Jeg anmeldte barnefar og angrer

[AnonymBruker]

Orker ikke å gå inn i altfor mye detaljer, men jeg og barnefar har kjent hverandre i ca 10 år. Det har vært mye opp og ned, mange krangler og et turbulent forhold når det stod på som verst (da var vi i starten av 20 årene) Typisk sånt «elsk-hat» forhold, som selvfølgelig hadde sine nedturer og oppturer. Men vi kunne krangle så til de grader, at vi nærmest gikk til angrep på hverandre og valgte å gå fra hverandre etter 5-6 år, men likevel mye av og på siste 3-4 årene. Jeg valgte å anmelde han for psykisk vold og noen voldsepisoder hvor han var svært full og kunne dra meg etter armene, slå mot hodet mitt osv. Grunnen til at jeg også valgte å anmelde var at uansett hvor glad jeg har vært i han, så gjorde han meg mye vondt - likevel klarer jeg ikke riste av meg tankene og følelsene på at jeg var «medskyldig» i forholdet til at ting eskalerte, for vi fikk virkelig frem det verste (men også beste…) i hverandre. Og når jeg fant ut at jeg var gravid, ble han svært lite glad for det i starten - deretter skiftet han mening, men når han i starten ba meg om å «bare ta abort» og var svært lite støttende, da sa jeg at nok var nok. Han skulle ikke få lov å bestemme mer eller kontrollere meg, noe jeg følte han ofte gjorde, og at han tok lite hensyn til meg. Jeg valgte å beholde barnet, og anmeldte han pga han ble så aggressiv mot meg i starten av svangerskapet, da orket jeg ikke mer. Jeg prøvde å finne en slags trøst i at jeg tross alt alltid har elsket han, og at selvom jeg og han ikke fungerer som kjærester så ønsker jeg av hele mitt hjerte at barnet skal få det best mulig, og jeg tenkte det beste var å anmelde…. Nå i dag angrer jeg veldig på det. Jeg vet han har gjort meg vondt, samtidig som det føles ut som at vi som sagt fikk frem det verste i hverandre og at jeg da har skyld i det selv. Alt jeg ønsker er at barnet skal få det godt, trygt og ikke ha to foreldre som er sammen og krangler om alt og ingenting, så det handler ikke om at jeg ønsker et forhold med eksen - men jeg angrer på at jeg har anmeldt han, for nå har jeg gjort det vanskelig for han å kunne ha kontakt med meg og barnet. Jeg tror ikke det er noen god idé at jeg og han skal møtes alene med barnet, men jeg ønsker ikke å måtte møte han i et rettssak og ikke tillatte han å se barnet sitt, det har jeg ikke hjerte til. Jeg føler meg som en idiot, og at uansett hva jeg velger å gjøre eller ikke så blir valget feil… jeg føler meg slem mot eksen, mot meg selv og ikke minst barnet, det føles ut som jeg fratar barnet faren sin - og jeg anmeldte han i «beste mening» for meg og barnet sin del da ting stod på, for jeg orket ikke at eksen så og si beordret meg til abort, mens han nå har forandret mening og ønsker bare å kunne stille opp…

Jeg har så vondt av hele situasjonen, av og til vet jeg ikke hva som er best å gjøre eller hva som er best for barnet, frata barnet faren sin for dritt som har skjedd mellom meg og han for flere år siden?.. jeg syns det er helt forferdelig om barnet ikke skal få møte han eller hans familie pga jeg anmeldte han… har jeg gjort en stor feil? Eller er det bare det jeg føler som er «feil» her? Eller har jeg faktisk gjort det riktige med å anmelde? Henlegger politiet slike saker eller kan man gå å snakke med noen der feks etterforsker og snakke om disse tingene? Eller vil de bare tenke at jeg er «svak» som er glad i barnefar osv?

Anonymkode: 5d4ff...ee8

[AnonymBruker]

Det er veldig stor sannsynlighet for at saken henlegges desverre. 
Jeg synes du gjorde rett i å anmelde og skal stå for det. Du tar uansett ikke far vekk fra barnet. 

