jobbet hadde dem aldri klart noe sosialt. Om den personen ts beskriver har veldig glede og være sosial, skal hun få være det. Tydeligvis skjønner ikke alle det, man blir så navlebeskuende. Hun fester og holder på i helgen, da er hun vel ikke så syk, kan vel jobbe hun ærlig talt. Så tisker man og visker man. Tingen er at om jobben gjør at man ikke kan ha noe sosial lov ved siden av, så er man for dårlig til og jobbe. I følge mange skal man tydeligvis ikke klare og jobbe og ikke være ute utenom heller. Jeg klarer begge deler, derfor har jeg en jobb. Mens andre igjen for og klare hverdag og alt, kan dem ikke jobbe. Man mister veldig mye nyttig og ikke kunne jobbe, så tror ikke vi skal misunne dem som ikke kan. Men ingen skal måtte slite seg ut i en jobb, og ikke kunne leve et verdig liv på fritiden 

Anonymkode: 3aabd...9e5

Jeg har en jobb som gjør at jeg ikke orker alt sosialt. Så det du sier er at jeg burde få uføretrygd så jeg kan være mer sosial. Ikke rart det er mye problemer rundt omkring!

Anonymkode: 7e898...121

[AnonymBruker]

Jeg tror en kommer langt med å la være å synse om folks liv. 
 

Jeg tror likevel folk blir møtt forskjellig. Det er ulike som jobber på nav, og det er ulike som «bruker» nav, og ingenting vil være likt. Samme med hvordan ulike blir møtt i helsevesenet. Det er sånn det er overalt. 
 

Jeg kan godt forstå folk undrer seg, men hvem vil ansette noen med så blandet helse eller motivasjon da? Nå synes ikke jeg at du skal få ufør fordi du ikke er motivert, men det kan også ligge noe mer bak her som ingen av oss vet. Ikke har vi noe med det heller. 

Anonymkode: cfd6c...6d0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Har selv ikke ME, men helt enig i det du skriver. Men kjenner både dem som har det, og noen som har fatigue etter kreft. Hadde dem jobbet hadde dem aldri klart noe sosialt. Om den personen ts beskriver har veldig glede og være sosial, skal hun få være det. Tydeligvis skjønner ikke alle det, man blir så navlebeskuende. Hun fester og holder på i helgen, da er hun vel ikke så syk, kan vel jobbe hun ærlig talt. Så tisker man og visker man. Tingen er at om jobben gjør at man ikke kan ha noe sosial lov ved siden av, så er man for dårlig til og jobbe. I følge mange skal man tydeligvis ikke klare og jobbe og ikke være ute utenom heller. Jeg klarer begge deler, derfor har jeg en jobb. Mens andre igjen for og klare hverdag og alt, kan dem ikke jobbe. Man mister veldig mye nyttig og ikke kunne jobbe, så tror ikke vi skal misunne dem som ikke kan. Men ingen skal måtte slite seg ut i en jobb, og ikke kunne leve et verdig liv på fritiden 

Anonymkode: 3aabd...9e5

Så du mener at hvis man klarer bare én ting, enten jobb eller det sosiale, skal man velge det sistnevnte? 

Anonymkode: 80f19...f8f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 1.9.2023 den 11.06):

Har du undersøkt hva ME er og hva det gjør med kroppen din ? 

Jeg har en venn med ME, og personen virker alltid våken og klar når man er sammen med de, men det man ofte ikke får se er at de må ligge i et mørkt rom i dagesvis etterpå for å hente seg inn igjen. Jeg unner de med ME til å bruke det de har av energi og overskudd på familie, venner og sosialt framfor å slave seg til døde for en arbeidsgiver. 

Virker bare kjipt å dømme noen ut i fra en sykdom du tydeligvis ikke vet hvordan fungerer.... 

Anonymkode: ed6b6...a68

Mange sliter mye mer enn de ofte viser. Mange gir alt av seg forann andre og ligger sammenkrøpet i fosterstilling alene og har det helt j..

Du kan se noen på kafe, ute på tur (for mangen er dette medisin og terapi, komme seg ut).  Men du ser de ikke på de dårligr dagene. Det kreves veldig mye av meg å gjøre ting, men du kan ikke isolere deg og bli enda mer deptimert i ensomheten..

