Er det like greit å trekke seg unna folk?

[AnonymBruker]

I mitt eget og andres liv, så opplever jeg det som at mennesker generelt trekker mer ned enn opp. Selvsagt ikke alle. Men hvorfor higer vi etter fellesskap? Jeg kan bli ekstremt deprimert etter å ha tilbrakt tid med andre. Handler vel om ulike ståsted, snevre verdensbilde og fordommer. Trives egentlig best alene. Dvs skulle gjerne følt fellesskap og dype vennskap, men ser at alternativet er tross alt bedre. Andre som tenker sånn?

Anonymkode: 4b6bc...0fc

[AnonymBruker]

Tenker helt likt, ja. Ser at vennskap koster for mye, da man må tålerere så veldig mye hos den andre. Én ting er om man har vokst opp sammen, slik at man nesten er som søstre, men det er ikke noe alternativ for meg. Så da holder jeg meg mest til meg og mitt.

Anonymkode: 2f5b2...462

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Tenker helt likt, ja. Ser at vennskap koster for mye, da man må tålerere så veldig mye hos den andre. Én ting er om man har vokst opp sammen, slik at man nesten er som søstre, men det er ikke noe alternativ for meg. Så da holder jeg meg mest til meg og mitt.

Anonymkode: 2f5b2...462

Det er jo leit, men av og til helt nødvendig. Jeg blir helt matt når jeg hører/leser om venner som nærmest må i «parterapi». Det skal ikke være en kamp å ha en vennerelasjon. Må være helt jævlig for de som også har kjæresterelasjon; forstår godt at de ikke orker å pleie vennskap også hvis det byr på lignende konflikter og stress🫢
Jeg har en veninne der jeg sliter ekstremt med kommunikasjonen. Så mye at jeg lurer på om jeg har asberger fordi jeg ikke forstår en dritt.

Anonymkode: 4b6bc...0fc

[AnonymBruker]

Har kassert 70% av de jeg var venner med før.

Jeg fikk MS for 5 år siden og tåler ikke være sosial og bli med på fest/ farte rundt .

Mange vil si jeg må " skjerpe meg" og  lage avtaler og ikke miste  venner.( gå på fest/ cafe og heller tåle å være dårlig dagen etterpå)

Det gidder jeg faktisk  ikke.  Jeg har lite til felles lenger. De er i full jobb og har bedre økonomi  & helse .  Og fordelen med å bli syk på denne måten er at jeg skiller klinten fra hveten   .Mesteparten  av folka jeg car med før virker overfladiske  og masete. 

Ikke noe gale å være introvert. Bedre med 1 god venn enn 100 halvgode.

Anonymkode: be565...d3d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Har kassert 70% av de jeg var venner med før.

Jeg fikk MS for 5 år siden og tåler ikke være sosial og bli med på fest/ farte rundt .

Mange vil si jeg må " skjerpe meg" og  lage avtaler og ikke miste  venner.( gå på fest/ cafe og heller tåle å være dårlig dagen etterpå)

Det gidder jeg faktisk  ikke.  Jeg har lite til felles lenger. De er i full jobb og har bedre økonomi  & helse .  Og fordelen med å bli syk på denne måten er at jeg skiller klinten fra hveten   .Mesteparten  av folka jeg car med før virker overfladiske  og masete. 

Ikke noe gale å være introvert. Bedre med 1 god venn enn 100 halvgode.

Anonymkode: be565...d3d

Jeg har gått til psykolog pga at relasjoner sliter meg ut, og psykologen mente løsningen var å presse seg til å være sosial (det har jeg allerede gjort i 20 år)🙄 Og han mente det virket trist å ikke ha venner/kolleger. Jeg har godt forhold til mann og barn, så det er ikke slik at jeg sitter alene hjemme og sturer. 

