Noen som gremmes og er FLAU over den de har barn med?

[AnonymBruker]

Jeg er så ufattelig FLAU over fyren jeg har barn med. Gremmes faktisk. Han elsker å synes og uttaler seg støtt og stadig i offentligheten (han har holdninger og syn på ting som jeg skjemmes av og som er totalt motsatt av hva jeg står for). Han kler og ter seg for å vise hvor "sympatisk" han er og hvilken tilhørighet han har osv. (Jeg har levd med skyggesiden hans og den var ikke akkurat empatisk). Jeg skjemmes over at jeg i det hele tatt la øynene på den fyren, og fatter ikke hva jeg falt for. Synes han framstår som en totalt tulling og og jeg føler folk dømmer meg for at han er faren. Aller mest dømmer jeg meg selv. Jeg holder selvsagt masken overfor barnet. Barnet skal ikke vokse opp med drittslenging. Men, jeg skulle bare så inderlig ønske at jeg faktisk på ekte vis respekterte ham. Min respekt for ham er jo tvers igjennom skuespill. Og nå må jeg forholde meg til han resten av livet pga vårt felles barn, noe som helt siden fødselen har gitt meg fullstendig noia. Vi deler 50/50, og selv om vi to bare snakker om barnet, så klarer jeg ikke å riste av meg tankene om at jeg fikk barn med heeeelt feil fyr. Er på det nivået at jeg får totalangst og blir kvalm av å tenke på ham. Ingen følelser for ham ellers. Bare denne totale avskyen og frustrasjonen over at jeg kunne gjøre noe så dumt. Han er ellers en god, om enn en intens, pappa. Noen som har vært i samme situasjon og hvordan takler du det? Er dette noe som betyr mindre i livet ditt med tiden? 

Anonymkode: ee993...9df

[Anjatapinjata]

Jeg har det på samme måte. Men kanskje ikke på lik bakgrunn.  Han jeg fikk barn med var størst pådriver til å få barn, og en lystløgnet uten like. Så han fikk meg til å tro på han, for en kort stund. Desverre ble jeg gravid før jeg rakk å gjennomskue han skikkelig. Jeg holdt forholdet gående altfor lenge i tillegg,  for å virkelig vite med meg selv at jeg gjorde alt i min makt for å få det til å gå. Det gikk bare på bekostning av meg selv til syvende og sist.

Da jeg endelig gjorde det slutt å ba han flytte viste han virkelig sitt sanne jeg. Han har ikke brydd seg stort om barnet fra det ble født heller. Alt handlet om han og det var det. 

Heldigvis for meg, uheldigvis for barnet har han skrevet fra seg foreldreansvaret og ikke sett barnet på snart et år. Jeg er glad for å slippe å ha han i livet vårt. Men barnet kommer til å kjenne på en sorg over å ikke ha en pappa. Å det skjærer kanskje mest i hjerterota,  At jeg måtte få barn med et så dårlig menneske.

[Nymerïa]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

jeg føler folk dømmer meg for at han er faren.

Jeg hadde ikke dømt noen for det. Jeg tror de aller fleste har noen forhold bak seg de kunne ha vært foruten, i ditt tilfelle ble det han du fikk barn med.

[AnonymBruker]

Du har ingenting å være flau over, du har min sympati. Jeg har barn med riktig mann, men har en eks jeg heldigvis aldri trenger snakke med eller om og folk trenger virkelig ikke vite at jeg noen gang har tatt i den fyren. 