De som fester hele tiden forstår jeg ikke, hadde aldri klart det. Har mange sykdommer og sliter mye. Kan aldri jobbe selv om jeg skulle ønske det. Har prøvd i mange år. Men det gikk ikke. Jeg er en som ikke viser det. Hatt en tøff oppvekst som gjør at jeg ikke viser til andre hvordan jeg egentlig har det. 

Ikke alle gå på nav og snylter systemet. Noen har faktisk ikke ett valg! Ikke alle du ser er syk, du ser de når de tar seg sammen.. Men ja noen er det som snylter og skulle vært i jobb. Trist at noen ødelegger for alle oss andre som er syke! Men husk, det er ikke alt alle vet. 

 

Anonymkode: fc3d5...080

[AnonymBruker]

Verden er ikke svart/hvit. Jeg har slitt med helsa i mange år, men har presset meg på jobb, Mye sykemeldinger av og på, mye tilrettelegging på jobb. Sov før jeg skulle på jobb, sov etter jobb. Hadde egentlig ikke noe liv. Tilslutt var det sjefen min som i et møte sa at jeg skulle gå sykemeldt ut perioden og så gå over på AAP for du har ikke arbeidskapasitet. Gjennom mølla til nav, sent på rehabilitering, arbeids utprøving etc.  De kom tilslutt frem til det samme og jeg er nå 100% ufør. Jeg har en usynlig sykdom.

De dagene du ser meg ute er de dagene jeg har energi til å leve og gjøre ting som *normale* mennesker gjør. Resten av tiden er jeg nærmest sengeliggende og føler jeg bare eksisterer. Jeg er sluttet å fortelle folk at jeg er ufør. Du ser jo så frisk ut, du er jo ute på tur, da klarer du å jobbe også, etc er kommentarer jeg har fått. Jeg er glad at jeg hadde en sjef som så at dette ikke går mer og at NAV og lege så det samme.  Man skal ikke bare eksistere, man har faktisk lov å leve også. 

 

Anonymkode: 96ac1...8db

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Så du mener at hvis man klarer bare én ting, enten jobb eller det sosiale, skal man velge det sistnevnte? 

Anonymkode: 80f19...f8f

sånne som deg klarer bare  ha meninger når de får skrive anonymt på en skjerm.
du skulle lært deg litt folkeskikk og empati du.

kan du ikke bare si til vennene dine hva du egentlig tenker om dem, så slipper i alle fall du å velge om du vil jobbe eller være sosial- fordi sistnevnte ikke lenger vil være et valg for deg.

fy fader jeg blir kvalm av sånne som deg, som tror de er hevet over hvordan et menneske selv kjenner seg, hva legene deres diagnositserer med (og tro meg, skal man ha diagnosen me får man den ikke hos fastlegen sin. her må psykolog, spesialist og en rekke andre undersøkelser også gjennomgåes)
til og med nav mener du du vet bedre enn.



vi får håpe du selv får et illebefinnende som gjør slik at du blir ufør da, så slipper du å være så forbanna sjalu på de som er det.
 

Anonymkode: cf6d2...7cf

[AnonymBruker]

Samboren min på aap har i tillegg til elektronisk kommunikasjon kun hatt ett telefonmøte med sin veileder på to år. Veilederen lot det skinne igjennom at Nav var ekstremt presset på kapasitet, og hun sa rett ut at strømmen av flyktninger fra Ukraina tok 80% av tiden. Nav har ikke tid til å prioritere han. 

 

 

Anonymkode: a8c74...c16

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Jeg tror de på Nav skjønner forskjell på de som virkelig ønsker å komme i jobb, men klarer dette ikke.  Og de som hele tiden vil bli uføretrygdet. 

Jeg sa flere ganger at jeg vil i jobb og prøvde, men det gikk ikke. Slik holdt jeg på i 14 år. Da kom Nav og uføretrygdet meg tilslutt. Jeg skrev ikke et ark for å bli det. Men de hadde helt rett. Det var ikke håp. 

Anonymkode: 49c0c...2ef

Dette sa en NAV ansatt til meg engang. 

Anonymkode: a10a7...0a1

[AnonymBruker]

Altså ikke din historie men det andre. 

Anonymkode: a10a7...0a1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Noen mennesker har et vanskelig sinnelag og liten evne til tilpasning til andre mennesker. Disse er ofte en plage både for seg selv (dårlig humør, kritisk innstilling) og omgivelsene. Det vil alltid være en viss andel av befolkningen som er ute av jobbsystemet av disse grunnene. De kan like lite fungere i samfunnet som en som har kreft; for å si det sånn. 

