Når forholdet har blitt satt på prøve mange ganger

[AnonymBruker]

Jeg kjenner på en rar følelse. Jeg tror kjærligheten for mannen min begynner å svinne hen. Han sliter med sjalusi, og jeg klarer ikke si det han trenger å høre når han påstår at jeg har flørtet med noen eller lignende. Jeg har prøvd å si «kjære deg, det er jo deg jeg elsker og deg jeg vil ha, ikke bli redd. Jeg har ikke ment å flørte med noen her, jeg bare har det hyggelig». Men jeg kjenner jeg blir litt kvalm av hele greia. Kvalm av hvor mye bekreftelse han trenger og jeg blir sliten, fysisk og psykisk av all jobben det er å trygge han hvis vi for eksempel er på en fest. Jeg må jobbe så utrolig hardt for at han ikke skal føle seg tilsidesatt eller gå i «sinna» modus fordi han mener jeg flørter med andre menn. 
 

Utenom dette er han en fantastisk mann, og han vet det ikke er greit. Etter utallige krangler sier han at han skal jobbe med det, og det har blitt noe bedre med tiden, men jeg merker hvor godt imprentet det er i meg at jeg må «jekke» meg ned mange hakk for å ikke gjøre han usikker når vi er med andre, og passe på at jeg ikke snakker for mye med menn, selv de som er i familie (ikke blodsfamilie sa). Jeg er så lei av å føle jeg ikke kan være meg. Kan ikke pynte meg for mye, eller ha på noe som er veldig fargerikt etc. fordi jeg da synesjeg  godt, det liker han ikke. Glorere mener han. Det er så dritt. 
 

På den andre siden. Vi har 2 barn. Han er en mann som drar sin del av lasset, super engasjert i barna, romantisk og følsom. Arbeidsom. Min beste venn. Morsom, kul og kreativ. Jeg kan jo ikke gå fra en sånn mann? Men denne følelsen av avsumpethet, som om jeg er tom for kjærlighet. Det går jo ikke i lengden. Hva gjør man? Jeg har tenkt at vi skal prøve, selvfølgelig. Har ordnet time på familievern kontoret. Jeg håper jo at han skal bli «ferdig» med dette og la meg være meg. Og stole på meg. (Noe jeg aldri har gitt han grunn til å ikke gjøre foresten). Men jeg har tenkt det så mange ganger. Og jeg blir så kvalm, uvell og sint når jeg liksom slipper ned forsvaret mitt, tenker at nå er det blitt bra. Også kommer disse beskyldningene 1 time inn i en fest. Og jeg klarer bare ikke. Jeg er så redd det vil skje igjen. 
 

Uff, så dumt når noe sånt skal ødelegge kjærligheten og ett ellers veldig godt samliv..

 

Noen tips? Erfaringer?

Anonymkode: 6e9e0...3f1

[AnonymBruker]

Her er det han som har et problem, og det er kun han som kan løse det. Det er åpenbart at du har behov for en stor endring for at det skal være håp. Dette må du formidle til han så han forstår alvoret, og hvor viktig det er for familien at han tar tak i og jobber med sine problemer. Han må til psykolog. 
Du skal absolutt ikke måtte leve slik som du lever nå. 

Anonymkode: 561af...224

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Her er det han som har et problem, og det er kun han som kan løse det. Det er åpenbart at du har behov for en stor endring for at det skal være håp. Dette må du formidle til han så han forstår alvoret, og hvor viktig det er for familien at han tar tak i og jobber med sine problemer. Han må til psykolog. 
Du skal absolutt ikke måtte leve slik som du lever nå. 

Anonymkode: 561af...224

Takk for at du sier det. Jeg vet jo egentlig dette. Men det er så rart. Når vi ikker er noe særlig med andre har vi det jo fint. Også har jeg prøvd å ta det opp i rolige settinger og da sier han at jeg dømmer han på bakgrunn av gamle handlinger og at det er dårlig gjort å ikke se fremover og at han jobber med det. Jeg vet en stor endring må til. Jeg drømmer om å være med en person som setter pris på disse egenskapene i meg. Jeg er en karismatisk person og er lei av å skamme meg over det. Skulle ønske jeg hadde en partner som var stolt over det. Og ikke ble usikker av det. Det gjør så vondt. Føler på en dyp sorg som jeg ikke klarer å bare riste av meg denne gangen.. 

 

TS.

Anonymkode: 6e9e0...3f1

[AnonymBruker]

Bra du har bestilt time til familievernkontoret.

Jeg er enig med bruker over her som sier at mannen din må til psykolog. Det er åpenbart at han ikke greier å bearbeide, hva enn det er som ligger bak, på egen hånd.

Jeg tviler på at han vil høre på deg alene, derfor ville jeg tatt opp dette på familievernkontoret. Selv om han skulle begynne hos psykolog og følge opp behandling der, så trenger dere sammen også en del parterapi.

Når sjalusi blir så ille som hans er (selv om det finnes de som er verre enn ham også), så blir måten han behandler deg på en form for manipulasjon, kontroll og sosial kontroll på deg. Og det er ødeleggende, så ødeleggende at folk kan miste seg selv i slike forhold når partneren blir så sjalu. Det kan du ikke godkjenne lenger! Du blir gående rundt ham som på nåler, og du vil grue deg til å være sosial med andre, selv når han selv er tilstede, så du blir svært hemmet av ham.