Hovedproblemet mitt er vel at jeg ikke helt matcher folk på interessene mine. Orker ikke sitte på kafé og skravle hver gang vi møtes, liker bedre å være i aktivitet. Sykling, padling, klatring osv. Blir for mye å ta inn dersom alt man skal gjøre er å prate prate prate. 

Anonymkode: 2f5b2...462

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Jeg har gått til psykolog pga at relasjoner sliter meg ut, og psykologen mente løsningen var å presse seg til å være sosial (det har jeg allerede gjort i 20 år)🙄 Og han mente det virket trist å ikke ha venner/kolleger. Jeg har godt forhold til mann og barn, så det er ikke slik at jeg sitter alene hjemme og sturer. 

Hovedproblemet mitt er vel at jeg ikke helt matcher folk på interessene mine. Orker ikke sitte på kafé og skravle hver gang vi møtes, liker bedre å være i aktivitet. Sykling, padling, klatring osv. Blir for mye å ta inn dersom alt man skal gjøre er å prate prate prate. 

Anonymkode: 2f5b2...462

Min tidligere terapeut sa det samme! fuck it. 

Ts

Anonymkode: 4b6bc...0fc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Har kassert 70% av de jeg var venner med før.

Jeg fikk MS for 5 år siden og tåler ikke være sosial og bli med på fest/ farte rundt .

Mange vil si jeg må " skjerpe meg" og  lage avtaler og ikke miste  venner.( gå på fest/ cafe og heller tåle å være dårlig dagen etterpå)

Det gidder jeg faktisk  ikke.  Jeg har lite til felles lenger. De er i full jobb og har bedre økonomi  & helse .  Og fordelen med å bli syk på denne måten er at jeg skiller klinten fra hveten   .Mesteparten  av folka jeg car med før virker overfladiske  og masete. 

Ikke noe gale å være introvert. Bedre med 1 god venn enn 100 halvgode.

Anonymkode: be565...d3d

Jeg er i en lignende situasjon; sliter med sykdom som har gjort hverdagen ekstremt begrenset. Men får stadig beskjed om å bite i meg smerter og annet fordi det er veldig viktig å være sosial. Jeg prøvde nylig en liten deltidsjobb, og det var kun EN jeg kjenner med alvorlig sykdom som ikke oppmuntret meg. Alle andre syntes det var helt fantastisk. Jeg kræsjlandet selvsagt og er nå husbunden(stort sett ligger jeg). Klikket på en såkalt veninne som sa at det å jobbe ville ta tankene vekk fra sykdom og få meg til å bli friskere🙄Det å slite med, og følge opp 10 ulike tilstander/sykdommer er tungt. Konsert, fest er det siste jeg tenker på. Er så lei av å høre hva som er sunt og normalt🫤

Anonymkode: 4b6bc...0fc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Min tidligere terapeut sa det samme! fuck it. 

Ts

Anonymkode: 4b6bc...0fc

Min også! Men etter så mange vennskap der man føler man gir og gir uten å få noe tilbake blir man veldig matt. Når jeg ser på mine tidligere «vennskap» ser jeg at mye har kun gått en vei. Og jeg er oppegående nok til å forstå at «ikke alle andre er idioter», kanskje det er meg?
 

Og ja det er definitivt meg, traumer og dårlige relasjoner tidlig i livet har formet meg til å tidligere ville «please» folk, noe andre relativt tidlig plukker opp og utnytter fremfor å se på det som en positiv ting. Dermed orker jeg ikke forholde meg til andre mer enn jeg må - jeg mener se på denne verden…

Anonymkode: 96d4e...3cc

[AnonymBruker]

Vennskap er sånn jeg ser det at den ene «eier» den andre. Det er alltid en som er «sjefen». Jeg har mistet troen på vennskap. Jeg gidder ikke mer. 

Anonymkode: ae9fc...f91

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Vennskap er sånn jeg ser det at den ene «eier» den andre. Det er alltid en som er «sjefen». Jeg har mistet troen på vennskap. Jeg gidder ikke mer. 