Anonymkode: f890d...82b

Mange av disse finnes jo nettopp i ulike jobber, og gjør dagen sur for mange de møter. Gjerne serviceyrker, sekretærstillinger, og andre jobber man har mye med mennesker å gjøre (hvor de aldri burde ha fått arbeide). 

Anonymkode: 006f2...ff6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Du klarer å studere 100%, men klarer ikke en deltidsjobb et eller annet sted? Akkurat…

Anonymkode: 80f19...f8f

Jeg er ikke personen du siterer, men jeg har fått streng beskjed av både NAV og behandlere i helsevesenet om å IKKE jobbe ved siden av studie. Kun bruke det jeg har av energi på studie slik at jeg forhåpentligvis kommer meg i jobb etter endt grad. Å studere 100% betyr tvert imot at man automatisk greier å adde på enda mer timer i døgnet som alt er.

Har du noen gang vært student?? virker ikke slik. Du virker til å ha null forståelse for helse.

Anonymkode: 81c96...9f7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

De fleste som arbeider 100% har energi til å feste hver helg. De fleste kommer hjem og er dausliten, for så ta tak i hus, hjem, barn, etc.

 

Men de som er uføre må få lov til å drive med hobbier, feste, sideinkomster - helt etter egen personlig interesse. De som jobber 100% har også hobbier, interesser og lyst til gå på cafe, shoppe, feste. Men prioriterer arbeid.

 

Makes no sense.

 

Ps. Nå prater jeg om de som har vondt i vilja, ikke de som faktisk er syke. Men de som faktisk er syke, fester ikke, holder ikke på med hobby i flere timer hver dag, renoverer hus, går på shopping og cafe flere ganger i uka, og fester definitivt ikke! 
 

På en annen side; hvem vil ansette noen med så store vansker med vilja? Jeg vil ikke ha den som kollega. Men «vondt i viljen» burde bekostes av individet, ikke skattebetalerne. 

Anonymkode: 14859...014

Hva vet du om det. Jeg pusset opp et rom, jeg også pusset opp når jeg var frisk. Når jeg var frisk. Ble jeg ferdig på 3 dager. Etter jobb og på kvelden. Syk og hjemmeværende brukte jeg 3 uker. Men jeg pusset det opp. Jeg klarer det meste jeg klarte som frisk. Men tifsperspektivet er jo noe helt annet. Friske får bare med seg at jeg har pusset opp. Ikke hvordan jeg fikk det til kontra som frisk. Jeg er syk ja, men jeg har da ikke mistet inteligens og evner. Jeg er redusert til en mindre versjon av meg selv. 

Men av en eller annen merkelig grunn, så ser ikke friske sånt og dømner kun etter ferdig resultat. 

Jeg syr mine egne klær. Jeg kan sitte mange timer til sammen på en god dagå sy. Men jeg kan også ta alle pausene jeg trenger. Jeg syr ett plagg på en dag. Jeg jobbet på sømfabrikk en gang og sydde feks 350krager på en dag eller 400bukse glidelåser. Jeg har ikke mistet evnen til å sy. Men jeg har mistet evnen til å sy 350 krager på en dag. Dessuten i jobb situasjon, så kan jeg ikke ta pauser som jeg trenger og har behov for, iht å komme i mål. Da må du jobbe som forventet i gitt tidsperiode. 

Jeg var i arb utprøving. Klarte 7mnd to halve dager i uka. Men jeg ble sykere og sykere. Leverte mindre og mindre. Dessuten grodde huset ned av rot og skitt, for hjemme hadde jeg knapt energi til å komme meg i dusjen av og til. 

En frisk er på jobb hele dagen, kan være sliten etter jobb. Men klarer å fikse hus, lage middag osv. Noe jeg ikke klarer. I 3år før jeg sykmeldte meg. Så var jeg på jobb,  satt sammen på sofaen, klarte ikke kommunisere eller skjønne hva folk sa til meg. For hele kroppen kutta helt ut. Sto opp med sterke smerter i hele kropoen dro på jobb, hjem igjen, burde egentlig ikke kjørt bil i min tilstand, men hadde ikke noe valg.  Måtte bruke hendene for å hjelpe beina over dørkarmen som var høy, for å komne meg ut av jobben. Da jeg ikke hadde nok krefter til å løfte de høyt nok. 

