Kan man väre mer glad i et barn enn et annet?

[Minmy]

Ush, jeg kjenner at bare det å stille spörsmålet graver en dyp grop i magen min.

Temaet er så absolutt tabu og de aller fleste foreldre vil vel svare at de elsker alle barna sine like mye, men er det virkelig sannheten?

Jeg leste nettopp en artikkel om dette i Aftonbladet hvor det også er lesere som inrömmer at de er mer glad i ett av barna sine.

http://www.aftonbladet.se/vss/foraldrar/st...,756852,00.html

Jeg har ikke barn selv og jeg ville idag selvfölgelig sagt at jeg ikke kommer til å elske mine barn i ulik grad, men det vet man jo ikke og nå ble jeg virkelig usikker. Jeg begynner å lure på om dette er vanlig?

Det skal også sies at jeg selv ibant har lurt på om mine foreldre har elsket meg og mine sösken olikt, men jeg har alltid slått den tanken fra meg, at man som foreldrer elsker sine barn like mye er en opplest og vedtatt sannhet, men er det virkelig det?

[Nita]

Jeg tror man kan elske barna sine ulikt....og det behøver jo ikke være noe galt i mennesker er jo forskjellig og har ulike behov. Jeg tror nok foreldre kan elske et barn mer enn de andre barna, men hvis de viser det overfor barna...vel ,da synes ikke jeg de er gode foreldre.

[Gjest Gjesta]

Enig med Nita.

[wok]

Det er vel som med egne barn som med andre mennesker: noen er mer lik deg, og du forstår det barnet bedre enn et barn som er mer ulikt deg? Og følgelig "liker" du det barnet som ligner mest på deg mer enn det barnet du har vanskelig for å forstå...?

[Gjest Gjest]

Nei - jeg elsker begge barna mine like mye - selvsagt ! Noe annet er forkastelig.

[Gjest Gjest]

ja jeg har helt forskjellige følelser for unga mine,det ene barnet går meg på nervene rett og slett.

det andre barnet er meg så nerme hjertet at hjertet sprekker av lykke.

[Gjest 2324]

Tviler ikke på at det er vanlig. Men det er jo en veldig trist tanke. Selv om jeg alltid har visst at mamma har satt broren min høyere enn meg..

[Gjest Gjest]

Vi er mange søsken, og alle er like høyt elsket av våre foreldre. Men på forskjellige måter. Til meg sier mamma for eksempel at jeg er "best når jeg er best og værst når jeg er værst", altså: når jeg har en dårlig dag kan jeg være skikkeli sur og gretten og lage livet surt for venner og familie, ingen er så sur som jeg er da. Og da kan jeg godt tenkemeg at hun gjerne skulle vært meg foruten et lite øyeblikk... Men neste dag kan jeg virkeli være i godt humør, og være snill og hjelpsom, og da kan jeg finne på å vaske hele huset for å glede min mor, eller gi kjøleskapet en etterlengtet opprydning, og da skal jeg si at jeg er høyt elsket! Mine søsken er vel litt mer jamnt elsket enn meg, da de alltid har gjort det hun har bedt dem om.

Bestemoren min derimot, mener at det ikke er noen som er bedre enn meg, og det sier hun høyt...Er det noe som skal gjøres, ja, så er det bare jeg som er vel nok å spørre: de andre ville aldri fått det til. Dette irriterer selvfølgeli mine søsken innimellom, men det er slik hun er. I mamma sin generasjon er det bare tante som duger.

[Gjest christineemily]

Jeg kjenner med hele meg at jeg elsker begge barna mine like mye !!!

Men jeg vet om tilfeller hvor det ikke er slik, og mor eller far foretrekker ett av barna framfor ett annet. Nitrist !

[Thomasine]

Jeg har også ofte tenkt på dette da svigermor helt tydelig favoriserer min mann fremfor sine andre barn... Selv elsker jeg begge mine gutter LIKE MYE og det er jeg vannvittig glad for. Glad jeg slipper sitte med kvaler fordi den ene betyr mere for meg enn den andre. Og jeg håper inderlig at de som måtte ha ulike følelser for barna sine ikke lar dem merke noe til det!

Jeg ser selvfølgelig at gutta mine har sine helt unike sider, vaner og uvaner, men jeg kunne aldri klart å velge mellom dem...