Anonymkode: 4dc33...ed2

[AnonymBruker]

Nå er det absolutt ikke sikkert det blir noe rettssak utav anmeldelsen din, som du gruer deg til. Den kan fort bli henlagt på bevisets stilling. Iallfall så lenge du ikke har fysiske bevis og/eller vitner. Men slik du beskriver eksen din, kommer han nok uansett til å bli rasende når han får vite om anmeldelsen.  Så iallfall ikke møt han alene i tiden fremover.
 

Jeg kan ikke vite om det var riktig av deg å anmelde. Jeg har jo ikke observert dere i de episodene du beskriver. Men det jeg kan si, er at det er helt normalt å sitte med den tvilen du nå beskriver, om det var aldri så rett å anmelde.

Masse lykke til som mamma, og jeg håper du og eksen får mer ro over dere nå som dere ikke er kjærester lengre og klarer å fungere som mamma og pappa til barnet. Masse lykke til💕
 

 

Anonymkode: 068d5...68f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Det er veldig stor sannsynlighet for at saken henlegges desverre. 
Jeg synes du gjorde rett i å anmelde og skal stå for det. Du tar uansett ikke far vekk fra barnet. 

Anonymkode: 4dc33...ed2

 

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Nå er det absolutt ikke sikkert det blir noe rettssak utav anmeldelsen din, som du gruer deg til. Den kan fort bli henlagt på bevisets stilling. Iallfall så lenge du ikke har fysiske bevis og/eller vitner. Men slik du beskriver eksen din, kommer han nok uansett til å bli rasende når han får vite om anmeldelsen.  Så iallfall ikke møt han alene i tiden fremover.
 

Jeg kan ikke vite om det var riktig av deg å anmelde. Jeg har jo ikke observert dere i de episodene du beskriver. Men det jeg kan si, er at det er helt normalt å sitte med den tvilen du nå beskriver, om det var aldri så rett å anmelde.

Masse lykke til som mamma, og jeg håper du og eksen får mer ro over dere nå som dere ikke er kjærester lengre og klarer å fungere som mamma og pappa til barnet. Masse lykke til💕
 

 

Anonymkode: 068d5...68f

Av og til vet jeg ikke om jeg håper på at den blir henlagt eller ikke, tror det er fordi det er såpass vanskelig for meg følelsesmessig å anmelde noen jeg har vært så glad i så lenge…  valgte å oppgi han som ukjent, noe som satt langt inne, ikke fordi jeg tenker han ville skadet barnet på noen måte, men fordi jeg ikke ønsket å «servere» han rettigheter når han i utgangspunktet ikke ønsket barnet og var stygg mot meg i starten av graviditeten.. dermed føler jeg at jeg nå fratar han barnet, er mye vonde og vanskelige følelser 

I de episodene det skjedde vold ble jeg fryktelig nedbrutt, jeg kunne trygle han om å slutte å kalle meg stygge ting - mens han bare fortsatte, som kunne føre til at det eskalerte med at vi brøt med hverandre, dyttet og «knuffet», han ble alltid iskald når vi kranglet og tok ingen hensyn til hvordan jeg fikk det, så på den måten var vi ingen god match siden jeg er et følsomt menneske, spesielt når jeg blir såret og snakket stygt til. Han mente jeg bare var gal som reagerte, og vi klarte som regel ikke å snakke sammen igjen før han hadde «bjeffet» ferdig og jeg var ferdig med å gråte. 
 

Mange takk for at du sier det❤️ Jeg ønsker mer enn alt å kunne være en god mor for barnet vårt, og jeg er veldig bestemt på at barnet ikke skal oppleve å føle seg utrygg pga krangling oss i mellom, så jeg tror og vet at jeg vil fungere mye bedre uten å være i et forhold med barnefar❤️
 

ts

Anonymkode: 5d4ff...ee8