Mestringsstrategier for å leve med alvolig grad av dissosiasjoner (C-PTSD)

[AnonymBruker]

Hei

Jeg har en alvorlig grad av C-PTSD og livet er så vanskelig at jeg får stadig større utfordringer med dissosiasjoner. Alt fra at jeg forsvinner for korte perioder til at flere dager går med. Det er blant annet mer og mer av «dissosiativ fugue». Symptomtrykket er for stort med det jeg sliter med av traumer til at jeg klarer å stå i det i hverdagen. Jeg har psykolog og har dialog med ham om dette, og han forklarer sammenhengene, men når jeg etterlyser mestringsstrategier for å leve med dette så er det ikke så mye å hente. 
Dette har vært livet mitt i stadig større grad de siste 7 årene. Jeg har selv prøvd å få livet til å henge sammen, men mer og mer glipper. 

Tiltak jeg selv har gjort er blant annet at jeg har prøvd å være nøye med rutiner. Jeg er nøye med pengebruk, sånn at dette er naturlig også når jeg er borte. Timeavtalene er normalt til ca samme tid så jeg kommer meg på de (jeg er ufør, med mange helseavtaler). Jeg har rutiner på turer ut, og mat. En del glir ut. Jeg har brukt kalenderen min aktivt. Jeg legger f.eks inn i kalenderen at jeg bør dusje, spise en gitt frukt før den blir dårlig, og annet. Jeg vet at når jeg ikke har noen faste holdepunkter så forsvinner jeg gjerne hele dager i strekk, og da kan jeg legge hele handlelisten inn i kalenderen. Jeg får dette inn på klokken min og har til nå klart sånn tålig å følge dette. Får jeg opp et varsel når jeg ikke kan gjennomføre det så er rutinen at jeg skal stoppe opp og flytte det i kalenderen til et annet tidspunkt. Nå glir kalenderen mer og mer ut. Jeg sliter med å lære meg nye rutiner, og jeg sliter med å ta opp gamle. Jeg prøver det jeg kan å holde på det jeg kan, men ting forsvinner. Veldig mye av livet mitt har forsvunnet med årene. 
 

Det har vært snakk om mer behandling mange ganger, men så har det skjedd ting, eller ikke blitt fulgt opp, og årene har gått. Nå er det igjen kommet noe mer konkret ifht behandling som skal etter planen begynne i løpet av høsten, men jeg skal jo leve oppi dette her. 
 

Jeg føler meg så utrolig alene og så maktesløs. Føler jeg falmer i blinde her, men er det noen som har personlig erfaring her, eller jobber med dette som har noen strategier for hvordan leve med så mye av hverdagen som forsvinner? Hvordan få ting gjort, følge opp, og annet? Jeg møter nå på timeavtaler uten å huske jeg har vært der, har samtaler med folk uten å huske, jeg har gps på meg selv for å vite hvor jeg har vært.  
 

Jeg har alltid vært veldig pliktoppfyllende og fått ting gjort, og utad ser det jo ut til at mye enda fungerer, men de som er tettere på merker jo godt utviklingen og vi har snakket om at gode rutiner er viktig å prøve å holde på, samt og notere ting ned, men det er også det eneste jeg har fått som veiledning. Hvor aktivt jeg bruker kalenderen er det jeg selv som har funnet på, og jeg må balansere veldig med hva jeg legger der så det ikke blir for mye og jeg da bare ignorerer det. Jeg har en egen app som minner meg på å spise, som ikke er koordinert med kalenderen, eller jeg får inn på klokken, men jeg får det opp når jeg ser på mobilen. Det er viktig for meg at jeg ikke får for mange varsler inn på klokken.
 

Er det andre tiltak jeg kan gjøre i hverdagen?
 

 Takk til de som leste. 

Anonymkode: ad6eb...546

[AnonymBruker]

Jeg gjør mitt beste, men glipper av og til og faller i det jeg også. Det høres ut som du gjør alt du kan, og likevel har dårlige dager.