Anonymkode: dd1f5...2fb

[AnonymBruker]

Jepp. Samme her. Møtte han da jeg var 20 år og fikk barn da jeg var 21, ung og dum. Han eier ikke sosiale antenner å sier og gjør fryktelig mye rart/dumt. Blandt annet så lagde han et rabalder over at datteren vår ble dyttet av et annet barn i barnehagen, ikke fordi hun ble dyttet eller skadet seg men, fordi hun fikk hull på kneet i strømpebuksa si. Denne strømpebuksa kostet 79 kr på hm og han var i harnisk fordi at barnehagen/ foreldrene til "dytteren" ikke ville erstatte denne. Han skjønner ikke at folk syntes han er rar og reagerer derfor kraftig emosjonelt hvis noen sier eller hinter om at han har gjort noe dumt. Det har kommet frem i etterkant at han har adhd, så kanskje det er derfor han er sånn. Men, det har gått så langt at han ikke lenger får beskjed fra barnehage om foreldremøter etc, bare jeg som får. Fordi alle møtene ender bare opp med at han sitter å kverulerer på alt!

Anonymkode: 16307...efc

[AnonymBruker]

Hvis en eks av meg var medlem i Vigrid, AKP-ML eller en militant feminist så ville det rett nok være snålt, men jeg føler ikke at deres overbevisning er mitt problem lengre?

Jeg har familie som har mange rare overbevisninger, og jeg prøver å akseptere dem uten nødvendigvis å akseptere det de står for

Anonymkode: 44270...7cb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Jepp. Samme her. Møtte han da jeg var 20 år og fikk barn da jeg var 21, ung og dum. Han eier ikke sosiale antenner å sier og gjør fryktelig mye rart/dumt.

Han skjønner ikke at folk syntes han er rar og reagerer derfor kraftig emosjonelt hvis noen sier eller hinter om at han har gjort noe dumt. 

Anonymkode: 16307...efc

Dette kjenner jeg meg igjen i! Åh, herregud. De emosjonelle utbruddene over episoder som andre foreldre hadde tatt helt med ro. Jeg venter bare noe nytt hele tida kjennes det som... 

 

 

 

Anonymkode: ee993...9df

[AnonymBruker]

Ja, er sinnsykt flau over at jeg har vært sammen med og pult bf! Jeg gremmes hver gang jeg ser han! Men så ler jeg innvendig når jeg tenker på at han må kle seg naken for å bæsje, og tetter stadig dasser med papir pga sinnsykt dårlig kosthold, men det er selvsagt ikke hans skyld (mann 42 år) 🤪

Heldigvis bor han ikke i nærheten, så treffes ikke årlig. Nei, ingen samvær. 
 

Anonymkode: 7095c...3a7

[AnonymBruker]

Tenker dere ikke over at dette kan bli faren til mine barn før dere skrever for dem?

Anonymkode: 92654...288

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Tenker dere ikke over at dette kan bli faren til mine barn før dere skrever for dem?

Så smart du er, skriver du bøker å holder foredrag også? Eller er du bare etterpåklok-kaptein på internett? 

De fleste skriver jo at det endra seg ETTER at man fikk barn sammen, hallo

Anonymkode: 8bec1...dec

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker said:

De fleste skriver jo at det endra seg ETTER at man fikk barn sammen, hallo

Anonymkode: 8bec1...dec

Dette mener jeg er feil. Jeg mener at de ikke forandrer seg etter at man får barn med de, men at de ikke blir avslørt før etter at man har fått barn med de, og det er ikke det samme. 

Anonymkode: 401a2...918

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Så smart du er, skriver du bøker å holder foredrag også? Eller er du bare etterpåklok-kaptein på internett? 

De fleste skriver jo at det endra seg ETTER at man fikk barn sammen, hallo

Anonymkode: 8bec1...dec

Hehe, nei, men kanskje jeg skulle ha skrevet om hvor smarte folk på Internett er. Klarsynthet kalles det visst? Når man kan spå framtiden? Dette minner meg om de rare og dømmende holdningene faren til mitt barn utviklet etter vi fikk barn. Siden du og andre kan se inn i fremtiden og forutse hvordan du selv og andre opptrer og hvilke situasjoner dere og andre havner i, kan dere kanskje slå dere sammen og utgi en slags Bibel. 😊

Anonymkode: ee993...9df

[AnonymBruker]

Hvordan forholder dere dere til at barnet kanskje arver mest fra faren? Av både fakter og utseende?