Jeg kan ta meg i å savne minstemann mere hvis jeg ikke har sett ham en dag, men det vil ikke si at jeg elsker ham mere... Eldstemann er ikke like avhengig av meg/oss lengre, samtidig som jeg kan snakke med ham på telefon hvis jeg ikke kan se ham en dag. Minstemann er ikke så glad i telefoner, han...

[Gjest *Snart medlem*]

Vi er mange søsken, og alle er like høyt elsket av våre foreldre. Men på forskjellige måter. Til meg sier mamma for eksempel at jeg er "best når jeg er best og værst når jeg er værst", altså: når jeg har en dårlig dag kan jeg være skikkeli sur og gretten og lage livet surt for venner og familie, ingen er så sur som jeg er da. Og da kan jeg godt tenkemeg at hun gjerne skulle vært meg foruten et lite øyeblikk... Men neste dag kan jeg virkeli være i godt humør, og være snill og hjelpsom, og da kan jeg finne på å vaske hele huset for å glede min mor, eller gi kjøleskapet en etterlengtet opprydning, og da skal jeg si at jeg er høyt elsket! Mine søsken er vel litt mer jamnt elsket enn meg, da de alltid har gjort det hun har bedt dem om.

Bestemoren min derimot, mener at det ikke er noen som er bedre enn meg, og det sier hun høyt...Er det noe som skal gjøres, ja, så er det bare jeg som er vel nok å spørre: de andre ville aldri fått det til. Dette irriterer selvfølgeli mine søsken innimellom, men det er slik hun er. I mamma sin generasjon er det bare tante som duger.

←

Men dette er jo ikke ensbetydende med at de elsker det ene barnet/barnebarnet mer enn det andre? Feks vil jeg anta at min mor elsker meg og min bror like mye, selv om jeg er mer hjelpsom og støttende for min mor enn min bror er.

[Gjest Gjest]

Men dette er jo ikke ensbetydende med at de elsker det ene barnet/barnebarnet mer enn det andre? Feks vil jeg anta at min mor elsker meg og min bror like mye, selv om jeg er mer hjelpsom og støttende for min mor enn min bror er.

←

Mitt innlegg du kommenterer... Viss du leser det en gang til, ser du at jeg i begynnelsen har skrivd at alle er like høyt elsket, men på forskjellige måter...

[Gjest *Snart medlem*]

Mitt innlegg du kommenterer... Viss du leser det en gang til, ser du at jeg i begynnelsen har skrivd at alle er like høyt elsket, men på forskjellige måter...

←

Så er vi enig der da

Fikk likevel inntrykk av at din beskrivelse av bestemoren din handler om en bestemor som du føler elsker enkelte etterkommere mer enn andre. Og det er der jeg stiller spørsmålet

[Gjest Gjest]

Så er vi enig der da

Fikk likevel inntrykk av at din beskrivelse av bestemoren din handler om en bestemor som du føler elsker enkelte etterkommere mer enn andre. Og det er der jeg stiller spørsmålet 

←

Meg igjen

Nei, hun er nok like gad i alle sammen, men når hun trenger hjelp til noe, så er det ikke alle hun mener er egnet til slike "utfordringer".

Søsteren min får for eksempel alltid finere gaver og mer penger, siden hun er fadderbarnet. Brodern blir sett på som den mest fornuftige av oss, siden han er den kristne i familien (og det er hun også). Minstesøsteren skryter hun ustanselig av til slekten, da hun er profilert i kulturlivet hjemme. Og minstebrodern er det jo selvfølgelig stas med siden han er minst.

[Sulosi]

Har tre barn selv. Førstemann står meg nermest rett og slett fordi han ikke har kontakt med sin far el noen i hans familie. Har en merkelig ide om at dette barnet skal "få" alt det jeg makter å gi (ikke i gaver og sånt) mens de to andre barna mine... jeg stoler på at de får like mye som den eldste fordi de har en far. Jeg prøver altså å kompansere for den manglende faren til eldstemann.

[Gjest Embla s]

Jeg tror de aller fleste er like glad i alle barna sine. Men det kan være at noen barn rører noe ved deg (ekstra beskytterinnstinkt, gjennkjennelse, kjemi osv) enn andre. At man har bedre kontakt med ett barn, eller føler en ekstra omsorg pga ett eller annet, betyr ikke nødvendigvis at dette barnet er mer elsket enn andre. Er min mening.

[Gjest bare meg]

Jeg elsker nok barna mine like mye, men på litt forskjellig måte. Det er vanskelig å forklare, men som en nevner de forskjellige barna rører ved forskjellige ting i meg.