Vet ikke hva jeg skal gjøre, trenger råd

[AnonymBruker]

Hei!

Det er veldig vanskelig å skrive denne forumposten, for jeg føler selv at jeg verken vet hvor jeg skal begynne eller hvordan jeg egentlig føler om situasjonen. Jeg skal imidlertid gjøre mitt beste for å beskrive, og håper at jeg får svar fra noen som har følt på lignende. 

Jeg er en mann på 28 år som har vært i et forhold med en kvinne de siste fem årene. Jeg møtte på henne på Tinder, og hadde egentlig ingen plan om å gå inn i et forhold den gang, men det var det som skjedde. Vi har hatt det ganske fint i løpet av disse årene, og til og med kjøpt oss en leilighet sammen og fått et lite barn. Barnet var uplanlagt, og er to måneder gammelt per i dag. Forholdet vårt var ganske humpete før vi fikk barn, selv om vi har det ganske greit sammen i hverdagen. Vi krangler ikke mye, men er mer som samboere i et kollektiv enn kjærester. Vi har sex (eller hadde før fødselen), men det går gjerne en uke / halvannen uke - to uker mellom hver gang, og dette er min feil. Jeg føler rett og slett ikke den seksuelle tiltrekningen lenger til min partner. Jeg har til tross for dette forsøkt å ha sex med henne oftere, men hun tiltrekker meg rett og slett ikke på den måten lenger. Jeg opplever selv at jeg ser mer og mer på andre kvinner, og jeg får selvfølgelig dårlig samvittighet for dette. Jeg dagdrømmer også om sex med andre kvinner, noe jeg ikke er stolt av å innrømme.

Jeg har mange ganger tenkt at vi kanskje burde endt forholdet, og jeg er sikker på at hun også har hatt lignende tanker. Problemet er at jeg er en feiging. Jeg er rett og slett livredd. Jeg er veldig introvert, og samboeren min er stort sett det eneste sosiale nettverket mitt i dag foruten den lille familien jeg har igjen. Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er redd for å avslutte et forhold med en person som jeg egentlig har det veldig fint med - vi ler sammen, finner på ting sammen og har det fint i hverdagen, men den romantiske følelsen er borte. Samtidig er jeg livredd for å kutte båndet og potensielt gjøre en stor feil - jeg vet jo ikke om dette er det rette valget. Jeg har i tillegg en nyfødt sønn nå som kompliserer valget ytterligere. 

Er det noen som har vært i en lignende situasjon som kan gi noen råd? Jeg er veldig redd for å bli helt passivisert av min frykt og på den måten unngå å ta et valg som jeg på sikt må ta uansett. 

Setter pris på svar

 

Anonymkode: beae2...53e

[AnonymBruker]

Bli. I alle fall til sønnen er to. 

Anonymkode: be5cc...290

[Andonym]

Jeg tror dere  hadde hatt godt av å gå i parterapi. Kanskje dere da finner tilbake til hverandre? Det er hvertfall lurt å ikke bare gi opp uten å ha prøvd først mtp at dere har et barn sammen.

[AnonymBruker]

Denne spedbarnstiden stjeler sexlyst og romantiske følelser, tiden er altoppslukende. Dere har mye bra sammen, hva med å akseptere at ting er litt anderledes nå en periode og evt ha noen samtaler på familiekontoret. Å gjøre det slutt nå vil gi store utfordringer i fht babyen. Er andre damer viktigere enn barnet ditt?

Anonymkode: 22cf0...5d0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Denne spedbarnstiden stjeler sexlyst og romantiske følelser, tiden er altoppslukende. Dere har mye bra sammen, hva med å akseptere at ting er litt anderledes nå en periode og evt ha noen samtaler på familiekontoret. Å gjøre det slutt nå vil gi store utfordringer i fht babyen. Er andre damer viktigere enn barnet ditt?

Anonymkode: 22cf0...5d0

Nei, ingenting er viktigere enn barnet mitt, men jeg føler på sett og vis at jeg bare utsetter noe unngåelig. Våre problemer i forholdet var pågående ganske lenge før vi fikk barn, og på det tidspunktet jeg fikk vite at hun var gravid var vi nok ganske nærme et "sluttpunkt". Jeg har imidlertid valgt å ignorere egne følelser gjennom svangerskapet og nå i barselperioden, men jeg vet ikke hvor lenge jeg klarer eller hvor lenge det er lurt å legge lokk på dette. 