Anonymkode: 56207...9fc

[AnonymBruker]

Anjatapinjata skrev (1 time siden):

Jeg har det på samme måte. Men kanskje ikke på lik bakgrunn.  Han jeg fikk barn med var størst pådriver til å få barn, og en lystløgnet uten like. Så han fikk meg til å tro på han, for en kort stund. Desverre ble jeg gravid før jeg rakk å gjennomskue han skikkelig. Jeg holdt forholdet gående altfor lenge i tillegg,  for å virkelig vite med meg selv at jeg gjorde alt i min makt for å få det til å gå. Det gikk bare på bekostning av meg selv til syvende og sist.

Da jeg endelig gjorde det slutt å ba han flytte viste han virkelig sitt sanne jeg. Han har ikke brydd seg stort om barnet fra det ble født heller. Alt handlet om han og det var det. 

Heldigvis for meg, uheldigvis for barnet har han skrevet fra seg foreldreansvaret og ikke sett barnet på snart et år. Jeg er glad for å slippe å ha han i livet vårt. Men barnet kommer til å kjenne på en sorg over å ikke ha en pappa. Å det skjærer kanskje mest i hjerterota,  At jeg måtte få barn med et så dårlig menneske.

Gjenkjennbart. Særlig det med å oppdage den ekte personen for sent. Noen kaster masken først etter ganske lang tid. Godt barnet ditt har en trygg omsorgsperson i deg. 

Anonymkode: ee993...9df

[Anjatapinjata]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Gjenkjennbart. Særlig det med å oppdage den ekte personen for sent. Noen kaster masken først etter ganske lang tid. Godt barnet ditt har en trygg omsorgsperson i deg. 

Anonymkode: ee993...9df

Ja det var helt sykt, værste var vel at familien hans spilte med for han frem til han viste seg selv. Da fortalte de åpent om hvordan han har vært og er. Så det var liksom ikke bare han som førte meg bak lyset. 

Men til syvende og sist er han den tapende part. Jeg har en fantastisk sønn pga det, og for meg går det helt fint å ha han alene. Bare håper ikke han får lurt noen andre til å få barn med han.

[AnonymBruker]

21 minutter siden, AnonymBruker said:

Særlig det med å oppdage den ekte personen for sent. Noen kaster masken først etter ganske lang tid. 

Anonymkode: ee993...9df

Ja, det er alfa omega å ta seg tid til å bli kjent med det menneske man planlegger å tilbringe livet med, og få barn sammen med. Alt for mange er for uforsiktige, eller har det for travelt i dag, og da gjør man lettere dårligere valg.

Man ville jo ikke "hastet seg" gjennom oppdragelsen av barnet sitt heller, bare for å bli ferdig med det, så da burde man heller ikke forhaste seg med valg av far til barnet. Spesielt når man vet at det finnes idioter der ute, og at mange kvinner har havnet i lignende situasjoner tidligere med dårlige eller fraværende barnefedre. Da må man være litt mere årvåkne for idioti hos den de er sammen med, eller er i ferd med å bli kjent med. 

For meg er dette en konsekvens av et samfunn hvor mennesker blir dårligere og dårligere på kommunikasjon og sosialisering med andre mennesker. Moderne elektroniske dingser, sosiale medier, blant annet, er i ferd med å ødelegge vår sivilisasjon, for å være litt dramatisk. De fleste ler av meg når jeg sier det, for hvem er vel villige til å gi opp sine elektroniske dingser, hjelpemidler, eller sosiale medier hvor man får massevis av bekreftelse uten å en gang behøve å se eller være rundt et annet menneske. Det sier jo litt når enkelte mennesker nesten gjemmer seg på badet når det ringer på døren fordi at vedkommende ikke har søkt "audiens" på forhånd.