Jeg ville nok ha fortalt ham at han ble sammen med deg for den du var og er, og det var den utadvendte, glade kvinnen som var hyggelig med både ham og andre - men at hans ubegrunnede sjalusi, som kommer fra ham selv, er i ferd med å ødelegge både deg og forholdet dere har, fordi ingen kan fortsette å leve godt med en slik manipulasjon, kontroll og sosial kontroll som det han holder på med mot deg. Jeg ville fortalt ham at du setter pris på ham og hans gode kvaliteter, men at du ikke lenger kan leve med den sykelige sjalusien hans, fordi den ødelegger deg. Og så ville jeg fortalt ham at du håper han blir med i parterapi og behandling, fordi du tror det er eneste måte å redde forholdet og familien.

Anonymkode: 12471...562

[Virrevirrevapp]

Hadde aldri tatt med meg sjalu mann på fest.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Bra du har bestilt time til familievernkontoret.

Jeg er enig med bruker over her som sier at mannen din må til psykolog. Det er åpenbart at han ikke greier å bearbeide, hva enn det er som ligger bak, på egen hånd.

Jeg tviler på at han vil høre på deg alene, derfor ville jeg tatt opp dette på familievernkontoret. Selv om han skulle begynne hos psykolog og følge opp behandling der, så trenger dere sammen også en del parterapi.

Når sjalusi blir så ille som hans er (selv om det finnes de som er verre enn ham også), så blir måten han behandler deg på en form for manipulasjon, kontroll og sosial kontroll på deg. Og det er ødeleggende, så ødeleggende at folk kan miste seg selv i slike forhold når partneren blir så sjalu. Det kan du ikke godkjenne lenger! Du blir gående rundt ham som på nåler, og du vil grue deg til å være sosial med andre, selv når han selv er tilstede, så du blir svært hemmet av ham.

Jeg ville nok ha fortalt ham at han ble sammen med deg for den du var og er, og det var den utadvendte, glade kvinnen som var hyggelig med både ham og andre - men at hans ubegrunnede sjalusi, som kommer fra ham selv, er i ferd med å ødelegge både deg og forholdet dere har, fordi ingen kan fortsette å leve godt med en slik manipulasjon, kontroll og sosial kontroll som det han holder på med mot deg. Jeg ville fortalt ham at du setter pris på ham og hans gode kvaliteter, men at du ikke lenger kan leve med den sykelige sjalusien hans, fordi den ødelegger deg. Og så ville jeg fortalt ham at du håper han blir med i parterapi og behandling, fordi du tror det er eneste måte å redde forholdet og familien.

Anonymkode: 12471...562

Tusen takk for tilbakemelding, jeg vet jo egentlig alt det du sier så godt selv, men det er godt å høre/lese det fra noen andre. 

Han har flere ganger klart å få meg til å tro det er noe galt med meg og at det er jeg som må jobbes med, men ser nå at det virkelig ikke er det, og uansett hva han prøver å si så er det han som må jobbe med dette. Jeg har jo faktisk prøvd å hjelpe han å bli mindre sjalu med å kue meg selv, men det hjelper jo ikke det heller. Så da er det ikke min feil at han reagerer som han gjør. Jeg ser hvor frie min søster, mine venninner er til å være seg selv og mennene deres synes bare det er hyggelig at de har det hyggelig, og ser på dem med stolthet, mens jeg har en som iakttar meg, beskylder meg for ting og skjeller meg ut når vi kommer hjem..
 

TS

Anonymkode: 6e9e0...3f1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg ser hvor frie min søster, mine venninner er til å være seg selv og mennene deres synes bare det er hyggelig at de har det hyggelig, og ser på dem med stolthet, mens jeg har en som iakttar meg, beskylder meg for ting og skjeller meg ut når vi kommer hjem..

 

TS

Anonymkode: 6e9e0...3f1

Du må gå fra ham før han ødelegger deg helt. 

Anonymkode: a0d5c...9ed

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Tusen takk for tilbakemelding, jeg vet jo egentlig alt det du sier så godt selv, men det er godt å høre/lese det fra noen andre. 

Han har flere ganger klart å få meg til å tro det er noe galt med meg og at det er jeg som må jobbes med, men ser nå at det virkelig ikke er det, og uansett hva han prøver å si så er det han som må jobbe med dette. Jeg har jo faktisk prøvd å hjelpe han å bli mindre sjalu med å kue meg selv, men det hjelper jo ikke det heller. Så da er det ikke min feil at han reagerer som han gjør. Jeg ser hvor frie min søster, mine venninner er til å være seg selv og mennene deres synes bare det er hyggelig at de har det hyggelig, og ser på dem med stolthet, mens jeg har en som iakttar meg, beskylder meg for ting og skjeller meg ut når vi kommer hjem..
 

TS

Anonymkode: 6e9e0...3f1

Bra dere skal i samtale. Dette er også noe du må snakke om der. Han har rett i at du dømmer ham på bakgrunn av handlinger før i tiden, dette har satt seg hos deg, og det er ikke rart. Dette må du være åpen om, med terapeut og mann. Samtidig, hvis du skal prøve videre, så må du snakke med mannen din om at du faktisk kommer til å forandre deg, fordi du i mange år har holdt tilbake for andre, av ren redsel. Da forstår han også at du vil forandre deg, rett foran øynene på ham. Han må lære å takle deg som du er, og du må slippe det gamle og oppføre deg som du er. Hvis det altså skal gå videre.

Anonymkode: 59070...fd1