Skal jeg bare gå?

[AnonymBruker]

Jeg føler jeg er helt nummen og klarer ikke se ting helt i perspektiv. 
Jeg og mannen min har ingenting felles lenger. Jeg ønsker egentlig ikke å tilbringe tid med ham og vi har ingen fysisk nærhet. Det er ikke krangling. Men føler han ofte klandrer og at det er dårlig stemning. Synes det er deilig når han er borte på jobb. Skal jeg bare leve sånn? Det fungerer jo.. for barna..? 

Jeg er 44.. Tenker kanskje at har jeg holdt ut hit burde jeg takle resten..? Litt sent i livet å gå? Vi har fortsatt barn som er ganske små..
Vet at jeg må dykke dypere i dette selv.. men ønsker å få innspill? Noen som har følt det slik? Gått? Angret? Blitt lykkelig?

 

 

 

Anonymkode: 08845...a5e

[AnonymBruker]

Bare gå. Worst case så angrer du, men det går over. I motsatt fall kan du leve ulykkelig resten av livet.

Virker ikke som et vanskelig valg. Ikke tro at barna dine ikke vil se at du er ulykkelig etterhvert.

Anonymkode: 5214d...f27

[AnonymBruker]

Er i samme situasjon. Selv om det er skremmende å gå er dette det valget som gir meg en sjanse til å være lykkelig.

Anonymkode: 7fc49...8c3

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg er 44.. Tenker kanskje at har jeg holdt ut hit burde jeg takle resten..?

Så du skal holde ut i 44 år til da altså? De fleste blir mellom 80-90 år...

virkelig???!?!!?!?

 

Selvsagt skal du gå. 

Anonymkode: cf6f0...f26

[shakini]

Har du forsøkt å snakke med mannen din, ev forsøkt parterapi?

Jeg er, som mange andre, skilsmissebarn og ser i voksen alder bare tydeligere og tydeligere hva som går tapt under en skilsmisse. 
 

Skilsmissebarn har generelt et mer anstrengt forhold til foreldrene sine. Nye partnere oppleves ofte som litt «i veien», det blir dobbelt så mange å besøke, så kontakt med foreldre kan fort føles mer som plikt enn som kos. I tillegg får barna ofte dårligere psykisk helse. 
 

Det er bare du som kan vurdere hvor kjipt du har det og jeg mener ikke nødvendigvis at du skal lide deg igjennom resten av livet. Men det er masse dritt som følger med å oppløse en familie. Tenk deg godt om før du gjør noe. 

[AnonymBruker]

shakini skrev (1 minutt siden):

Har du forsøkt å snakke med mannen din, ev forsøkt parterapi?

Jeg er, som mange andre, skilsmissebarn og ser i voksen alder bare tydeligere og tydeligere hva som går tapt under en skilsmisse. 
 

Skilsmissebarn har generelt et mer anstrengt forhold til foreldrene sine. Nye partnere oppleves ofte som litt «i veien», det blir dobbelt så mange å besøke, så kontakt med foreldre kan fort føles mer som plikt enn som kos. I tillegg får barna ofte dårligere psykisk helse. 
 

Det er bare du som kan vurdere hvor kjipt du har det og jeg mener ikke nødvendigvis at du skal lide deg igjennom resten av livet. Men det er masse dritt som følger med å oppløse en familie. Tenk deg godt om før du gjør noe. 

Vel, jeg ØNSKET mine foreldre skulle skilles å finne en ny på hver sin kant når jeg var barn/tenåring. 
Å vokse opp i en kjærlighetsløs familiesituasjon( ikke ovenfor meg, enn for hverandre) Kulde, likegyldighet, fysisk ingen berøring dem i mellom. Snakket nedlatende til hverandre i blant, men mest taushet.  Det er skadelig det også. Man ser at rollemodellene er skakkjørt som barn også. 

Anonymkode: 72581...cf3

[AnonymBruker]

shakini skrev (6 minutter siden):

Har du forsøkt å snakke med mannen din, ev forsøkt parterapi?

Jeg er, som mange andre, skilsmissebarn og ser i voksen alder bare tydeligere og tydeligere hva som går tapt under en skilsmisse. 
 

Skilsmissebarn har generelt et mer anstrengt forhold til foreldrene sine. Nye partnere oppleves ofte som litt «i veien», det blir dobbelt så mange å besøke, så kontakt med foreldre kan fort føles mer som plikt enn som kos. I tillegg får barna ofte dårligere psykisk helse. 
 