Det jeg gjorde var bare å godta det, noen dager er jeg bare ikke her, og når jeg sluttet å kjempe mot det og tillot meg å drifte vekk, ble det lettere å komme tilbake.

Jeg kan ikke kreve mer av meg selv, dette er konsekvensene av min oppvekst, jeg er også ufør med mange helseavtaler jeg stiller opp til.

Anonymkode: 56064...6d8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg gjør mitt beste, men glipper av og til og faller i det jeg også. Det høres ut som du gjør alt du kan, og likevel har dårlige dager.

Det jeg gjorde var bare å godta det, noen dager er jeg bare ikke her, og når jeg sluttet å kjempe mot det og tillot meg å drifte vekk, ble det lettere å komme tilbake.

Jeg kan ikke kreve mer av meg selv, dette er konsekvensene av min oppvekst, jeg er også ufør med mange helseavtaler jeg stiller opp til.

Anonymkode: 56064...6d8

Tusen takk for svar, og trist å høre 💚 

Jeg har innrettet meg etter at jeg glemmer og forsvinner, og jeg må ærlig si at jeg heller vil være «borte» enn å stå i hverdagen. Eneste er at jeg ikke da får kommet meg dit jeg skal, inkludert på de timene jeg skal på. Per nå klarer jeg å følge opp, men ting glir mer og mer ut. Så det handler mer om å leve i blackouts, og få det til å gå rundt når jeg er i dem. Hos meg er det store deler av uken som forsvinner. Jeg er på nett, går på butikken, har samtaler med folk, og annet uten å være tilstede. Jeg selvskader også når jeg er borte.. 
 

Tror det siste du sier der er veldig viktig. Gi seg selv den med at en ikke kan kreve mer av seg selv, og at dette er konsekvensene av oppveksten. Takk for den innfallsvinkelen, den trengte jeg å høre. 💚 

Håper du får det bedre etterhvert du også 💚

Anonymkode: ad6eb...546

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Tusen takk for svar, og trist å høre 💚 

Jeg har innrettet meg etter at jeg glemmer og forsvinner, og jeg må ærlig si at jeg heller vil være «borte» enn å stå i hverdagen. Eneste er at jeg ikke da får kommet meg dit jeg skal, inkludert på de timene jeg skal på. Per nå klarer jeg å følge opp, men ting glir mer og mer ut. Så det handler mer om å leve i blackouts, og få det til å gå rundt når jeg er i dem. Hos meg er det store deler av uken som forsvinner. Jeg er på nett, går på butikken, har samtaler med folk, og annet uten å være tilstede. Jeg selvskader også når jeg er borte.. 
 

Tror det siste du sier der er veldig viktig. Gi seg selv den med at en ikke kan kreve mer av seg selv, og at dette er konsekvensene av oppveksten. Takk for den innfallsvinkelen, den trengte jeg å høre. 💚 

Håper du får det bedre etterhvert du også 💚

Anonymkode: ad6eb...546

Er veldig trist å høre hvor vanskelig du har det, føler veldig med deg!

Jeg opplever også som sagt dette, men jeg vet at jeg også har det slik at jeg ikke helt ser meg selv eller forstår meg selv. Feks jeg sier som deg "jeg skal jo leve midt i alt dette" og så setter jeg for store krav og forventninger til meg selv. 

Jeg gjør jo allerede 3-5 medisinske behandlinger i uken, jeg gjør masse jobb selv med å prøve å holde meg frisk og leve, men så glemmer jeg at jeg har den oppveksten jeg har, og kanskje hvis jeg hadde vært snillere med meg selv så hadde livet faktisk blitt lettere å leve. 

Det hadde vært lettere om vi hadde brekt benet feks, smerten av å overbelaste en gammel skade hadde minnet oss på at vi ikke skal hoppe opp og ned, om du skjønner.

