Når føler man seg som en "mamma"?

[AnonymBruker]

Mange som sier de blir oppslukt i "mammarollen". 

Jeg har en 2 åring fra før og skal føde nr 2 når som helst nå.

Greia er at jeg aldri har følt meg som en "mamma". Eller følt at jeg har inntatt noen "mammarolle". Det var/er ganske sårt med nr 1. Og jeg er vel egentlig innstilt på at det blir slik med nr 2 også. At jeg får en "fremmed" unge jeg skal bli kjent med og lære meg å like. 
 

Så når følte du deg som en mamma? Merket du noen forskjell da du fikk flere barn?

 

Anonymkode: e7abb...4de

[AnonymBruker]

Aldri. Har en på 4,5 år, føler meg ikke som en mamma og kommer nok aldri til å gjøre det. 

Anonymkode: e843c...a31

[AnonymBruker]

Jeg har aldri kjent på den rosa-beskrivelsen folk snakker om. Men jeg vet nå hva det betyr å elske. Jeg har et dyrisk instinkt for å beslytte sønnen min.

Jeg har skjønt at " jeg elsker deg" kun kan sins til egne barn.

Anonymkode: ada14...3cd

[AnonymBruker]

Men det ER jo en fremmed unge man skal bli kjent med. Jeg fikk aldri den overveldende følelsen når hun ble født, kjærligheten kom gradvis. Overbeskyttende til 1000 var jeg fra dag 1, men kjærlighet som i «rosa sky» folk snakket om kom aldri. Hva tenker du følelsen av å være «mamma» er da? 

Anonymkode: bd7cd...563

[AnonymBruker]

Jeg har tre barn i alderen 1-7 år. Jeg er absolutt oppslukt i mammarollen (det er enormt med mammarelaterte oppgaver sol skal gjøres i løpet av en dag), men går ikke rundt og føler med som "mamma". Jeg føler meg som meg selv, og jeg er jo veldig mye mer enn en mamma. Mamma har jeg jo også vært noen få år. Mesteparten av livet, inkl. voksenlivet, har jeg gjort og opplevd ting som har formet meg, og selv om jeg er oppslukt i mammarollen, har jeg jo også mange andre roller som opptar tid og fokus.

Alle barna mine har vært "fremmede" som jeg må bli kjent med. Beskyttelsesinnstinktet kom raskt, men kjærligheten vokste litt eller litt og vokser fortsatt for alle tre. Jeg ser at barna også har negative sider, og liker ikke alle sidene like godt. 

Anonymkode: 7396c...31a

[AnonymBruker]

Jeg er mamma for barna mine, men jeg definerer meg selv som individet jeg er. Tar meg selv noen ganger i å tenke det er rart at det er meg de mener når de sier «mamma», men på en positiv måte. Ja, jeg er mamma, men det er er bare en del av meg. Føler ikke for å definere meg selv som noe som helst. Jeg er den jeg er, med de funksjoner, kjærlighet og ansvar som har kommet til.

 

Anonymkode: cbcf1...604

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Mange som sier de blir oppslukt i "mammarollen". 

Jeg har en 2 åring fra før og skal føde nr 2 når som helst nå.

Greia er at jeg aldri har følt meg som en "mamma". Eller følt at jeg har inntatt noen "mammarolle". Det var/er ganske sårt med nr 1. Og jeg er vel egentlig innstilt på at det blir slik med nr 2 også. At jeg får en "fremmed" unge jeg skal bli kjent med og lære meg å like. 
 

Så når følte du deg som en mamma? Merket du noen forskjell da du fikk flere barn?

 

Anonymkode: e7abb...4de

Kanskje 6 mnd med første. Da begynte jeg å synes han var søt og alt jeg ville gjøre var å klemme på han. Venter nå nr to. Veldig spent på om jeg bare kommer til å ha følelser for nr 1 i 6 mnd… det blir jo litt rart. Men antar det er normalt 

Anonymkode: 6c894...e9b

[AnonymBruker]

Tja, hva er en mamma da? Hvordan skal en mamma føle seg? 

Jeg fikk ikke den overveldende morsfølelsen ved fødsel, jeg tenkte vel mer "hva har vi gjort?" 😂 Jeg elsket selvfølgelig barnet mitt fra det var i magen, men morsrollen føler jeg er noe jeg vokser inn i for hver dag som går, det er ikke noe som bare plutselig kommer. Jeg føler stolthet hver gang hun lærer noe nytt, glede når hun smiler mot meg når jeg henter i barnehagen og hjertet blir varmt når jeg får en kos ved leggetid. Jeg er trygg på at jeg er en god mamma for barnet mitt, så det har egentlig ingen betydning om jeg har den morsfølelsen eller ikke. 