Det er ikke slik at hun gjør noe feil - hun er fantastisk. Hun er et fantastisk menneske virkelig, men jeg tror ikke hun er den "retet for meg". Jeg har ingenting negativt å si om henne, men følelsene er ikke helt der fra min side. De har vært fraværende ganske lenge. Jeg savner følelsen av å virkelig være interessert i noen. Å virkelig ville ha noen. Jeg vet ikke om jeg burde bare innstille meg på å gi slipp på denne følelsen, eller om jeg burde avslutte forholdet mens jeg enda er ung og se etter det rette for meg?

Anonymkode: beae2...53e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Nei, ingenting er viktigere enn barnet mitt, men jeg føler på sett og vis at jeg bare utsetter noe unngåelig. Våre problemer i forholdet var pågående ganske lenge før vi fikk barn, og på det tidspunktet jeg fikk vite at hun var gravid var vi nok ganske nærme et "sluttpunkt". Jeg har imidlertid valgt å ignorere egne følelser gjennom svangerskapet og nå i barselperioden, men jeg vet ikke hvor lenge jeg klarer eller hvor lenge det er lurt å legge lokk på dette. 

Det er ikke slik at hun gjør noe feil - hun er fantastisk. Hun er et fantastisk menneske virkelig, men jeg tror ikke hun er den "retet for meg". Jeg har ingenting negativt å si om henne, men følelsene er ikke helt der fra min side. De har vært fraværende ganske lenge. Jeg savner følelsen av å virkelig være interessert i noen. Å virkelig ville ha noen. Jeg vet ikke om jeg burde bare innstille meg på å gi slipp på denne følelsen, eller om jeg burde avslutte forholdet mens jeg enda er ung og se etter det rette for meg?

Anonymkode: beae2...53e

Du nevner problemer.. Snakker du da om at du ikke var tiltrukket av henne? 

Kan det være at du forventer at denne nyforelskelsen skal vare for evig? For det gjør den faktisk ikke. Ting blir hverdagslig, ting blir kjedelig. Kan det være at du setter for høye krav til et forhold? At du er en av de som tror at et forhold skal sveve på rosa skyer til døden skiller dere ad? 

Det høres for meg ut som at du ikke har andre problemer enn at du ikke er tiltrukket av henne. Og det er greit nok det, men det virker også ut som at du tror at de følelsene du hadde da dere møttes, skal vare i evig tid. 

Anonymkode: 017a5...1c5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Du nevner problemer.. Snakker du da om at du ikke var tiltrukket av henne? 

Kan det være at du forventer at denne nyforelskelsen skal vare for evig? For det gjør den faktisk ikke. Ting blir hverdagslig, ting blir kjedelig. Kan det være at du setter for høye krav til et forhold? At du er en av de som tror at et forhold skal sveve på rosa skyer til døden skiller dere ad? 

Det høres for meg ut som at du ikke har andre problemer enn at du ikke er tiltrukket av henne. Og det er greit nok det, men det virker også ut som at du tror at de følelsene du hadde da dere møttes, skal vare i evig tid. 

Anonymkode: 017a5...1c5

Jeg skjønner godt at den umiddelbare forelskelsen ikke varer i 10-20-30-50, men man skulle jo kanskje tro at de romantiske følelsene og den seksuelle tiltrekningen varte mer enn 4-5 år dersom var riktig? Det skal jo godt gjøres å lande på riktig person på første forsøk, noe dette var for min del - mitt første seriøse forhold. 

Anonymkode: beae2...53e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (48 minutter siden):

Nei, ingenting er viktigere enn barnet mitt, men jeg føler på sett og vis at jeg bare utsetter noe unngåelig. Våre problemer i forholdet var pågående ganske lenge før vi fikk barn, og på det tidspunktet jeg fikk vite at hun var gravid var vi nok ganske nærme et "sluttpunkt". Jeg har imidlertid valgt å ignorere egne følelser gjennom svangerskapet og nå i barselperioden, men jeg vet ikke hvor lenge jeg klarer eller hvor lenge det er lurt å legge lokk på dette. 

Det er ikke slik at hun gjør noe feil - hun er fantastisk. Hun er et fantastisk menneske virkelig, men jeg tror ikke hun er den "retet for meg". Jeg har ingenting negativt å si om henne, men følelsene er ikke helt der fra min side. De har vært fraværende ganske lenge. Jeg savner følelsen av å virkelig være interessert i noen. Å virkelig ville ha noen. Jeg vet ikke om jeg burde bare innstille meg på å gi slipp på denne følelsen, eller om jeg burde avslutte forholdet mens jeg enda er ung og se etter det rette for meg?