Anonymkode: ae9fc...f91

Enig. Pga sykdom, dårlig økonomi og lite nettverk er jeg et godt eksempel på frasen «beggars cant be choosers», og blir ofte tråkket på😔

Anonymkode: 4b6bc...0fc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Min også! Men etter så mange vennskap der man føler man gir og gir uten å få noe tilbake blir man veldig matt. Når jeg ser på mine tidligere «vennskap» ser jeg at mye har kun gått en vei. Og jeg er oppegående nok til å forstå at «ikke alle andre er idioter», kanskje det er meg?
 

Og ja det er definitivt meg, traumer og dårlige relasjoner tidlig i livet har formet meg til å tidligere ville «please» folk, noe andre relativt tidlig plukker opp og utnytter fremfor å se på det som en positiv ting. Dermed orker jeg ikke forholde meg til andre mer enn jeg må - jeg mener se på denne verden…

Anonymkode: 96d4e...3cc

Jeg føler mye det samme. Og at min verdi ligger i hvor enkel og medgjørlig jeg er. 

Anonymkode: 4b6bc...0fc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Min også! Men etter så mange vennskap der man føler man gir og gir uten å få noe tilbake blir man veldig matt. Når jeg ser på mine tidligere «vennskap» ser jeg at mye har kun gått en vei. Og jeg er oppegående nok til å forstå at «ikke alle andre er idioter», kanskje det er meg?
 

Og ja det er definitivt meg, traumer og dårlige relasjoner tidlig i livet har formet meg til å tidligere ville «please» folk, noe andre relativt tidlig plukker opp og utnytter fremfor å se på det som en positiv ting. Dermed orker jeg ikke forholde meg til andre mer enn jeg må - jeg mener se på denne verden…

Anonymkode: 96d4e...3cc

Spot on for meg også, dette. Ble strengt oppdratt til å være et servicemenneske for alle andre, så det er dét som slår ut i forhold til andre folk. Har lyttet og stilt opp og ordnet og kjørt rundt på "venner" i flere tiår, uten å få noe særlig tilbake. Selvsagt er det jeg som er dumsnill, men mine foreldre prentet inn i meg at "det du vil at andre skal gjøre mot deg, det skal du gjøre mot dem". Så jeg husker bursdager, arrangerer overraskelser og kjøper julegaver til alle som kommer inn i varmen min. Men jeg orker ikke mer. Orker ikke. Min siste venninne glemte bursdagen min selvom jeg har bursdag bare syv dager etter henne. "Er jo ikke så viktig".

Anonymkode: 2f5b2...462

[AnonymBruker]

Har et vennskap hvor jeg blir overkjørt og utnyttet i tillegg til at jeg nærmest må applaudere over kjedelige og trivielle ting i vedkommendes hverdag. Det er aldri samtaler om politikk, kunst og samfunnet generelt, for eksempel nyhetsbildet. Jeg trenger en pause. Hen har pratet høl i hue på meg over lang tid nå. 

Anonymkode: 28eca...756

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Har et vennskap hvor jeg blir overkjørt og utnyttet i tillegg til at jeg nærmest må applaudere over kjedelige og trivielle ting i vedkommendes hverdag. Det er aldri samtaler om politikk, kunst og samfunnet generelt, for eksempel nyhetsbildet. Jeg trenger en pause. Hen har pratet høl i hue på meg over lang tid nå. 

Anonymkode: 28eca...756

Jeg har hatt et par som ringte meg annenhver dag for å holde monologer, uten at jeg fikk inn et ord. Ingenting hjalp, og jeg blokkerte begge til slutt. De er uføre pga psykisk sykdom, som jo er leit nok-men jeg er heller ikke frisk og må ta hensyn til meg selv. Har hørt timevis og astrologi og alternative ting som jeg har null intrresse for🫣Det ble for mye. Man kommer til et punkt der det bare ikke går lenger. Selv skulle jeg satt på bremsene lenge før.