Så at folk velger  se meg som lat osv fordi de ser jeg fungerer noen dager av livet mitt. Det driter jeg i, for de står ikke i mine sko. Og de vet ikke hvor jævlig min hverdag egentlig er. Vil jeg presse meg til å sy et nytt plagg 6 timer en dag, så gjør jeg det med god samvittighet.  Og for egen psykes skyld, for å føle på at jeg er ikke helt ubrukelig alikevel.  

Jeg har tatt imot barn etter skoletid som evnt må være hjemne alene, som har vært med mine barn hjem. Så litt samfunnsnyttig har jeg også vært. 

Som syk får jeg aldri i andres øyn3 gjort ting riktig.  Som når j3g var for syk til å trene, da fikk jeg kjeft fordi jeg ikke trente nok. Jeg trente, men i andres øyne var det ikke trening, fordi det var litt bevegelse noen ganger om dagen.

  Det fikk meg etterhvert i bedre form, selv om alle mente det ikke var nok til å bli bedre. Me det var nok for meg. Så fant jeg etter jeg ble bedre en treningsform jeg tålte mer, og da fikk jeg kjeft fordi da mente andre at jeg også var frisk nok til å jobbe. Fordi jeg trente en time i uka, som jeg kunne tilpasse formen. Samme med turer. Om min tur var på 100meter eller en km. Så var jeg ikje syk nok til å være syk.  Det er nok å vise nesa si offentlig,  også blir du overøst med alt alle mener om min sykdom, som er kronisk. 

Kronisk i form av kan bli litt bedre men ikke frisk. Jeg vet at min lille trening jeg fikk kritikk for var riktig,  at den ene timen i uka var også riktig, og at det er riktig at jeg er syk nok til at jeg faktisk er ufør. Hva alle andre mener kan jeg ikke bry meg om, for da går det til helvete med psyken også. Og det blir jeg iallefall ikke friskere av. Så jeg velger heller å Se på de som ikke egentlig vet noe, aldri har vært på besøk og sett meg på dårlige dager og som skal mene noe som helst ang hva jeg gjør og ikke gjør, som totalt blåst i huet. Det må jo være helt tomt i topplokket

Anonymkode: d2071...884

[Sirah]

Jeg vil tro det skjer mye bak de dørene som vi faktisk ikke vet om. Jeg har to venninner/bekjente som like gjerne kunne vært dine venninner TS.

Nr 1 har ME. Hun er ganske aktiv, sosial og en skikkelig gledesspreder. Har mange ganger tenkt at hun nok kunne hatt en liten stilling en plass. Men jeg aner ikke hvordan hun er når jeg ikke ser henne! For alt jeg vet kan det bildet hun la ut på insta av en fin utsikt være tatt rett ved huset hennes og ikke fra en lang gåtur. Og det kan være at det var alt hun orket denne dagen. Mest sannsynlig har hun funnet en balanse med aktivitet som fungerer for henne og lege og NAV ser at det ikke er rom til jobb også inne i der. Livet ER faktisk mer enn jobb.

Nr 2 gidder ikke å jobbe. Enten er det for slitsomt, for kjedelig eller så er arbeidstidene kjipe. Jeg har mang en gang tenkt at det er en skam at hun får gå år etter år «og subbe», mens vi andre må «betale for henne». Jeg har virkelig ønsket at NAV har skullet sparke henne i ræva mange ganger. Jeg tok det faktisk opp med henne en gang, på en ordentlig måte så klart, at nå måtte hun kanskje ta seg sammen. Da fortalte hun for første gang at hun faktisk sliter skikkelig psykisk med flere alvorlige diagnoser som gjør at hun ikke fungerer i arbeidslivet. Dette er noe man ikke merker stort til i hverdagen når man bare omgås som venner. Hun fortalte at hun syntes det er skikkelig flaut og at for henne er det enklere og bare «ikke gidde å jobbe», enn det er å være åpen om sykdommen. Jeg fikk skikkelig dårlig samvittighet for hva jeg har tenkt om henne og for meg ble det en påminnelse om at ting ikke alltid er som det ser ut til.