Jeg har ikke et liv som alle andres, jeg kan ikke ha den samme stressende hverdagen eller de samme forventninger og krav til meg selv. Jeg må akseptere at jeg gjør det jeg kan, så godt jeg kan, og det må være ok.

Jeg tror vi begge glemmer hva vi har vært gjennom, og at vi tross alt klarer oss veldig bra, men vi må gi oss selv rom til de dårlige dagene. Du hadde jo ikke tenkt over det om du feks ble slått ut etter en influensa? 

Masse klemmer og gode tanker til deg 

Anonymkode: 56064...6d8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Er veldig trist å høre hvor vanskelig du har det, føler veldig med deg!

Jeg opplever også som sagt dette, men jeg vet at jeg også har det slik at jeg ikke helt ser meg selv eller forstår meg selv. Feks jeg sier som deg "jeg skal jo leve midt i alt dette" og så setter jeg for store krav og forventninger til meg selv. 

Jeg gjør jo allerede 3-5 medisinske behandlinger i uken, jeg gjør masse jobb selv med å prøve å holde meg frisk og leve, men så glemmer jeg at jeg har den oppveksten jeg har, og kanskje hvis jeg hadde vært snillere med meg selv så hadde livet faktisk blitt lettere å leve. 

Det hadde vært lettere om vi hadde brekt benet feks, smerten av å overbelaste en gammel skade hadde minnet oss på at vi ikke skal hoppe opp og ned, om du skjønner.

Jeg har ikke et liv som alle andres, jeg kan ikke ha den samme stressende hverdagen eller de samme forventninger og krav til meg selv. Jeg må akseptere at jeg gjør det jeg kan, så godt jeg kan, og det må være ok.

Jeg tror vi begge glemmer hva vi har vært gjennom, og at vi tross alt klarer oss veldig bra, men vi må gi oss selv rom til de dårlige dagene. Du hadde jo ikke tenkt over det om du feks ble slått ut etter en influensa? 

Masse klemmer og gode tanker til deg 

Anonymkode: 56064...6d8

Takk igjen 💚 «Leve oppi dette» er for meg å kunne dusje ca 1 gang i uken, lage meg enkel mat, handle, gjøre husarbeid, komme meg på timer. Jeg har ikke noe sosialt nettverk igjen. Jeg prøver å delta på noe 2,5 timer i måneden, ikke alltid det går,  og det er det. Normalt så husker jeg lite fra det, fordi det blir for mye og jeg forsvinner. Ellers er det lite annet enn det helt grunnleggende. Det er det grunnleggende som nå glipper. Jeg har måttet justere ned hvor ofte jeg dusjer. På hva jeg spiser. Kun det mest nødvendige av husarbeid. Jeg er redd jeg ikke vil komme meg på timeavtaler til slutt, og må prøve å finne en måte å få det til på. Jeg har ikke hatt en god dag siden sommeren 2021. Da hadde jeg noen fine timer som jeg enda lever på. Jeg prøver å finne lyspunkter der jeg kan. Som en fin solnedgang, cotten candy druer, eller søte sokker. Være snill med meg selv rett og slett. Veldig basic, men det betyr mye i en vanskelig hverdag, som du nok dessverre skjønner. Nå prøver jeg å «redde» restene. 
 

Klemmer i retur, og håper du skjønner hva jeg mener nå: men det er godt med noen som vet litt hva det går i, og det gjør jeg føler meg mindre alene. 