Vi må komme oss mere ut og tilbringe tiden og livet sammen med andre mennesker, og ikke være så redde for de, eller hva de tror eller tenker om oss, hva vi har på oss, hvordan vi ter oss, hvordan vi ser ut på håret, om man danser i takt med rytmene, eller om man synger klokkerent på hver eneste note, eller om kroppen er symmetrisk. Vi må begynne å kommunisere bedre, kommunisere forventninger, sette krav og grenser, og deretter stå fast ved sine overbevisninger, og ikke være så redde for å ta de vanskelige samtalene og valgene. 

Dagens samfunn er for lite menneskevennlig, rett og slett, og det er på tide at vi tar tilbake makten før AI-fremtiden "hypnotiserer" oss. Personlighetene som skapes ute i samfunnet er resultatet av det samfunnet man lever i. Dårlige holdninger er smittsomt, og har potensialet til å bli en verre "pandemi" enn noe virus vi noen gang har overlevd. Den absolutt beste vaksinen eller kuren for dette er positive tanker og holdninger. Det betyr også at man ikke skal ofre disse idiotene noen negative tanker, for disse tankene gjør mere skade på en selv, enn idioten man ønsker at de skal skade. ❤️ 

Anonymkode: 401a2...918

[AnonymBruker]

Ja, gremmes noe helt vanvittig! Kan ikke fatte at jeg var så sinnsykt forelsket i den mannen, og i tillegg lot meg bli behandlet så dårlig.

Han ser heldigvis bare barna 1-2 ganger I mnd,  på samvær hjemme hos meg. Han har blitt skikkelig ustelt (jeg får ofte kommentarer på det fra andre som ser han), er frekk og har ett rævva syn på andre mennesker. Snakker dritt om alt og alle, men ser ikke selv at det faktisk er han som er problemet i det aller meste. Dømmer folk opp og ned for feil de gjør, men forventer at han kan gjøre hva enn han vil uten konsekvenser eller tilbakemeldinger fra de rundt. 

Jeg skjemmes så hardt over at dette er faren til mine barn, får vondt i magen når folk spør hvem barnefar er. Nå skal det sies at han har forandret seg veldig de siste årene. Han har nok alltid vært en drittsekk, men kan ikke sammenlignes med nå. 

Anonymkode: bfe7e...fde

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hvordan forholder dere dere til at barnet kanskje arver mest fra faren? Av både fakter og utseende?

Anonymkode: 56207...9fc

Jeg aksepterer at de på mange måter er lik faren i utseendet. Han så helt ok ut da vi var sammen, selvom det ytre har forfalt grasalt de siste årene (og det kommer ikke av alder). Guttene mine er nydelig uansett i mine øyne. Jeg reagerer derimot mer på oppførsel som ligner faren. Spesielt den ene gutten min har mange like væremåter/ temperament som faren, og det syns jeg er ubehagelig. Jobber hardt med å veilede han i oppførsel og fokusere på det gode. Hadde faren  vært en ok kar og vi bare hadde en vill gutt sammen, så hadde jeg nok ikke tenkt så mye på personligheten hans. Barnefar var derimot psykisk og fysisk voldelig mot meg, og derfor er jeg nok ekstra var på oppførsel som tyder i negativ retning. Alt i alt så er gutten min en meget fin kar, altså.

Anonymkode: bfe7e...fde

[AnonymBruker]

Skjønner deg kjempegodt. Jeg også hadde dødd litt av skam hvis jeg hadde fått barn med en overivrig rikssynser. Men likevel, du må bare legge det fra deg. 

Anonymkode: 1ff4a...aae

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Dette mener jeg er feil. Jeg mener at de ikke forandrer seg etter at man får barn med de, men at de ikke blir avslørt før etter at man har fått barn med de, og det er ikke det samme. 

Anonymkode: 401a2...918

Så du er ikke klar over at folk kan forandre seg? Spesielt etter at de har gått gjennom noe livsomveltende, for eksempel å få barn?

Anonymkode: c914b...8b1