Det er bare du som kan vurdere hvor kjipt du har det og jeg mener ikke nødvendigvis at du skal lide deg igjennom resten av livet. Men det er masse dritt som følger med å oppløse en familie. Tenk deg godt om før du gjør noe. 

Jeg ønsker faktisk ingen ny partner.. Tror jeg blir lykkeligere alene 😊

Men jeg forstår jo hva du mener. Det er bare på grunn av ungene jeg ikke har gått for lengst.

Jeg blir bare redd for dagen de flytter ut og det bare er oss.. hva skal vi gjøre alene sammen? 

Jeg tror ikke noen verdens parterapi kan fikse dette. Vi har hatt det slik i årevis.. 

Anonymkode: 08845...a5e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Er i samme situasjon. Selv om det er skremmende å gå er dette det valget som gir meg en sjanse til å være lykkelig.

Anonymkode: 7fc49...8c3

Kan jeg spørre hvor gammel du er? 

Anonymkode: 08845...a5e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Jeg føler jeg er helt nummen og klarer ikke se ting helt i perspektiv. 
Jeg og mannen min har ingenting felles lenger. Jeg ønsker egentlig ikke å tilbringe tid med ham og vi har ingen fysisk nærhet. Det er ikke krangling. Men føler han ofte klandrer og at det er dårlig stemning. Synes det er deilig når han er borte på jobb. Skal jeg bare leve sånn? Det fungerer jo.. for barna..? 

Jeg er 44.. Tenker kanskje at har jeg holdt ut hit burde jeg takle resten..? Litt sent i livet å gå? Vi har fortsatt barn som er ganske små..
Vet at jeg må dykke dypere i dette selv.. men ønsker å få innspill? Noen som har følt det slik? Gått? Angret? Blitt lykkelig?

 

 

 

Anonymkode: 08845...a5e

Vent. Kanskje det er bare fase som går over.

Anonymkode: 92546...af7

[Gjest WhisperingWind]

Hadde det likt.

Er 41. En unge på 8.

Ble separert i sommer og har aldri vært lykkeligere. Ungen er også lykkeligere fordi jeg har det bedre.

Fått meg en kjæreste som får meg til å innse hva ekte kjærlighet er🫠

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg føler jeg er helt nummen og klarer ikke se ting helt i perspektiv. 
Jeg og mannen min har ingenting felles lenger. Jeg ønsker egentlig ikke å tilbringe tid med ham og vi har ingen fysisk nærhet. Det er ikke krangling. Men føler han ofte klandrer og at det er dårlig stemning. Synes det er deilig når han er borte på jobb. Skal jeg bare leve sånn? Det fungerer jo.. for barna..? 

Jeg er 44.. Tenker kanskje at har jeg holdt ut hit burde jeg takle resten..? Litt sent i livet å gå? Vi har fortsatt barn som er ganske små..
Vet at jeg må dykke dypere i dette selv.. men ønsker å få innspill? Noen som har følt det slik? Gått? Angret? Blitt lykkelig?

 

 

 

Anonymkode: 08845...a5e

Slik hadde jeg det også med eksen. Gruet meg til hun kom hjem fra jobb. Ba henne til slutt om å finne seg en leilighet. Orket ikke mer. Da hun flyttet, var det som om flere tonn falt av skuldrene mine. Det ironiske i det hele var at sexen var himmels etter det ble slutt. 

Anonymkode: 00029...591

[flusa]

Har du kommet i overgangsalderen? Kan det være det som gir deg disse følelsene?

[AnonymBruker]

Om du er ferdig med foeholdet og dere ikke er supergode venner, så er det ikke vits å vente til ungene blir voksne. Ungene kjenner den uvennlige stemningen selv om dere ikke uttrykker det med ord foran ungene.

Skilsmissebarn er så vanlig nå at det er ingen som reagerer på to hjem. Og samarbeider dere bra, så får dere til å være best mulig for barna. De vil da oppleve to lykkeligere foreldre i to hjem. Ulempen er selvsagt at de må reise frem og tilbake, så viktig å ha minst mulig de må ha med seg frem og tilbake hver uke + at dere bosetter dere i nærheten av skole og venner begge to.

Jeg startet "på nytt" da jeg ble 40. Ble dumpet. Litt startvansker, men går nå bedre enn hva det gjorde da vi var sammen.

Anonymkode: a689c...e83