Jeg har selv vært langtidssykemeldt en gang etter en alvorlig ulykke. Det eneste jeg klarte i lange perioder var å jobbe/praksis noen få timer om dagen. Resten av dagen lå jeg i smerter i senga. Jeg var likevel både glad og «i form» når jeg traff folk for jeg ville at de timene jeg faktisk orket noe skulle være positive og ikke bare dreie seg om sykdom. Du kunne heller ikke se store spor av hvor syk jeg faktisk var på sosiale medier, for dette var noe jeg faktisk ikke ønsket å dele med alle. Nå var jeg en av de heldige som ble frisk og kom tilbake i jobb, men de månedene hvor jeg virkelig hadde det kjipt pga smerter og utmattelse unner jeg virkelig ingen. Det skjer mer bak fire vegger enn det vi andre noen gang får vite om.

Når det er sagt, så finnes det garantert mennesker NAV har gitt opp også. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

sånne som deg klarer bare  ha meninger når de får skrive anonymt på en skjerm.
du skulle lært deg litt folkeskikk og empati du.

kan du ikke bare si til vennene dine hva du egentlig tenker om dem, så slipper i alle fall du å velge om du vil jobbe eller være sosial- fordi sistnevnte ikke lenger vil være et valg for deg.

fy fader jeg blir kvalm av sånne som deg, som tror de er hevet over hvordan et menneske selv kjenner seg, hva legene deres diagnositserer med (og tro meg, skal man ha diagnosen me får man den ikke hos fastlegen sin. her må psykolog, spesialist og en rekke andre undersøkelser også gjennomgåes)
til og med nav mener du du vet bedre enn.



vi får håpe du selv får et illebefinnende som gjør slik at du blir ufør da, så slipper du å være så forbanna sjalu på de som er det.
 

Anonymkode: cf6d2...7cf

Jeg er enig med deg, bortsett fra siste avsnitt. Samme hvor uvitende og direkte slem noen kan være, å ønske på dem sykdom og uførhet er å gå over grensen...

Anonymkode: e5c58...de6

[AnonymBruker]

Det er vel det at de kanskje pusher litt ekstra på de som faktisk har mulighet for å få seg ny jobb, som har jobbet store deler av arbeidslivet allerede og har relevant erfaring og/eller utdannelse. Det er jo lettere å komme tilbake i jobb jo kortere opphold mellom jobbene er. Jo lenger tid som går, jo vanskeligere kan det være å få ny jobb, litt avhengig av bransje selvsagt. 

Anonymkode: be514...328

[Daria]

Alle prosesser og eksempler vil være forskjellige, fordi ingen sykdomshistorier er like og fordi det i alle ledd er forskjellige personer og vurderinger involvert. Jeg har vært gjennom langvarig sykemelding, aap og uførprosess - hvordan den har utspilt seg underveis har ikke bare handlet om meg, min tilstand og mine ønsker og innstilling, men også flere leger, nav-ansatte og representanter for arbeidsgiver og fagforening. Bytt ut noen av dem og ting kunne sett annerledes ut underveis, men resultatet til slutt hadde vært det samme. 

Ingen rundt meg, og da inkluderer jeg behandlere som har fulgt meg opp tett i flere år, kan uttale seg om min situasjon og min hverdag med så stor sikkerhet som TS og enkelte andre i denne tråden tror de kan. Jeg kan knapt gjøre det selv, det er så komplisert og uforutsigbart. Hva jeg klarer og orker varierer fra dag til dag og er vanskelig både å vite på forhånd og å forutse hvordan det vil påvirke meg etterpå. Å kunne fungere i en arbeidssituasjon krever en stabilitet og en forutsigbarhet mange kronikere aldri er i nærheten av, selv om de i gode perioder har noe arbeidsevne. Jeg har tidligere prøvd å stå i jobb i en liten prosent (helt nede i 16% på det minste) - det var godt for meg mentalt, men var nok mest til heft for arbeidsgiver (og det var en stilling jeg hadde hatt i mange år og kjente ut og inn) og det kostet meg så mye at nav og lege til slutt satte foten ned. Om jeg hadde kuttet alt jeg gjorde sosialt i den perioden ville det ikke hatt noen innvirkning på arbeidsevnen min, men det ville gått hardt ut over livskvaliteten.

[flusa]

Herregud...

Selv om man er syk, kan man vel gjøre ting som alle andre??

På butikken,feste osv.!

[flusa]

Herregud...

Selv om man er syk, kan man vel gjøre ting som alle andre??

På butikken,gå tur,feste osv.!

Man ligger jo ikke bare i sengen hele dagen selv om man er ufør/uten jobb!

Så fornuftig hun er som står å selger ting for å tjene penger! Det betyr at hun ikke har så god råd,og gjør det hun kan for å skaffe seg mer inntekt.