Anonymkode: 060a3...f98

[AnonymBruker]

For meg løsnet det faktisk da barnet begynte å kalle meg mamma.

Anonymkode: a2605...816

[AnonymBruker]

Tror det er mange som opplever at det tar litt tid, spesielt med første, fordi det er så stort og overveldende å føde et barn. Jeg innså liksom ikke helt at det var et menneske jeg grodde før etter det kom ut.. men å føle seg som en mamma er vel å føle at en må beskytte barnet sitt, og kjærligheten som gror mer og mer for hver dag som går. Jeg elsket jo barnet fra dag en, men det er på et helt annet nivå nå som barnet snart er tre år. Får abstinenser når jeg har vært borte fra barnet en hel arbeidsdag, og det er den beste rusen som fins å hente barnet i barnehagen.

Anonymkode: 85b66...3f0

[Arkana]

Jeg lurer litt på hva slags følelse du er ute etter? Du er jo en mamma og forhåpentligvis er du glad i barna dine, tar vare på dem og på alle mulige måter oppfører deg som en mamma. Hva mer er det egentlig du ønsker? Jeg tror det er de aller færreste mødre, selv de som er hjemmeværende, som blir oppslukt av mammarollen. Alle mennesker er veldig mye mer enn foreldre. Og som andre har påpekt, det er jo et fremmed barn man får i armen etter en fødsel og man skal bli kjent med dem og skape et liv med dem. Det er helt normalt å ikke føle på morskjærlighet fra første sekund selv om det stort sett er de som gjør det vi hører om.

[AnonymBruker]

Babyen vår er snart 4 måneder, og jeg vil si at jeg føler meg mer og mer som mammaen til X  for hver dag som går. Og har vel hatt en ganske sterk morsfølelse siste måneden i hvert fall. Helt i starten var det selvfølgelig et sterkt beskyttelsesinstinkt, men litt kaotisk, og et bittelite menneske jeg ikke kjente. Jo mer jeg blir kjent med babyen, jo sterkere morsfølelse får jeg:)

Anonymkode: 87425...beb

[AnonymBruker]

Det var først i dag, for 45 min siden at den følelsen endelig landet meg. Eldste er 5  og yngste er snart 7 mnd. Merkelig at jeg kom bort i denne tråden nå.

Mens jeg drev å ryddet bort klærne til 5 åringen i 1 egt. kom hun ned fra 2.egt.med en haug av klær hun ville prøve (elsker å pynte seg til alle tider, og disse klærne har hu  hatt lenge så det var ikke nye plagg). Der stod jeg, nederst i trappen med armene full av klær jeg planla og ta med opp til rommet hennes for rydde de bort så kommer hun gående ned med mer. 

Der slo det meg: hardt liv, suck it up, du er mamma. 

Anonymkode: 2a2b1...c3a

[AnonymBruker]

Det er mye forventninger der ute og mye snakk om mammahjertet, mammakos, mamma ditt og datt. Jeg har aldri følt meg som en mamma. Jeg har aldri følt meg som en datter. Som en søster. Som det ene eller andre. Jeg går ikke rundt og tenker på det eller føler etter det heller. Jeg har en rolle som mamma, for noen: jeg er ikke mamma. Jeg har mange andre roller i livet mitt også. Noen viktigere enn andre. Først og fremst er jeg meg selv. Og slik følte jeg hele graviditeten og etter at jeg fikk barn og langt uti nå. Jeg følte ikke det var så altoppslukende og livsendrende som alle skulle ha det til. Det var bare en naturlig endring med en ny person som kom inn i livet, som jeg ble kjent med, lærte meg å kjenne. Jeg følte heller aldri «Nå vet jeg hva det er å elske, all annen kjærlighet er mindre verdt». For meg er kjærlighet ulikt, men ikke mer eller mindre vektet i noen former som mange snakker om. Så for å svare på spørsmålet ditt: man er ikke unormal om man er 100% mamma - barn er livet, og man er ikke unormal om man bare ikke føler så enormt masse rundt å ha fått rollen som mamma. 

Anonymkode: e7195...fe5

[AnonymBruker]

Jeg har en sønn på 3 år og jeg føler meg fremdeles ikke som en mamma 🙃  Elsker han overalt på jord og alt det der, men har vel bare aldri greid å sett på meg selv som en mamma 😅 

Anonymkode: ddd4e...0d9