Anonymkode: ad6eb...546

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Takk igjen 💚 «Leve oppi dette» er for meg å kunne dusje ca 1 gang i uken, lage meg enkel mat, handle, gjøre husarbeid, komme meg på timer. Jeg har ikke noe sosialt nettverk igjen. Jeg prøver å delta på noe 2,5 timer i måneden, ikke alltid det går,  og det er det. Normalt så husker jeg lite fra det, fordi det blir for mye og jeg forsvinner. Ellers er det lite annet enn det helt grunnleggende. Det er det grunnleggende som nå glipper. Jeg har måttet justere ned hvor ofte jeg dusjer. På hva jeg spiser. Kun det mest nødvendige av husarbeid. Jeg er redd jeg ikke vil komme meg på timeavtaler til slutt, og må prøve å finne en måte å få det til på. Jeg har ikke hatt en god dag siden sommeren 2021. Da hadde jeg noen fine timer som jeg enda lever på. Jeg prøver å finne lyspunkter der jeg kan. Som en fin solnedgang, cotten candy druer, eller søte sokker. Være snill med meg selv rett og slett. Veldig basic, men det betyr mye i en vanskelig hverdag, som du nok dessverre skjønner. Nå prøver jeg å «redde» restene. 
 

Klemmer i retur, og håper du skjønner hva jeg mener nå: men det er godt med noen som vet litt hva det går i, og det gjør jeg føler meg mindre alene. 

Anonymkode: ad6eb...546

Jeg skjønner deg, så leit at livet har blitt skrellet ned til det helt grunnleggende og at det nå også streves med! Jeg har også minner jeg lever på for å komme gjennom dager som er ille, da kan selv bilde av en fugl gjøre mye. 

Jeg mistet rytmen i perioder og fikk ikke til noe, så kom jeg tilbake, jeg beklager at jeg ikke har noen råd til deg der, det virker som dine dager og tid nå er verre enn min selv om jeg forstår hva det går i. Standarden for hva en burde gjøre og få gjort går ganske ut av vinduet når kropp og hode ikke spiller på lag. 

Anonymkode: 56064...6d8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg skjønner deg, så leit at livet har blitt skrellet ned til det helt grunnleggende og at det nå også streves med! Jeg har også minner jeg lever på for å komme gjennom dager som er ille, da kan selv bilde av en fugl gjøre mye. 

Jeg mistet rytmen i perioder og fikk ikke til noe, så kom jeg tilbake, jeg beklager at jeg ikke har noen råd til deg der, det virker som dine dager og tid nå er verre enn min selv om jeg forstår hva det går i. Standarden for hva en burde gjøre og få gjort går ganske ut av vinduet når kropp og hode ikke spiller på lag. 

Anonymkode: 56064...6d8

Tusen takk igjen, og selv om du ikke har noen konkrete råd så takker jeg deg for at du tok deg bryet med å svare, og være støttende, det betyr mer enn du kanskje aner! 
 

Standarden ryker ja, det er helt klart, også må en finne lyspunkt i hva enn det er, inkludert en fin fugl. 

Anonymkode: ad6eb...546

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Tusen takk igjen, og selv om du ikke har noen konkrete råd så takker jeg deg for at du tok deg bryet med å svare, og være støttende, det betyr mer enn du kanskje aner! 
 

Standarden ryker ja, det er helt klart, også må en finne lyspunkt i hva enn det er, inkludert en fin fugl. 

Anonymkode: ad6eb...546

Jeg takker deg også, innlegget ditt fikk meg til å føle meg mindre alene selv om jeg ikke unner noen dette! ❤️

Anonymkode: 56064...6d8

[AnonymBruker]

Anbefaler denne boka:

https://www.nlb.no/boker/voksne/fag-og-fakta/andre/traumerelatert-dissosiasjon

Anonymkode: 76920...d2a

[Natta1980]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Hei

Jeg har en alvorlig grad av C-PTSD og livet er så vanskelig at jeg får stadig større utfordringer med dissosiasjoner. Alt fra at jeg forsvinner for korte perioder til at flere dager går med. Det er blant annet mer og mer av «dissosiativ fugue». Symptomtrykket er for stort med det jeg sliter med av traumer til at jeg klarer å stå i det i hverdagen. Jeg har psykolog og har dialog med ham om dette, og han forklarer sammenhengene, men når jeg etterlyser mestringsstrategier for å leve med dette så er det ikke så mye å hente. 
Dette har vært livet mitt i stadig større grad de siste 7 årene. Jeg har selv prøvd å få livet til å henge sammen, men mer og mer glipper. 