Anonymkode: 4b6bc...0fc

[AnonymBruker]

Jeg hører også til her inne. Det sosiale sliter meg helt ut og alt jeg ønsker er å komme meg hjem til stillheten og kontrollerte omgivelser som ikke maser og vil meg noe jeg ikke kan levere.  

Anonymkode: 586ce...d3b

[AnonymBruker]

Uff. Det må være trasig å ha det slik. Har ingen vennskap som sliter meg ut. Det føles så naturlig. Ingen stress i hele tatt. Men jeg har trekt meg unna folk fordi jeg er utbrent. Men jeg kjenner at det ikke er bra i lengden. Og at jeg lå prøve å være sosial igjen. For jeg kommer bare lenger og lenger ned i det mørke rommet kjenner jeg. 

Anonymkode: 5beb2...826

[AnonymBruker]

Men kan det ikke bare være at dere har feil folk rundt dere? For venner «eier» ikke hverandre og skal ikke sjefe! Jeg er helt likestilt i mine vennskap. Men jeg har kuttet ut folk på veien, folk som oppleves som dere skriver om i tråden. Sånt orker jeg ikke.

Kanskje dere bare ikke har funnet deres folk enda? F eks må det jo være flere som hun ene, som heller vil gå på tur, padle o.l enn å sitte på kafé. 

Anonymkode: 1f497...162

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Men kan det ikke bare være at dere har feil folk rundt dere? Anonymkode: 1f497...162

Jeg har brukt tid på å bli kjent med nye mennesker i sosiale settinger, men hvis de fungerer bra, så har de mer energi enn meg og jeg kan ikke bli med på ting de ser på som normale. Når jeg har sagt nei dessverre en del ganger, så slutter de å se på meg som en potensiell venn og jeg glir sakte ut i ingenting igjen. 

Jeg har forsøkt med folk som er uføretrygdede også, men mennesketyper er forskjellige og noen blir veldig trengende og vil ha hjelp hver gang jeg dukker opp. Det blir slitsomt, for jeg er der ikke for å være hushjelp eller sjelesørger. Alt suger ut krefter og jeg blir oppbrukt igjen veldig fort. Å bli kjent med noen som forstår ok samvær uten forpliktelser og krav, de finner jeg rett og slett ikke. Kan godt hende at du har rett, men en kan ikke bestemme over menneskene. Ønske seg ja, men går det ikke, så går det ikke. Jeg er sliten inn til beinet når det ikke kommer godt påfyll. 

Anonymkode: 586ce...d3b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (53 minutter siden):

Jeg har hatt et par som ringte meg annenhver dag for å holde monologer, uten at jeg fikk inn et ord. Ingenting hjalp, og jeg blokkerte begge til slutt. De er uføre pga psykisk sykdom, som jo er leit nok-men jeg er heller ikke frisk og må ta hensyn til meg selv. Har hørt timevis og astrologi og alternative ting som jeg har null intrresse for🫣Det ble for mye. Man kommer til et punkt der det bare ikke går lenger. Selv skulle jeg satt på bremsene lenge før.

Anonymkode: 4b6bc...0fc

Jeg håper du avsluttet på en ryddig måte. Eller i hvert fall prøvde å si fra før du blokkerte dem?

Jeg har blitt ghostet plutselig av en nær venninne gjennom mange år, det har gjort meg redd for å inngå nye relasjoner.

Anonymkode: f296e...0b6

[AnonymBruker]

Etter jeg fikk long-covid måtte jeg kutte ut alle mennesker rundt meg, ingen ville forstå eller høre på meg. Fordi jeg så ikke syk ut, da ser man ondskapen hos mennesker. Samme med helse og velferdsystemet.

Så jeg skal aldri ha noen nære relasjoner igjen, klarer meg fint alene. Er godt å ikke forholde seg til andre.

Om jeg blir frisk vil jeg prøve å starte et nytt liv et annet sted.

Anonymkode: b7e43...712