Anonymkode: beae2...53e

Følelser vil svinge, det er helt normalt. Etter ti år med min har jeg hatt følelsen av å miste følelsene for han flere ganger men da fokuserer jeg på alt det positive med han og etter hvert så kommer følelsene tilbake.

Anonymkode: 22cf0...5d0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Følelser vil svinge, det er helt normalt. Etter ti år med min har jeg hatt følelsen av å miste følelsene for han flere ganger men da fokuserer jeg på alt det positive med han og etter hvert så kommer følelsene tilbake.

Anonymkode: 22cf0...5d0

Signerer denne. Dette er helt normalt. 

Og til TS : gresset er ikke noe grønnere på den andre siden.

 

 

Anonymkode: 017a5...1c5

[AnonymBruker]

Du trenger noen venner.

Anonymkode: 4030d...4c6

[AnonymBruker]

Slutt å bruke dama di som sosial krykke. Gå ut og få deg noen kompiser.

Anonymkode: 4030d...4c6

[Fjellmannover190]

Mann fra langvarig forhold. 

Og være gravid og føde krever ganske mye av din samboer, og det å ha barn i det første året krever også mye. 

Forhold går opp og ned, jobb deg gjennom dette. Det finnes trillegrupper for menn, og kom deg ut. Parterapi kan være lurt, det er viktig å jobbe ut dette for barnet!

[AnonymBruker]

For meg virker det som du aldri har elsket din samboer, men gått inn i forholdet for å slippe å være ensom. 
Og du fortsetter å bruke henne for samme formål. 
Gi henne friheten til å skaffe seg et liv sammen med noen som fortjener henne 

Anonymkode: 908ef...6b5

[AnonymBruker]

Shit, jeg har ingen erfaring fra lignende, men det høres ut som en kjip situasjon. Jeg tror det er innmari mange par i Norge som lever sammen av den grunn du gjør med dama - ikke egentlig fornøyd, men redd for å bryte det av. Finner man den store kjærligheten, eller kaster man bort det beste man kommer til å oppnå? Det er umulig å vite!

Tror du hun føler det på samme måte? Om dere slår opp, tror du dere vil klare å være gode venner, omgås hverandre og samarbeide godt om barnet? For da kan det hende det er det beste, om du tror det blir brudd uansett. 

Eller vil det bli veldig vanskelig for henne å bryte det av nå? Hun har tross alt nettopp født, og småbarnstiden krever mye av henne. Da ville jeg ventet, av hensyn til barnets beste. 

Anonymkode: 02e20...565

[ESFP]

Jeg tror du kunne hatt godt av å gjøre noe med egne tanker. Gå til en coach eller terapeut. Det virker ikke som at du har noen mål og mening, men blir påvirket av omgivelsene dine. Plutselig er du i et forhold selv om det ikke var planen, plutselig har du kjøpt leilighet selv om det ikke vsr planen, plutselig hadde du barn selv om det ikke var planen. Og nå kjeder du deg og ønsker å kjenne sterke følelser. Du må bli kjent med egne følelser og finne mål og mening med livet ditt, hvis ikke blir det alt for stort fokus på følelser du kjenner her og nå. Et mål kan feks være å skape en trygg og stabil familie. Med et slikt mål blir behovet for spenning mindre. Men du må ha hjelp til å finne ut hva som blir dine mål fremover. 

[AnonymBruker]

Jeg tror du har veldig godt av å få deg ett sosialt nettverk på utsiden av dama di.

Anonymkode: 96785...92c

[KallePils]

Du tok et valg. Et jævla dumt et, men du tok det.

Da får du også være mann og stå ved det.

Trenger du terapi, så oppsøker du terapi.

Men å bringe et barn til verden, for så å bryte opp barnets trygge rammer fordi du er en pingle som ikke klarer å ta deg sammen og gjøre det som trengs?

Fuck you.

[exictence]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Signerer denne. Dette er helt normalt. 

Og til TS : gresset er ikke noe grønnere på den andre siden.

 

 

Anonymkode: 017a5...1c5

Dette er sant.

Men som du sa at dette var din første du møtte, og man har lett for å tenke hva om hvis .... Kanskje du må oppleve mer erfaring før du faktisk vet hvor mye det betyr å ha det hyggelig med noen, le sammen mm.

Trist, men livet er nok sånn