Tiltak jeg selv har gjort er blant annet at jeg har prøvd å være nøye med rutiner. Jeg er nøye med pengebruk, sånn at dette er naturlig også når jeg er borte. Timeavtalene er normalt til ca samme tid så jeg kommer meg på de (jeg er ufør, med mange helseavtaler). Jeg har rutiner på turer ut, og mat. En del glir ut. Jeg har brukt kalenderen min aktivt. Jeg legger f.eks inn i kalenderen at jeg bør dusje, spise en gitt frukt før den blir dårlig, og annet. Jeg vet at når jeg ikke har noen faste holdepunkter så forsvinner jeg gjerne hele dager i strekk, og da kan jeg legge hele handlelisten inn i kalenderen. Jeg får dette inn på klokken min og har til nå klart sånn tålig å følge dette. Får jeg opp et varsel når jeg ikke kan gjennomføre det så er rutinen at jeg skal stoppe opp og flytte det i kalenderen til et annet tidspunkt. Nå glir kalenderen mer og mer ut. Jeg sliter med å lære meg nye rutiner, og jeg sliter med å ta opp gamle. Jeg prøver det jeg kan å holde på det jeg kan, men ting forsvinner. Veldig mye av livet mitt har forsvunnet med årene. 
 

Det har vært snakk om mer behandling mange ganger, men så har det skjedd ting, eller ikke blitt fulgt opp, og årene har gått. Nå er det igjen kommet noe mer konkret ifht behandling som skal etter planen begynne i løpet av høsten, men jeg skal jo leve oppi dette her. 
 

Jeg føler meg så utrolig alene og så maktesløs. Føler jeg falmer i blinde her, men er det noen som har personlig erfaring her, eller jobber med dette som har noen strategier for hvordan leve med så mye av hverdagen som forsvinner? Hvordan få ting gjort, følge opp, og annet? Jeg møter nå på timeavtaler uten å huske jeg har vært der, har samtaler med folk uten å huske, jeg har gps på meg selv for å vite hvor jeg har vært.  
 

Jeg har alltid vært veldig pliktoppfyllende og fått ting gjort, og utad ser det jo ut til at mye enda fungerer, men de som er tettere på merker jo godt utviklingen og vi har snakket om at gode rutiner er viktig å prøve å holde på, samt og notere ting ned, men det er også det eneste jeg har fått som veiledning. Hvor aktivt jeg bruker kalenderen er det jeg selv som har funnet på, og jeg må balansere veldig med hva jeg legger der så det ikke blir for mye og jeg da bare ignorerer det. Jeg har en egen app som minner meg på å spise, som ikke er koordinert med kalenderen, eller jeg får inn på klokken, men jeg får det opp når jeg ser på mobilen. Det er viktig for meg at jeg ikke får for mange varsler inn på klokken.
 

Er det andre tiltak jeg kan gjøre i hverdagen?
 

 Takk til de som leste. 

Anonymkode: ad6eb...546

Yoga og meditasjon hjelper meg. Har dissosiativ og PTSD. Det hjelper å falle på plass i kroppen. Svært mye. Det handler om å slutte å bare leve i hodet om bekymringer og i stedet være her og nå, og være seg selv. 

Trenger ikke noe studio med andre for å gjøre yoga. Gjør det hjemme, gratis. Sett på youtube og søk der, eller kjøp en bok om det. 

PTSD sitter i kroppen mest, ikke hodet. Så å snakke om det hjalp ikke meg. Kropp og hode henger 100% sammen, så man må gjøre noe med kroppen for å få det bedre. 

Kan også anbefale, det er ingen kur, men en liten hjelp, eteriske oljer som lavendel og ylang ylang, for å slappe av. Peppermynteolje hjelper meg bra for hjernetåke.